NORNA-GESTS  TTUR



1. Gestr kom til lfs konungs

SV er sagt, at einum tma, er lfr konungr Tryggvason sat rndheimi, bar sv til, at einn mar kom til hans at linum degi ok kvaddi hann smiliga. Konungr tk honum vel ok spuri, hverr hann vri, en hann sagist Gestr heita.

Konungr svarar: "Gestr muntu hr vera, hversu sem heitir."

Gestr svarar: "Satt segi ek til nafns mns, herra, en gjarna vilda ek at yr gisting iggja, ef kostr vri."

Konungr sagi honum at til reiu vera. En me v at liinn var dagr, vildi konungr ekki tala vi gestinn, v at hann gekk skjtt til aptansngs ok san til bors ok til svefns ok na.

Ok eiri smu ntt vakti lfr konungr Tryggvason sng sinni ok las bnir snar, en arir menn allir svfu v herbergi. tti konungi einn lfr ea andi nokkurr koma inn hsit ok at luktum dyrum llum. Hann kom fyrir rekkju hvers manns, er ar svaf, ok at lyktum kom hann til sngr eins manns, er ar l utarliga.

mlti lfrinn ok nam staar: "Furu sterkr lss er hr fyrir tmu hsi, ok er konungr eigi jafnvss um slkt sem arir lta, er hann s allra manna spakastr, er hann sefr n sv fast."

Eptir at hverfr s brott at luktum dyrum.

En snemma um morgininn eptir sendi konungr sksvein sinn at vera vss, hverr essa sng hafi byggt um nttina; prfaist sv, at ar hafi legit gestrinn. Konungr lt kalla hann fyrir sik ok spuri, hvers son hann vri.

En hann svarar: "rr ht fair minn ok var kallar ingbtr, danskr at kyni. Hann bj eim b Danmrk, er Grningr heitir."

"rifligr mar ertu," segir konungr.

Gestr sj var djarfr orum ok meiri en flestir menn arir, sterkligr ok nokkut hniginn efra aldr. Hann bir konung at dveljast lengr me hirinni. Konungr spuri, ef hann vri kristinn. Gestr lzt vera prmsigndr, en eigi skrr.

Konungr sagi honum heimilt at vera me hirinni, -- "en skamma stund muntu me mr skrr."

En v hafi lfrinn sv til ors tekit um lsinn, at Gestr signdi sik um kveldit sem arir menn, en var reyndar heiinn.

Konungr mlti: "Ertu nokkurr rttamar?"

Hann kvast leika hrpu ea segja sgur, sv at gaman tti at

Konungr sagi : "Illa gerir Sveinn konungr at, at hann ltr skra menn fara r rki snu landa meal."

Gestr svarar: "Ekki er at Dana konungi at kenna, v at miklu fyrr fr ek burt r Danmrk en Ott keisari lt brenna Danavirki ok kgai Harald konung Gormsson ok Hkon bltjarl at taka vi kristni."

Margra hluta spyrr konungr Gest, en hann leysti flest vel ok vitrliga.

Sv segja menn, at Gestr essi kmi rija ri rkis lafs konungs til hans. v ri kmu ok til hans eir menn, er Grmar htu ok vru sendir af Gumundi af Glasisvllum. eir fru konungi horn tvau er Gumundr gaf honum. au klluu eir ok Grma. eir hfu ok fleiri erendi til konungs, sem sar mun sagt vera.

N er at at segja, at Gestr dvaldist me konungi. Er honum skipat utar fr gestum. Hann var sisamr mar ok ltar vel. Var hann ok okkasamr af flestum mnnum ok virist vel.


2. Vejan Gests ok hirmanna

Litlu fyrir jl kom lfr heim inn raui ok sveit manna me honum. Hann hafi verit um sumarit konungs erendum, v at hann var settr til landsgzlu um haustit Vkinni vi hlaupum Dana. Var hann jafnan vanr at vera me lfi konungi um hvetri.

lfr hafi at fra konungi marga ga gripi, er hann hafi aflat um sumarit, ok einn gullhring hafi hann aflat, er Hnitur ht. Hann var hnitar saman sjau stum, ok var me snum lit hverr hlutrinn. Miklu var hann gullbetri en arir hringar. ann hring hafi gefit lfi einn bndi, er Lomundr ht, en enna hring hafi tt r Hlfr konungr, er Hlfsrekkar eru fr komnir ok vi kenndir, er eir hfu kgat f af Hlfdani konungi Ylfing. En Lomundr beiddi lf mti, at hann mundi halda bnum fyrir honum me fulltingi lfs konungs. lfr jtai honum v.

Heldr konungr n jl sn rkuliga ok sitr rndheimi. En inn tta dag jla gefr lfr inn raui hringinn Hnitu lfi konungi. Konungr akkar honum gjfina ok alla sna trlynda jnustu, er hann hefi jafnan veitt honum. Ferr essi hringr va um herbergi, ar er menn drukku inni, v at vru eigi hallir smaar ann tma Noregi. Snir n hverr rum, ok ykkjast menn eigi st hafa jafngott gull sem hringnum var. Ok at lyktum kemr hann gestabekk ok sv fyrir Gest inn kunna. Hann ltr ok selr aptr hringinn yfir vera hndina, er hann helt r kerinu. Finnst honum ftt til ok talar ekki til essa gripar, en hefir gamanrur sem r vi sna flaga.

Einn herbergis sveinn skenkti utar bekkinn gestanna. Hann spyrr: "Lzt yr vel hringinn?

"Allvel," sgu eir, "utan Gesti inum nkomna. Honum finnst ekki til, ok at hyggjum vr, at hann kunni ekki til at sj, at hann anzar ekki um slka hluti."

Herbergis sveinninn gengr innar fyrir konung ok segir honum essi in smu or gestanna ok essi inn komni gestr, hversu hann anzai ltt til essa gripar, er honum var snd slk gersimi.

Konungr sagi : "Gestr inn komni mun fleira vita en r munu tla, ok skal hann koma til mn morgin ok segja mr nokkura sgu."

N talast eir vi gestirnir utar bekkinn. eir spyrja inn nkomna gest, hvar hann hefir st jafngan hring ea betra.

Gestr svarar: "Me v at yr ykkir undarligt, at ek tala sv ftt til, hefi ek vst st at gull, at engum mun er verra, nema betra snist."

N hlja konungsmenn mjk ok segja, at ar horfist til gamans mikils, -- "ok muntu vilja veja vi oss, at hafir st jafngott gull sem etta, sv at megir at sanna. Skulum vr vi setja fjrar merkr gangsilfrs, en knf inn ok belti, ok skal konungr um segja, hvrir sannara hafa."

Gestr sagi : "Eigi skal n hvrttveggja gera, vera kallsi me yr, enda halda eigi ummli au, sem r bii, ok skal vst veja hr um ok sv mikit vi leggja sem r hafi mlt, en konungr skal um segja, hvrir sannara hafa."

Htta eir n snu tali. Tekr Gestr hrpu sna ok slr vel ok lengi um kveldit, sv at llum ykkir una at heyra, ok slr Gunnarsslag bezt. Ok at lyktum slr hann Gurnarbrg in fornu. au hfu menn eigi fyrr heyrt. Ok eptir at svfu menn af um nttina.


3. Gestr vann vefit

Konungr stendr snemma upp um morguninn ok hlir tum. Ok er eim er lokit, gengr konungr til bors me hir sinni. Ok er hann er kominn hsti, gengr gestasveitin innar fyrir konung ok Gestr me eim ok segja honum sn ummli ll ok vejan , sem eir hfu haft r.

Konungr svarar: "Ltit er mr um vejan yra, at r seti peninga yra vi. Get ek ess til, at yr hafi drykkr hfu fengit, ok ykki mr r, at r hafi at engu, allra helzt ef Gesti ykkir sv betr."

Gestr svarar: "at vil ek, at haldist ll ummli vr."

Konungr mlti: "Sv lzt mr ik, Gestr, at mnir menn muni hafa mlt sik aular um etta ml meir en , en mun at n skjtt reynt vera."

Eptir at gengu eir brott, ok fru menn at drekka. Ok er drykkjubor vru upp tekin, ltr konungr kalla Gest ok talar sv til hans: "N verr skyldr til at bera fram gull nokkut, ef hefir til, sv at ek megi segja um vejanina me yr."

"at munu r vilja, herra," sagi Gestr.

Hann reifar til sjs eins, er hann hafi vi sik, ok tk ar upp eitt knti ok leysir til ok fr hendr konungi. Konungr sr, at etta er brotit af sulhringju, ok sr, at etta er allgott gull. Hann bir taka hringinn Hnitu.

Ok er sv var gert, berr konungr saman gullit ok hringinn ok mlti san: "Vst lzt mr etta betra gull, er Gestr hefir fram borit, ok sv mun ltast fleirum mnnum, at sji."

Snnuu etta margir menn me konungi. San sagi hann Gesti vefit. ttust gestirnir svinnir vi ornir um etta ml.

Gestr mlti : "Taki f yvart sjlfir, v at ek arf eigi at hafa, en vei ekki optar vi kunna menn, v at eigi viti r, hvern r hitti ann fyrir, at bi hefir fleira st ok heyrt en r. En akka vil ek yr, herra, rskurinn."

Konungr mlti : "N vil ek, at segir, hvaan fekkt gull at, er ferr me."

Gestr svarar: "Traur em ek ess, v at at mun flestum ykkja trligt, er ek segi ar til."

" viljum vr heyra," segir konungr, "me v at hefir oss r heitit sgu inni."

Gestr svarar: "Ef ek segi yr, hversu farit er um gullit, get ek, at r vili heyra ara sgu hr me."

"Vera m at," segir konungr, "at rtt getir essa."


4. Gestr segir fr Vlsungum

" mun ek segja fr v, er ek fr sur Frakkland. Vilda ek forvitnast um konungs siu ok mikit gti, er fr fr Siguri Sigmundarsyni um vnleik hans ok roska. Var ekki til tenda, fyrr en ek kom til Frakklands ok til mts vi Hjlprek konung. Hann hafi mikla hir um sik. ar var Sigurr Sigmundarson, Vlsungssonar, ok Hjrdsar Eylimadttur. Sigmundr fell orrustu fyrir Hundings sonum, en Hjrds giftist Hlfi, syni Hjlpreks konunngs. Vex Sigurr ar upp barnsku ok allir synir Sigmundar konungs. Vru eir um fram alla menn um afl ok vxt, Sinfjtli ok Helgi, er drap Hunding konung, ok v var hann Hundingsbani kallar. rii ht Hmundr. Sigurr var allra eira brra framast. Er mnnum at ok kunnigt, at Sigurr hefir verit gfgastr allra herkonunga ok bezt at sr fornum si.

var ok kominn til Hjlpreks konungs Reginn, sonr Hreimars. Hann var hverjum manni hagari ok dvergr vxt, vitr mar, grimmr ok fjlkunnigr. Reginn kenndi Siguri marga hluti ok elskai hann mjk. Hann sagi fr foreldrum snum ok sv atburum undarligum, er ar hfu gerzt. Ok er ek hafa skamma stund ar verit, gerumst ek jnustumar Sigurar sem margir arir. Allir elskuu hann mjk, v at hann var bi blr ok ltilltr ok mildr af f vi oss.


5. Fr Hundingssonum

at var einn dag, at vr kmum til hsa Regins, ok var Siguri vel fagnat. kva Reginn vsu essa:

"Kominn er hingat
konr Sigmundar,
seggr inn snarrai,
til sala vrra,
megn hefir mikit,
en ek mar gamall,
er mr fangs vn
af frekum lfi."

Ok enn kva hann:

"Ek mun fra
flkdjarfan gram.
N er Yngva konr
me oss kominn.
Sj mun rsir
rkstr und slu,
frgr um lnd ll
me lofi snu."

Sigurr var jafnan me Regin, ok hann sagi honum margt af Ffni, er hann l Gnitaheii orms lki ok at hann var undarliga mikill vexti. Reginn geri Siguri sver, er Gramr ht. at var sv snarpeggjat, at hann br v na Rn ok lt reka ofan at ullarlag fyrir strauminum, ok tk sundr laginn. San klauf Sigurr steja Regins me sverinu. Eptir at eggjai Reginn Sigur at drepa Ffni, brur sinn, ok kva vsu essa:

"Htt munu hlja
Hundings synir,
eir er Eylima
aldrs vrnuu,
ef mik tegar
meir at skja
hringa raua
en hefna fur."

Eptir etta br Sigurr fer sna ok tlar at herja Hundings sonu, ok fr Hjlprekr konungr honum margt li ok nokkur herskip. eiri fer var me Siguri Hmundr, brir hans, ok Reginn dvergr. Ek var ok ar, ok klluu eir mik Norna-Gest. Var Hjlpreki konungi kunnleiki mr, er hann var Danmrk me Sigmundi Vlsungssyni. tti Sigmundr Borghildi, ok skildu au sv, at Borghildr drap Sinfjtla, son Sigmundar, me eitri. San fekk Sigmundr sur Frakklandi Hjrdsar Eylima dttur, er Hundings synir drpu, ok tti Sigurr bi at hefna fur sns ok murfur.

Helgi Sigmundarson, er Hundingsbani var kallar, var brir Sigurar, er san var kallar Ffnisbani. Helgi, brir Sigurar, hafi drepit Hunding konung ok sonu hans rj, Eyjlf, Herr, Hjrvar. Lyngvi komst undan ok tveir brr hans, lfr ok Hemingr. Vru eir inir frgstu menn um alla atgervi, ok var Lyngvi fyrir eim brrum. eir vru mjk fjlkunnigir. eir hfu kgat marga smkonunga ok marga kappa drepit ok margar borgir brennt ok geru it mesta hervirki Spnalandi ok Frakklandi. En var eigi keisararki komit norr hinga yfir fjallit. Hundings synir hfu tekit undir sik at rki, er Sigurr tti Frakklandi, ok vru eir ar mjk fjlmennir.


6. Sigurr felldi Hundingssonu

N er at segja fr v, er Sigurr bjst til bardaga mt Hundings sonum. Hann hafi mikit li ok vel vpnat. Reginn hafi mjk rager fyrir liinu. Hann hafi sver at, er Riill ht, er hann hafi smat. Sigurr ba Regin lj sr sverit. Hann geri sv ok ba hann drepa Ffni, er hann kmi aptr r essi fer. Sigurr ht honum v.

San sigldum vr sur me landi. fengum vr gerningaver str, ok kenndu at margir Hundings sonum. San sigldum vr nokkuru landhallara. sm vr mann einn bjargsns nokkurri, er gekk fram af sjvarhmrum. Hann var heklu grnni ok blm brkum ok kneppta sk ftum upphva ok spjt hendi. essi mar ljr oss ok kva:

"Hverir ra hr
Rvils hestum
hvar unnir,
haf glymjanda?
Eru segl yur
sjvi stokkin.
Mun-at vgmarar
vind of standask."

Reginn kva mti:

"Hr erum vr Sigurr
sj komnir.
Er oss byrr gefinn
vi bana sjlfan.
Fellr brattr breki
brndum hra.
Hlunnvigg hrapa.
Hverr spyrr at v?"

Heklumarinn kva.:

"Hnikar htu mik,
er hugin gladdi
Vlsungr va
ok vegit hafi.
N mttu kalla
karl bjargi
Feng ea Fjlni.
Far vil ek iggja."

vikum vr at landi, ok lgi skjtt verit, ok ba Sigurr karl ganga t skipit. Hann geri sv. fell egar verit, ok geri inn bezta byr.

Karl settist nir fyrir kn Siguri ok var mjk makrr. Hann spuri, ef Sigurr vildi nokkut r af honum iggja. Sigurr kvest vilja, sagist at tla, at hann mundi vera rdrjgr, ef hann vildi mnnum gagn gera. Sigurr kva til heklumanns:

"Segu mr at, Hnikarr,
alls hvrttveggja veizt,
goa heill ok guma:
Hverjar eru beztar,
ef berjast skal,
heillir at svera svipan?"

Hnikarr kva:

"Mrg eru g
ef gumnar vitu
heill at svera svipan.
Dyggva fylgju
hygg ek ins dkkva vera
af hrottameii hrafns.

at er annat,
ef ert t of kominn
ok til brottferar binn:
Tv ltr
ti standa
hrrfulla hali.

at er it rija,
ef jta heyrir
lf und asklimum.
Heilla auit
verr r af hjlmstfum,
ef ltr fyrr fara.

Engi skal gumna
gegn vega
s sknandi
systur Mna.
eir sigr hafa,
er sj kunnu,
hjrleiks hvatir,
ea hamalt fylkja.

at er fr mikit,
ef fti drepr,
er at vgi vegr:
Tlar dsir
standa r tvr hliar
Ok vilja ik sran sj.

Kembdr ok veginn
skal kennast hverr
ok at morgni mettr,
v at vst er,
hvat at aptni kemr.
Illt er fyr heill at hrapa."

Ok eptir at sigldum vr sur fyrir Holsetuland ok fyrir austan Frsland ok ar at landi. egar fregna Hundings synir um fer vra ok safna lii ok vera brtt fjlmennir. Ok er vr finnumst, tekst harr bardagi. Var Lyngvi eira brra fremstr allri framgngu. Sttu allir fast fram. Sigurr skir i mti sv hart, allt hrkk fyrir honum, v at Sverit Gramr verr eim skeinuhtt, en Siguri arf eigi hugar at frja. Ok er eir Lyngvi finnast, skiptust eir mrgum hggum vi ok berjast alldjarfliga. Verr hvld bardaganum, v at menn horfa etta einvgi. at var langa hr, at hvrrgi eira kom sri annan, sv vru eir vgfimir. San skja brr Lyngva fast fram ok drepa margan mann, en sumir fljsta. snr Hmundr, brir Sigurar, mti eim ok ek me honum. Verr nokkur mttaka. En sv lkr me eim Siguri ok Lyngva, at Sigurr gerir hann handtekinn, ok var hann settr jrn. En er Sigurr kom til vr, vera skjt umskipti. Falla Hundings synir ok allt li eira, enda myrkvir af ntt.

Ok er lsti um morgininn, var Hnikarr horfinn ok sst eigi san. Hyggja menn, at at hafi inn verit.

Var um at talat, hvern daua Lyngvi skyldi hafa. Reginn lagi at til rs, at rsta skyldi blrn baki honum. Tk Reginn vi sveri snu af mr ok reist me v bak Lyngva, sv at hann skar rifin fr hryggnum ok dr ar t lungun. Sv d Lyngvi me mikilli hreysti. kva Reginn:

"N er blugr rn
breium hjrvi
bana Sigmundar
baki ristinn.
Fr var fremri,
s er fold rr,
hilmis nefi,
ok hugin gladdi."

ar var allmikit herfang. Tku lismenn Sigurar at allt, v at hann vildi ekki af hafa. Var ar mikit f klum ok vpnum. San drap Sigurr Ffni ok Regin, v at hann vildi svkja hann. Tk Sigurr gull Ffnis ok rei burt me. Var hann san kallar Ffnisbani. Eptir at rei hann upp Hindarheii ok fann ar Brynhildi, ok fru sv eira skipti sem segir sgu Sigurar Ffnisbana.


7. Fr Siguri ok Starkai Strverkssyni

San fr Sigurr Gurnar Gjkadttur. Var hann um hr me Gjkungum, mgum snum. Ek var me Siguri norr Danmrk. Ek var ok me Siguri, er Sigurr konungr hringr sendi Gandlfs sonu, mga sna, til mts vi Gjkunga, Gunnar ok Hgna, ok beiddi, at eir mundi lka honum skatt ea ola her ella, en eir vildu verja land sitt. hasla Gandlfs synir Gjkungum vll vi landamri ok fara aptr san. En Gjkungar bija Sigur Ffnisbana fara til bardaga me sr. Hann sagi sv vera skyldu. Ek var enn me Siguri. Sigldum vr enn norr til Holtsetulands ok lendum ar, sem Jrnamir heitir. En skammt fr hfninni vru settar upp heslistengr, ar sem orrostan skyldi vera.

Sjm vr mrg skip sigla noran. Vru Gandlfs synir fyrir eim. Skja hvrirtveggja. Sigurr hringr var eigi ar, v at hann var at verja land sitt, Svj, v at Krir ok Kvnir herjuu angat. Sigurr var gamall mjk. San lstr saman liinu, ok verr ar mikil orrosta ok mannsk. Gandlfs synir gengu fast fram, v at eir vru bi meiri ok sterkari en arir menn.

eira lii sst einn mar, mikill ok sterkr. Drap essi mar menn ok hesta, sv at ekki st vi, v at hann var lkari jtnum en mnnum. Gunnarr ba Sigur skja mti mannskelmi essum, v at hann kva eigi sv mundu duga. Sigurr rst n mti eim mikla manni ok nokkurir menn me honum, ok vru flestir ess fsir. "Finnum vr skjtt inn mikla mann," segir Gestr, "ok frtti Sigurr hann at nafni ok hvaan hann vri. Hann kvest Starkar heita Strverksson noran af Fenhring r Noregi.

Sigurr kvest hans heyrt hafa getit ok optast at illu. "Eru slkir menn eigi sparandi til fagnaar."

Starkar mlti: "Hverr er essi mar, er mik ltir sv mjk orum?"

Sigurr sagi til sn.

Starkar mlti: "Ertu kallar Ffnisbani?"

"Sv er," segir Sigurr.

Starkar vill undan leita, en Sigurr snr eptir ok frir lopt sverit Gram ok lamdi hann me hjltunum jaxlgarinn, sv at hrutu r honum tveir jaxlar. Var at meisla hgg. Sigurr ba mannhundinn brott dragast aan. Starkar snarast brott aan. En ek tk annan jaxlinn ok hefi ek me mr. Er s n hafr klukkustreng Danmrk ok vegr sjau aura. ykkir mnnum forvitni at sj hann ar.

Eptir fltta Starkaar flja Gandlfs synir. Tkum vr mikit herfang, ok fru san konungar heim rki sitt ok setjast ar um hr.


8. Hversu Gestr eignaist gullit

Litlu sar heyrum vr getit ningsvgs Starkaar, er hann hafi drepit la konung laugu.

Var at einn dag, at Sigurr Ffnisbani rei til einhverrar stefnu, rei hann einhverja veisu, en hestrinn Grani hljp upp sv hart, at sundr stkk brjstgjrin ok fell nir hringjan. En er ek s, hvar at hn glai leirinum, tk ek upp ok fra ek Siguri, en hann gaf mr. Hafi r n fyrir litlu st etta sama gull. stkk Sigurr af baki, en ek strauk hest hans, ok ek leir af honum, ok tk ek einn lepp r tagli hans til snis vaxtar hans."

Sndi Gestr leppinn, ok var hann sjau lna hr.

lfr konungr mlti: "Gaman mikit ykki mr at sgum num."

Lofuu n allir frsagnir hans ok frkleik. Vildi konungr, at hann segi miklu fleira um atburi frnda sinna. Segir Gestr eim marga gamansamliga hluti allt til aptans. Fru menn at sofa.

En um morgininn eptir lt konungr kalla Gest ok vill enn fleira tala vi Gest. Konungr mlti: "Eigi f ek skilit til fulls um aldr inn, hver lkendi at m vera, at sr mar sv gamall, at vrir vi staddr essi tendi. Verr at segja sgu ara, sv at vr verim sannfrari um slka atburi."

Gestr svarar: "Vita ttumst ek at fyrir, at r mundi heyra vilja ara sgu mna, ef ek sega um gullit, hversu farit vri."

Konungr mlti: "Segja skaltu vst."


9. Fr Brynhildi ok Lobrkarsonum

" er n enn at segja," segir Gestr, "at ek fr norr til Danmerkr, ok settumst ek ar at furleif minni, v at hann andaist skjtt. Ok litlu sar frtta ek daua Sigurar ok sv Gjkunga, ok tti mr at mikil tendi."

Konungr mlti: "Hvat var Siguri at bana?"

Gestr svarar: "S er flestra manna sgn, at Guttormr Gjkason legi hann sveri gegnum sofanda sng Gurnar. En verskir menn segja Sigur drepinn hafa verit ti skgi. En igurnar sgu sv, at Sigurr ok Gjka synir hefi riit til ings nokkurs ok drpi eir hann. En at er alsagt, at eir vgu at honum liggjanda ok vrum ok sviku hann trygg."

En hirmar einn spyrr: "Hversu fr Brynhildr me?"

Gestr svarar: " drap Brynhildr sjau rla sna ok fimm ambttir, en lagi sik sveri gegnum ok ba sik aka me essa menn til bls ok brenna sik daua. Ok sv var gert, at henni var gert annat bl, en Siguri annat, ok var hann fyrri brenndr en Brynhildr. Henni var ekit rei einni, ok var tjaldat um guvef ok purpura, ok glai allt vi gull, ok sv var hn brennd."

spuru menn Gest, hvrt Brynhildr hefi nokkut kveit dau. Hann kva at satt vera. eir bu hann kvea, ef hann kynni.

mlti Gestr: " er Brynhildi var ekit til brennunnar helveg, ok var farit me hana nr hmrum nokkurum. ar bj ein ggr. Hn var ti fyrir hellis dyrum ok var skinnkyrtli ok svrt yfirlits.

Hn hefir hendi sr skgarvnd langan ok mlti: "essu vil ek beina til brennu innar, Brynhildr, ok vri betr, at vrir lifandi brennd fyrir dir nar r, at lzt drepa Sigur Ffnisbana, sv gtan mann, ok opt var ek honum sinnu, ok fyrir at skal ek lja ik me hefndarorum eim, at llum sr at leiari, er slkt heyra fr r sagt."

Eptir etta ljast r , Brynhildr ok ggr. Ggr kva:

"Skaltu gegnum
ganga eigi
grjti studda
gara mna.
Betr smdi r
bora at rekja
heldr en at vitja
vrra ranna.

Hvat skaltu vitja
af Vallandi,
hverflynt hfu,
hsa minna?
hefir vrgum,
ef n vitja,
mrgum til matar
manns bl gefit."

kva Brynhildr:
"Bregu mr eigi,
brr r steini,
tt vra ek fyrr
vkingu.
Ek mun okkar
ri ykkja,
hvars eli menn
okkart kunnu."

Ggr kva:

ert, Brynhildr
Buladttir,
heilli verstu
heim borin.
hefir Gjka
of glatat brnum
ok bi eira
brugit gu."

Brynhildr kva:

"Ek mun segja r
sanna ru,
vlgjarnt hfu,
ef ik vita lystir,
hv geru mik
Gjka arfar
stalausa
ok eirofa.

Lt mik af harmi
hugfullr konungr,
tta systur
undir eik ba.
Var ek vetra tlf,
ef ik vita lystir,
er ek ungum gram
eia svarak.

Ek lt gamlan
ggjar brur,
Hjlmgunnar, nst
heljar ganga.
Gaf ek ungum sigr
Aua brur.
ar var mr inn
ofgreypr fyrir.

Lauk hann mik skjldum
Skatalundi
rauum ok hvtum.
Randir snurtust.
ann ba hann slta
svefni mnum,
er hvergi lands
hrask kynni.

Lt hann um sal minn
sunnanveran
hvan brenna
hrotgarm viar.
ar ba hann egar einn
yfir um ra,
ann er fri mr
Ffnis dnu.

Rei gr Grana
gullmilandi,
ar er fstri minn
fletjum stri.
Einn tti hann ar
llum betri
vkingr Dana
verungu.

Svfum vit ok undum
sng einni,
sem hann brir minn
of borinn vri.
Hvrki mtti
hnd yfir annat
tta nttum
okkart leggja.

v br mr Gurn
Gjkadttir,
at ek Siguri
svfi armi.
var ek ess vs,
at ek vilda eigi,
at au vltu mik
verfangi.

Munu vi ofstr
alls til lengi
konur ok karlar
kvikvir fask.
Vit skulum okkrum
aldri slta,
Sigurr, saman.
Skkstu n, ggr."

pti ggr gurligri rddu ok hljp inn bjargit.

sgu hirmenn konungs: "Gaman er etta, ok segu enn fleira."

Konungr mlti: "Eigi er nausyn at segja fleira fr vlkum hlutum."

Konungr mlti: "Vartu nokkut me Lobrkar sonum?"

Gestr svarar: "Skamma stund var ek me eim. Ek kom til eira, er eir herjuu sur at Mundafjalli ok brutu Vfilsborg. var allt vi hrtt, v at eir hfu sigr, hvar sem eir kmu, ok tluu eir at fara til Rmaborgar.

at var einn dag, at mar nokkurr kom fyrir Bjrn konung jrnsu ok heilsar honum. Konungr tekr honum vel ok spuri, hvaan hann vri at kominn. Hann sagist kominn sunnan fr Rmaborg.

Konungr spuri: "Hv langt er angat?"

Hann svarai: "Hr mttu sj, konungr, sk, er ek hefi ftum."

Tekr hann jrnsk af ftum sr, ok vru allykkir ofan, en mjk slitnir nean. "Sv er lng lei hean til Rmaborgar sem r megu n sj skm mnum, hversu hart at eir hafa olat."

Konungr mlti: "Furu lng lei er etta at fara, ok munum vr aptr sna ok herja eigi Rmarki."

Ok sv gera eir, at eir fara eigi lengra, ok tti hernum etta undarligt, at sna sv skjtt snu skapi vi eins manns or, er eir hfu r allt rs fyrir gert. Fru Lobrkar synir vi etta aptr ok heim norr ok herjuu eigi lengra sur."

Konungr sagi: "Ausnt var at, at helgir menn Rma vildu eigi yfirgang eira angat, ok mun s andi af gui sendr verit hafa, at sv skiptist skjtt eira fyrirtlan at gera ekki spellvirki inum helgasta sta Jes Krist Rmaborg."


10. Hvar Gesti tti bezt hirvist

Enn spuri konungr Gest: "Hvar hefir ess komit til konunga, er r hefir bezt tt?"

Gestr segir: "Mest glei tti mr me Siguri ok Gjkungum. En eir Lobrkar synir vru menn sjlfrastir at lifa sem menn vildu. En me Eireki at Uppslum var sla mest. En Haraldr konungr hrfagri var vandastr at hirsium allra fyrrnefndra konunga. Ek var ok me Hlv konungi Saxlandi, ok ar var ek prmsigndr v at ek mtti eigi ar vera elligar, v at ar var kristni vel haldin, ok ar tti mr at llu bezt."

Konungr mlti: "Mrg tendi muntu segja kunna, ef vr viljum spyrja."

Konungr frttir n margs Gest. En Gestr segir at allt greiniliga, ok um sir talar hann sv: "N m ek segja yr, hv at ek em Norna-Gestr kallar."

Konungr sagist at heyra vilja.


11. Nornir spu Gesti

"ar var, er ek var fddr upp me fur mnum eim sta, er Grningr heitir. Fair minn var rkr at peningum ok helt rkuliga herbergi sn. ar fru um landit vlur, er kallaar vru spkonur ok spu mnnum aldr. v buu menn eim ok geru eim veizlur ok gfu eim gjafir at skilnai. Fair minn geri ok sv, ok kmu r til hans me sveit manna, ok skyldu r sp mr rlg. L ek vggu, er r skyldu tala um mitt ml. brunnu yfir mr tvau kertisljs. r mltu til mn ok sgu mik mikinn aunumann vera mundu ok meira en ara mna foreldra ea hfingja syni ar landi ok sgu allt sv skyldu fara um mitt r. In yngsta nornin ttist of ltils metin hj hinum tveimr, er r spuru hana eigi eptir slkum spm, er sv vru mikils verar. Var ar ok mikil ribbalda sveit, er henni hratt r sti snu, ok fell hn til jarar.

Af essu var hn kafa stygg. Kallar hn htt ok reiiliga ok ba hinar htta sv gum ummlum vi mik, --"v at ek skapa honum at, at hann skal eigi lifa lengr en kerti at brennr, er upp er tendrat hj sveininum."

Eptir etta tk in ellri vlvan kertit ok slkkti ok bir mur mna varveita ok kveykja eigi fyrr en sasta degi lfs mns. Eptir etta fru spkonur burt ok bundu ina ungu norn ok hafa hana sv burt, ok gaf fair minn eim gar gjafir at skilnai. er ek em roskinn mar, fr mir mn mr kerti etta til varveizlu. Hefi ek at n me mr."

Konungr mlti: "Hv frtu n hinga til vr?"

Gestr svarar: "essu sveif m skap. tlaa ek mik af r nokkura aunu hljta mundu, v at r hafi fyrir mr verit mjk lofar af gum mnnum ok virtum."

Konungr sagi: "Viltu n taka helga skrn?"

Gestr svarar: "ar vil ek gera at yru ri."

Var n sv gert, ok tk konungr hann krleika vi sik ok geri hann hirmann sinn. Gestr var trmar mikill ok fylgdi vel konungs sium. Var hann ok vinsll af mnnum.


12. Daui Gests

at var einn dag, at konungr spuri Gest: "Hversu lengi vildir n lifa, ef rir?"

Gestr svarar: "Skamma stund hean af, ef gu vildi at."

Konungr mlti: "Hvat mun la, ef tekr n kerti itt?"

Gestr tk n kerti sitt r hrpustokki snum. Konungr ba kveykja, ok sv var gert. Ok er kertit var tendrat, brann at skjtt.

Konungr spuri Gest: "Hversu gamall mar ertu?"

Gestr svarar: "N hefi ek rj hundru vetra."

"Allgamall ertu," sagi konungr.

Gestr lagist nir. Hann ba lea sik. at lt konungr gera. Ok er at var gert, var ltit brunnit af kertinu. at fundu menn , at lei at Gesti. Var at ok jafnskjtt, at brunnit var kertit ok Gestr andaist, ok tti llum merkiligt hans andlt. tti konungi ok mikit mark at sgum hans, ok tti sannast um lfdaga hans, sem hann sagi.


Nettgfan - nvember 1996