ILLUGA  SAGA  GRARFSTRA



1. Fr Siguri ok Illuga

S konungr hefir rit fyrir Danmrku, er Hringr ht. Hann var Skjaldarson, Dagssonar. essi Skjldr barist vi Hermann, sem segir sgu eira. Hringr konungr var vitr mar ok vinsll ok mildr af f ok inn mesti bardagamar. Hann tti drottningu, er Sigrr ht. Hn var dttir Vilhjlms konungs r Vallandi. Vi henni tti hann ann son, er Sigurr ht. Hann var allra manna frastr ok at rttum bezt binn. Hann var blr vi vini sna, rr af f, en grimmr snum vinum.

Svii hefir karl nefndr verit. Hann tti eitt garshorn, harla skammt fr konungshllunni. Hann tti kerlingu, er ht Hildr. Vi henni tti hann einn son, er Illugi ht. Hann var mikill vexti ok sterkr at afli, fimr var hann alla leika. Fair hans var kallar Svii inn skndjarfi.

Sigurr konungsson ok Illugi lgu leika me sr. tti Sigurr marga leiksveina, ok bar hann langt af eim, hvat sem eir skyldu reyna, en Illugi vann hann llu. Ok sv kom, at eir srust stallbrralag ok skyldi hvrr annars hefna, ef eir vri me vpnum vegnir. Var n allkrt eira milli.


2. Illugi banai kveldriu

Bjrn ht mar. Hann var rgjafi konungs. Honum var allt illa gefit, er honum var sjlfrtt. Hann var lyginn ok lymskr at llu, en eigi at sr var hann inn mesti kappi ok vari land konungs fyrir vkingum, ok v mat konungr hann mikils.

Bjrn fundai at mjk, at Illugi var sv krr Siguri konungssyni, ok sv kom, at hann rgi hann vi fega ok sagi Illuga vera tran konungssyni. Konungr hlddi etta, en Sigurr tri v ekki. Ferr n sv fram um nokkura tma, at Sigurr konungsson er heima hj fur snum mikilli smd ok viringu. Einn tma ba Sigurr fur sinn at f sr skip ok menn ok segist vilja r landi at afla sr fjr ok frgar.

Konungr sagi, at at skyldi mnaarfresti bit vera, --"ok Bjrn skal fara me r," segir konungr, "en Illugi vil ek heima s."

Sigurr svarar: "At vsu vil ek, at Illugi fari."

En konungr sagi Bjrn skyldi fylgja honum, --"v at hann er hverjum kappa meiri ok bilar aldri stri. Hann mun r vera hollr ok trr, sem hann hefir mr verit," sagi konungr, ok skilja eir n tal sitt.

Eptir etta gengr konungsson til Svia ok segir Hildi tal eira fega. Hn segir son sinn ungan vera ok eigi herna fara mega. "Er hann ok ekki reyndr," segir hn, "vilda ek ok ekki heldr, at Bjrn brygi honum v, at hann yri ekki at berjast me r orrostu."

Lkr Hildr sv mli, en konungsson ferr heim til hallar ok er mjk glar.

Ambtt s var hj Hildi, er Sunnl ht. Hn var fjlkunnug ok in mesta kvldria. Hn hafi margan mann illa leikit. Hildr kemr at mli vi Illuga ok bir hann skja pl sel, er Svii lt eptir. Hann jtar v. at var s dags, er Illugi gekk heiman. Hann fr hart ok kom til seljanna ok fann ar plinn. var myrkt af ntt, ok ferr fr selinu, ok er hann var skammt kominn, var hlaupit bak honum sv hart, at hlarnir kmu framan bringuna. etta kvikendi hafi vnd hendi ok bari Illuga me. Hr var komin Sunnl.

Illugi gengr ekki at sr ok bar flag etta langa lei, ar til hann kemr at einum strum steini. Hann keyrir flagit nir vi steininn sv hart, at hryggrinn brotnar, ok lt hn sv lf sitt. Ltti hann eigi sinni fer fyrr en hann kemr heim. Hildr, mir hans, var ti, er hann kom heim. Illugi var frnn.

Hildr var bl. "Hafa nokkur ntendi gerzt inni fer, sonr minn?" sagi hn. "Fannstu plinn, sem ek vsai r ?"

"J," segir Illugi.

Hn mlti: "Fannstu nokkut stlku mna, er ek sendi at afla mr eldiviar?"

Illugi sagi: "Varla tla ek verri stlka finnist, v at hn rei mr, en ek banaa henni me eim htti, at ek braut henni hrygginn vi stein."

Hildr kva hann mega vera sendiferum, "ok vil ek," segir hn, "at jnir Siguri konungssyni ok fylgir honum vkingu."

Illugi jtar v blliga ok gladdist vi etta ok gengr inn me mur sinni ok sefr af ntt. At morgni bst Illugi at fara til konungshallar, kver r fur sinn ok mur, gengr san til hallarinnar ok kemr ar, konungr er yfir dagdrykkju. Hann gengr fyrir konung ok kver hann vel. Konungr tekr honum vel. En er Sigurr konungsson sr Illuga, fagnar hann honum forkunnar vel ok bir hann sitja hj sr. Illugi gerir n sv. Ferr sv fram nokkura daga, at Sigurr er heima me fur snum ok Illugi.


3. Fr hernai ok sjhrakningi

N kemr s tmi, er skip Sigurar vru bin, halda eir fr landi. Var at rit, at Bjrn ok Illugi skyldi bir fara. Tekr konungsson n orlof af fer snum, sigla n fyrst til Orkneyja ok Skotlands ok gera hvrttveggja, margar upprsir ok vinna mikinn sigr Skotum, f n of fjr. Leggja eir hvergi ar til, at eigi hafi eir sigr. Var allt flk vi hrtt.

At hausti vill Sigurr heim halda, ok rekr storm mikinn. Tk skipit at ganga of mikit, rekr norr haf. Herti seglit, sv at helt vi rif. Tekr n hvert band at slitna. eir sj hvergi landa til. Sjrinn tekr n at kyrrast, ok geri sv stran storm, at inn rann bi bor, en sv vru eir allir hraustir, sem essu skipi vru, at engi talai ruor. Skipit tekr n mjk at leka, ok standa allir austri tta dgr. Skip rekr langt norr haf vk , er Gandvk ht. eir hera seglit me sterku bandi ok f n str fll, sv at bit var vi at brjta skipit. Flestir vru mir.

v nst sj eir land. at var bjrgum lukt. San rekr upp skipit eina vk. Heldu eir heilu skipi ok mnnum. Konungsson segir, at eir skuli ar ba byrjar. Flestir hans menn vru at rotum komnir af erfii. eim var ok sv kalt, at eim tti dauinn snn ok vera fyrir hendi, v at eir hfu engan eld. Sigurr konungsson bar sik furu vel, en allir vildu gjarna n eldi ok fengu eigi.

Bjrn tk mjk at kala ok mlti sv: ", Illugi," segir hann, "skalt ra yfir fjr enna ok leita at eldi, ok ef finnr hann eigi, skal ek ra fyrir hfi nu, en ef nir eldinum, skaltu eiga hring enna, er ek held ."

Illugi svarar: "Vst eigi vil ek veja hfi mnu vi ik, Bjrn, en gjarna skal ek at eldi leita, ef vrum mnnum m gagn at vera."

Rr hann n einn saman burt fr snum mnnum.


4. Fr tiltekjum Grar

Hellir nokkurr st rum megin fjarar essa, er r fyrir trllkona s, er Grr ht. Hn var in mesta trllkona. Illugi kemr n at landi ok festir bt sinn ok gengr land upp ok kemr hellinn. var komit kveld. Hann heyrir , at hart er stigit til jarar, ok kemr Grr heim. Hn frtti hann at heiti. Hann segist Illugi heita, en honum tti sem hr ea hregg sti r nsum hennar. Horrinn hekk ofan fyrir munninn. Hn hafi skegg ok sklltt um hfuit. Hendr hennar vru sem arnarklr, en ermar bar brenndar, en s stakkr, er hn var , tk henni eigi lengra en lendar bakit, en allt tr fyrir. Augu hennar vru grn, en ennit bratt, eyrun fellu va. Engi mtti hana kalla fra. Illugi segist vilja eld skja til hennar.

Grr svarar: "Engan eld fr af mr, nema mlir rj sannyri, ok ef gerir etta skjtt, skaltu liggja hj dttur minni, en ef vilt eigi enna kost, hiri ek eigi, at Bjrn kali til daus."

Illugi segist etta vilja.

Eptir etta gengr fram ein kona. Hn er sv fr, at Illugi ttist enga frari st hafa. Ok egar er hann s hana, felldi hann mikla st til hennar. Hn var hlj ok frin.

Illugi tk til mls: "Mr mun ml," segir hann, "at f sannyrin: Hellir nn er hr ok breir, at ek hefi eigi st hs meira n sterkara. Sv er ok nefit r mikit, at ek hefi eigi st meira skrpi en ert, ok sv svrt, at fagrt er glfit hj r, ok enga hefi ek mtligri st en ik, ok vst er dttir n fegri, ok ykkar hefi ek st mestan mun, ok sv munu allir segja, er ykkr sj."

Grr mlti : "Vst er at," segir hn, "at hvrki viltu lofa mik n hla mr, ok ekki lzt r sv illa mik sem ltr, en at ykki mr n r, at farir hvlu me dttur minni, ok leik allt at, er ik lystir, v at r lzt betr dttur mna en mik. N mun skjtt at llu farit," segir Grr, "ok arf ekki lengi lsingar."

Illugi segir sv vera skyldu. Gengr hann at hvlunni ok kastar klum, en kerling jnar dttur sinni, ok kmu au eina hvlu bi. Illugi snst at henni ok gerir sik blan, en hn gerir enga glei af sr. rfr Grr hr Illuga ok kippir honun fram stokkinn, en annarri hendi br hn bjrtu saxi ok mjk bitrligu ok reiddi at hfi honum, en Illugi l kyrr ok hrri hvergi sr.

Grr mlti mjk reiuliga: "Heyr , vndr herjansson, hv hugir ek munda ola, at blygair dttur mna? Nei," segir hn, " skalt f dauann sta."

Illugi mlti : "Mitt hjarta hefir aldri hrtt orit, ok v kom ek helli inn, at rlgin hafa sv fyrir tlat. deyr engi optar en um sinn, ok v hrumst ek ekki nar gnir."

Vi essi hans or kastar Grr honum aptr. Hann snerist at bri sinni ok var allglar. Ok er hann var sem blastr vi hana, vefr Grr hr hans um hnd sr ok kippir honum stokkinn fram ok reiir saxit allt at hfi honum: "Djarfr ertu, ok n sta skaltu dauann f."

En Illugi sagist eigi hrast daua sinn.

Hn mlti hljandi: "Engan hefi ek slkan hitt, at eigi hafi hrzt daua sinn, nema ik. Far n til svefns ok sof vel!"

Ferr Illugi n ok snst at konu sinni ok er n allra blastr vi hana. Grr hleypr enn at snginni ok kippir honum fram stokkinn. Hn reiir n saxit, ok mjk er hn frnlig at sj, en allt fr sem fyrr, at Illugi kvast eigi hrast.

Grr mlti : "Eigi ertu sem arir menn, nar ar skelfast hvergi, ok hrist ekki. N skaltu iggja lf af mr, ok ar me gef ek r dttur mna, er Hildr heitir, ok f ek aldri launat inn velgerning, v at hefir komit mr r miklum lgum, v at me slkum htti hefi ek margan myrt ok drepit, ok hafa allir hrzt mitt it gurliga sax. Sextn vaska menn hefi ek drepit me essu saxi, ok vri slkt eigi kvenna verk. N mun ek segja r visgu mna, en hla:


5. Saga Grar

"Konungr s r fyrir lfheimum, er li ht. Hann tti sr drottningu, er lfrn ht. au ttu dttur eina, s ht Sign. Hn var at llu vel at sr. egar Sign hafi aldr til, var hn gift eim konungi, er Eirekr ht. Hann fell vestrvking. Dttur ttu au saman, er Hildr ht, ok var hn meyja frust. Fr Sign til fur sns ok var me honum. Drottning fekk stt, hana leiddi til bana, en konungr barst ltt af, en Sign var skemmu ok hafi sorg mikla eptir konung sinn ok mur. Konungr fekk drottningu, er Grmhildr ht. Hn var fgr at sj, en innan var hn it mesta flag. Konungr unni henni mikit. au gtu at eiga sjau dtr, ok br eim llum til mur sinnar ok uru inar mestu flagkonur.

at bar til rkinu vi kvmu Grmhildar, at mar hvarf hverja ntt, ok tluu allir, at Grmhildr mundi v valda. Konungr tk n at eldast, ok tti drottningu minna vera af hjhvlum en hn vildi. Hugsar hn n at svkja konung ok f sr annan ungan. Gefr hn honum n eitr at drekka, ok fr hann egar bana af, ok var hann heygr hj drottningu sinni. Grmhildr illskaist n sv, at hn eyddi allt rkit bi af f ok mnnum.

Eptir essi verk Grmhildar gekk hn til skemmu eirar, er Sign sat ok dttir hennar, en er hn kemr ar, mlti hn sv: ", Sign," segir hn, "hefir lengi smd mikilli ok slu setit, en ek skal at allt af r taka, ok at legg ek ik, at hverfir burt ok byggir helli ok verir in mesta trllkona. skalt Grr nefnast. Dttir n skal fara me r, ok hverr mar, sem hana ltr, skal fella til hennar mikla st. skalt hvern myra, er sr hennar sng. hefir tt r sjau systr. r skulu hverja ntt eiga vi ik bardaga. r skulu alla vega ik sundra, hggva ok meia, en aldri at heldr skaltu deyja, ok aldri skaltu fyrr frelsast af essum lgum en hittir ann mann, er eigi hrist itt it gurliga sax, er reiir at, en me v at eim mun at gurligt snast, mun s ekki finnast."

Sign mtti ekki mla fyrir harmi ok grti.

Hildr mlti : "Vilda ek, Grmhildr, at ek launai r n lg, ok at mli ek um, at rum fti standir skemmu essari, en rum heima konungshll. rlar skulu ar kynda bl mitt milli fta r. at bl skal standa bi ntr ok daga, ok ll skaltu nean af eldi brenna, en ofan frjsa, at aldri fir na r. En ef vit mgur komumst r essum lgum, skaltu deyja ok detta ofan blit."

Grmhildr tk til mls: "Mjk heimskligt er okkart tal, ok vil ek, at etta haldist hvrki."

Hildr sagi, at at yri at standa. Hurfu r mgur burt helli enna, ok er ek s in sama Sign, ok er hr Hildr, dttir min, ok vil ek n gifta r hana ok launa r sv, at hefir mr r lgum komit."

Ok at endari essari sgu koma hellinn sjau skessur me bitrligum sklmum ok hlaupa at Gri ok hggva til hennar bi hart ok tum. Hildr var n kafliga hrdd. Illugi veitir Gri dugna ok hggr til eira bi tt ok tum, ok eigi lttir hann fyrr en au hafa drepit r allar, ok brennir r allar bli.

Grr mlti : "N hefir , Illugi, frelst okkr bi af essum skessum, ok hefi ek vi r tt ellifu vetr."

Illugi segir at ngu lengi verit hafa.


6. Sigurr fekk Signjar

Eptir etta fylgir Grr eim til bts Illuga, ok gaf hn eim gull ok marga dra gripi, ok hafi hann n me sr eldinn, ok skildist hn ar vi au. Illugi rr aptr til sinna manna. eir uru vi at glair ok ltu sr hitna. Mnu l konungsson ar, ok gaf honum aldri byr. Bjrn kenndi at Hildi ok kva Illuga hana hafa stta hella, ok segir Bjrn, at hn s in mesta trllkona. Sigurr ba Bjrn egja, ok ekki vildi hann v tra, er Bjrn sagi.

Eina ntt var at, er menn konungssonar svfu skipi, en er eir vakna, sj eir, at Bjrn er horfinn, ok leituu ok sj um sir, at hann hangir upp vi siglur. eir vissu ekki, hverju etta gegndi um lflt Bjarnar, en Grr hafi hengt Bjrn eiri ntt fyrir at hann kallai Hildi trllkonu.

Eptir at siglir Sigurr fr Finnmrk, ok gaf honum vel byr ok kom heim til Danmerkr ok hafi fengt of fjr ok gaf gull tvr hendr. Er hann n heima me fur snum. Illugi var lngum me Siguri, en tti hann stran bgar nri konungshllinni.

Litlu sar tk Hringr konungr stt , er hann leiddi til bana. Sigurr ltr egar erfi drekka eptir fur sinn ok ltr til bja llum beztu mnnum landinu, ok var Sigurr til konungs tekinn yfir at rki, er fair hans hafi tt. Hringr konungr hafi verit fylkiskonungr Danmrku, ok hafi hann rit fyrir Skn.

Sign kemr n til Danmerkr, ok tk Illugi vel vi henni ok au Hildr. Illugi segir ll deili henni. Sigurr konungr ba hennar sr til handa. Sign segir, at Illugi skuli vera hennar giftingarmar. Sigurr talar etta ml vi hann, ok me samykki hennar giftir Illugi honum Signju. Vru eira samfarir gar, ok ttu au mrg brn, ok uru ll mikils httar menn.

Sigurr konungr ok Sign drottning lifu mjk lengi, en Illugi lifi lengr, en ekki hefir verit getit barna eira Hildar. essi Illugi var san fstbrir Gnoar-smundar.

Ok lkum vr essi sgu.


Nettgfan - desember 1996