HJLMS  SAGA  OK  LVIS




1. Upphaf Hjms ok lvis

essi saga byrjast af einum gtum konungi, er Ingi ht. Hann var vel binn mar at llum rttum, meiri ok mektugri, vnni ok vitrari, strri ok sterkari en hverr annarr mar verldinni honum samta. Hann l hernai fyrra hlut vi sinnar ok vann undir sik mrg konungarki. Hann tti at ra fyrir Mann- heimum, hvert er var llum lndum meira ok gagnauugra. Konungr tti gta drottning, er Marsibil ht. Hn var dttir Margaruss konungs af Syra. Hn var prdd llum kvenligum listum. eim var sonar auit, er Hjlmr ht. Hann var vnn, strr ok sterkr ok fimr vi allar rttir egar unga aldri. Konungr lt kenna honum allar menntir, r sem ungum mnnum var ttt at lra.

Einn jarl var rki konungs, er Herraur ht. Hann kunni allar listir, sem vru tar. Klkskap ok vitrleika hafi hann yfir hvern mann. Hann var inn sti vinr konungs. Hann tti einn son, ungan ok vnan, er lvir ht. Jarl kenndi honum allar rttir. Hann hafi rjtigi leiksveina ok rei skg dagliga at skjta dr ok fugla. Liu sv tmar, at lvir var fimmtn vetra. Var hann manna strstr ok sterkastr ok bar af hverjum manni tafl, sund ok turniment at ra.

at var eitt sumar, at Ingi konungr lt ba veizlu me allri makt, er f kunni. angat var boit jarlinum ok syni hans ok mrgu strmenni, ok var veizla in bezta.

at var einn dag, er konungr ok jarl stu undir borum ok vru glair, mlti konungr: "at vil ek, at takir vi syni mnum til fsturs."

Jarl ba hann ra. En at liinni veizlunni gaf konungr eim fegum gar gjafir. Fr Hjlmr n me jarli ok nam allar r listir, sem Herraur kunni. at var sagt, at krt vri me eim Hjlm ok lvi, en jarl skipai honum at na Hjlm llu ok vgja fyrir honum, ok sv geri lvir.


2. Fstbrralag Hjlms ok lvis

En er rr vetr vru linir, sendir konungr eptir syni snum. Hjlmr gekk fyrir jarl ok mlti: "ess vil ek bija ik, at ltir lvi fara me mr."

Jarl ba lvi v ra. eir geru n sv. Jarl var sjlfr ferinni me eim. Konungr hafi veizlu bna. Hann tk vi jarli ok syni snum me allri vegsemd, en rija degi veizlunnar var t boin turniment vllu , sem nr lgu borginni. ar var margt hofflk saman komit. Hjlmr rei fram milli eira, leggjandi sinni stng til beggja handa, kastandi mrgum riddara til jarar, ok var engi sv rskr ea rkiltr, mikill ea mektugr, at honum yri mti at ra. lvir sr etta, ok hafi hann r margan riddara af snum hesti fellt. Rr hann sem snarligast at Hjlm ok hvrr mti rum, ok mtti ar sj vna atrei flugskjtum hestum. Leggja eir n hvrr annars skjld me miklu afli. Gekk sv lengi, ar til at Hjlmr reiddist ok keyrir n hestinn sporum ok rr at lvi, leggjandi sinni stng mitt skjldinn, en lvir sat sv fast, at sundr gekk hryggr hestsins, en lvir kom standandi nir, fru san heim til borgar ok vru allir ktir.

En er Herraur jarl bst heim, gekk hann at Hjlm ok lvi, syni snum, ok kva, at eitt mundi yfir ganga, -- "vil ek, at it sverizt fstbrralag, sv at ykkart vinfengi haldist."

Hjlmr kvest at vilja. San geru eir sv. Fr jarl n heim. Eptir at lt Hjlmr afla at smum. Geri hann sr einn kastala ti skgi, ok sem hann var gerr, fr hann angat me hundra riddara. Hann ba ess sna menn, at eir skyldu lsa kastalann, er hann sti inni.

Litlu sar tk drottning stt ok andaist. Var haugr gerr ok hn sett. etta var konunginum mikill harmr ok llum rum. Hjlmr lt veizlu gera eptir mur sna, en eptir erfit gaf hann llum gar gjafir. Var hann optast rkinu, en rei skg at skemmta sr. Konungr lt setja stl haug drottningar. Sat hann ar ntr ok daga, sorg ok harm berandi fyrir drottningar missi.

at bar til einn dag, sem slin var fagrliga sknandi, en konungr hugsar marga hluti me miklum harmi, sr hann son sinn gangandi me mrgum rum hofl, fagrliga prddum.

Hjlmr gekk fyrir fur sinn ok heilsar honum blliga ok mlti: "Skulu r hr lengi sitja ea reyja eptir yra drottningu? Er slkt konungliga gert. Vil ek heldr halda burt af rkinu me yrum styrk ok f yr drottningarefni ok skja me oddi ok eggju, ef eigi vill ruvs fst."

Konungr svarai engu. Hjlmr st lengi fyrir fur snum ok gekk burt san mjk reir.


3. Ingi konungr kvnist aftr

Liu n langir tmar, ar til at at bar til einn dag snemma bjrtu slskini, at konunginum var litit til sjvarins. Hann sr einn ltinn bt bruna at landi. Hann var sem gull lits. Konungr hugar mjk essa sn. Tveir menn vru skipinu. Konungr reikar ofan til strandar me mikilli sturlan ok hyggju, hugsandi, hversu verldin mtti brigul vera. Hann s mann einn ganga. Hann bar konu eina hendi sr forkunnar vna, sv at konungr ttist enga slka st hafa at allri kurteisi ok skruleik, ok rann honum egar mikill starhugr til hennar, ok heilsar henni. Hn tk kveju hans. Konungr frtti hana at nafni ok at tendum.

"Ek heiti La," segir hn, "en ng eru yr tendi at segja, herra. Lcartus, minn eigin konungr, er r fyrir borginni Bsa, var helsleginn snu eigin rki af konunginum af Serklandi, sem Ndus heitir. Hann er hverjum manni meiri ok sterkari ok at allri atgervi um fram hvern mann eiri lfu heimsins. Hann hefir me sr allra handa l, blmenn ok trll ok berserki ok risa ok dverga ok annat ftnsandaflk. v mtti engi mennskr mar mti honum standa ok hans arma l. Drpu eir konunginn, en tku borgina sitt vald, en vildu hafa naugat mr til eiginors vi sik, en ek vildi eigi. Nstu ntt eptirfarandi komst ek leyniliga burt r minni skemmu ok rll s, er hr stendr. Vru vit til sjvar gangandi ok hingat yvart rki fljandi, ok er ek n komin yar n, me v mti, at ek vl yar eiginkona vera, en eigi frilla."

Konungr segir: "Hr hefir mjk lukkuliga at borizt, v at mn drottning deyi fyrir skmmu, ok munum vit gera etta at gu ri, ok gngum heim til hallar." Hn jtar essu.

Ganga au n heim, ok var vi brkaupi bizt, ok gekk at fram me heiri. Ekki var Hjlmr at veizlunni. tti mrgum rkinu frin strlynd ok rgjrn. Lei eigi langt, r en mar hvarf hverja ntt, ok tti etta mrgum kynligt. rl ann, sem drottning hafi angat flutt, lt hn geyma svn. Hann var str ok sterkr sem trll ok frr snum. Lei n sv fram rkinu langa tma.


4. Bardagi vi Koll vking

at var einn dag, er konungr spsrar ti, at Hjlmr, sonr hans, kom til mts vi hann me snum sveinum ok heilsar fur snum. Konungr tk vel kveju hans.

Hjlmr mlti: "Til ess er ek hr kominn, herra, at ek vil r fi mr fimm skip me vpnum ok mnnum til bardaga vel bna. Vil ek r landi fara at afla mr fjr ok frgar, ok vil ek etta s allt bit innan mnaar."

"etta vil ek gjarnan gera, minn kri sonr," segir konungrinn.

Var n ing stefnt ok angat boit mg ok margmenni. Ba konungr n son sinn at velja sr sv marga menn sem hann vildi hafa ok sv skip ok f. Hjlmr gerir n sv ok velr fimm hundru lis, allt ungt flk. Ok sem etta var sslat, stgr Hjlmr skip ok lvir me llum snum mnnum ok sigla haf, ok verr eim gott til fjr, v at eir brytja nir blmenn ok berserki, en lta frimenn alla num.

S um haustit koma eir vi ey eina ok lentu einum leynivg. at var s um kveld. ar var skgi vaxit ok hmrum lykt. eir gengu land Hjlmr ok lvir ok upp mrkina eina h. ar su eir skipaflota mikinn rum megin undir eyjunni ok dreka einn mjk stran ok vnan ok ar me fimmtn langskip, ok eitt tjald var mikit landi, ok rauk ar mjk.

Hjlmr mlti: "Hverir munu essir vera, sem sik halda sv rkuliga, ok vil ek fara ok finna ok vita, hverir eru?"

"Ger sv," segir lvir.

eir hlu sik n nfrum ok tku sr lurka hendr ok stumruu fram at tjldunum. ar var reykr mikill. eir settust dyrrnar. eir bu r dyrunum ganga, sem inni vru.

Hinir sgust at eigi mega fyrir kulda sakir, -- "en hvat heitir hfingi, er fyrir essum skipastl rr?"

"it spyrizt heimskuliga," segja hinir, "ea hafi it sv fjarska fddir verit, at it hafi enga fregn haft af okkar gtum hsbnda. Hann heitir Kollr, en hans brir Tki. eir eru mestir gtismenn at llu. eir hafa legit vkingu, san eir vru tlf vetra, bi vetr ok sumar. Allar skepnur eru vi hrddar. Bi konunga ok jarla hafa eir undir sik lagt me herskildi ok eira rki. En n skildu eir sumar. Helt Tki til Englands, en hfinginn Kollr er n hr kominn. Hfum vr n verit hlfan mnu essari hfn."

"Vel hafi it skemmt," segja eir.

San gengu eir aptr til skipa sinna ok segja snum mnnum allt, hvat eir hfu fregnat. "Skulum vr," segir Hjlmr, "vibning veita ntt ok bera fjrhlut vrn land, en grjt skip, ok veita vkingum rskligan atrr morgun." eir gera n sv.

En er morgnai ok sl rann upp, ra eir at skipunum ok gera hara grjthr skip vkinga, ok vakna eir vi vndan draum. eir fstbrr hfu unnit fimm skip af vkingum, r en eir vru herklddir.

Kollr spyrr, hverr sv fliliga fri at eim, -- "skulu r hr at vsu vinm f."

Hjlmr segir til sn. Tkst n hr orrosta. Hafi Kollr harsnit li ok margt. Ganga hvrirtveggju vel fram, ok fellr margt li af bum, en fleira af lii Kolls, v at eir fstbrr kvistuu nir sem hrvii, en lei eigi langt, r en eir Hjlmr ok lvir hfu misst sn fjgur skip ok flkit me. Hfu eir ok drepit hvert mannsbarn af skipum Kolls utan at, sem fli til hans drekann.

lvir mlti: "Bezt er okkr, stallbrir, at prfa, hvrt vit komumst ekki drekann til Kolls."

"at skal vera," segir Hjlmr.

eir gera sv ok komast drekann ok sv hverr at rum. Tkst n enn at nju harr bardagi. Fellr n hverr um annan, ar til eir finnast Hjlmr ok Kollr, ok hggr egar hvrr til annars me bitrligum sverum, ar til at hggnar eru hlfar af hvrumtveggjum. Hjlmr hugsar n me sr, at sv bit m eigi lengr standa, reiir upp sverit ok hggr hlsinn, sv at af tk hfuit. San bau hann eim, sem eptir lifu, at vinna sr trnaareia. eir jtuu v. ar fengu eir mikit f gulli ok gersemum, heldu san heim til Mannheima rki fera sinna ok stu kastalanum um vetrinn.


5. Bardagi vi Tka vking

At vrdgum heldu eir herna ok hfu tu skip ok drekann Kollsnaut. eir herjuu va um sumarit ok var ltit til fjr. En er eir fru heimleiis, lgu eir eitt kveld einum leynivgi. eir su sigla inn vginn dreka einn stran ok me honum rjtigi skip. eir lgu inn vginn heldr gildliga ok kasta akkerum. Mar st vi siglu drekanum, strr ok illr yfirlits, ok kva vsu:

"Hverir eru sklkar,
er skipum ra,
heldr harsnnir,
happalausir?
Vr skulum li
lfi rna
ok me oss llum
aui skipta."

Hjlmr heyri ok kva:

"Hjlmr ek heiti;
hverr spyrr at v
seggr inn svartleiti
sdri?
Drepa skulum drengi,
en drgripi eignast,
fll falsari,
ella fl burtu."

Tki svarar: "Ertu s Hjlmr, sem drapst brur minn, Koll, fyrra sumar?"

"S er marinn sami," segir Hjlmr.

"at er vel vit hfum fundizt," segir Tki.

"Ekki lasta ek, at lofar sv mjk," segir Hjlmr.

"Gri skulu standa til morguns,"segir Tki.

"Sv skal vera," segir Hjlmr. eir taka n sik nir.

En er vgljst var, tku eir til bardaga me skotum ok grjti, en egar v linnti, tku eir til vpna ok brust drengiliga. Skorti ar eigi str hgg, sem hvrir veittu rum. ttust eir fstbrr enga kappa hafa slka fyrri fundit sem essir vru. Fell n hverr um annan. Brust eir ann dag til kvelds, ok var friskildi uppi haldit. Vru rj skip eptir af skipum eira fstbrra, en fjgur skip Tka. Lei sv nttin.

En at komanda morgni taka eir til bardaga. Gekk Tki rskliga fram ok v til beggja handa. Hann hafi stran arngeir ok sterkan hendi. Drap hann ltilli stundu rjtigi menn. etta sr lvir ok hleypr drekann me mikilli grimmd ok ruddist fast um ok drepr hvern um veran annan, ar til er hann mtir Tka ok hggr til hans skjldinn ok klfr hann nir gegnum. Tki spennir tveim hndum arngeirinn ok leggr gegnum skjld lvis ok sv gegnum ba handleggina ok kastar honum lopt upp ok fleygir honum nir iljurnar, sv at hann l viti. v kemr Hjlmr at ok hggr hndina Tka, sv at af tk, ok datt arngeirrinn nir. Vkr Tki n undan ok steypir sr fyrir bor sjinn. Hjlmr hleypr eptir honum. Syndir Tki undan hart ok rskliga, en Hjlmr eptir, ar til at Tki mddist. Dr saman me eim. R Hjlmr egar hann, ok kmu n me eim harar sviptingar ok lng kf, v at hvrr fri annan til grunna, ar til at Tka mddi blrs, ok gekk Hjlmr af honum dauum, kom san aptr til skipa sinna. Fgnuu hans menn honum vel ok ttust hann r helju heimtan hafa. Bindr Hjlmr n sr lvis. eir fengu ar mikit gz fsnum gripum, gulli, gum ok gersemum. Innan frra daga halda eir heimleiis. Stri Hjlmr drekanum Kollsnaut, en lvir Tkanaut, ok stu kastalanum um vetrinn.


6. Fstbrr gu veizlu af konungi

At sumri komanda halda eir herna ok herja va ok verr gott til fjr. En er lei sumarit, koma eir at einu landi. ar su eir vnar borgir ok fagra kastala ok konungs atsetu. Konungr sendi n menn ofan til strandar ok br eim heim til veizlu. eir jta v. Kmu sendimenn aptr ok segja konungi. Var vi bizt me llum kosti. Konungr tti sr eina dttur, er Dana ht. Hn kunni allar bkligar listir.

En at kvenum tma gengu eir fstbrr heim til hallar me tvau hundru manns, en sumir vru eptir vi skip. Konungr gekk mti eim me frri fylgd ok fylgir eim til hallar. Settist konungr hsti, en Hjlmr ok lvir t fr. Var veizla in bezta ok menn ktir. En er lei at kveldi, gengu menn til svefns ok svfu af um nttina. En at morgni gengu menn til drykkju. Var konungr inn glaasti ok allir hllinni. N sendir konungr eptir dttur sinni, ok kemr hn me snum kvennaskara. Leikarar slgu hrpur, ggjur, simfn, salterum ok allra handa hljfri. Er mikill prs ok glei hllinni. Jungfrin gekk n fyrir sinn fur ok heilsar honum ok llum rum t fr. Jungfrin var gl vi alla. Hjlmr ok lvir sgu konungi margt fr ferum snum, ok lofai hann mjk eira frkleik. au tluust margt vi Hjlmr ok jungfr Dana. Gekk sv essi dagr til kvelds. Inn rija dag var in smiligasta veizla me margs konar skemmtan. San vru bor upp tekin. Gekk konungr t ok spsrar, en Hjlmr ok lvir til skemmu konungsdttur. Hn tk eim blliga ok br Hjlm at tefla, ok sv gera au, en lvir skemmti sr vi skemmumeyjarnar. r vru rjtigi. angat gengu eir hvern dag.

Lur sv nokkurn tma. at var einn blan verdag, at slin var sknandi um borgir ok kastala, su eir, at fjldi skipa heldu at landi ok lgu til hafnar ok bru tjld land ok reisa snar herbir. eir su n hundra manns fr strndu ganga ok angat, sem konungr var. eir Hjlmr ok lvir vru nr konunginum.

essir menn gengu fyrir konunginn, ok talar einn af eim sv: "Konungsson af inu mikla Serklandi, er Ndus heitir, sendir yr, herra, sna kveju. Honum er sagt, at r eigi vna dttur. Hann vill f hennar me heir ok ru, en ef r vili ekki gifta honum jungfrna, br hann yr til bardaga at riggja ntta fresti. Vntir mik, at r missi me ltinn heir yar dttur ok rki ok lfit me. Er yr eigi r at htta til ess, ok lti hann heldr f sinn vilja."

Konungr svarar: "Seg at aptr num herra, at ek gifti honum ekki dttur mna. Skal ek koma me ann her, er ek f til, essa vllu at kvenum degi."

Gengu sendimenn burt ok sgu konungssyni, hvar komit var. Ltr konungr n skera upp herr um allt sitt rki ok br til sn mg ok margmenni. Kom ar grynni hers. Var vibningr veittr af hvrumtveggjum.


7. Bardagi vi Ndus konungsson

At kvenum tma fylkja hvrirtveggju lii snu til orrostu, ok ar eptir vru lrar eyttir, ok sga saman fylkingar me pi ok eggjan. Flugu fyrst alls konar skotvpn sv hart, at ar af var gnr mikill. Srust sumir, en sumir fengu bana. Eptir at bir konungr Hjlm ok lvi at sl upp herpi ok geysast sv me hggorrostu. eir fstbrr vru snum hestum ok me eim mikil riddarasveit. Bir eir hfu bitrlig spjt sr hendi ok sl upp herp ok hlaupa sv fram . Tkst orrosta in snarpasta, ok sv hart ganga eir fram Hjlmr ok lvir ok eira menn, at fylking konungssonar bognar fyrir, ok fell eiri svipan margt manna af konungssyni. Sr hann, at hans fylkingar eru bak gengnar, en li hans margt fallit. Fylltist hann mikillar reii ok kallar sna menn, berserki ok blmenn, ok bir mti sna konunginum ok hans arma l, bir eigi hrast. eir gera sv ok ganga fast fram me pi miklu ok illum ltum. Kemr berserksgangr, hggva ok leggja, berja ok bta konungsins hir til beggja handa ok ganga gegnum fylkingar. Flr margt undan eim af konungsmnnum fyrir hrslu sakir. etta lta eir Hjlmr ok lvir, at konungsmenn fla, en sumir eru drepnir. eir sna mt essu illi, ok var ar mikill atgangr, en sv lkr, at eir drepa alla blmenn ok berserki konungssonar, en rtta aptr fylkingararminn.

etta sr Ndus konungsson, at hans hetjur eru fallnar str nir, ok atfer eira Hjlms ok lvis ok hugsar, at hann muni ar koma fulla raun, en treystir hann vel snu afli ok hamingju. v gerir hann at keyra hest sinn me sporum ok rr mt Hjlm, ok sem hann sr, hversu essi rkilti konungsson rr sem fugl fljgi, ykkist hann skilja, at hann vill hans fund. v br hann sik hraliga mti honum ok skekr sitt spjt grimmliga ok keyrir hestinn sporum ok rr mti konungssyni, ok lagi hvrr annars skjld, en sv stu eir fast, at hvrrgi bifaist snum sli, en bar stengrnar brotnuu, ok flugu brotin aptr fyrir hfu eim. eir taka n til svera sinna ok hggva n hvrr til annars me miklu afli ok fimleika. En skum eira gurligu bresta, sem uru af eira hggum, ddust hestarnir undir eim, sv at eir mttu eigi hggum vi koma, stigu af snum hestum ok fengu snum skjaldsveinum ok gengu saman ok brust sv kafliga, at vi himin var at sj lauf af hjlmum eira ok parta af skjldum eira, en sverin sndust fjgur lopti. Engi ttist st hafa frkiligra einvgi af tveimr mnnum, ok sv lengi brust eir, at llum tti undr, at eir vru eigi sprungnir fyrir lngu af mi. Hjlm leiddist, at sv sti lengr, at engi umskipti yri eira milli. v reiddi hann sverit me miklu afli ok reii, en sakir ess at skjldrinn var allr hggvinn konungssyni, fekk hann eigi hlfum vi komit. Kemr v hggit hjlminn, sv at hann klofnai ok brynjan ok bkrinn, sv at beltissta nam. Fell Ndus daur til jarar. Lofuu allir Hjlm fyrir au afreksverk, sem hann hafi ar unnit sinni framgngu, mest konungr sjlfr. N flr allr herrinn til skipa, ok sigldu burtu. En konungr ok hans menn fengu ar gz mikit.

San snr allr lr heim til hallar ok var mjk ktr. Var veizla in bezta ok ekki sparat, hvat sem bkrinn kunni at beia. Gekk Hjlmr ok lvir til skemmu konungsdttur. Hn tk eim blliga ok ba sitja. Hjlmr sagist vilja halda heim.

Hn gengr burt ok kemr aptr ok mlti: "Hr er eitt tjald, Hjlmr, er ek vil gefa r. S nttra fylgir v, at r m ekkert granda, mean ert tjaldinu. at er allt me gulli gert ok gimsteinum sett."

Hann akkar jungfrnni ok minntist vi hana; hn grt srliga. Gekk Hjlmr til skipa, ok var konungr ar fyrir. Gaf hann eim fstbrrum gar gjafir, ok mltu til vinttu me sr ok skildust me krleik ok stigu san skip ok heldu heim ok stu kastala snum um vetrinn. Ekki hafi Hjlmr st enn stjpmur sna.


8. Fr stjpu Hjlms

at var einn morgun, er konungr ok drottning lgu sng sinni. Hn mlti: "Herra," segir hn, "ttu engan erfingja?"

" ek hann," segir konungr, "ok heldr einn kastala skgi."

"Hv skal hann eigi heima vera?" segir drottning.

"Ekki vill hann vrri hll drekka," segir konungr, "en berr hann listir ok pri af llum mnnum."

"Sj ver ek hann," segir drottning. au httu talinu.

at bar til einn dag, at frin skipai llum snum meyjum t skg at henda sr epli ok aldin. r geru sv, en drottning fr einsmul til skgar, eigi fyrr lttandi en hn kom at kastalanum, ok gekk inn at lstum lokum. Hjlmr sat at borum ok hans hoflr. Hann s konuna inn ganga ok ttist kenna at annarra manna frsgn stjpmur sna ok heilsar henni blliga ok setr hana kn sr.

Hn tk v vel, ltandi til hans me blri sjnu ok sv til hans talandi: "Minn sti sonr, hvat veldr v, at vilt eigi heima vera me num fur? Er ar skemmtiligra at sitja en hr fjarri rum mnnum."

Hjlmr mlti: "Meir berr ar til ska mn en illvili."

Hn mlti: "Mikit er sagt af inni list ok pri, ok vel vri s kona gift, er slkan tti."

Hann kva at eigi vera. En er au tluust vi, gengu allir r kastalanum, einneginn lvir, sast.

Drottning mlti : "Hverninn lzt r mik? Er ek ekki hreinlig, kvenlig ok kurteis?"

"Vel vst," segir Hjlmr.

Hn mlti: "Hv mun mr sv hamingjuhjlit valt orit hafa? Betr hefi okkr saman verit hent, ungum ok til allrar nttru skapfelldligum, ok minn kri, at m ek r satt segja, at inn fair hefir mr enn ekki spillt, v at hann er mar rvasa ok nttrulauss til allra hvlubraga, en ek hefi mjk breyskt lf ok mikla nttru mnum kvenligum limum, ok er at mikit tjn verldinni, at sv lystugr lkami skal spenna sv gamlan mann sem inn fair er ok mega eigi blmgast heiminum til upphalds. Mttu vit heldr okkar ungu lkami saman tempra eptir nttrligri holdins girnd, sv at ar mtti fagrligr vxtur t af frjvgast, en vit mttum skjtt gera r fyrir eim gamla karli, sv at hann geri oss enga skapraun."

Hjlmr mlti: "Er r etta alvara?" segir hann.

"At vsu," segir hn.

"at tlai ek," segir hann, "at mundir ill, en aldri sv svvirilig sem n veit ek ert."

Hann hratt henni fram fyrir borit ok sl hennar nasir, sv at bl fell um hana alla.

Hn mlti: "Vit skulum finnast annat sinn."

Hann kva hana v eigi fagna skyldu. Skk hn ar nir jrina, sem hn var komin.

Litlu sar kmu menn kastalann. Hjlmr var sv reir, at hann mtti vi engan mla. lvir gekk at honum ok ba hann eigi reian vera, -- "hefir stjpa n essu ollat?" Hjlmr segir at satt vera.


9. eir Hjlmr drpu jtuninn

Einn dag vill Hjlmr ra skg ok lvir me honum. En sem eir riu um skginn, su eir hind eina stra ok vna ok ra ar eptir, en hn leitar undan. eir hleypa, ar til eir sprengja bi essin. hlaupa eir bir eptir drinu ok uru skjtt mir ok kasta af sr klum nema skyrtum ok lnbrkum. San dr upp skflka mikinn af tnorri me regni ok krapa. Gekk at allt til ntr. Geri frost mikit me kulda ok hr. Vru eir komnir fjallshl eina.

lvir mlti: "Kalt ykki mr gerast, fstbrir."

Hjlmr ba hann eigi ru mla. Var langt af ntt.

Litlu sar varp af illvirinu. Vru eir komnir at helli strum.

lvir mlti: "Mjk er ek af mr kominn."

Hjlmr segir: "Hr munu vit lta fyrir berast."

eir gengu inn undir hellisbergit. eir su einn stran jtun sitja vi elds glr. Reykr var mikill hellinum. Eitt kvikendi sat vi eldinn ok kl jtninum me kmbum, en hann tir hfinu mti ok skldi sik allan.

Hann mlti: "Skinnhfa, far t ok gt glggliga at ok gegndu ru minni ok vit, hvrt sr til nokkurra nlenda. ykkir mr eir menn seint koma, sem systir mn lofai mr, at koma skyldu kveld, v at ek vil skjtt fara til na. Gerist ek heldr kveldsvfr."

Hn fr t ok s fstbrr. Hn br yfir hendi sinni ok ba vera at hnum tveimr ok fljga upp hellinn. Litlu sar fr hn inn.

Jtunninn mlti: "Sstu nokkut til nlenda, fstra?" segir hann.

"Fjarri er v," segir hn. San leggst hann nir ok hrtr htt.

Skinnhfa mlti vi hanana: "Veri it n at mnnum aptr." var at. Hjlmr mlti: "r eigum vit lfgjf at akka ok launa."

"Hvat viltu n at hafast?" segir hn.

"Drepa jtuninn," segir hann, "ok lka sv stjpmur minni sendifrina, sem hn hefir sent okkr hingat til hans."

"Hraustr mar ertu, Hjlmr," segir hn.

au fara n innar hellinn. Sver hekk yfir sng jtunsins, bit allt me gulli. Hn mlti: "Ekkert sver btr hann nema etta."

Hjlmr gat nt undir kltit v, ok rann at egar r slrum, en Skinnhfa henti at ok mlti: "Heppin var ek oss, en ek mun vita, hvrt hann sefr."

Hn tk tr mikit ok lamdi um sngina. Hn mlti: "at vil ek, Hjlmr, at stgir upp stokkinn ok leggir djarfliga hann," -- ok stkk san upp yfir sngina. Hjlmr gerir sv ok leggr til jtunsins ok hleypr kltin, sv at beinu st.

Jtunninn mlti: "Sveikstu mik n, Skinnhfa?"

Sprettr hann upp r snginni ok ltr n spa til greiprnar um hellinn. Litlu sar d hann. Hjlmr tk sverit ok leizt vel .

Skinnhfa mlti: "Ekki skaltu eiga etta sver, lvir skal at eiga, en lttu eigi ltit standa, ef sr betra sver, v at sv berr at af rum sverum sem berr af rum konungasonum."

Hn gaf eim marga fsna gripi ok ba nefna sik, ef eir yrfti ltils lisinnis vi. San fru eir heim, ok uru allir eim fegnir.


10. Fr Hjlm ok Vargeisu

Um vrit halda eir herna ok drepa nir blmenn ok berserki ok f mikit gz skipum, klum, gulli ok silfri. En at hausti halda eir heimleiis me gn fjr. eir kmu at ey einni s um kveld. Hn var skgi vaxin. eir tjalda ar landi ok hlutuust um vku. Hlaut Hjlmr at vaka. En er eir vru sofnair, gekk hann fr tjaldinu h eina, ok st hann ar lengi ok sst um. Hann heyri mikinn gn me strum brestum skginum, sv at eikrnar bifuust. Litlu sar kom fram r mrk eitt finnglkn mikit ok gildligt. at hafi hrossrfu, hfa ok fax mikit. Augun vru hvt, en munnrinn mikill ok hendr strar. Brand hafi hn hendi sr vnan, sv at engan hafi hann slkan st. Hn gekk at honum, en hann st fyrir. Hann hugsar, at sr skuli eigi orfall vera, ok kva vsu:

"Hver er s dttir,
er drjgt um ntr
flanar ok flktir
me fls hala?
lk ykki mr
rum vfum,
ea hvaan komt,
Hrauungs mr?"

Hn svarar ok kva vsu:

"Vargeisa ek heiti.
Heyr , vsis son,
viltu, at ek r sinni s?
Allra inna
telk ik urfa munu
vel trra vina."

Hann kva:

"Hrilig
muntu ykkja hlda lii,
tt oss sinni sr.
Engan vrn seggja
svkja munt,
vsk vinkona."

Hn mlti: "Eigi mun ek heldr svkja mna vini en na. M ek ok vera r sinni, at ek fari ekki me r."

Hann mlti: "ttu brand ann, er ferr me?"

"At vsu," segir hn.

"Viltu selja mr hann?" segir hann.

"Me engu mti," segir hn.

"Skal ek me engu mti f hann?" segir Hjlmr.

"Ekki skal at , karlmar," segir hn, " skalt kyssa mik," segir hn, ok var henni lj at munni:

"Sk Snarvendil,
sigr mun honum fylgja,
horskr, ef , hilmir, vilt
r hendi bera.
Koss vil ek af r
klnan iggja,
muntu mmung
mr r hendi f"

"Eigi vil ek kyssa trjnu na," segir Hjlmr, "v at kannske ek veri fastr vi ik."

"Htta verr at," segir hn, "en r sjlfr."

Hann snr burt fr henni. N kemr honum hug, hvat Skinnhfa hafi sagt, ok vkr aptr ok kva vsu:

"Kanntu mjkligar,
mr in harleita,
leika at hrkerti
en hldar arir sex.
Sel mr srloga,
sveiptan orms dnu;
fss em ek flj at kyssa,
ferr sem m jfri."

Hn mlti: " verr at hlaupa hls mr, v ek kasta upp brandinum, en ef efar ik, er at inn bani."

Hn kastar n upp sverinu. v hleypr hann hls henni ok kyssti hana, en hn henti sverit fyrir aptan bak honum. Hn rttir n at honum brandinn ok kva vsu.

"Sel ek r Snarvendil,
sigr mun honum fylgja,
jfurr inn strri,
um na aldrdaga;
snist n vi
til sigrs ok gfu,
hvar sem heim kannar,
hugr er konungs barni."

Ok enn kva hn:

"Vertu ei sv rr, mar,
at lvi grandir;
vertu honum heill, hilmir,
hann er r hollr, fylkir;
lt eigi illmli
a lund na;
vel r vini tryggva
ok ver eim hollr drttinn."

"Eru engi lg brandinum?" segir hann.

"Eigi nein," segir hn, "en mun ek n leggja: at fyrsta vg, er vilt vega, skaltu at hvergi f hrrt, en annat sinn skal at ekki bta. Gangi r n allt til sigrs ok tma, ok nefndu mik, ef arft ltils vi, ok heim muntu n tla."

Hann kva sv vera, -- "ok legg mr r, hvern mann ek skal hafa af hir fur mns at sumri."

Hn kva sv vera skyldu, -- "en mjk lkt mun at ykkja ungum pkum, at ek kunni r nokkurt ea inn sti konungsson beii mik rs, en mun r etta framgengt vera. Heima muntu vetr vera, en at vrdgum skaltu ganga fyrir fur inn ok bija hann lis. Hann mun svara, at hann hafi ftt lis aflags. Biddu hann at f r einn mann, en hann mun Bjrn fhiri undan skilja, en hvern muntu kjsa?"

Hann kvest fur sinn hafa vilja. "Ekki skaltu hann hafa," segir hn. Var henni lj munni:

"Kjstu ann rl
af engils lii,
sem gefr svnum so.
Mun r ei mar
duga af mildings hir,
ef r glapvgr gerist."

San skildu au.

lvir vaknar ok sr, at Hjlmr er burt. Hann klist ok rfr saxit ok gekk fr tjaldinu. Hann s, hvar Hjlmr gekk mjk reir. Hann hf upp brandinn, en hann var sv ungr, at hann fell nir fyrir ftr honum.

lvir gekk mti honuni blliga ok minntist vi hann ok mlti: "Slkt gera ntrferir nar, fstbrir."

Hjlmr mlti: "kk mna hafu, Vargeisa. Enn varstu mr holl rum."

Um morguninn halda eir heim ok stu kastalanum um vetrinn.


11. Hjlmr kjri Hr ok fr lgum

At vrdgum br Hjlmr sinn skipaflota ok gekk san fyrir fur sinn ok ba hann f sr menn nokkura. Konungr kvast eigi til hafa.

Hjlmr mlti: "F mr einn mann af hir inni."

"Haf hvern, sem vilt, nema Bjrn," segir konungr.

Hjlmr gekk til svna ok s ar mann liggja, mikinn ok stran ok furuliga sterkligan, lokpu.

Hjlmr stakk honum spjtskapti ok mlti: "Stattu upp, rll."

Hann liggr eigi at sr. Hjlmr lt koma vi hann skaptit annat sinn. Hann settist upp ok mlti: "Mun eigi vera sem mr snist, at etta s konungsson?"

Hjlmr mlti ok ba hann upp standa ok fara me sr.

"Gera skal ek r kost v," segir hann. "Ek vil einn llu ra, en engu."

Hjlmr mlti: "at vinn ek eigi til nokkurs manns, ea hvat heitir ?"

Hann mlti: "v skalt ra, en Hrr heiti ek."

Hjlmr gekk burt. Hann kom at einum bekk ok s ar Vargeisu standa. Honum kom hug, hvat hn hafi mlt. Hann gekk aptr ok mlti: "Stattu upp, rll, ok gakk me mr ok r einn llu."

Hann segir: "Ek mun til skipa ganga, en munt finna stjpu na."

Hjlmr gekk heim at hllinni. Hann s stjpu sna ganga mti sr. Honum leizt hn ekki frnilig. Hn var bi ljt ok leiinlig yfirlits ok fgr sjnu.

Hn mlti: "Vel er at, Hjlmr, at vit hfum fundizt."

Hann kvest at eigi lasta kunna. Hn segir: "N skal launa r pstrinn, er gafst mr fyrir lngu. at legg ek ik, at skalt hvergi kyrr ola, hvorki ntt n dag, fyrr en sr Hervru Hundingsdttur, nema skipum num ok tjaldi."

Hjlmr mlti: "Ekki skaltu fleira mik leggja, v at kjaptr inn skal opinn standa, en at ykkir mr einskis vert at reyja eptir eina konungsdttur. Hamrar hvir standa nir vi skipalgit. ar skaltu stga snum fti hvrn hamarinn, en fjrir rlar fur mns skulu kynda eld undir r, en vi ekki skaltu lifa nema at, sem hrafnar fra r, ar til ek kem aptr."

San gekk hann til skipa. Var bryggjum kippt. Hann hafi fimm skip r landi ok skipu vldum drengjum, ok halda san burt.

Fyrstu mlt ba Hjlmr Hr at sitja hj r. Hann kvest at eigi vilja. "Einn saman vil ek mat eiga, en sofa rekkjuglfi nu." Hjlmr ba hann ra.


12. Vireign vi trllkonur

Halda eir n va um sumarit, ok var eim gott til fjr, en fengu sj stran ok storma mikla. En um haustit kmu eir at stru landi. ar var fjrr mikill ok fjll str.

Hrr mlti: "Hr munum vr landi sofa."

Hjlmr mlti mti. Hrr kvest ra vilja. Var sv gert. Vru tjld land borin.

Hjlmr segir: "Illa skal vi gera, sem skipunum eru."

"Eigi skal at," segir Hrr.

Hann gekk t skipin ok ba menn gera sik lystuga ok gaf eim vn at drekka. Sinn grip gaf hann hverjum eira. Uru eir skjtt drukknir. Hrr tk mat ok l ok gekk land. Hjlmr gekk burt r tjaldinu, er eir vru sofnair, fram me sjnum. Fjall mikit ok gna htt st vi sjinn, en miju fjallinu leit hann standa trllkonu strskorna. Hn hafi gullofinn dk knjm sr ok kembdi sr me gullkambi. Brunnr var nir vi sjinn. Hn tk hendi sinni hann ok voi me hr sitt. Hjlmr kva vsu:

"Hvert er at bkn,
er bjargi sitr
ok sr of konungs sveit?
Enga veit ek
mtligri
alna fyr jr ofan."

Hn greiddi hrit fr augum sr ok var rei vi or hans ok kva:

"Illa kver til mn,
v at, inn ungi, munt
fyrst hafr seyi
af seggjum num.
Me gullofnum dki
m sj in glaa mr
erra sna ljsa lokka."

"Illa er s dkr kominn, er itt hr errar ok at num glyrnum gengr," segir Hjlmr ok kva:

"Mun ik snerta
Snarvendill fyrr
en seyi
setir konungs arfa.
Handar muntu missa
ok htt pa,
sv munum vit skilja,
skau it aumasta."

Hn segir hann margt or tala svviriliga, -- "vri hitt tilheyriliga mannligum manni at hafa ara vileitni vi unga stlku ok hreinliga en tala illa. ykki mr efniligr mar, en mr vri forvitni at prfa ungan mann ok missa minn meydm ok lta handtra mik um mittit.

Hn seildist n hendinni brunninn. Hjlmr br sverinu ok hj af henni hndina lflinum.

Hn rak upp skrk mikinn ok leit stfinn ok mlti: "Ltit framaverk er etta einum gtum konungssyni at leynast at mr, en at hlgir mik, at hefnt muni essa verks, ok mun eigi langt til." Hn kva:

"Vst gler mik eitt,
tt vitir eigi,
jfurr inn gndjarfi,
hvat um er at vera:
Munu systr mnar
at n gera
t herskipum
alla menn na."

Hjlmr s sjinn ok s nu trllkonur sv strar ok illligar, at engar ttist hann st hafa eim lkar. r hfu rifit sundr ll skipin, en drepit alla mennina ok borit gz allt land ok vru eigi litlar starfinu. r hfu heyrt ll or eira Hjlms ok mu. r htu sv: Hergunnr, Hremsa, Nl ok Nefja, Runa ok Trana, Greip ok Glyrna, Margerr in nunda. Hn hafi kryppu stra, ok bar hana hra en hfuit. Hn hafi eitt auga, ok st at miju enni, ok var kerla ekki frnilig yfirlits. Hn gekk fyrir eim systrum. Hn hafi nef ok klr af jrni ok tvr tennr lnar langar, ok stu fram r kjapti hennar, en vrrin in neri tk nir bringuna. at s Hjlmr, at hn mundi mega gefa gildan koss, ef hn kynni sv fyrir sik at koma vrrinni sem hn var str til. r vru stuttklddar pkurnar ok gptu kjptunum, en skku hfuin.

Hjlmr hugsai, at sr mundi eigi sv bit duga, ok gekk r fjallinu ok fyrir tjalddyrrnar. r ganga san at tjaldinu. Hjlmr hugsar, at hann m eigi vi eim llum. Hann kva vsu:

"Vak , lvir,
ef vilt vf sj;
ert kossmildr
vi konur harla.
Hr ba n
Hrauungs meyjar.
Hverf vi,
ef r hugr dugir."

lvir kva:

"Hvat skal kalls etta,
hvat arftu mr brega,
konungr, um kvensemi,
ktr um mintti?
En hverja hsnoppu,
sem heium finnr,
viltu, at r sinni
su allar."

Hrr mlti: "Stndum upp, nokkurs mun Hjlm n um vert ykkja." Hergunnr kva:

"Held ek upp hrmmum,
hr mtt, jfurr, lta
hendr Hergunnar;
hefi ek negl skorna;
rifna mun n lpa,
ef vit, jfurr, finnumst;
r skal eigi kyrrt klappa,
konungr inn surni."

Hann kva:

"Gakk framar hti,
fyrr en sey dragir
enna jkonung,
ert flag it ferligsta;
ettu fram jrnhrmmum,
ef afli treystir,
drsin dulrfa,
en ek mun dvergasmi."

v kmu eir t. Margerr rr egar lvi, en hann tekr fast mti. Hn kva:

"Illa leikr , lvir,
eigi ert hfr vfum;
m eigi fang festa
fylki vel bornum;
eggjar eru eitrblandnar,
fr er dglingr,
oddar alblgir,
eigi munu vr sigrast."

Hrr barist vi systrnar sjau. r vru fullfimar ok hfu strar sklmir hver eira ok sttu n kaft at honum. Hann varist drengiliga, ok ar kom um sir, at hann drap r allar, enda var hann mjk mr. Hjlmr tti mjk haran leik vi Hergunni. Hafi hn vnt sax hendi ok varist vel. Hann ttist aldri meiri mannraun komit hafa sakir mjkleika hennar, v at hvar sem hann hj til hennar, kom jafnan saxit, ar til at hn mddist. Brust sr hana, sv at hn flakti ll sundr af srum. Hn kallar htt upp ok kva:

"Hvar ertu, Margerr,
mr in flgasta?
Vinnr sigr ltinn
siklings lii;
hryggr er hlflaminn,
en herar brotnar,
sterkr er stafnbi,
stkkva mun n vera."

r brega vi hart, ok hleypr hver sem meira mtti ok stigu mjk strum, en Hrr eptir upp undir fjallit. Hergunnr sneri mti honum. Hann hj til hennar, sv at af hraut hfuit.

"Hgg allra manna armastr," sagi Margerr, "mna systur."

"Skammt mun r til slks," segir Hrr. Hann slmdi til hennar sverinu ok tk hana sundr miju. Veik hann aptr til tjaldsins. eir Hjlmr ok lvir vru komnir inn tjaldit ok svfu.

Hrr gekk til sjvar ok safnar saman skipvium. ar af geri hann hs ltit ok fagrt, ar sem mest skldu bjrgin. angat bar hann mat ok l ok ll eira fng. San gekk hann aptr til eira. Standa eir fstbrr upp san, ok ganga eir fram me sjnum.

Hjlmr s hs upp undir bjarginu. Hann mlti: "Hs er arna."

Hrr svarar: "Mun hn ekki ar Hervr, sem reyir eptir."

eir ganga hsit. ar var sng ein ok tafl stli ok knnur ok ker me. Hrr gaf eim at drekka. En er vari sem minnst, gekk hann t ok skelldi hsinu ls.

Hjlmr mlti: "Sveikstu mik n, Hrr, ok er illt at eiga rl at einkavin."

Hann vildi hggva upp hsit, en sverit beit eigi heldr en hann hyggi stein. Stu eir ar um kyrrt glair ok ktir.


13. Hrr vann risann

at er fr Heri at segja, at hann gekk fram me sjnum. Hann s einn stein stran fjrunni ok gat . Hann litast um ok sr, hvar risi einn gnarligr kom fram bjargit ok var eigi sveinsligr yfirlits, v at engan ttist hann slkan st hafa sakir strskorins hfus. Hann hafi hva stng hendi ok fram r flein tveggjaan, fjgurra lna langan. Hann tk nir at fjrunni, hann st bjarginu.

Jtunninn mlti: "Hvar er kgurbrn au, sem drepit hafa dtr mnar? Gangi eir n fram, ef eir ora, v at slkt eru in mestu ningsverk, sv ungar sem r vru, v at s var ellst, sem var tlf vetra."

"Hr em ek kominn," segir Hrr, "ok drap ek r dtr nar, ok vru r heldr miklar fyrir sr, en ek vil leita trausts til n."

Risinn mlti: "Vel s r, vinr, ok ver velkominn ok far hingat."

Hrr mlti: "at get ek me engu mti. Mr hefir vallt illt verit, en n batnar ltit um san vr, at ek fr sjinn me eim fstbrrum. Rttu heldr til mn stng na, ok mun ek taka ar ."

Risinn mlti: "at m ek vel gera, v at au ein skip hafa hr komit, at ek hefi rekit flein gegnum au ok dregit au sv upp at mr, ok mun ek rtta stngina ofan at r."

Hrr tk sem hann gat. En mean eir hfu vi talazt, hafi hann reyrt sik vi steininn me kali. Jtunninn rykkti mjk fast.

Hrr mlti: "Tak fastara ok betr, flagi. Ekki er ek alllttr."

Jtunninn reiddist ok rak fleininn nir bjargit ok rykkir sv fast til, at hann skk hamarinn allt at brklinda, en Heri var vi v bit, at hann mundi slitna sundr bein fr beini.

Risinn mlti: " ert ungr, jafnltill."

"Vanhertr ertu ," segir Hrr.

Jtunninn herir sik v meir ok brauzt um, ar til at upp losnar steinninn s, sem Hrr hafi reyrt sik vi, ok hf hann fr jru eigi minna en sex fama. v slapp af fleininum, en jtunninn datt bak aptr, en Hrr ofan me steininum, ok l hann lengi viti.

En er hann raknai vi, sagi hann: "Miklu sterkari ertu en ek meinti, jafnstrr, ok kannt ltit, er kemr mr eigi upp bjargit. Hafu mn r ok gakk nir tna bjargit ok lt vel fram ok teyg ik sem mest."

Risinn lt at essu ginnast ok ferr ofan tna ok teygir hlsinn, en rttir stngina ofan fyrir. Hrr tk stngina ok kippti risanum ofan fyrir bjargit, sv at brotnai honum hvert bein. En Hrr leysti sik ok rann egar upp bjargit ok kom at helli strum. ar var ma fyrir ok fell til fta honum. Hann gaf henni lf. ar var hann um vetrinn hellinum. ar var ng gull ok silfr, er jtunninn hafi tt, en at vri komanda tk hann ar hring mtan ok skikkju ok sj stran me gulli. mu gaf hann hellinn ok gz allt. Hn ba hann nefna sik, ef hann yrfti lis vi. Hrr gekk aan ok lauk upp hsinu. Hjlmr var honum feginn. Eigi hafi hann munat til Hervarar eim vetri. Skip hafi Hrr gert eim um vetrinn. eir ltu haf. Skipit fr jafnhart mti vindi sem undan.


14. Vetrvist at Hundingja konungs

Um haustit kmu eir at landi stru. Hjlmr mlti: "Hr vil ek land ganga."

Hrr kva sv vera skyldu. ar su eir hallir strar.

Hjlmr mlti: "etta munu vera hallir Hundingja konungs."

" segir satt," segir Hrr.

eir gengu upp at hllinni. Hn var ger me steinum. einum sta su eir hs eitt gert me raua gulli.

Hjlmr segir: "etta mun vera turn Hervarar."

Hrr kva sv vera mundu. eir gengu undir turninn. ar su eir sitja mey sv vna, at enga hfu eir slka st. Hr hennar var gulli lkt, en sjnan hvt sem snjr, en holdit var skrt sem lilja, augun fgr sem karbnklus, en kinnar lka sem rsa. Hrr gekk at henni ok kva vsu:

"Hver ert
hrlundu me kinn fagra
ok ljsgult lokka frn?
Hefik eigi vf litit
hverskligra
ftt vi foldar rm."

Hn kva:

"Hervr ek heiti
Hundingja dttir;
minn fur rskvan
ef rir lta,
lf itt n dvl
lta mundir,
ef vrir genginn
gegn dglingi."

Ok enn kva hn:

"Allt ferr eptir einu,
eigi margt vitum frgra,
virar vinna listir
ok val tafni fa.
Fyrr skyldir hanga
hvum glga
en glauminn ganga;
gakk ei framar hti."

Hrr mlti inn hyggjustri: "Hv hrekr mik, Hervr, orum? Vri heldr nr vfi skru at vera horskum dreng holl rum."

Hrr mlti til Hjlms: "Mar, muntu sna list na Hervru ok blka hana orum num."

Hrr fekk honum gripi , sem hann tk r hellinum, ok segir hann skyldi f henni . Hjlmr fr henni ll essi gersemi, en hn var gl vi ok akkar honum forkunnar vel ok kvest honum dugna veita skyldu ok segir honum fr mrgu, hverninn ar var httr einu ok ru hj fur hennar, ok llum vandrum, sem ar vri at forast. "egar fair minn veit," segir hn, "at hefir mik fundit, vill hann ik feigan, v at hann verr alls vss af ftnsanda innblstri."

En hn kvest honum r leggja mundu, sem hn kynni, -- "en n skaltu senn," segir hn, "ganga fyrir fur minn djarfliga ok kveja hann kurteisliga. Hann mun taka r vel ok spyrja ik margs, en skalt vel ok vitrliga r leysa. Rgjafa hann mjk stran ok illligan, er Hstigi heitir. Hann er strr sem risi, en mttugr sem trll. Hann veit allar ragerir konungsins. Hann er svartr sem jr me hrlausan haus ok glitrau augu, fll ok flrr. Ekki er Hstigi betri at reyna en hann er at yfirlitum."

Hn kva vsu:

" hll skaltu ganga
ok hilmi lta
ok kveja kurteisliga
konung inn strra.
Lttu eigi ru
r finna,
tt hll ltir
hva strgarpa."

Bi konung vetrvistar, en hann mun svara r sem hann vill. En er hefir mlt sem r lkar, gakktu til bekkjar hirmanna ok vertu eigi fsparr."

Hn kva vsu:

"Gef au, jfurr,
ef rr ykkist;
gu gull gumar
ok gerast r vel hollir.
En ef mar metnast
vi mildings su,
sn leium itt lyndi
ok lt hann sneypu hljta."

Hjlmr gekk til flaga sinna ok san til hallar, ok ganga inn. Hrr dvaldist eptir hallardyrum, en eir gengu fyrir konunginn. Hjlmr kva vsu:

"Heill sit , Hundingi,
hef ek engan gram
r ra hitt
und heims skauti.
Ferr n frg
um fgjafar,
v kom ek hingat
hilmis at vitja."

Konungr tk kveju hans ok kva vsu:

"Hverr er s karla
kominn r Mannheimum
ungr at aldri
oss at kveja?
Berr , inn ungi,
ormfrn augu;
mun ek vi brgum
bast mega."

Hjlmr kva:

"Hjlmr ek heiti,
hiri ek ftt segja
fylki framvsum
fyrsta kveldi;
vilk eigi hvarfla
hallarglfi;
seg mr til stis,
sonr em ek grams Inga."

Konungr mlti: "Frtta mun ek fleira urfa r," ok kva vsu:

"Hverr er s inn horski,
er hjlm ok ger strir,
sterkr ok strmannligr,
stendr r hli ara?
Glggra mttu greina
mr fr grpum num,
veit ek gerr,
hvar gestum skal skipa."

Hjlmr kva:

"lvir hann heitir,
er aldri hrist
eld n eggjar
ea hergangi,
borinn sem bulungar,
eir sem beztir eru,
mtri en mildingar,
minn er fstbrir."

"Vel er fr manni sagt," segir konungr ok kva vsu:

"Hverr er s gaurr,
er gttum stendr
ok rss rskliga
vi rtakylfu,
gnapir me hetti
ok hyggr at gumna mengi?
Ltt er skmr s
at skapi mnu."

Hjlmr kva vsu:

"Hrr hann heitir,
hefir ftt pri,
velr um vpn sjaldan,
vill eigi skart iggja;
ldungis einninn
ekki hrist,
mar mjk snarligr,
met ek hann mikils."

Konungr kva vsu:

"Ltt honum smir
hj seggja lii,
eim er gullvefjum
gla allir;
siti hann yzt
af seggjum mnum;
skal honum veita vel
me vrum egnum."

"Eigi munu r v ra," segir Hjlmr, "ok munum vr annathvrt sitja allir ea engi vr."

"Slkt eru mikil undr," segir konungr.

Hjlmr ba konung vetrvistar. Konungr segir eim til reiu drykk ok vist, "en til muntu vinna ltit rekverk. Horn tvau skaltu skja klf minn. Vil ek af eim drekka tta dag jla, ella muntu missa lfit."

"etta mikils at kosta," segir Hjlmr, "ea hvert essa klfs at leita?"

"Segu r at sjlfr," segir konungr.

Hjlmr mlti: "Herra, skipa oss fyrst sti." Konungr segir sv skyldu vera ok kva vsu:

"Harr muntu heima,
er hyggst llu ra
oss hj drum
hllum vrum;
hefir brand hvassan,
brynju ok hjlm vnan
ok sfnis bingi ara,
en set ik aptr af v."

Hjlmr kva:

"Ungr var ek heima
ok llu skipai
skatna lii
at skapi mnu;
gegndi at fullvel
fylki vsum,
brgnum vel bornum
ok bulungs lii."

Konungr leit til Hstiga ok kva vsu:

"Satt upp, Hstigi,
ok gef rm gestum,
furu farmum
ok frekum ru;
mik hafa eigi lingar
r heim sttan,
eir er mr snzt hafa
me svinnra bragi."

Hstigi leit til konungs mjk hrliga ok kva vsu:

"Hefir , fylkir,
fyrr r sti
mr eigi boit
upp a standa.
Feig mun vndslig
vsi granda,
hanga skyldu hinir
vi inn hsta glga;
eir munu ik svkja
at segi ek fyrir gerla."

Konungr leit til hans reiuliga ok kva vsu:

" ertu illr gestum,
opt hefir hlda,
er mik heim sttu,
til heljar fra;
gakk bekk annan,
garpr meinhugar,
hnyttr inn harleiti,
harr er bor annat."

Hstigi st upp ok gekk um vera hllina ok settist nir. Hjlmr gekk til stis ok urfti tveggja manna rm, en lvir riggja. Hrr var jafnmikill sem eir bir fstbrr. Var eim stit ng, sem Hstigi hafi r setit. Litlu sar tekr Hrr sj fullan me gull ok gefr til beggja handa. Ok er hann hafi llum gefit hllinni nema Hstiga, var gullhringr einn eptir. Hann gaut augum til hringsins. Hrr s at ok rtti at honum, en hann seildist mti. Hrr stakk tr hringinn, ok at sama kefli setti Hrr framan tennr Hstiga, en hann s glggt til, v at slin skein gluggana, en keflit kemr tennr Hstiga, sv at hann dettr egar bak aptr me allmiklum hljum ok hnskar hgiliga hfinu, en sessunautar hans hlgu at honum, en hann rumdi fast.

Um sir raknar hann vi. Sktr hann augunum ok mlti: "Sleginn var ek, sveinar."

eir bu hann egja. v rttir Hrr at honum hringinn annat sinn, en hann tk vi hringinum ok geymdi. Hrr mlti: "Opt heifr hundr, at hafna sessunautar."

eir sgu um Hstiga: "Makliga var n leikin mannflan."

Konungr skipar eim eitt lopths vnt at sofa . Konungr spyrr Hjlm margs, en hann leysti vel r llu, v at Hrr hafi frtt hann mrgum hlutum, v at hann kunni af llum lndum at segja. Jafnan var Hjlmr skemmu konungsdttur ok tefldi vi hana. Hn var llum kvenmannligum listum prdd. Hn kunni ok allar stjrnulistir ok steinarttir.


15. Hrr drap uxann

at var einn dag, at Hjlmr sat nr konungsdttur ok tefldi vi hana. Hervr spuri Hjlm, hvat hann tti til vetrvistar at vinna. Hann kvast eiga a skja klf einn.

"Hvert ttir ann at skja?" segir hn.

"Konungr vildi mr ar enga grein gera," segir hann.

"Engi klfr er etta," segir hn, "heldr er at gamall uxi, nrr at aldri. Hann etr fna, en drepr menn ok hesta, v at hann er hverju dri grimmari. Hann hefir drepit alla menn, sem eptir honum hafa farit ok fur minn hafa beit vetrvistar. at er it mesta bltnaut ok fist mest mannaholdi. Hlj hefir hann hvellt ok digrt, sv at engi mar stenzt. at er einum gari hvum ok sterkum mitt hr landinu. Hann m eigi lauss vera, v at brtr hann nir borgir ok kastala ok vinnr mikinn skaa mnnum ok fnai. ll kvikendi eru hrdd vi etta arma naut."

au linntu talinu, ok gekk Hjlmr heim lopt sitt ok sagi eim kompnum snum, hvat konungsdttir hafi honum sagt. Lei sv vetrinn fram til jla.

En tveim nttum fyrir inn fyrsta jladag st Hrr upp r sng sinni, sv at eir fstbrr vissu ekki til. Hann tk sax lvis ok gekk t san ok til skgar, ar sem strar brautir lgu. Gekk hann sv lengi um nttina, ar til at brautirnar kvsluust. Hann hugsar mjk um sinn hag, hverninn ganga mundi. Reikar hann forntroinn gtustg ykkva mrk ok eigi fyrr lttandi en hann kemr fram annnes eitt, fagrt yfirlits. Hann sr ar gar hvan, geran me mrsteina. angat gengr hann ok hefir kylfu tlf lna langa me strum gddum ok lngum ok fleinn fram r. Hann seildist upp jafnhtt garinum me henni. Hann gengr me garinum nokkura stund, ok berr alls staar jafnhtt. Hann sr, at eigi muni sv bit standa mega. v tekr hann kaal ok bindr um einn stein stran ok kastar inn yfir garinn ok less sik sv upp garinn. En uxinn l vellinum fyrir innan ok hafi snit um allri jrinni. Hann hrtr ok sefr ok snyr illa, sv at Hrr ttist eigi vita, nr en hann mundi hrjta inn at garinum fyrir nasaltum gradda, ok s, at at mundi margan hafa til bana leitt. v leysir hann steininn r festinni ok fleygir honum af sta, ok kom hann su nautsins. Hann vaknar vi me rslaltum, springandi egar af sta ok skundar alla vega ok dregr verit af manninum ok hleypr at garinum, ar sem Hrr var fyrir. Hann vill eigi lengr ba ok reiir upp gaddakylfuna ok rekur hausinn bola, sv at allir sukku gaddarnir, en hann hristist vi ok skekr hfuit ok lt lmliga, sv at Hrr missti kylfuna, ok hraut hn langt vllinn, en uxinn skopar n skei at garinum ok flensar tungunni eptir Heri ok dr hann at sr. Hann fr eigi annat r en hann kastar sr fltum ofan milli hornanna uxanum ok spennti hndunum nir um hlsinn, en boli brauzt um fast, heimskliga hlaupandi aptr ok fram um garinn me hriligum hljum, berjandi ftunum ok hristandi hausinn. Vissi Hrr, at at mundi sinn bani, ef hann dytti ofan. Verr at um sir, at boli mddist af miklu umfangi ok blrs. Hann hleypr at garinum me illum ltum ok kemr upp framftunum garinn. v leggr Hrr me saxinu undir bginn, sv at hjartanu st. Brauzt uxinn um, ar til hann d, ok hafi hann brotit mikit hli garinn snum fjrbrotum.

Hrr fl uxann me llum lerum, ok fylgdu hornin hinni. Hrr leggr hana bak sr ok bar heim ok fleygir henni nir fyrir loptsdyrnar. Hjlmr vaknar vi dynkinn ok sprettr ftr. v kom Hrr inn, ok var Hjlmr honum alls hugar feginn. Hrr var heldr skapstyggr ok ba Hjlm t ganga. Hann gerir sv ok sr hina.

Hrr mlti: "Taktu upp hina, v at ykkist vera sterkr ng."

Hjlmr tk til harinnar af llu snu afli ok gat hvergi hrrt hana r sta. Hrr segir, at hann mundi framkrka leggja urfa, ef duga skyldi. Hjlmr segir fram vera komin sn mesta aflraun.

"at mli ek n um," segir Hrr, "at takir vi afli okkar lvis beggja nema r minnstum fingrum okkrum, gengr fyrir konunginn dag ok hann sitr yfir snum borum, ok ber inn hina lfa num."

etta verr sv sem Hrr mlti. Gengr Hjlmr fyrir konunginn, ok vru allir hllinni vi hann hrddir. Hann kastar hinni upp borit fyrir konung sv hart, at at brotnar sundr tv hluti, ok gekk burt san. Tku eir aptr afl sitt Hrr ok lvir. Konungr ba Hstiga bera burt hina, en hann tk sjlfr af hornin. Hstigi geri sv, ok veitti honum it versta ok gekk mjk hokinn knjlium. Var tekit bor annat. eir fstbrr gengu bir hllina ok var veizla in bezta, ok drukku allir af hornunum um jlin.


16. Hrr glmdi vi blmann

Einn dag spyrr konungr Hjlm, hvrt hann vill enga skemmtan hafa. Hann ba konung ra. " muntu glma vi pilt minn morgun," segir konungr.

Hjlmr ba hann gera sem hann vildi. En at morgni dags standa eir upp kompnar ok ganga fyrir konung. var fram leiddr blmar furuliga strr, svartr ok digr sem naut; at llu var hann mtligr.

Konungr mlti: "Hr er n kominn piltrinn, Hjlmr."

Hrr sagi: "Vi enna svein skal ek glma, v at vit hfum eina nafnbt bir, at vit erum rlar."

Ekki fr Hrr af lokpu sinni. San rast eir me strum fangbrgum ok hrum hnykkingum, er hvrr veitti rum, me hnefahggum ok kinnskotum, klri ok kreistingum. Gekk etta lengi dags. ttist konungr ok eir, sem hllinni vru, engan atgang slkan st hafa. Stlpi einn lgr st hllinni. angat bar blmarinn Hr, en hann snerist vi glmumannliga ok fr neri tkin. Vi essu s blmarinn ekki. Hann reif hann upp bringu sna ok br honum magabrag ok rak hann nir stlpann sv hart, at hryggrinn brotnai, en blmaurinn skrai ekki vel. Lt Hrr fylgja kn kvii me flmannligum kverkatkum ok kreisti hann til daus. Vi etta var konungr mjk reir, en allir arir kkuu Heri. Var inn daui t dreginn.

Konungr segir: "Mikinn skaa hefir mr gert ok mnu rki drpi essa manns. v skulu vit toga geit stku um eld hr hllinni morgun ella s, sem ek skipa til."

"r munu ra vilja, herra," segir Hrr, "v at mr lkar hverr sem er."


17. Skinndrttr Harar og Hstiga

Um morguninn eptir rla gengu eir til hallar. ar var gert bl mikit. Litlu sar kemr konungr ok mlti: "Hstiga f ek til at stma vi ik, Hrr."

"Vel er at," segir hann, "at vit skulum reyna skinndrttinn, ok b ik til, Hstigi," segir Hrr.

Hann fr af llum snum klum, en ekki fr Hrr af lokpu sinni. eim var fenginn hendr svrr allsterkr; koma tk str ok miklar sviptingar, ok vru uppi eim msir endar. Kipptu eir snart sundr sverinum milli sn. Ba konungr at skja uxahina ok f eim. Tku eir me llu afli, ok vru hnykkingar ramligar, sv at msum var bit at hrjta fram blit. Var Hstigi sterkari, en Hrr heppnari ok mjkari.

Konungr mlti: "Ltt er tekit, Hstigi, er ltr barn etta sv lengi streitast mti r."

"at mun eigi lengi vera," segir Hstigi, "ef ek heri mik til fulls."

En mean eir tluust vi konungr ok Hstigi, tk Hjlmr sverit ok saxit ok stakk nir fyrir ftr Heri, ok s at engi, v at lokpan sktti fram yfir. Hstigi tk sv fast, at Heri var eigi annat bit en hann mundi tumba fram eldinn. ttist Hrr aldri vlkar hnippingar komit hafa. Var sv tekit af bum, at llum hllinni tti mikil undr gegna, at eir vru eigi af mi sprungnir ok hvat eir ola af snum miklum atgangi ok sterkum tkum.

Hrr segir til Hstiga: "Bstu n vi, v at ek mun n hera mik, ok skaltu eigi lengi lifa."

"Sv mun ek gera," segir Hstigi.

Hrr tk til me llu afli ok kippti Hstiga fram blit ok fleygi hinni ofan hann ok hljp sjlfr ofan bakit honum ok gekk san til bekkjar. Konungr ba taka manninn af eldinum. Hstigi var mjk brunninn. Konungr var n reir mjk, en tti sr mikit at kenna.


18. Drp Hstiga

Um kveldit gekk konungr snemma til sngr, ok vru slkkt ljs ll ok eldr borginni. Hjlmr kvest til sngr vilja. Hrr br Snarvendli ok lsti af honum sem ljsi. Gengu eir loftit ok su umbning nkominn sngina. at var stokkr ok sversegg bitrlig. Einn mjr strengr var endanum stokksins.

Hrr mlti: "Ekki skulum vr nir leggjast, v at s hefir tlat oss bran bana, sem hr hefir um bit."

eir lgust nir glfit, ok sofnuu eir skjtt, en Hrr hraut fast ok lt sem hann svfi. Litlu sar heyri hann, at mar gekk ti hj loptinu ok reif strenginn ok kippti nir stokkinum, ok tk sverseggin sundr ll sngrklin. eir brutust um mikilliga. ar nst var fjlum r kippt, ok kom inn hfu mjk strskorit. S rfr sngina. hggr Hrr ann sundr miju, ok dettr t hvrrtveggi hlutrinn. Leggjast eir nir.

En um morguninn var konungi sagt, at Hstigi var daur fyrir svik au, sem hann hafi gert vi Hjlm. Gaf konungr sr ftt um. Lei sv vetrinn.


19. Hrr nam burt Hervru

En er rjr ntr vru til sumars, fann Hjlmr Hervru.

Hn mlti: "Muntu nokkut vera lengr hj fur mnum?"

"Nei," segir Hjlmr.

Hn sagi: " kveld skaltu ganga fyrir hann ok akka honum vetrvistina, v at hann sefr sex dgr fyrir sumar ok verr alls vss jru ok , ok ekki m honum neitt vart koma. Vil ek, at siglir burt morgun snemma, v at honum er ekki vel til n."

Hann akkar henni sn g or ok r, ok skildu au talit. En um kveldit gekk Hjlmr fyrir konunginn ok akkar honum vetrvistina, -- "skal ek na frg ok rausn bera ll lnd."

Konungr mlti: "etta eru r Hervarar, dttur minnar. Verum vit n sv bit at skilja. Get ek ekki at sinni at gert."

Svfu menn af um nttina. En um morguninn rla ba Hjlmr alla menn vel lifa.

Hann ba Hervru me sr fara, en hn kvast at eigi vilja, -- "v at at er bani yar. Vil ek heldr lta mitt lf, v at fair minn vgir engum manni, hvrki vinum n frndum."

Hjlmr ba hana vel lifa, en hn ba hann vel fara ok allan heir njta ok ru, ok fell hn vit vi eira skilna.

En er Hjlmr ok lvir kmu til skips, segir Hrr: "Ekki hefi ek heilsat Hervru."

Hann tk svarreip mikit ok gekk heim ok kastar v um turninn Hervarar ok berr sv allt ofan til skipa ok sitt skip. eir fstbrr vru ru skipi. Hjlmr spyrr Hr, hvat hann bri.

"Hr fer ek me Hervru," segir hann, "fyrir utan vilja fur hennar, frnda ok vina. Mun hn n me mr fara; vill hn skjtt hafa inn fund."

"Slkt er vitrliga farit," segir Hjlmr, "ok rskliga hefir af fyrri mnnum gerning enna."

Hjlmr fr skip til Hervarar. Hn st upp mti honum ok talar til hans blliga ok mlti: "Ertu enn eigi af sta kominn, vinr?" segir hn.

"Ekki enn, kra jmfr," segir hann, "ok vil ek, at r gangi mitt skip."

"Gjarna," segir hn, "en mikinn skaa hafi r gert fur mnum, at it taki mik burt utan hans vilja, en vil ek heldr me yr fara en vera eptir."

kom snart blsandi byrr, sigla eir haf. En sem eir su ekki til landa, tk af byrinn, ok rak um hafit me straumum fjgur dgr, en it fimmta dgrit stdu skipin kyrr.

Hervr mlti: "Fair minn rr verttu essari ok sv v, at skipin standa kyrr. Mun hann n vaknar ok eigi allftt dreymt hafa. Veit hann n allar yar fyrirtlanir ok at r hafi mik burt tekit, ok munu r hafa ngar raunir, hversu r hafi gert."


20. Bardagi vi illhveli

Litlu sar su eir, hvar einn strr hrosshvalr lagist me miklum boafllum ok gurligum ltum at eim.

Hrr mlti: "ar er s skepna, at mr er minnst um ok ek m eigi sj. Veri it n, fstbrr, nokkurs styrks vi at njta, ok eigi megi it nefna mik, mean hann er hr, v at dey ek."

San leggst hann nir kel. eir ktu hann klum. San su eir skeljung renna undan skipi eira ok at hvalnum mjk snarliga, ok rr egar hann; kmu ar kafferir strar. Litlu sar su eir renna undan skipi Hervarar vgnu eina vna ok fagra. Hn r egar hvalinn. Vru sviptingar miklar ok harar rsir, er hvrir veittu rum. Var skeljungrinn ok vagnan skjtt m, v at hvalrinn var ungr ok sterkr, en kastai eim af sr, sv at au kmu fjarri nir sjnum.

Hjlmr ttist sj fyrir, at essi illa skepna muni au skjtt yfir vinna. mlti hann: "Hvat mun mr annat sinn meiri rf Skinnhfu ok Vargeisu en n, at r komi oss at hjlpa?"

En er hann hafi etta mlt, s hann fljga tv gamma. eir hfu jrnnef ok klr. eir settust hrosshvalinn ok kroppuu eigi miskunnsamliga, v at strar jsir tku eir af hans vndum kroppi. Hann veitti miklar rsir mti. eir rifu ok slitu hvalinn, sem eir gtu. bar at skipunum, ok fengu au fll str. Hjlmr s, at allar essar skepnur ltu undan illhvelinu.

Hann tk brandinn ok mlti: "Fyrr skal ek missa ik en ek hjlpi eigi essum skepnum," skaut egar brandinum nir gegnum hausinn hvalnum.

lvir s etta ok skaut egar saxinu, ok kom at annat augat hvalnum. Vi etta dapraist heldr hvalrinn ok vissi varla, hverninn hann skyldi lta, ok velti sr msar sur ok beit ok reif, hvat sem hann kom vi, en blit rann sem lkir nir af gmmunum, v at eir flktu allir sundr af srum ok sv skeljungrinn ok vagnan. Var at um sir, at hvalnum dapraist sundit, ok san rfa au hann til daua, ok skk hann til grunns, en gammarnir flugu burtu mjk yfirkomnir, sv at bl rann undan hverri eira fjr. eir flugu seint ok lgt.

Hjlmr gekk ar til, sem Hrr l, ok s, at hann var vtr.

Hrr mlti: "Er daur hvalrinn?"

Hjlmr segir hann horfinn, -- "hefi ek ar misst brand minn, en lvir saxit."

"Hr er hvrttveggja," segir Hrr, "ok er mikit at gert, at Hundingi konungr er af dgum rinn."

eir akka honum lfgjf, at hann hafi eim bjargat r slkum hska sem eir vru komnir.

Hrr mlti: "Kom til Hervarar, v at n mun urfa ns dugnaar."

Hjlmr stkk skip til hennar. Hn l viti ok mjk til reika. Hjlmr dreypti hana vni, ok raknai hn skjtt vi. San rann byrr, ok vinda eir upp segl, ok vru skipin laus, ok sigldu um allt sumarit.


21. Hrr komst r lgum

N er lei at hausti, kmu eir at einu stru landi ok gtu. at var me strum borgum ok fgrum krum, miklum ok fgrum skgi ok me allra handa drum ok fuglum. Ekkert land ttust eir fstbrr vlkt st hafa n spurn af hafa haft. eir spuru Hr, hvat land at vri. Hann kvest at eigi vita, -- "en hr munum vr land ganga."

Hjlmr kvest at eigi vilja, en Hrr segist ra mundu. Skutu eir bryggjum land ok ganga sv at.

Hrr mlti: "Kanna skulum vr land etta."

Hjlmr sagi: "Hervr skal me oss fara, v at hana vil ek eigi eptir skilja."

Hrr kva at eigi vera skyldu. -- "vil ek ra, v at vr munum ekki langt fara."

eir ganga allan ann dag, en at kveldi koma eir at hsi einu litlu ok vnu. Hrr lkr upp hsinu. Var ar sng ein ok kostr ngr ok l.

Um kveldit talar Hrr fleira en hann var vanr ok mlti: "Undarliga br mr vi, er ek kom hs etta."

Leggjast eir nir ok sofa fast. En um morguninn, sem Hjlmr vaknar, l Hrr, en v var ekki vant. Hjlmr segir vi lvi, at hann skyldi sofa num. Lr sv daginn. gekk Hjlmr at Heri ok tk honum ok ba hann vakna. Hjlmr fann, at hann var daur, ok fell hann bak aptr sngina, ok spratt honum bl undan hverjum nagli ok r nsum. lvir spyrr, hvat honum vri. Hjlmr gat lengi engu svarat, en um sir sagi hann, at Hrr s daur.

lvir mlti: "at veit tr mn, ef vrir ekki minn fstbrir, skyldir skjtt deyja." Hjlmr kva vsu:

"Berum baki okkru
brodda framkeyri;
launum sv lf honum,
ltum hann eigi eptir;
heygjum Hr hvergi,
fyrr en heim komum;
grfum hann heima
hallarvegg undir."

"Kjstu n, lvir, hvrt vilt bera kylfu hans ok kpu ea hann sjlfan."

lvir kvast kylfuna bera vilja. Hjlmr flettir hann lokpunni, en hann var undir rauum skarlatskyrtli ok hafi silfrbelti um sik, en gullhla um enni.

Hjlmr mlti: "Sj n, lvir, at etta er konungsson framar en hvrr okkar, en eigi rll, sem vit hfum lengi tlat."

Leggr hann Hr bak sr. Honum tti hann lttr. Ganga eir ann dag til kvelds ok kmu at ru hsi ok fengu ar gar nir. Fr sv tv daga. Inn rija dag tk lvir til ora: "Ekki ber ek lengr kpuna n kylfuna, v at fulllinn er ek af essari byri, en at meira, at berr sv lengi dauan mann eptir r. Mun etta verk uppi vera, mean heimrinn stendr."

" talar mikil ruor," segir Hjlmr, "ok f mr hvrttveggja."

lvir gerir sv. Ganga eir til kvelds ok koma at hsi inu rija. Hjlmr lt Hr rekkjuglf sitt um kveldit. Ekki hafi Hjlmr sofit, san Hrr d. Hann vakir sem hann var vanr, utan mti morgunsri rann hann svefnhfgi.

En er Hjlmr vaknar, var Hrr burt. Var honum eigi betra vi en fyrra sinni, ok mlti Hjlmr: "Aldri ver ek glar upp fr essum degi, fyrr en ek finn Hr."

eir stu upp ok ganga lei sna, angat til eir koma fram vllu eina fagra ok vna. eir su borg stra ok harla vna, alla gagnskorna ok rennt gulli ok silfri skurina. Hn var fagrliga mru me rauum steinum, blm, gulum, grnum, hvtum ok svrtum. Hennar turnar vru hvir ok aktir me gulli. eir gengu til hallar ok inn hllina ok fyrir konunginn. lvir heilsar honum, en Hjlmr agi. Konungr tk vel kveju hans ok ba at taka stl ok setja frammi fyrir sr. eir settust nir. at su eir, at hllin var ll skipu af smiligu flki. Konungr ba at vera kta ok glaa eptir mikla mi. Hjlmr t hvrki n drakk. Hann var stundum bleikr, stundum raur sem bl.

Litlu sar lukust upp hurir hallarinnar, ok egar gengu ar inn rjtigi meyjar. Tvr bru langt af rum. Var nnur miklu vnni. ttist lvir enga slka st hafa at allri skpun ok fegr. Fyrir eim var bsunat me allra handa hljfrum. Var mikil glei eiri hll. Jmfrrnar ganga fyrir konunginn ok kalla hann brur sinn ok settust nir. lvir s, at Hjlmr ronai mjk ok dr Snarvendil r slrum ok lagi nir undir stlinn. Konungr leit til Hjlms ok kva vsu:

"Hvat er r, Hjlmr?
Hefir lit brugit.
Strt er r hug,
starir mik lngum."

Hjlmr tk undir ok kva hlfa vsuna:

"Hvarf inn hugpri
Hrr r fr minni,
greitt ertu glkr honum,
gik v eigi drekka."

Konungr reiddist ok kva vsu:

"Eyast mun smd n,
ef ek skal lkr vera
aumum illrli,
er ekki prir,
ragr hverja taug
nema reia mat svnum
halr inn hrafnsvarti
hrvarskri."

Hjlmr vill reifa til sversins, ok var at burtu. Hjlmr kva:

"Burt er Snarvendill
r slrum horfinn;
m ek eigi vg vekja,
veldr v lvir.
Hefna munda ek Harar,
ef hann hr vri,
ok rja minn mki
manna bli."

Eptir at gekk nnur mrin at lvi ok kva vsu:

"Sax hefir , lvir,
slk eru vpn fri,
bana veittir Bendli,
barstu at r helli;
br ek hilmis sonum
hana lki;
foraak ykkru fjrvi;
fegri er ek n hti."

lvir mlti: "Satt segir , jungfr."

Hann tk meyjuna ok setti kn sr. Litlu sar gekk nnur jungfrin at Hjlm ok kva:

"Keyptir Snarvendil
me kossi einum;
var at ver ltit,
vel fr ek mr kmi;
rr mundir af aui
ef optar sv fengir,
jfurr inn gndjarfi
ok einkar heppni."

Hjlmr lt sem hann heyri ekki ok agi. Hn gekk aptr til stis sns. En er konungr sr etta, gekk hann undan borum ok tk horn eitt ok renndi vni ok gekk at Hjlm ok kva vsu:

"Tak hr vi horni,
er r Hrr frir;
gef n r reii,
ok rum san;
hefir oss hlpit,
en vr yr borgit
llum r nauum;
yndis vr njtum."

Hjlmr st upp mti Heri, ok minntist hvrr vi annan. Var ar fagnaarfundr. Var drukkit fagnaarl ok in bezta veizla.


22. Saga Harar ok fr brkaupum

at var einn dag veizlunnar, at konungr sat snu hsti ok eir fstbrr nst honum, en jungfrrnar stli framan fyrir honum. Vru allir glair me orum fgrum, lvr ok glei, gamni ok alls konar skemmtan. Hjlmr spuri ina frari jungfrna at heiti ea hvert hennar faerni vri.

Hn kvest lsl heita, -- "er minn fair ltinn, er hr stri landi, en brir minn tk rki eptir hann, sem Hrr hefir nefnzt, en hann heitir Hringr. Hildisif heitir systir mn, en land etta heitir Araba. Kann brir minn at segja yr slkt fr vrum forlgum, tt ok uppvexti." Skildu au sv talit.

Bir Hjlmr Hring at greina sr gerr at, sem hn hafi honum sagt. Hringr konungr kvest at gjarna gera vilja.

Konungr hefr sv sitt ml: "at vil ek yr kunngera, at minn fair ht Ptlmeus ok stri hr rki. Hann tti drottningu harla vna, ok vi henni tti konungr oss rj systkin. Liu sv langir tmar, ar til mir vr tk stt ok andaist. Var haugr orpinn yfir hana. ri konungr mjk eptir drottningu sna. Konungr tti sr rgjafa tran ok dyggvan. Hann gekk einn dag fyrir konung ok kvest vilja leita honum at kvnfangi, ok v jtar konungr. Rgjafinn ferr ok kemr aptr at hausti. Er drottningarefnit fr me honum. Hn ht La. Er egar brkaup gert. Leizt llum vel essa konu. Ekki vildu vr systkin sitja brkaupit. Gekk veizlan vel fram. Lei eigi langt, r en eim tti drottning ill, bi skapmunum ok orum, en gerningum verst. R hn skjtt fur mnum bana, v at henni tti hann gamall, en hn ung ok lystug. Vildi hn san mik tt hafa, en ek vildi ekki hennar ljtum vilja samykkja. Lagi hn san mik, at ek skyldi rll snast, svartr ok illligr, ok aldri skylda ek mat mega eta nema miju glfi ok aldri r essum lgum komast, nema nokkurr konungsson vinni at til mn at lta mik llu ra ok bera mik baki sr rj daga dauan. N hefir etta hvrttveggja gert. at eitt lagi hn mik til lknar, at ek mtti gera, hvat sem ek vildi orkat hafa, ok aldri skyldi mr aflaftt vera ok alla hluti yfirvinna, at sem fyrir mik vri lagt. lslu, systur mna, lagi hn, at hn skyldi vera at finglpi ok aldri r snum lgum komast, nema nokkurr konungsson vildi kyssa hana. fekk fstra mn henni Snarvendil. Var hn hann at henda mist me munni ea hndum. En Hildisif skyldi snast at llum yfirlitum sem trllkona ok vera nr brur hennar. Hann tti bygg einum helli strum, ok skyldi hann ekkert grand mega gera henni. Hn tti ekki fyrr at komast r snum lgum en hann vri drepinn me v sama sveri, sem hekk yfir sng hans. Var at sv margt," segir hann, "bi fleira ok verra af henni. En eptir etta fr hn burt me mik, ok er essi in sama n stjpmir. Er n endu mn visaga."

Hjlmr akkai honum ga skemmtun. Var allt flk glatt. Eptir etta hf Hjlmr upp or sn ok bir lslar sr til handa. Fsti konungr ess mjk. lvir ba ok sv Hildisifjar, ok var etta af rit.

Hr eptir vilja eir Hjlmr ok lvir heim halda. Fekk konungr eim tuttugu skip, ok lttu eigi fyrr en eir kmu at Mannheimum. En er Hjlmr leit stjpu sna, fell hn nir eldinn, en fair hans var honum alls hugar feginn. Sat Hjlmr ar nokkura stund. Hann bau fur snum til brkaups sns, ok konungr at. Sigldu eir hundra skipum til Araba. En at eim ar komnum gekk Hringr mti eim ok leiddi til hallar me miklum prs ok skemmtan. Gekk hann at eiga Hervru, ok vru essi rj brkaup setin me miklum mannfagnai. Ok at eim enduum vru allir me gtum gjfum t leiddir, ok fr sv hverr til sns heimilis. En eir Hringr konungr, Hjlmr ok lvir mltu til stugrar vinttu me sr, ok gefr hverr rum gar gjafir, ok skilja me v.

Siglir Hjlmr heim til Mannheima. Stri hann v rki eptir fur sinn. lvir sezt ok at eim rkjum, sem fair hans hafi at stra. Hjlmr matti hann til alls, ok tti vera inn mesti afreksmar. Hjlmr tti tv sonu vi drottningu sinni. Ht inn eldri Ingi, en inn yngri Hlvir. Hafi konungr san margar orrostur ok hafi llum sigr. St honum engi spori. lvir styrkti hann llum mannraunum. En eptir Hjlm tk Ingi, sonr hans, rkit, en Hlvir var hernaarmar mikill. Hann bar Snarvendil eptir fur sinn. lvir tti ok son, hverr e Raur ht. Hann lagist herna me Hlvi. Uru eir miklir kappar, ok er margt flk komit fr eim. Unnu eir undir sik mrg konungarki.

Ok lkum vr hr sgu Hjlms, lvis, Hrings ok Hervarar.


(Hjlms saga ok lvis kemur fr Zoe Borovsky     borovsky@darkwing.uoregon.edu)




Nettgfan - jl 2000