RAGNARS  SAGA  LOBRKAR




1. Fr Heimi ok slaugu

Heimir Hlymdlum spyrr n essi tendi, at daur er Sigurr ok Brynhildr. En slaug, dttir eira, en fstra Heimis, var rvetr. Veit hann n, at eptir mun leitat at tna meyjunni ok tt hennar. Er honum sv mikill harmr eptir Brynhildi, fstru sna, at hann gtti ekki rkis sns n fjr, sr n, at hann fr eigi meyjunni ar leynt; ltr n gera eina hrpu sv mikla, at ar lt hann meyna slaugu koma ok margar gersimar gulli ok silfri ok gengr brott san va um lnd ok um sir hingat Norrlnd.

Sv var harpa hans hagliga ger, at hana mtti taka sundr ok saman at fellingum, ok var hann v vanr um daga, er hann fr hj vatnfllum ok hvergi nnd bjum, at hann tk hrpuna sundr ok meyjunni, ok hann hafi vnlauk einn ok gaf henni at eta. En at er nttra ess lauks, at mar m lengi lifa, tt hann hafi enga ara fu. Ok er mrin grt, sl hann hrpuna, ok agnai hn , fyrir v at Heimir var vel at rttum binn, eim er vru tar. Hann hafi ok mrg kli drlig hj henni hrpunni ok mikit gull.

Ok n ferr hann angat til, uns hann kemr Noreg ok kemir til eins bjar ltils, ess er heitir Spangareii, ok bj ar karl s, er ki ht. Hann tti konu, ok ht hn Grma. ar var eigi fleira manna en au. ann dag var karl farinn skg, en kerling var heima, ok heilsar hn Heimi ok spyrr, hvat manna hann vri. Hann kvest vera einn stafkarl ok ba kerlingu hsa. Hn segir, at eigi kmi ar fleira en sv, at hn kvest mundu vel vi honum taka, ef hann ttist urfa ar at vera. En er lei, segir hann, at honum tti at mest beinabt, at eldr vri kveyktr fyrir honum ok san vri honum fylgt til svefnhss, ar er hann skyldi sofa.

Ok er kerling hafi kveykt eldinn, setr hann hrpuna upp set hj sr, en kerling var amlug. Opt var henni litit til hrpunnar, fyrir v at trefr einu drligu kli kmu t hrpunni. Ok er hann bakaist vi eldinn, sr hn einn drligan gullhring koma fram undan ttrum hans, v at hann var illa klddr. Ok er hann hafi bakast sem hann kunni sr rf til, hafi hann nttver. En eptir at ba hann kerlingu fylgja sr angat til, sem hann skyldi sofa um nttina.

segir kerling, at honum mundi betra vera ti en inni, - "v at vit karl minn erum opt mlug, er hann kemr heim."

Hann bir hana ra, gengr n t ok sv hn. Hann tekr hrpuna ok hefir me sr. Kerling gengr t ok ferr ar til, er bygghlaa ein er, ok fylgir honum ar til ok mlti, at hann skyldi ar um bast, ok kvest ess vnta, at hann mundi ar njta svefns sns. Ok n gengr kerling brott ok annast at, er hn urfti, en hann gerir sr svefn.

Karl kemr heim, er aptanninn lr, en kerling hefir ftt unnit at, er hn urfti, en hann var mr, er hann kom heim, ok illr viskiptis, er allt var bit at, er hn skyldi annast hafa. Sagi karl, at mikill vri munr slu, er hann vann hvern dag meira en hann mtti, en hn vildi til einkis taka ess, er gagn var at.

"Ver eigi reir, karl minn," sagi hn, "fyrir v at at kann at vera, at mttir n skamma stund vinna til ess, at vit vrim sl alla vi."

"Hvat er at?," segir karl.

Kerling svarar: "Hr er kominn til herbergis okkars einn mar, ok tla ek, at hann hafi allmikit f me at fara, ok er hniginn efra aldr ok mun verit hafa inn mesti kappi ok er n mr mjk, ok eigi ykkjumst ek hans maka st hafa, ok tla ek hann mddan ok syfjaan."

segir karl: "at snist mr rligt at svkja ina f, sem hr koma."

Hn svarar: "v muntu lengi ltill fyrir r, at r vex allt augu, ok ger n annathvrt, at drep hann, ea ek tek hann mr til manns, ok munu vit reka ik brott. Ok segja kann ek r ru, er hann mlti vi mik grkveld, en ltils mun r ykkja um vert. Hann mlti kvensamliga vi mik, ok at mun mitt r vera at taka hann mr til manns, en reka ik brott ea drepa, ef vill eigi eptir v gera, sem ek vil."

Ok er at sagt, at karl hafi kvnrki, ok telr hn um angat til, er hann ltr at eggjan hennar, tekr xi sna ok snarbrnir mjk. Ok er hann er binn, fylgir kerling honum ar til, er Heimir sefr, ok var ar hrytr mikill.

mlti kerling til karls, at hann skyldi lta vera tilri sem best, - "ok skunda brott me hlaupi, v at ekki mttu standast lt hans ok p, ef hann fr ik hndum tekit."

Hn tekr hrpuna ok hleypr brott me. N gengr karl ar til, er Heimir sefr. Hann hggr til hans, ok verr at mikit sr, ok verr honum laus xin. Hann hleypr egar brott sem hann mtti hraast. N vaknar hann vi verkann, ok vannst honum at fullu. Ok at er sagt, at sv mikill gnr var hans fjrbrotum, at undan gengu slur hsinu ok ofan fell hsit allt ok var landskjlfti mikill, ok lkr ar hans vi.

N kom karl ar, sem kerling var, segir n, at hann hefir drepit hann, - "ok var at of hr, er ek vissa eigi, hv fara mundi, ok essi mar var furu mikill fyrir sr, en vntir mik, at hann s n helju."

Kerling mlti, at hann skyldi hafa kk fyrir verkit, - ok vntir mik, at n hafim vit rit f, ok skulum vit reyna, hvart ek hefi satt sagt."

N kveykja au eld, en kerling tekr hrpuna ok vildi upp koma ok mtti eigi annars kostar en hn var at brjta, v at hn hafi eigi hagleik til. Ok n fr hn upp komit hrpunni, ok ar sr hn eitt meybarn, at hn ttist ekki slkt st hafa, ok var mikit f hrpunni.

N mlti karl: "at mun n vera sem opt, at illa mun gefast at svkja ann, er honum trir. Snist mr sem komin muni meg hendr okkr."

Kerling svarar: "Eigi er etta eptir v, sem ek tla, en skal n ekki um sakast."

Ok n spyrr hn, hverrar ttar hn vri. En essi in unga mr svarar engu, sv sem hn hefi eigi ml numit.

"N ferr sem mik vari, at okkart r mundi illa fara," segir karl. "Vit hfum unnit glp mikinn. Hvat skulum vit sj fyrir barni essu?"

"Auvitat er at," sagi Grma. "Hn skal eptir mur minni heita Krka."

N mlti karl: "Hvat skulum vit sj fyrir barni essu?"

Kerling svarar: "Ek s gott r til: Vit skulum segja hana okkra dttur ok upp fa."

"v mun engi tra," sagi karl. "Miklu er barn etta gesligra en vit. Erum allvn bi, ok munu engi lkendi ykkja, at vit munum eiga v lkt barn, sv endemlig sem vit erum bi."

N mlti kerling: "Eigi veistu, nema ek hafa nokkur brg, at etta megi eigi vnt ykkja. Ek mun lta gera henni koll ok ra tjru ok ru, er vnst er, at sst komi hr upp. Hn skal eiga htt san. Eigi skal hn ok vel kldd vera. Mun saman draga vr yfirlit. M vera, at menn tri v, at ek hafa mjk vn verit, er ek var ung. Hn skal ok vinna at, er verst er."

En at hugu au karl ok kerling, at hn mtti ekki mla, er hn svarar eim aldri. N er at gert, sem kerling hefir fyrir hugat. N vex hn ar upp miklu ftki.


2. Fr ru borgarhirti

Herrur ht jarl rkr ok gtr Gautlandi. Hann var kvngar. Dttir hans ht ra; hn var allra kvenna frust sndum ok kurteisust at sr um alla hluti, at er til handa m bera ok betra er at hafa en n vera. at var hennar kenningarnafn, at hn var kllu borgarhjrtr, fyrir v at sv bar hn af llum konum at fegr sem hjrtr af rum drum. Jarlinn unni mikit dttur sinni. Hann lt gera henni eina skemmu skammt fr hll konungs, ok um skemmu var skgarr. at lagi jarl vanda sinn at senda dttur sinni hvern dag nokkut til skemmtanar, en at mlti hann, at v mundi hann fram halda.

Fr v er sagt, at hann lt fra henni ltinn lyngorm einnhvern dag, kafliga fagran, ok essi ormr tti henni gr ok lt hann sitt eski ok bar undir hann gull. Skamma stund var hann ar, r hann x mikit ok sv gullit undir honum. ar kemr, at eigi hefir hann rm eskinu, ok liggr n hring um eskit utan. Ok ar kemr of sir, at eigi hefir hann rm skemmunni, ok gullit vex undir honum jafnt sem ormrinn sjlfr. N liggr hann utan um skemmuna, sv at saman tk hfu ok sporr, ok illr gerist hann vireignar, ok orir engi mar at koma til skemmunnar fyrir essum ormi nema s einn, er honum frir fslu, ok oxa arf hann ml.

Jarli ykkir mikit mein essu ok strengir ess heit, at hann mun eim manni gefa dttur sna, hvat manna sem hann er, ef at bana yri orminum, ok gull at, er undir honum er, skal vera hennar heimanfylgja. essi tendi spyrjast va of land, en treystist engi til at ra fyrir essum mikla ormi.


3. Ragnarr vann orminn

ann tma r fyrir Danmrku Sigurr hringr. Hann var rkr konungr ok er frgr orinn af eiri orrostu, er hann barist vi Harald hilditnn Brvelli ok fyrir honum fell Haraldr, sem kunnigt er orit of alla norrlfu heimsins. Sigurr tti einn son, er Ragnarr ht. Hann var mikill vexti, vnn yfirlits ok vel viti borinn, strlyndr vi sna menn, en grimmr snum vinum. egar hann hafi aldr til, fr hann sr lis ok herskipa, ok gerist hann inn mesti hermar, sv at varla fst hans maki.

Hann spyrr etta, er Herrur jarl hafi um mlt; gefr hann at engan gaum ok ltr sem hann viti eigi. Hann ltr gera sr ft me undarligum htti, at eru lobrkr ok lokpa, ok n er ger eru, ltr hann au vella biki. San hirir hann au.

at er eitthvert sumar, er hann heldr her snum til Gautlands ok leggr leynivg einn skip sitt ok var skammt aan, at er jarl r fyrir. Ok er Ragnarr hafi ar eina ntt verit, vaknar hann snemma um morgininn, rss upp ok tekr essi in smu vpnft, er r var fr sagt, ok ferr ok tekr spjt mikit hnd sr ok gengr af skipunum einn saman ok ar, er sandr er, ok n veltist hann sandinum. Ok r hann gengr brott, tekr hann geirnagla r spjti snu ok ferr n einn fr skipunum til borgarhlis jarls ok kemr ar snemma dags, sv at allir menn vru svefni. N strir hann til skemmunnar. Ok er hann kemr skgarinn, ar sem ormrinn var, leggr hann til hans me spjti snu, ok kippir hann at sr spjtinu. Ok annat sinn leggr hann. at lag kemr hrygg orminum, ok n vinst hann vi hratt, sv at spjtit gekk af skaptinu, ok verr sv mikill gnr hans fjrbrotum, at skemman skelfr ll. Ok n snr Ragnarr brott. kemr blbogi milli hera honum, ok at sakar hann eigi, sv hlfa honum kli au, sem hann lt gera. En eir, er skemmunni vru, vakna vi gninn ok ganga t r skemmunni.

N sr ra ganga einn mann mikinn fr skemmunni ok spyrr hann at nafni ea hvern hann vili n finna. Hann nemr staar ok kva vsu essa:

"Htt hefik leyfu lfi,
litfgr kona, vetra
vk at foldar fiski
fimmtn gamall, mnu;
hafa skalk, bl nema bti,
brrakinn mr daua,
heiar lax til hjarta
hringleginn, vel, smgra."

Ok n gengr hann brott ok mlti ekki fleira vi hana. En spjtit st srinu eptir, en hann hefir skaptit me sr. N er hn hefir essa vsu heyra, skildi hn, hvat hann sagi til um sitt erendi ok sv hv gamall hann var. Ok n hyggr hn at fyrir sr, hverr hann mundi vera, ok ykkist hn eigi vita, hvrt hann er mennskr mar ea eigi, fyrir v at henni ykkir vxtr hans vera sv mikill sem sagt er fr vttum eim aldri, sem hann hafi, ok snr hn inn skemmuna ok sofnar.

Ok er menn koma t um morgininn, vera menn ess varir, at ormrinn var daur ok hann var lagr me einu miklu spjti ok at st fast srinu. N ltr jarl at brott taka aan, ok var at sv mikit, at fm var vpnhft. N hugar jarl, hvat hann hafi um mlt vi ann mann, er orminum yri at bana, ok ykkist eigi vita, hvrt mennskr mar veldr essu ea eigi, ok rst n um vi vini sna ok dttur, hv hann skal eptir leita, ok ykkir v lkendi, at s mun eptir leita at hafa verkaupit, er til hefir unnit.

at r hn at lta kveja ings fjlmenns, - "ok bi sv, at angat komi allir eir menn, er eigi vilja hafa reii jarls ok nokkurs kostar mega skja ingstefnu, ok ef s er nokkurr, er vi gengr banasri ormsins, skal hafa at spjtskapt angat, er fylgt hefir spjtinu."

etta lst jarli vnligt ok ltr n ings kveja. Ok er at eim degi kemr, er vera skal ingit, kemr jarl ok margir hfingjar arir. ar verr mikit fjlmenni.


4. Ragnarr fekk ru

etta spyrst til skipa Ragnars, at aan skammt var ing stefnt. Ok n ferr Ragnarr fr skipum nliga me allan her sinn til ingsins. Ok er eir koma ar, nema eir staar nakkvat fr rum mnnum, v at Ragnarr sr n, at komit var fjlmenni mikit fr v, sem vani var til. stendr jarl upp ok kver sr hljs ok talar, bir menn hafa kk fyrir, er vel hafa skipast vi hans orsending, ok segir san atbur ann, sem orinn er, fyrst fr v, hversu hann hafi um mlt vi ann mann, er orminum yri at bana, san, at "ormrinn er n daur, ok s hefir ltit eptir standa spjtit srinu, er unnit hefir etta frgarverk. Ok ef nokkurr er s hr kominn til ingsins, er at skapt hafi, er essu spjti hfi, beri hann at fram ok sanni sv sgn sna, skal ek at allt enda, er ek hefi um mlt, hvrt sem hann er af meirum stigum ea minnum."

Ok lkr hann sv snu mli, at hann ltr bera spjtit fyrir hvern mann, er er inginu, ok bir sr segja, hverr s er, er vi essu gengr ea at skapt hefir, er hr hfir til. N er sv gert. Eigi finnst s n einn, er at skapt hafi.

N er komit ar, sem Ragnarr er, ok snt honum spjtit, ok gengr hann vi, at hann mun eiga, ok ar hfir hvrt eptir ru, skaptit ok spjtit. N ykkjast menn vita, at hann mun hafa orit orminum at bana, ok verr hann af essu verki harla mjk frgr of ll Norrlnd, ok bir hann n ru, dttur jarls, ok hann tekr v vel, ok n er hn honum gift, ok er fengit at mikilli veislu me inum bestum fngum v rki. At essi veislu kvngast Ragnarr.

Ok er lokit er veislunni, ferr Ragnarr til rkis sns ok r fyrir ok ann mikit ru. au eiga tv sonu; ht Eirekr inn ellri, en Agnarr inn yngri. eir vru miklir vexti ok frir snum. Sterkari vru eir miklu en arir menn flestir, er vru uppi. eir nmu alls konar rttir.

at var eitthvert sinn, at ra kenndi sr sttar, ok andast hn r essi stt. En Ragnari tti etta sv mikit, at hann vill eigi ra rkinu ok tekr ara menn til at ra rkinu me sonum snum. En hann tekr n til inar sinnar innar smu, sem hann hafi fyrr haft, ok rst n herna, ok hvar sem hann ferr, fr hann sigr.


5. Fr Ragnari og Krku

N er at eitt sumar, at hann heldr skipum snum til Noregs, v at hann tti ar marga frndr ok vini ok vill hitta. Hann kemr skipum snum um kveldit hfn eina litla, en ar var br skammt aan, er ht Spangarheii, ok lgu eir ar hfn ntt. Ok er morginn kom, skyldu matsveinar fara land at baka brau. eir sj, at br er skammt fr eim, ok tti eim sr at betr gegna at fara til hss ok vera ar at. Ok er eir kmu til ess ins litla bjar, hitta eir einn mann at mli, ok er at kerling, ok spuru, hvrt hn vri hsfreyja ea hvat hn hti.

Hn segir, at hn s hsfreyja, "ok nafn mitt vant, ek heiti Grma, ea hverir eru r?"

eir sgu, at eir vri jnustumenn Ragnars lobrkar, ok vilja eir fra fram sslu sna, "ok viljum vr, at vinnir me oss."

Kerling svarar, at hendr hennar vru stirar mjk. "En verit hafi at fyrrum, at ek kunna bjargvel sslu mna, ok ek mr dttur , er at mun vera me yr ok mun heim koma brtt ok heitir Krka. Er n sv komit, at ek kem trautt ri vi hana."

Ok n er Krka at f farin um myrgininn ok sr, at skip vru komin vi land mrg ok str, ok n tekr hn ok vr sr. En kerling hafi henni at bannat, v at hn vildi eigi, at menn si fegr hennar, v at hn var allra kvenna vnst, en hr hennar var sv mikit, at tk jr um hana, ok sv fagrt sem silki at, er fegrst verr. Ok n kemr Krka heim. En eir matsveinar hfu gert eld, ok n sr Krka, at ar eru menn komnir, eir er hn hefir eigi fyrr st. Hn hyggr at eim ok sv eir at henni.

Ok n spyrja eir Grmu: "Hvrt er sj n dttir, in fagra mr?"

"Eigi er til ess logit," segir Grma, "at sj er mn dttir."

"Furu lkar mttu it vera," segja eir, "sv illilig sem ert. En vr hfum eigi jafnvna mey st, ok enga sjm vr hana hafa na mynd, v at ert it mesta ferlki."

Grma svarar: "Eigi m n mr sj. Brugit er n mnum yfirlitum r v, sem var."

N ra eir etta, at hn vinni me eim. Hn spyrr: "Hvat skal ek vinna?"

eir kvust vilja, at hn teygi brau, en eir mundi baka eptir. Ok tekr hn san til sinnar iju, ok vinnst henni vel. En eir horfu hana vallt, sv at eir gu eigi sslu sinnar ok brenndu brauit.

Ok er eir hfu lokit verki snu, fru eir til skipa. Ok er eir skyldu brjta upp vistir snar, mltu allir, at eir hefi aldri jafnilla unnit ok vri hegningar fyrir vert. Ok n spyrr Ragnarr, hv eir hefi anninn matbit. eir kvust st hafa konu sv vna, at eir gu eigi sinnar sslu, ok tluu eir, at engi mundi henni vnni vera verldu. Ok er eir tku sv mikit af of hennar fegr, segir Ragnarr ok kvest at vita, at sj mundi eigi jafnvn sem ra hafi verit. eir kvu hana eigi vnni.

mlti Ragnarr: "N mun ek senda menn, er gerla kunni at sj. Ef sv er sem r segi, er etta athugaleysi yr upp gefit, en ef konan er at nokkurum hlut vnni en r segi fr, munu r taka hegning mikla yr."

Ok n sendir hann menn sna til fundar vi essa ina fgru mey, en andviri var sv mikit, at eir mttu eigi fara ann dag, ok mlti Ragnarr vi sna sendimenn: "Ef yr lst essi in unga mr sv vn sem oss er sagt, bii hana fara minn fund, ok vil ek hitta hana; vil ek, at hn s mn. Hvrki vil ek, at hn s kldd n kldd, hvrki mett n mett, ok fari hn eigi ein saman, ok skal henni engi mar fylgja."

N fru eir, ar til er eir koma til hss, ok hyggja at Krku vandliga, ok lst eim sj kona sv vn, at eir hugu enga ara jafnvna. Ok n segja eir or herra sns, Ragnars, ok sv, hversu hn skyldi bin vera. Krka hugi at, hversu konungr hafi mlt ok hv hn skyldi bast, en Grmu tti engan veg sv mega vera ok kvest vita, at sj konungr mundi eigi vera vitr.

Krka segir: v mun hann sv mlt hafa, at sv mun vera mega, ef vr skiljum eptir v, sem hann tlar til. En vst eigi m ek yarri fer vera enna dag, en ek mun koma snemma morgin til yarra skipa."

N fru eir brott ok segja Ragnari sv bit, at hn mundi koma til fundar eira. Ok n er hn heima ntt.

En um myrgininn snemma segir Krka karli, at mundi hn fara fund Ragnars. "En mun ek vera at breyta bnai mnum nokkut; tt aurrianet, ok mun ek at vefja at mr, en ar yfir utan lt ek falla hr mitt, ok mun ek hvergi ber. En ek mun bergja einum lauk, ok er at ltill matr, en m at kenna, at ek hefi bergt. Ok ek mun lta fylgja mr hund inn, ok fer ek eigi ein saman, en fylgir mr engi mar."

Ok er kerling heyrir hennar fyrirtlan, ykkir henni hn mikit vit hafa. Ok er Krka er bin, ferr hn leiar sinnar, ar til er hn kemr til skipa, ok var fgr tilsndar, er hr hennar var bjart ok sem gull eitt si. Ok n kallar Ragnarr hana ok spyrr, hver hn vri ea hvern hn vildi finna. Hn svarar ok kva vsu:

"orik eigi bo brjta,
er bu mik ganga,
n rsis kv rjfa,
Ragnarr, vi ik stefnu;
manngi er mr sinni,
mitt er bert hrund eigi,
fylgi hefi ek fullgott,
fer ek ein saman, mnu."

N sendir hann menn at mti henni ok ltr fylgja henni skip sn. En hn kvest eigi fara vilja, nema henni s gri gefin ok frunaut hennar. N er henni fylgt konungs skip, ok er hn kemr fyrirrm, seilist hann mt henni, en hundrinn beit hnd honum. eir menn hans hlaupa til ok drepa hundinn ok reka bogastreng at hlsi honum, ok fr hann af v bana, ok er eigi betr grium haldit vi hana en sv.

N leggr Ragnarr hana lypting hj sr ok hjalar vi hana, ok var honum vel skap vi hana ok var blr vi hana. Hann kva vsu:

"Mundi vst, ef vri
vrr fur jarar
mtri mildri sntu,
mr taka hndum."

Hn kva:

"Vammlausa skalt, vsi,
ef vilt grium yrma,
heim hfum hilmi sttan,
hean mik fara lta."


6. Ragnarr fekk Krku

N segir hann, at honum lst vel hana ok tlar vst, at hn skyli me honum fara. kva hn eigi sv vera mega. kvast hann vilja, at hn vri ar um ntt skipi.

Hn segir, at eigi skal at vera, fyrr en hann kemr heim r eiri fer, sem hann hafi tlat, "ok m vera, at snist yr annat."

kallar Ragnarr fhiri sinn ok ba hann taka serk ann, er ra hefir tt ok var allr gullsaumar, ok fra sr. br Ragnarr Krku lund:

"Viltu enna iggja,
er ra hjrtr tti,
serk vi silfr of merkan;
sama allvel r kli;
fru hendr hvtar
hennar um essar gervar;
s var bulungi bragna
blum ekk til daua."

Krka kva mti:

"orik eigi ann iggja,
er ra hjrtr tti,
serk vi silfd of merkan;
sama lig mr kli;
v em ek Krka kllu,
kolsvrtum vum,
at ek hefi grjt of gengit
ok geitr me sj reknar."

"Ok vil ek vst eigi taka vi serknum," segir hn. "Vil ek ekki skraut bast, mean ek em hj karli. Kann vera, at yr ltist betr mik, ef ek bumst betr, ok vil ek n fara heim. En mttu gera menn eptir mr, ef r er samt hug ok vilir , at ek fara me r."

Ragnarr segir, at eigi mun hugr hans skipast, ok ferr hn heim. En eir fru, sem eir hfu tlat, egar eim gaf byr, ok l kr hann snum erendum, eptir v sem hann hafi tlat. Ok er hann ferr aptr, kemr hann sr ina smu hfn, sem hann hafi fyrr haft, er Krka kom til hans. Ok at it sama kveld sendir hann menn fund hennar at segja or Ragnars, at hn fri n alfari. En hn segir, at hn mun eigi fara fyrr en um morgininn. Rss Krka upp snemma ok gengr til rekkju eira karls ok kerlingar ok spyrr, hvrt au vaki. au kvust vaka ok spuru, hvat hn vildi.

En hn segir, at hn tlai brott ok vera ar ekki lengr. "En ek veit, at it drpu Heimi, fstra minn, ok ek engum manni verra at launa en ykkr. Ok fyrir sk vil ek ykkr ekki illt gera lta, at ek hefi lengi me ykkr verit, en n vil ek at um mla, at annarr dagr s ykkr rum verri, er yfir ykkr kemr, en inn sasti verstr, ok munu vr n skilja."

gengr hn leiar sinnar til skipa, ok er ar vel vi henni tekit. Gefr eim vel ver.

ann aptan inn sama, er menn skulu rekkja undir sr, segir Ragnarr, at hann vill, at au Krka hvli bi saman.

Hn segir, at eigi mtti sv vera, "ok vil ek, at drekkir brlaup til mn, er kemr rki itt, ok ykki mr at mn viring sem n ok okkarr erfingja, ef vit eigum nokkura.

Hann veitti henni sna bn, ok ferst eim vel. Kemr Ragnarr n heim land sitt, ok er drlig veisla bin mt honum, ok n er bi drukkit fagnaarl mti honum ok brlaup hans. Ok inn fyrsta aptan, er au koma eina rekkju, vill Ragnarr eiga hjskaparfar vi konu sna, en hn bist undan, v at hn segir, at baki mundi bera nokkut, ef hn ri eigi. Ragnarr kvast ekki tra mundu at, kva au ekki framvs karl ok kerlingu. Hann spuri, hv lengi sv skyldi vera. kva hn:

"rjr vit skulum essar,
ok saman, byggja
hvrt sr ntr hllu,
r heilug go bltim;
munut mein mnum
megi til lng of vera;
heldr ert brr at byrja
ann, er bein hefir engi."

Ok hn kvi etta, gaf Ragnarr at v engan gaum ok br sitt r.


7. Fr Ragnarssonum

N la stundir fram, ok var samfr eira g ok miklar stir. En Krka kennir sr sttar ok verr lttari ok elr sveinbarn, ok var sveinninn vatni ausinn ok nafn gefit ok kallar varr. En s sveinn var beinlauss ok sem brjsk vri ar, sem bein skyldu vera. Ok er hann var ungr, var hann vexti sv mikill, at engir vru hans jafningjar. Hann var allra manna frastr snum ok sv vitr, at eigi er vst, hverr meiri spekingr hefir verit en hann. eim verr enn fleiri barna auit. Annarr sonr eira ht Bjrn, inn riji Hvtserkr, inn fjri Rgnvaldr. eir vru miklir menn allir ok inir frknustu, ok egar eir mttu nokkut at hafast, nmu eir alls konar rttir. Ok hvert sem eir fru, lt varr bera sik stngum, v at hann mtti eigi ganga, ok skyldi hann hafa r fyrir eim, hvat sem eir hfust at.

N eru eir Eirekr ok Agnarr, synir Ragnars, miklir menn fyrir sr, sv at trautt finnast eira jafningjar, ok ba eir herskipum hvert sumar ok eru gtir af snum hernai.

Ok n er at einn dag, at varr rir vi brr sna, Hvtserk ok Bjrn, hv lengi sv skal fram fara, at eir skyli heima sitja ok leita sr engrar frgar. En eir segja, at eir skyli hans rum fram fara um at sem annat. "N vil ek," segir Ivarr, "at vr biim, at oss s fengin skip ok li, sv at au s vel skipu, ok san vil ek, at vr aflim oss fjr ok gtis, ef sv vill upp takast."

Ok er eir hfu etta rit me sr, segja eir Ragnari, at eir vilja, at hann fi eim skip ok skipi lii v, er reynt s at herfangi ok bit vel fyrir alls sakir. Ok gerir hann at eptir v, sem eir beiddu. Ok n er etta li er bit, fara eir r landi. En ar sem eir berjast vi menn, f eir meira hlut ok f sr n bi mikit li ok f. Ok n segir varr, at hann vildi, at eir heldi ar til, er meira ofrefli er fyrir, ok reyndi sv sinn hraustleik. Ok n spyrja eir, hvar hann vissi ess vn.

Ok n nefnir hann einn sta, ann er heitir Hvtabr, en ar hfu verit blt, "ok margir hafa til leitat at vinna, ok hafa engir sigrast," ok hafi Ragnarr komit ar ok var fr at hverfa ok fekk ekki at gert.

"Hvrt er at li sv mikit," segja eir, "ok sv harfengt, ea eru ar nnur torveldi?"

varr segir, at bi var fjlmenni mikit ok bltstar mikill ok at hafi llum fyrir komit ok engir hfu staist. Ok n mla eir, at hann skyldi fyrir ra, hvrt eir skyldu angat halda ea eigi. En hann segir, at hann vill heldr htta , hvrt meira m eim harfengi ea bltskapr landsmanna.


8. Ragnarssynir unnu Hvtab

N halda eir angat, ok er eir koma ar land, bast eir til uppgngu. Ok n ykkir eim urfa, at liit gti sumt skipanna. En Rgnvaldr, brir eira, var ungr, at eim tti hann eigi til frr vera sv mikilli mannraun at vera sem eim tti lkligt, at vera mundi, ok lta hann gta skipa me sumu lii. En r eir fri fr skipum, segir varr, at eir borgarmenn eigu naut tvau, ok eru at kvgendi, ok menn hfu v fr horfit, at eigi mtti standast lt eira ok trllskap.

mlti varr: "Veri vi sem best, tt yr bji nokkurn tta, v at eigi mun til saka."

N fylkja eir lii snu. Ok er eir nlgast borgina, vera eir varir vi, er byggja stainn, taka n at leysa t naut essi, er eir tru . Ok er kvgendin eru laus ltin, hlaupa au hart ok lta illa. N sr varr etta, ar sem hann er borinn skildi, ok bir f sr boga, ok sv var gert. N sktr hann essi in illu kvgendi, sv at hvrttveggja fekk bana, ok var n af hendi leystr essi frir, er mnnum tti mestr tti at.

N tekr Rgnvaldr til ora at skipum ok mlti vi li sitt, at eir menn vri slir, er slka skemmtan skyldu hafa sem eir brr hans hafa. "Ok gengr eim ekki annat til, er ek skylda eptir vera, en eir einir vilja hafa viring af. N skulu vr ganga upp gervallir."

Ok n gera eir sv. Ok er eir koma eptir liinu, gengr Rgnvaldr hart fram bardagann, ok lkr sv, at hann fellr. En eir komast borgina brr, ok tekst n bardagi af nju, ok lkr sv, at borgarmenn komast fltta, en eir reka flttann.

Ok er eir hverfa aptr til borgarinnar, kver Bjrn vsu:

"Upp hrundu vr pi,
r bitu meira en eira,
satt mun ek til ess segja,
sver, Gnpafiri;
kntti hverr, er vildi,
fyr Hvtab tan,
n sitt spari sveinar
sver, mannsbani vera."

Ok er eir koma aptr borgina, taka eir allt lausaf, en brenna hvert hs, er var borginni, ok brjta alla borgarveggi. Ok n halda eir skipum snum aan.


9. Kemr upp tt slaugar

Eysteinn hefir konungr heitit, er r fyrir Svju. Hann var kvngar ok tti eina dttur. S ht Ingibjrg. Hn var allra kvenna frust ok vnst snum. Eysteinn konungr var rkr ok fjlmennr, illgjarn ok vitr. Hann hafi atsetu at Uppslum. Hann var bltmar mikill, ok at Uppslum vru blt sv mikil ann tma, at hvergi hafa verit meiri Norrlndum. eir hfu trna mikinn einni k, ok klluu eir hana Sbilju. Hn var sv mjk bltin, at menn mttu eigi standast lt hennar. Ok v var konungr vanr, er hers var vn, at essi kr in sama var fyrir fylkingum, ok sv mikill djfuls kraptr fylgdi henni, at vinir hans uru sv rir, egar eir heyru til hennar, at eir brust sjlfir ok gu sn eigi, ok fyrir sk var hersktt Svj, at menn treystust eigi vi slkt ofrefli at etja.

Eysteinn konungr tti vingott vi marga menn ok hfingja, ok er at sagt, at ann tma var vintta mikil me eim Ragnari ok Eysteini konungi ok eir vru v vanir, at sitt sumar skyldi skja veislu hvrr eira til annars.

N kemr at v, at Ragnarr skal skja veislu til Eysteins konungs. Ok er hann kemr til Uppsala, var honum vel fagnat ok lii hans. Ok er eir drekka inn fyrsta aptan, ltr konungr dttur sna byrla sr ok Ragnari. Ok at mltu menn Ragnars me sr, at engi vri annarr til en hann bi dttur Eysteins konungs, en hann tti eigi lengr karlsdttur. Ok n verr til einnhverr hans manna at tj etta fyrir honum, ok v lkr sv, at honum er heitit konunni, ok skyldi hn sitja festum mjk lengi.

En er eiri veislu var lokit, bst Ragnarr heim, ok ferst honum vel, ok er ekki sagt fr fer hans, fyrr en hann skammt til borgarinnar, ok liggr lei hans um skg einn. eir koma eitt rjr, er var skginum. ltr Ragnarr nema staar li sitt ok kvaddi sr hljs ok bir menn alla, er hans fer hfu verit til Svjar, at engi skyldi segja hans fyrirtlan, er stofnu var um rahag vi dttur Eysteins konungs. N leggr hann sv rkt vi etta, ef s er nokkurr, er of etta geti, at hann skal engu fyrir tna nema lfinu.

En n er hann hafi tala slkt er hann vildi, fr hann heim til bjarins. Ok n vera menn fegnir, er hann kemr aptr, ok var drukkit fagnaarl mti honum.

Ok er hann kemr hstit ok hefir setit eigi lengi, r Krka kemr hllina fyrir Ragnar ok sest kn honum ok leggr hendr um hls honum ok spyrr: "Hvat er tenda?"

En hann kvest engi kunna at segja. Ok er lei kveldit, taka menn til drykkju, ok san fara menn til svefns. Ok er au koma eina rekkju Ragnarr ok Krka, spyrr hn hann enn tenda, en hann kvest engi vita. N vill hn hjala margt, en hann kvest vera syfjar mjk ok farmr.

"N mun ek segja r tendi," segir hn, "ef vilt mr engi segja."

Hann spyrr, hver au vri.

"at kalla ek tendi," segir hn, "ef konungi er heitit konu, en at er sumra manna ml, at hann eigi sr ara r."

"Hverr sagi r etta?" segir Ragnarr.

"Halda skulu menn nir lfi ok limum, v at engi sagi mr inna manna," segir hn. "r mundu sj, at fuglar rr stu trnu hj yr. eir sgu mr essi tendi. ess bi ek, at vitir eigi ra essa, sem tlat er. N mun ek segja r, at ek em konungs dttir, en eigi karls, ok fair minn var sv gtr mar, at eigi fekkst hans jafningi, en mn mir var allra kvenna frust ok vitrust, ok hennar nafn mun uppi, mean verldin stendr."

N spyrr hann, hverr fair hennar var, ef hn vri eigi dttir ess ins ftka karls, er Spangarheii var. Hn segir, at hn var dttir Sigurar Ffnisbana ok Brynhildar Buladttur.

"at ykki mr alllkligt, at eira dttir mundi Krka heita ea eira barn mundi slku ftki upp vaxa sem Spangarheii var."

svarar hn: "Saga er til ess," ok n segir hn ok hefr ar upp sgu, sem au hittust fjallinu Sigurr ok Brynhildr ok hn var byrju. "Ok er Brynhildr var lttari, var mr nafn gefit, ok var ek kllu slaug." Ok n segir hn allt, sem farit hafi fr v, er au karl hittust.

svarar Ragnarr: "essum mun ek vi brega slaugar runum, er mlir."

Hn svarar: " veist, at ek em eigi heill mar, ok mun at vera sveinbarn, er ek geng me, en eim sveini mun vera at mark, at sv mun ykkja sem ormr liggi um auga sveininum. Ok ef etta gengr eptir, bi ek ess, at komir eigi til Svjar eirar tar, at fir dttur Eysteins konungs. En ef etta rfst, far me sem vilt. En ek vil, at sj sveinn s heitinn eptir fer mnum, ef hans auga er etta frgarmark, sem ek tla, at vera muni."

N kemr at eiri stundu, er hn kennir sr sttar ok verr lttari ok elr sveinbarn. N tku jnustukonur sveininn ok sndu henni. mlti hn, at bera skyldi til Ragnars ok lta hann sj. Ok n er sv gert, at s inn ungi mar var borinn hllina ok lagr skikkjuskaut Ragnars. En er hann sr sveininn, var hann spurr, hvat heita skyldi. Hann kva vsu:

"Sigurr mun sveinn of heitinn,
s mun orrostur heyja,
mjk lkr vera mur
ok mgr fur kallar;
s mun ins ttar
yfirbtr vera heitinn,
eim er ormr auga,
er annan lt svelta."

N dregr hann gull af hendi sr ok gefr sveininum at nafnfesti. Ok er hann rttir hndina me gullinu, kemr vi bak sveininum, en at virir Ragnarr sv sem hann vildi hata gullinu. Ok n kva hann vsu:

"Brynhildar lst brgnum
brnstein hafa frnan
dttur mgr inn dri
ok dyggligast hjarta;
sj berr alla ta
undleygs boi magni,
Bula nir, er baugi
brgerr, hatar rauum."

Ok enn kva hann:.

"S ek engum sveini
nema Siguri einum
brnsteinum brna
barhjarls tauma laga;
sj hefir dagrrir dja,
dlt er hann at v kenna,
hvass hvarmatni
hring myrkviar fengit."

N mlti hann, at ann svein skyldi bera skemmu t. En var v lokit, at hann mundi til Svjar fara. Ok n kemr upp tt slaugar, sv at at veit hverr mar, at hn er dttir Sigurar Ffnisbana ok Brynhildar Buladttur.


10. Fall Eireks ok Agnars ok eggjan slaugar

N er s stund var liin, er var kveit, at Ragnarr skyldi veisluna skja til Uppsala ok kom hann eigi, tti Eysteini konungi ger til sn svviring ok dttur sinnar, ok n var lokit vinfengi eira konunganna. Ok er eir Eirekr ok Agnarr, synir Ragnars, spyrja etta, rddu eir me sr, at eir mundu f sr li mikit, sem eir mtti mest, ok mundu herja Svj. Ok n draga eir saman li mikit ok ba skip sn, en tti mikit undir, at vel tkist til, er skip skyldi fram setja. N verr at, at skip Agnars skaust af hlunni, ok var ar mar fyrir, ok fr s bana, ok klluu eir at hlunnro. N tti eim eigi vel til takast fyrstu ok vildu ekki lta standa at fyrir fer sinni.

Ok er li eira var bit, fara eir me li sitt til Svjar, ok ar, er eir koma fyrst rki Eysteins konungs, fru eir herskildi yfir. En landsmenn uru varir vi ok fru til Uppsala ok segja Eysteini konungi, at herr var kominn landit. En konungrinn ltr fara rvarbo um rki sitt ok dregr sv mikinn her saman, at fura var at. Ok ann her flytr hann, ar til er hann kemr skg einn, ok setr ar snar herbir, ok hefir hann n me sr kna Sbilju, ok mjk er hn n bltin, r en hn vildi fara.

Ok er eir eru skginum, mlti Eysteinn konungr: "Frtt hefi ek til," segir hann, "at synir Ragnars eru vllunum fyrir framan skginn, en at er mr sannliga sagt, at eir hafi eigi einn rijung lis vi oss. N skulu vr skipa vrar fylkingar til at berjast, ok skal rijungr lis vrs fara mt eim, ok eru eir sv harfengnir, at eir munu ykkjast hafa r vrt hendi, ok egar eptir skulum vr llum megin koma at eim, ok krin skal fara fyrir liinu, ok vntir mik, at eigi skuli eir haldast vi fyrir lt hennar."

Ok n er sv gert. Ok egar er eir brr sj li Eysteins konungs, tti eim sr ekki ofrefli vi at eiga ok tla eigi meira liit vera munu. Ok egar hr eptir kemr allt liit r skginum, ok krin er laus ltin, ok hleypr hn fyrir liinu ok ltr grimmliga, ok var sv mikill gnr at eim hermnnum, er heyru, at eir brust sjlfir, nema eir brr tveir fengu staist. En s in illa vttr v me hornum snum margan mann ann dag. Ok tt synir Ragnars vri miklir fyrir sr, mttu eir eigi bi standast ofrefli fjlmennis ok bltskap, ok veittu eir hara vitku ok vrust vel ok drengiliga ok af mikilli frg.

eir Eirekr ok Agnarr vru ndverri fylkingu ann dag, ok opt gengu eir gegnum fylkingar Eysteins konungs. Ok n fell Agnarr. N sr Eirekr at ok berst n allra frknligast ok hirir n eigi, hvrt hann kemst brott ea eigi. Ok n verr hann ofrlii borinn ok handtekinn.

Ok n mlti Eysteinn, at stva skyldi bardagann, ok bau Eireki gri. "Ok at mun ek til leggja," segir hann, "vi ik, at ek mun gifta r dttur mna."

Eirekr segir ok kva vsu:

"Vilkat bo fyr brur
n baugum mey kaupa,
Eystein kvea orinn
Agnars bana, heyra;
grtr eigi mik mir,
munk efstr of val deyja,
ok geirtr ggnum
gerr, lti mik standa."

N segir hann, at hann vill, at eir menn hafi gri ok fari hvert er eir vilja, er eim hafa fylgt. "En ek vil, at spjt s tekin sem flest ok s stungit spjtunum vll nir, ok ar vil ek mik lta hefja upp, ok ar vil ek lta lfit."

N segir Eysteinn konungr, at eptir v skal gera, sem hann beiir, tt hann kjsi at, er verr gegnir hvrumtveggjum. N eru spjtin nir sett, ok kva Eirekr vsu:

"Munat eins konungs efni,
svt ek vita dmi,
drra be deyja,
til dgurar hrafni;
mun bli brir
ok brtt yfir gjalla
brra beggja slta
blr, tt illa launi."

Ok n gengr hann ar til, er spjtin eru nir sett, ok tekr hring af hendi sr ok kastar til eira, er honum hfu fylgt ok vru gri gefin, ok sendir til slaugar ok kva vsu:

"au beri or it efra,
eru austrfarar linar,
at mr hafi mna
mj, slaugu, bauga;
mun mest af mi,
er mik spyrja dauan,
mn stjpmir mildum
mgum snum til segja."

Ok n er hann hafinn upp spjtin. sr hann, hvar hrafn flgr, ok enn kva hann:

"Hlakkar mr of hfi
hr mnu n sra,
krefr unda valr augna
snna hr minna;
veist, ef hrafn r hfi
hggr brnsteina mna,
launar unda valr Ekkils
illa marga fylli."

N ltr hann lf sitt me mikilli hreysti. En sendimenn hans fru heim ok ltta eigi fyrr en eir koma ar, er Ragnarr tti atsetu. Ok var hann farinn konungastefnu. eir vru ok eigi heim komnir synir Ragnars r hernai. N eru eir ar rjr ntr, r eir gangi til fundar vi slaugu.

Ok er eir koma fyrir hstit slaugar, kveja eir hana viruliga, ok tekr hn kveju eira, ok hafi hn einn lndk fyrir knjm sr ok tlai at kemba sr, ok hrit hafi hn leyst. N spyrr hn, hverir eir vri, fyrir v at hn hafi eigi fyrr st. S, er or hafi fyrir eim, sagi, at eir hfu verit lismenn eira Eireks ok Agnars, sona Ragnars. kva hn vsu:

"Hvat segi r r yru,
eru Svar landi
ea elligar ti,
allns konungs spjalli?
Fregit hefk hitt, at fru,
en fremr vitum eigi,
ok hildingar hfu
hlunnro, Danir sunnan."

Hann kva vsu mt:

"r segjum vr, num,
at er nau, kona, daua,
ill eru einkar manni,
rlg, sonu ru;
ung spjll vitum nnur
eigi njari en essi;
n hefk fram komit frttum,
flaug rn of n dauan."

N spyrr hn, hv farit hafi. Ok n kva hann vsu, er Eirekr hafi kveit, er hann sendi henni hringinn. N sj eir, at hn felldi tr, en at var sem bl vri lits, en hart sem haglkorn. at hafi engi mar st, at hn hefi tr fellt, hvrki r n san.

N segir hn, at hn m ekki til hefnda ssla, fyrr en heim koma arir hvrir, Ragnarr ea synir hans. "En r skulu vera hr ar til, en ekki skal af spara at eggja til hefnda, jafnt sem eir vri mnir synir."

N eru eir ar. En sv gefr til, at eir varr koma fyrri heim en Ragnarr, ok eru eir eigi lengi heima, r slaug ferr at finna sonu sna, en Sigurr var rvetr. Hann ferr me mur sinni. Ok er hn kemr hll , er eir ru fyrir brr, fagna eir henni vel, ok spyrja hvrir ara tenda, ok segja eir fyrri fall Rgnvalds, sonar hennar, ok fr eim atburum, er ar hfu orit. En ekki fr henni at mikils ok kva:

"Kaga ltu mik mnir
mvangs synir lngum,
r eru heim ok heiman
hsgangs mealfrir;
Rgnvaldr tk at rja
rnd gumna bli;
hann kom yngstr til ins
gndjarfr sona minna.

Ek kann eigi at at sj," segir hn, "at hann mundi til meiri frgar lifa."

N spyrja eir, hvat hn segi tenda. Hn svarar: "Fall eira Eireks ok Agnars, brra yarra, en stjpsona minna, eira manna, er ek tla, at inir bestu drengir hafi verit. Ok er at kynligt, at r oli slkt eigi ok hefni miklu. Ok ess vil ek bija yr ok llum atbeina vera me yr, at essa veri meir hefnt en mir."

N segir varr, at "at er vst, at til Svjar kem ek aldri eirar tar, at ek berjumst vi Eystein konung ok ann bltskap, er ar er."

Hn fylgir essu vel, en varr hefir or fyrir eim ok synjar vallt fararinnar. Ok n kva hn vsu:

"Eigi mundi yar
hefnt vera brra
eitt misseri eptir,
ef r di fyrri;
ltt hirik v leyna,
ef lf hafa kntti
Eirekr sitt ok Agnarr,
bornir mr nijar."

"Eigi er vst," segir varr, "hvrt at stoar nakkvat, tt kveir ara vsu at annarri, ea hv gerla veistu, hverr fastgarr ar er fyrir?"

"Eigi veit ek at vst," segir hn, "ea hvat kanntu at segja, hver torveldi ar er ?"

varr segir, at ar er bltskapr sv mikill, at hvergi kvast hann spurdaga hafa, at vlkr mundi vera. "Ok s konungr er bi rkr ok illgjarn."

"Hvat er at, er hann trir mest bltum?"

Hann segir: "at er kr ein mikil, ok er hn kllu Sbilja. Hn er sv mjk mgnu, at egar er menn heyra lt hennar, hafa vinir hans engir staist, ok er trautt sem berjast skuli vi menn at eins, heldr m til ess tla, at fyrri skal trllskapnum mta en konunginum, ok vil ek hvrki htta ar til mr n lii mnu."

Hn segir: " hitt mttu lta, at munt eigi bi mega heita mestr mar ok vinna ekki til."

Ok n er henni ykkir fyrir vn komit, tlar hn brott; tti henni eir eigi mikils meta sn or.

mlti Sigurr ormr auga: "Segja m ek r, mir," segir hann, "hvat mr er hug, en eigi m ek ra eira svrum."

"Heyra vil ek at," segir hn. N kva hann vsu:

"at skal riggja ntta,
ef ik tregar, mir,
lei eigu vr langa,
leiangr binn vera;
skal Uppslum eigi,
tt faf bji,
ef oss duga eggjar,
Eysteinn konungr ra."

Ok er hann hafi essa vsu kveit, skipast nokkut hugr eira brra.

Ok n mlti slaug: "Yfir lsir n, sonr minn, at vilt gera minn vilja. En m ek eigi yfir sj, at vit komim essu lei, ef vit hfum eigi fullting brra inna, en at mtti sv vera, at mr mtti best ykkja, at essa yri hefnt, ok vel ykki mr r fara, sonr minn."

Ok n kva Bjrn vsu:

"Duga mun hugr ok hjarta
hauksnru brjsti,
tt minnr um at mli,
manni innan rifja;
eigi er oss augum
ormr n frnir snkar,
brr glddu mik mnir,
mank stjpsonu na."

Ok n kva Hvtserkr vsu:

"Hyggjum at, r heitim,
at hefnt megi vera,
ltum msa illu,
Agnars bana, fagna;
skjtum hf hrannir,
hggum s fyr bari,
sjm hitt, hv snekkjur
snemmst vr fim bnar."

En Hvtserkr rddi v um at, at s skyldi hggva, at frost vru mikil, ok vru skip eira inni frerin. Ok n tk varr til ora ok segir, at var ar komit, er hann mundi nokkurn hlut eiga, ok n kva hann vsu:

Hafi ofrhuga rinn
ok ri bi,
ess mundi urfa,
at r mikit fylgdi;
bera mun mik fyr bragna
beinlausan fram vera,
gatk hnd til hefnda,
at hvriga ntak.

Ok er hitt n til," segir varr, "at vr leggjum slkan hug sem vr megum of skipabna ok um samdrtt herlis, v at vr munum ess vi urfa at spara ekki af, ef vr skulum sigrast."

N gengr slaug brott.


11. Herfer slaugar ok Ragnarssona

Sigurr hefir tt sr einn fstra, ok annast s fyrir hans hnd bi skip at ba ok li til at f, sv at au vri ll skipu. Ok n gengr eim sv skjtt, at at li, er Sigurr skyldi bit hafa, var bit, er rjr ntr vru linar, ok hafi hann fimm skip ok ll vel skipu. Ok er fimm ntr vru linar, hafi Hvtserkr ok Bjrn bin fjrtn skip, en varr hafi tu skip ok slaug nnur tu, er sjau ntr vru linar fr v, er au hfu vi rst ok eir hfu heitit ferinni.

N hittast au ll saman, ok segir hvrt eira ru, hv mikit li hvert hafi fengit. Ok n segir varr, at hann hafi sent landveg riddarali.

slaug segir: "Ef ek vissa, at at li mtti til gagns komast, er land fri, mtta ek mikit li hafa sent."

"Ekki skal n at v dveljast," segir varr, "me etta li skal n fara, sem vr hfum saman dregit."

N segir slaug, at hn vill fara me eim, "ok veit ek gerst, hver stund er lg at hefna eira brra."

"at er vst," segir varr, "at kemr eigi vr skip. Hitt skal vera, ef vill, at rir fyrir v lii, er landveg ferr."

Hn kva sv vera skulu. N er breytt nafni hennar ok er n kllu Randaln. N ferr liit hvrttveggja, ok kva varr r, hvar au skyldu finnast.

N ferst eim vel hvrumtveggjum ok hittast ar, sem kveit er. Ok hvar sem au koma vi Svj rki Eysteins konungs, fara eir herskildi yfir, sv at eir brenndu allt at, er fyrir var, drpu hvert mannsbarn, ok v jku eir vi, at eir drpu allt at, er kvikt var.


12. Fall Eysteins konungs

N er at eitthvert sinn, at menn komast undan fund Eysteins konungs ok segja honum, at rki hans var kominn mikill herr ok sv illr viskiptis, at eir ltu ekki gert ok eir hfu eytt allt ar, er eir hfu yfir farit, ok ekki hs st upp.

N er Eysteinn konungr heyrir essi tendi, ykkist hann vita, hverir eir vkingar munu vera. Ok n ltr hann fara rvarbo um allt sitt rki ok stefnir llum til, eim er hans menn eru ok honum vilja li veita ok skildi megu valda. "Vr skulum hafa me oss kna Sbilju, go vrt, ok lta hana hlaupa fyrir liinu, ok vntir mik, at enn fari sem fyrr, at eir megu eigi standast lt hennar. Vil ek allt li mitt ess eggja, at sem best dugi, ok rekum af oss enna inn mikla her ok inn illa."

Ok n er sv gert, at Sbilja er laus ltin. Ok n sr varr fr hennar ok heyrir au in grimmligu lti, er r henni vru. Mlir hann, at allt liit skyldi gera hlj mikit, bi af vpnum ok herpi, at eir heyri sem sst rdd hennar, ess ins illa kykvendis, er fr mti eim.

varr mlti vi sna burarmenn, at eir skyldu bera hann mti, sv sem eir mtti framast. "Ok er sj kr kemr at oss, kasti mr at henni, ok mun vera annathvrt, er ek skal lta mitt lf, ea hn skal f bana. N skulu r taka eitt tr mikit ok telgja bogamynd ok skeyti me."

Ok n er honum frr sj bogi inn sterki ok au in miklu skeyti, er hann hafi gera ltit, en engum tti sr vpnhft annarra. N eggjar varr hvern mann, at dugi sem best. N ferr li eira me miklum geysingi ok gn, en varr var borinn fyrir fylkingum eira. N verr sv mikill gnr, er Sbilja beljar, at eir heyru jafngerla sem eir egi ok sti kyrrir. N bregr eim sv vi etta, at li eira vill berjast allt nema eir brr.

Ok er essi endemi vera, sj eir at, er var bru, at hann dregr sv boga sinn sem hann hefi einn lmsveig veikan, ok vi v tti eim bit, at hann drgi fyrir odd rvar snar. N heyra eir, at strengr gellr hans sv htt, at hann heyru eir aldrigi sv fyrri. Ok n sj eir, at hans rvar flugu sv snart sem hann hefi skotit af inum sterkasta lsboga ok sv gegnt, at sitt auga kom hvr rin Sbilju. Ok n fellr hn, ok eptir at ferr hn hfusteypu, ok n eru lti hennar miklu verri en fyrri. Ok er hn kemr at eim, bir hann kasta sr at henni, ok verr eim hann sv lttr sem eir kasti barni litlu, v at eir vru eigi allnr knni, er eir kstuu honum. Ok kom hann hrygg knni Sbilju, ok var hann sv ungr sem bjarg eitt felli hana, ok hvert bein brotnar henni, ok fr hn af v bana.

N bir hann menn sik upp taka sem skjtast. Ok n er hann upp tekinn, ok n er rdd hans sv hvell, at sv tti llum herinum, er hann mlti, sem vi sjlft vri, tt fjarri vri staddir, ok it besta hlj vri til gefit hans erendis. Ok sv lkr hann sinni tlu, at frir sj, nemst egar af allr, er yfir hafi komit, ok sakai ekki, v at li eira hafi skamma stund barist. N eggjar varr, at eir skyli vinna sem verst verk eim. "Ok n ykki mr af inn lmasti, er krin er drepin."

Ok n hafa hvrirtveggju fylkt lii snu, ok sgr saman orrostan, ok er bardagi sv harr, at at mltu allir Svar, at eir hefi aldri slkri mannraun verit. N ganga eir sv hart fram brr, Hvtserkr ok Bjrn, at engi fylking stendr vi. Ok n fellr sv mjk li Eysteins konungs, at minna stendr upp, en sumt kemr fltta. Ok n lkr sv eira bardaga, at Eysteinn konungr fellr, en eir brr hafa sigr. Ok n gefa eir eim gri, sem eptir vru.

Ok n segir varr, at hann vildi eigi herja lengr v landi, v at at land var n hfingjalaust. "0k vil ek heldr, at vit haldim ar til, er meira ofrefli er fyrir." En Randaln fr heim me sumt liit.


13. Ragnarssynir unnu Vfilsborg

N ra eir at me sr, at eir skulu herja Surrki. En Sigurr ormr auga, sonr hennar, fr me brrum snum hverja herfr san. essi fr leggja eir til hverrar borgar, er mikil er, ok unnu sv, at ekki st vi.

Ok n spyrja eir til einnar borgar eirar, at bi var mikil ok fjlmenn ok harger. Ok n segir varr, at hann vill ar til stefna. Ok at var ok sagt, hvat s borg ht ok hverr fyrir rr. En s hfingi var kallar Vfill. Af hans nafni var borgin kllu Vfilsborg. N fara eir sv herskildi yfir, at eir eya allar borgir, er fyrir uru, ar til er eir kmu til Vfilsborgar. Hfinginn var eigi heima borg sinni ok mikit li me honum.

N setja eir upp bir snar vllum eim, er hj borginni vru, ok eru kyrrum ann dag, er eir kmu til borgarinnar, ok hfu ml af borgarmnnum. eir buu eim, hvrt eir vildu heldr gefa upp borgina, ok mundi frir gefinn llum mnnum, ea eir ynni af snu ofrefli ok harfengi, ok munu engum mnnum gri gefin.

En eir leystu skjtt r ok sgu, at borg fengi eir aldrigi unnit, sv at eir gefi hana upp. "Ok munu r vera fyrr at reyna yr ok sna oss yvarn frknleik ok kapp."

Lr n s ntt. Ok inn nsta dag eptir leita eir til at vinna borgina ok f ekki at gert. Sitja eir um borg hlfan mnu ok leita til hvern dag, at eir geti borg unnit, ok me msum brgum. En at ferr v firr sem eir hafa lengr vi leitat, ok tluu n fr at hverfa. Ok er borgarmenn vera vi at varir, at eir tla fr at hverfa, ganga eir t borgarveggi ok breia guvefjarpell of alla borgarveggina ok ll kli au, er fegrst vru borginni, ok trruu fyrir eim gulli ok gersimum eim, er mestar vru borginni.

Ok n tekr einn til ora af lii eira ok mlti: "Vr hugum, at essir menn, synir Ragnars, ok li eira vri harfengnir menn, en vr megum at segja, at eim hefir eigi nr farit en rum."

N eptir etta ptu eir ok bru skjlduna ok eggjuu at sr sem eir mttu mest. Ok er varr heyrir etta, br honum vi mjk, sv at hann fr af essu stt mikla, sv at hann m hvergi hrra, ok vera eir at ba, at annathvrt batni honum ella hafi hann bana. Hann liggr enna dag allan til kvelds, sv at hann mlti ekki or. Ok mlti hann vi menn, er hj honum vru, at eir skyldu segja eim Birni, Hvtserki ok Siguri, at hann vildi eira fund hafa ok allra inna vitrustu manna. Ok n er eir koma allir einn sta, er mestir hfingjar eru eira lii, spyrr varr eptir, ef eir hefi nokkur r st, au er lkari vri til at sigrast en au, er eir hfu fyrr haft.

En eir svara allir, at eir hefi eigi vit til ess at sj au brg, er eim vri sigr . "Er n sem optar, at inna ra mun njta vera."

svarar varr: "Mr hefir eitt r hug komit, at er vr hfum eigi freistat. Hr er skgr mikill eigi langt brott, ok n, er nttar, skulu vr fara r tjldum vrum leyniliga til skgar, en herbir vrar skulu standa eptir, ok er vr komum mrkina, skal hverr mar binda sr byri. Ok er v er lokit, skulu vr fara at borginni llum megin ok sl eldi viinn, ok mun gerast bl mikit, ok borgarveggir eira munu lta lm sitt fyrir eim eldi, ok skulu vr bera at valslngur ok reyna, hv harger hn er."

Ok n er sv gert, at eir fara til skgar, eru ar slka hr sem vari sndist. N fara eir at borginni eptir tilskipun hans, ok er eir lustu eldi viinn inn mikla, var bl sv mikit, at veggirnir megu eigi standast ok lta lm sitt, ok bera eir valslngur at borginni ok brjta hli mrg, ok tekst n bardagi. Ok egar er eir standa jafnt at vgi, fellr li borgarmanna, en sumt flr undan, ok sv lkr eira skiptum, at eir drepa hvert mannsbarn, er var borginni, ok taka brott allt f, en brenna borgina, r eir fari brott.


14. Hernar Ragnarssona Surrki

N halda eir brott aan, ar til er eir koma borg, er Lna ht. hfu eir hverja borg ok hvern kastala brotit nliga llu Surrki, ok n eru eir sv frgir of allan heim, at ekki var sv ltit barn, at eigi kynni nafn eira. N tla eir at ltta eigi fyrr en eir koma til Rmaborgar, af v at s borg var eim bi sg mikil ok fjlmenn ok gt ok auig. En at vissu eir eigi gerla, hv lng lei angat er, en eir hfu sv mikit li, at eigi fengust vistir. Ok n eru eir eiri borg Lna ok ra me sr of fer sna.

N kemr ar mar einn, gamall ok gesligr. eir spyrja, hvat manna hann vri, en hann segir, at hann s einn stafkarl ok hafi alla vi farit yfir land.

" munt margt kunna tenda at segja oss, at er vr viljum vita."

Inn gamli mar svarar: "Eigi veit ek at vst, af hverjum lndum r vili spyrja, ess er ek veit eigi at segja yr."

"at viljum vr, at segir oss, hv lng lei er hean til Rmaborgar."

Hann svarar: "Ek kann segja yr nokkut til merkja. r megu hr sj essa jrnsk, er ek hefi ftum mr, eir eru n fornir, ok ara, er ek hefi baki mr, eir eru n ok slitnir. En er ek fr aan, batt ek essa ftr mr ina slitnu, er ek hefi n baki mr, ok vru nir bir, ok eiri lei hefi ek verit vallt san."

En er inn gamli mar hafi etta mlt, ykkjast eir sj, at eir megu eigi essu lei koma, er eir hafa fyrir sr tlat, til Rms at fara. Ok n sna eir fr me her sinn ok unnu margar borgir, r er aldri hfu unnar verit fyrr, ok ess jarteinir sjst enn dag.


15. Daui Ragnars konungs Englandi

N er ar til mls at taka, er Ragnarr sitr heima rki snu ok hann veit eigi, hvar synir hans eru n Randaln, kona hans. Ok at heyri hann hvern tala af snum mnnum, at engir mtti jafnast vi sonu hans, ok hugist honum sv at, at engir vri jafnfrgir eim. N hyggr hann at v, hverrar frgar hann mtti ess leita, er eigi vri skemmr uppi. N hyggr hann r sitt ok fr sr smia ok ltr fella mrk til tveggja skipa mikilla, ok at skildu menn, at at vru knerrir tveir sv miklir, at engir hfu slkir verit gervir Norrlndum, ok ar me ltr hann hafa of allt sitt rki mikinn vpnabna. Ok me essi breytni skilja menn at, at hann mun tla nokkura herfer fyrir sr r landinu. etta spyrst va lnd au, er nst varu. Ok n ugga menn at ok allir konungar, er fyrir landi ru, at eir mundu eigi lndum snum ea rkjum vera mega. Ok n ltr hverr eira vera varhld um lnd sn, ef nokkur beri hann at.

at er eitt sinn, er Randaln spuri Ragnar, hverja fr hann atlai fyrir sr. Hann segir henni, at hann tlai til Englands ok hafa eigi fleiri skip en tv knrru ok at li, sem eim m fara.

segir Randaln: "S fr lst mr varlig, er n tlar . Mr tti r rligra at hafa fleiri skip ok smri."

"at er ekki gti." segir hann, "tt menn fi unnit land me mrgum skipum. En til essa eru eigi dmi, at me tveimr skipum hafi unnit verit slkt land sem England er. En ef ek f sigr, ess betr sem ek hefi fri skip r landi."

svarar Randaln: "Mr snist sj eigi minni fkostnar, r essi skip s bin, en tt hefir langskip mrg til essarar ferar. En veist at, at illt er skipum at halda at Englandi, ok ef sv verr, at skip n tndist, tt menn komist land, eru eir egar upp gefnir, ef landherr kemr at, en betra er at halda langskipum til hafna en knrrum.

N kver Ragnarr vsu:

"Spari manngi rf Rnar,
ef rskva vill hermenn,
verr samir horskum hilmi
hringa fjld en drengja;
illt er borghli baugi
brandrauum fram standa;
allmarga veit ek jfra,
er aur lifir, daua."

N ltr hann skip sn ba ok fr sr li, sv at eir knerrir eru mjk skipair. N er fjlrtt um hans fyrirtlan. Ok enn kva hann vsu:

"Hvat er ats baugs r bjrgum
brjtr heyrir n jta,
at muni mundelds meiir
mars svir fni hafna?
skal eira ra,
orn-Bil, ef go vilja,
gir alnar leygjar
kvandi ba."

Ok er skip hans eru bin ok at li, er honum skyldi fylgja, ok er at ver kemr, er honum tti sr vel koma, segir Ragnarr, at mundi hann fara til skipa. Ok er hann var binn, leiddi hn hann til skipa. Ok r au skiljast, kjest hn mundu launa honum serk ann, er hann hafi gefit henni. Hann spyrr, me hverjum htti at vri. En hn kva vsu:

"r annk serk inn sa
ok saumaan hvergi,
vi heilan hug ofnu
r hrsma grnu;
mun eigi ben bla,
n bta ik eggjar
heilagri hjpu,
var hn goum signu."

Hann segir, at hann vill essi r iggja. En er au skildust, var austt, at henni tti mikit fyrir eira skilnai.

N heldr Ragnarr skipum snum til Englands, sem hann hafi tlat. Honum gaf byri hvassa, sv at vi England brtr hann ba knrru sna, en land komst allt li hans, ok heldu klum snum ok vpnum. Ok ar, sem hann kemr vi orp ok borgir ok kastala, vinnr hann.

En konungr s ht Ella, er r Englandi. Hann hafi haft frttir til Ragnars, er hann fr r landi. Hann hafi sett menn fyrir, at hann skyldi egar vita, er herrinn kmi vi land. N fru eir menn til fundar vi Ellu konung ok segja honum hersgu. N ltr hann senda bo um allt sitt rki ok ba til sn koma hvern mann, er skildi m valda ok hesti ra ok ori at berjast, ok dregr hann saman sv mikinn her, at fura var at. N bast eir til bardaga Ella konungr.

mlti Ella konungr vi li sitt: "Ef vr sigrumst bardaga essum ok veri r vi at varir, at Ragnarr er kominn, skulu r eigi bera vpn hann, v at hann sonu eptir, er aldri munu af oss ganga, ef hann fellr."

Ragnarr bst n til bardaga, ok hann hafi at kli, er Randaln hafi gefit honum at skilnai, fyrir brynju ok at spjt hendi, er hann vann at orminum, er l um sal ru, ok engi ori annarra, ok hann hafi enga hlf nema hjlm. En er eir hittast tkst bardagi. Ragnarr hafi miklu minna li. Bardaginn hafi eigi lengi verit, r li Ragnars fell mjk. En ar, sem hann fr, var rrt fyrir, ok gekk hann gegnum fylkingar ann dag, ok ar, sem hann hj ea lagi skjldu, brynjur ea hjlma, vru sv str hgg hans, at ekki vetta st vi, en aldri var sv til hans hggvit ea skotit, at n eitt vpn yri honum at meini, ok fekk hann aldri sr, en hann drap mikinn fjlda af lii Ellu konungs. En lauk sv bardaga eira, at allt li Ragnars fell, en at honum vru bornir skildir ok sv handtekinn.

N var hann spurr, hvat manna hann var, en hann agi vi ok svarai engu.

mlti Ella konungr: "Sj mar mun vera at koma meiri mannraun, ef hann vill eigi segja oss, hverr hann er. N skal kasta honum einn ormgar ok lta hann ar sitja mjk lengi, ok ef hann mlir nakkvat at, er vr megim skilja, at hann s Ragnarr, skal hann brott taka sem skjtast."

N er honum angat fylgt, ok hann sitr ar mjk lengi, sv at hvergi festast ormar vi hann.

mltu menn: "essi mar er mikill fyrir sr; hann bitu eigi vpn dag, en n granda honum eigi ormar."

mlti Ella konungr, at hann vri flettr af kli v, er hann hafi yst, ok n var sv gert, ok hengu ormar llum megin honum.

mlti Ragnarr: "Gnyja mundu n grsir, ef eir vissi, hvat inn gamli yldi."

Ok tt hann mlti slkt, vissu eir eigi at gerr, at Ragnarr vri at heldr en annarr konungr. N kva hann vsu:

"Orrostur hefk ttar,
rs gtar ttu,
gera ek mrgum mnnum
mein, fimm tigi ok eina;
eigi hugak orma
at aldrlagi mnu;
verr mjk mrgu sinni,
ats minnst varir sjlfan."

Ok enn kva hann:

"Gnyja mundu grsir,
ef galtar hag vissi,
mr er gntt at grandi,
grafa inn rnum snum
ok harliga hvta,
hafa mik sogit, ormar;
n munk nr af bragi
ok nr drum deyja."

N ltr hann lf sitt, ok er hann n frr brott aan. En Ella konungr ykkist vita, at Ragnarr hefir lf sitt ltit. N hyggr hann fyrir sr, hv hann skyldi ess vera varr ea me fara, at hann mtti halda rki snu ea vita, hv eim brygi vi sonum Ragnars, er eir spyrja. Hann tekr at til rs, at hann ltr ba skip eitt ok fr ann mann til fyrir at ra, er bi var vitr ok harfengr, ok ar fr hann menn til, sv at at skip var vel skipat, ok segir, at hann vill senda fund vars ok eira brra ok segja eim fall fur eira. En sj fr lst flestum vnlig, sv at fir vildu fara.

mlti konungr: "At v skulu r vandliga hyggja, hversu hverjum eira brra bregr vi essi tendi. "Farit leiar yarrar san, er yr gefr ver."

Sv ltr hann ba fer eira, at eir urftu at engu annarra. Ok n fara eir, ok ferst eim vel.

En synir Ragnars hfu herjat of Surrki. sneru eir Norrlnd ok tluu at vitja rkis sns, ess er Ragnarr r fyrir. En eir vissu eigi herfr hans, hversu hn hafi orit, ok er eim mikil forvitni , hversu hn hafi orit. N fara eir sunnan of land. En hvarvetna, er menn frtta til fara eira brra, eyddu menn borgir snar ok fru f sitt brott ok flu undan, sv at trautt fengu eir lii snu mat.

at er einn morgin, at Bjrn jrnsa vaknar ok kva vsu:

"Hr flgr hverjan morgin
hress of borgir essar,
lst heill munu af hungri,
heiir vals, of deyja;
hann fari sur um sanda,
sra hvar vr ltum,
ar fr daus manns dreyra,
dgg r sklihggum."

Ok enn kva hann:

"at var fyrst, er frum,
Freys leika tkk heyja,
ars andvga ttum
ld, Rmaveldi;
ar ltk of grn grna,
gall rn of valfalli,
at mannsku mori
mitt sver dregit vera."


16. Fr Ragnarssonum ok Ellu konungi

N berr sv til, at eir koma fyrri Danaveldi en sendimenn Ellu konungs ok sitja n kyrrir me li sitt. En sendimenn koma me li sitt til eirar borgar, er synir Ragnars iggja veislu, ok ganga hll, er peir drekka, ok fyrir hstit, er varr liggr . Sigurr ormr auga ok Hvtserkr hvati sitja at hneftafli, en Bjrn jrnsa skefr spjtskepti hallarglfinu.

Ok er sendimenn Ellu konungs koma fyrir var, kveja eir hann viruliga. En hann tekr kveju eira ok spyrr, hvaan eir s ea hvat eir segja tenda. Ok s, er fyrir eim var, segir, at eir vru enskir menn ok hefir Ella konungr angat senda me au tendi at segja fall Ragnars, fur eira.

Hvtserkr ok Sigurr lta egar falla nir taflit ok hyggja at vandliga essi tenda sgn. Bjrn stendr hallarglfinu ok studdist vi spjtskepti sitt. En varr spuri vandliga, me hverjum atbur lflt hans hafi verit. En eir sgu allt sem farit hafi aan fr, er hann kom vi England ok til ess, er hann lt lf sitt.

Ok n er essi sgu var ar komit, er hann hafi etta mlt: "Gnyja mundu grsir," okar Bjrn hndum snum spjtskaptinu, ok sv hafi hann tekit fast, at handastainn s eptir. er sendimenn luku frsgn essi, hristir Bjrn spjtit sundr, sv at stkk tv hluti. En Hvtserkr hlt tfl einni, er hann hafi drepit, ok hann kreisti hana sv fast, at bl stkk undan hverjum nagli. En Sigurr ormr auga hafi haldit knfi einum ok skf nagl sinn, er essi tendi vru sg, ok hugi sv vandliga at essum tendum, at hann kenndi eigi fyrr en knfrinn st beini, ok brst hann ekki vi. En varr spyrr at llu sem gerst, en litr hans var stundum raur, en stundum blr, en lotum var hann bleikr, ok hann var sv rtinn, at hans hrund var allt blsit af eim grimmleik, er brjsti hans var.

N tekr Hvtserkr til ora ok sagi, at sv mtti hefndina brast upp hefja at drepa sendimenn Ellu konungs.

varr segir: "at skal eigi vera. eir skulu fara frii, hvert er eir vilja, ok ef nokkurr hlutr er s, at skorti, skulu eir mr til segja, ok skal ek f eim."

Ok n er eir hafa lokit erendi snu, sna eir utar eptir hllunni ok til skips sns. Ok er eim gefr byr, lta eir haf, ok ferst eim vel, ar til er eir koma fund Ellu konungs, ok segja honum fr, hversu hverjum eira hefir vi brugit essa tenda sgn.

Ok er Ella konungr heyrir etta, mlti hann: "ess er vn, at annathvrt munu vr var urfa at ttast ea engan ella, at v er r segi fr honum, ok mundi eim gott innan rifja, ok haldit munu vr f rki vru fyrir eim."

N ltr hann varhld hafa um allt sitt rki, sv at eigi mtti herr komast vart honum.

En er sendimenn Ellu konungs vru brott farnir, ganga eir brr mlstefnu, hversu eir skyldu me fara of hefnd eptir Ragnar, fur sinn.

mlti varr: "Engan hlut mun ek eiga ok eigi f li til, v at Ragnarr fr sem mik vari. Hann bj illa sna sk til upphafi. Hann tti engar sakir vi Ellu konung, ok hefir at opt orit, ef mar tlar ofrkapp fyrir sr me rangendum, at hann hefir v viruligar nir komit. Ok vil ek iggja fbtr af Ellu konungi, ef hann vill til leggja vi mik."

En er eir heyra etta brr hans, vera eir reiir mjk ok segja, at aldri skyldu eir sv at klkjum vera, tt hann vildi sv. "Munu at margir mla, at oss s mislagar hendr kn, ef vr skulum eigi hefna fur vrs, en vr hfum va farit um heim me herskildi ok drepit margan mann saklausan. Ok enn skal eigi at vera, heldr skal ba hvert skip, er sfrt er Danaveldi. Skal sv gersamliga safna lii, at hverr mar, er skjld m bera mt Ellu konungi, skal fara."

En varr segir, at hann mundi eptir sitja ok au skip, er hann fyrir at ra, "nema at eitt, er ek sjlfr."

Ok er etta spyrst, at varr leggr enga stund , f eir miklu minna li ok fara eigi at sr. Ok egar er eir kmu vi England, verr Ella konungr varr vi ok ltr egar lr sinn vi gjalla ok br til sn llum mnnum, er honum vilja fylgja. Ok n fr hann sv mikit li, at engi mar mtti tlu koma, ok ferr mt eim brrum. Ok er eir finnast, var varr ekki eim bardaga. Ok sv lkr eira bardaga, at synir Ragnars koma fltta, en Ella konungr hefir sigr.

Ok er hann var at at reka flttann, segir varr, at hann tlar ekki aptr at hverfa til lands sns, "ok vil ek reyna, hvrt Ella konungr vill mr nokkurrar smdar unna ea engrar, ok ykki mr s betri at iggja yfirbt af honum en fara slkar farar fleiri sem n fru vr."

Hvtserkr segir, at eigi mtti hlut eiga me honum ok hann yri at fara me sn efni sem hann vill, "en aldri skulu vr f taka eptir fur vrn."

varr segir, at ar mundi skilja me eim, ok ba ra rki v, er eir ttu allir saman, "en r skulu senda mr lausaf, sem ek kve ."

En er hann hafi mlt, ba hann vel fara. En hann snr aptr sinni fer fund Ellu konungs. Ok er hann kemr fyrir hann, kver hann konunginn viruliga ok hefr sv ml sitt: "Ek em kominn fund yarn, ok vil ek mla til stta vi ik ok slkrar smdar sem vilt gert hafa til mn. Ok n s ek at, at ek hefi ekki vi r, ok ykki mr at betra at iggja af yr slka smd sem vilt mr veita en lta mna menn fleiri fyrir yr ea sjlfan mik."

svarar Ella konungr: "at kalla sumir menn, at eigi s hgt at tra r ok mlir opt fagrt, er hyggr fltt, ok mun oss vera vant at sj vi r ea brrum num."

"Ek mun til ltils mla vi ik, ef ltr at til. Skal ek at sverja r mt, at ek skal aldri vera mt r."

N spyrr konungr, til hvers hann mlti of yfirbtr.

"Ek vil," segir varr, "at gefir mr at af landi nu, er uxah tekr yfir, en ar utan um skal grundvll gera, ok mun ek eigi til meira mla vi ik, ok at s ek, at vilt mr engrar smdar unna, ef vilt eigi etta."

"Eigi veit ek," segir konungr, "at oss megi etta at meini vera, tt hafir etta r mnu landi, ok at vsu mun ek f r etta, ef vilt at sverja mr at berjast eigi mt mr, ok eigi uggi ek brr na, ef ert mr trr."


17. Drp Ellu konungs

N ra eir etta me sr, at varr sverr honum eia, at hann skyldi eigi skjta mt honum ok eigi r leggja til meins honum, en hann skal eignast af Englandi at, sem uxah tekr yfir, er hann fengi mesta til.

N fr varr sr ldungsh eina, ok n ltr hann hana bleyta, ok risvar ltr hann hana enja. N ltr hann rista hana sem mjst alla sundr, ok ltr hann renna sr hvrt, hram ea holdrosu. Ok er essu var lokit, var vengr sj sv langr, at fura var at, ok engum kom hug, at sv mtti vera. Ok ltr hann breia einum velli, en at var sv vtt land, at at var mikil borgarvdd, ok ar fyrir utan ltr hann marka grundvll sem til mikilla borgarveggja. Ok fr hann sr smii marga ok ltr reisa hs mrg eim velli, ok ar ltr hann gera borg eina mikla, ok er s kllu Lundnaborg. Hn er allra borga mest ok gst of ll Norrlnd.

Ok n er hann hafi borg essa ltit gera, hafi hann lausaf upp gefit. En hann var sv rr, at hann gaf tvr hendr, ok tti sv mikit um speki hans, at allir sttu hann at snum rum ok vandamlum. Ok sv skipai hann llum mlum sem hverjum tti sr best gegna, ok gerist hann vinsll, sv at hann undir hverjum manni vin, ok er Ellu konungi mikit li at honum fyrir landra sakir, sv at konungr ltr hann mrgum rum ok mlum skipa ok arf eigi til at koma sjlfr.

Ok er varr hafi sv komit ri snu, at ar ykkir til allrar spektar at sj, sendir hann menn fund brra sinna ess erendis, at eir sendi honum gull ok silfr sv mikit sem hann kva . En er essir menn koma fund eira brra, segja eir sn erendi ok sv, hvar var komit hans r, v at menn ttust at eigi vita, yfir hverjum brgum hann bj. Ok sv skildu eir brr, at hann hafi ekki skapsmuni eptir v, sem hann var vanr. N senda eir slkt f sem hann kvi. Ok er eir koma til vars, gefr hann au ll f inum strstum mnnum landinu ok dregr sv li undan Ellu konungi, ok allir htu v, at kyrrir mundu sitja, tt hann geri angat herfr.

Ok er varr hefir sv li dregit undir sik, sendir hann menn fund brra sinna at segja eim, at vildi hann, at eir byi t leiangri of au lnd ll, er eira rki st yfir, ok eir skorai hverjum manni, er eir fengi. Ok er essi orsending kom til eira brra, kennast eir vi skjtt, skilja, at n mundi honum ykkja mjk vnligt um, at n mundi eir f sigr. N safna eir lii um alla Danmrk ok Gautland ok ll au rki, er eira vld vru yfir, ok draga vgan her saman ok hafa almenning ti. halda eir skipum snum til Englands bi ntt ok dag ok vildu n sem sst lta fara njsn fyrir eim.

N er sj hersaga sg Ellu konungi. N safnar hann sr lii ok fr ltit, fyrir v at varr hafi mikit li undan honum dregit.

N ferr varr mt Ellu konungi ok segir, at hann mundi enda at, er hann hafi svarit. "En eigi m ek ra tiltekju brra minna, en v m ek ra at finna ok vita, ef eir vili stva her sinn ok gera eigi meira illt en eir hafa r gert."

N ferr varr fund brra sinna ok eggjar n mjk, at eir skyldi sem best fram ganga ok sem brast lta bardaga vera, "v at konungr hefir miklu minna li."

En eir svara, at eigi mundi hann urfa at eggja ok eim var it sama hug sem fyrr.

N ferr varr ok hittir Ellu konung ok segir honum, at miklu vru eir kafari ok ari en eir vildi hans or hla. "Ok er ek vilda um gri leita yar milli, ptu eir gegn. N mun ek enda mna svardaga, at ek mun eigi berjast mti r, ok mun ek vera kyrr hj ok mitt li, en bardagi gengr me yr sem vera m."

N sj eir Ella konungr li eira brra, ok ferr sv geyst, at fura var at.

mlti varr: "at er n til, Ella konungr, at fylkir lii nu, en ek get ess, at eir veiti r hara atskn nokkura hr."

En egar eira li hittist, verr bardagi mikill, ok ganga eir hart fram synir Ragnars gegnum fylkingar Ellu konungs, ok sv eru eir kafir, at eir hyggja at v einu at gera at verkum sem mest, ok s orrosta var bi lng ok hr. Ok hr lauk sv, at Ella konungr ok li hans kom fltta ok hann var handtekinn.

Ok var varr ar nnd ok mlti, at sv skyldi breyta um lflt hans: "Er n at r," segir hann, "at minnast, hvern daudaga hann valdi fur vrum. N skal s mar, er oddhagastr er, marka rn baki honum sem inniligast, ok ann rn skal rja me bli hans."

En s mar, er kvaddr var til essarar sslu, gerir sem varr bau honum, en Ella konungr var mjk srr, r essi sslu lkr. Ltr hann n lf sitt, ok ykkjast eir n hefnt hafa fur sns, Ragnars. varr segir, at hann vill eim gefa rki at, er eir ttu allir saman, en hann kvest ra vilja fyrir Englandi.


18. vilok Ragnarssona

Eptir etta fara eir Hvtserkr ok Bjrn heim til rkis sns ok Sigurr, en varr er eptir ok rr Englandi. aan fr halda eir mir saman lii snu ok herjuu msi lnd. En Randaln, mir eira, var gmul kona.

En Hvtserkr, sonr hennar, hafi herjat eitthvert sinn Austrveg, ok kom sv mikit ofrefli mt honum, at hann mtti eigi rnd vi reisa, ok var hann handtekinn. En hann kaus sr ann daudaga, at bl skyldi gera af mannahfum; ar skyldi hann brenna, ok sv lt hann lf sitt.

Ok er Randaln spyrr etta, kva hn vsu:

"Sonr bei einn, ss ttak,
Austrvegi daua,
Hvtserkr var s heitinn,
hvergi gjarn at flja;
hitnai hann af hfum
hggvins vals at rmu,
kaus ann bana engill
rttarsnjallr, r felli."

Ok enn kva hn:

"Hfum ltu of hrundit
hundmrgum gram undir,
at feigum br folka
fingi eldr yfir syngja;
hvat skyldi be inn betra
bheggr und sik leggja;
olli, deyr vi orstr
allvaldr, jfurr falli."

En fr Siguri orm auga er mikill ttbogi kominn. Hans dttir ht Ragnhildr, mir Haralds ins hrfagra, er fyrstr r llum Noregi einn.

En varr r fyrir Englandi allt til dauadags ok var sttdaur. Ok er hann l banastt, mlti hann, at hann skyldi angat fra, er hersktt vi, ok ess kvast hann vnta, at eir mundi eigi sigr f, er ar kmi at landinu. Ok er hann andast, var sv gert sem hann mlti fyrir, ok var haug lagir. Ok at segja margir menn, er Haraldr konungr Sigurarson kom til Englands, at hann kmi ar at, er varr var fyrir, ok fellr hann eiri fr. Ok er Vilhjlmr bastarr kom land, fr hann til ok braut haug vars ok s var finn. lt hann gera bl mikit ok ltr var brenna blinu, ok eptir at berst hann til landsins ok fr gagn.

En fr Birni jrnsu er komit margt manna. Fr honum er komin mikil tt: rr, er bj at Hfa Hfastrnd, mikill hfingi.

En er synir Ragnars vru allir lfltnir, dreifist li eira msa vega, er eim hafi fylgt, ok tti eim llum, er verit hfu me sonum Ragnars, einkis vert um ara hfingja. eir vru tveir menn, er fru va um lnd at leita, ef eir fyndi nokkurn hfingja ann, er eim tti sr eigi svviring at jna, ok fru eir eigi bir saman.


19. Fr mnnum Ragnars konungs

S atburr hefir verit t lndum, at einn konungr tti tv sonu, ok tk hann stt ok andaist, en synir hans vilja drekka erfi eptir hann. eir bja til essar veislu sv, at allir menn skyldu koma angat, eir er rimr vetrum inum nstum spyrja etta. N spyrst etta va um lnd. Ok essum rimr vetrum bast eir vi essi veislu. Ok er at sumar kemr, er erfi skyldi drekka, ok s stund, er kvein var, verr sv mikit fjlmenni, at engi vissi dmi til, hv mikit var, ok vru margar strar hallir skipaar ok mrg tjld ti.

Ok er lei mjk it fyrsta kveld, kemr mar einn til hallar essarar. essi mar er mikill, sv at ar var engi jafnmikill, ok at s bnai hans, at hann hafi hj tignum mnnum verit. Ok er hann kemr hllina, gengr hann fyrir brrna ok kver ok spyrr, hvar eir vsi honum til stis. eim leist vel hann ok bu hann sitja inn ra bekk. Hann urfti tveggja manna rm. Ok egar hann hafi nir setst, var honum borin drykkja sem rum mnnum, ok ekki horn var sv mikit, at eigi drykki hann af einum drykk, ok at ttust allir sj, at honum tti engis um vert um alla ara.

Sv verr enn, at annarr mar kemr til essarar veislu. S var heldr meiri en inn fyrri. essir menn hafa sa httu. Ok er essi mar kemr fyrir hstit inna ungu konunga, kver hann listuliga ok bir vsa sr til stis. eir mltu, at essi mar skyldi innar sitja inn ra bekk. N gengr hann til stis sns, ok eru eir sv miklir rmi bir saman, at fimm menn hafa upp risit fyrir eim. En s, er fyrr kom, er minni drykkjumar. En inn sari drakk sv skjtt, at hann hellti nliga sik af hverju horni, ok eigi finna menn , at hann veri drukkinn, ok heldr ltr hann okkuliga vi snum sessunautum ok snr baki vi eim.

S, er fyrri kom, ba, at eir skyldi eiga gaman saman, "ok mun ek fyrri."

Hann stakk vi honum hendi ok kva vsu:

"Seg fr egnskpum num,
ik rumst ek spyrja:
hvar sttu hrafn hrslu
hrolla dreyra fullan?
Optar ttu at rum,
ndvegi fundinn,
en dreyrug hr drgir
dal fyr valfugla."

N ykkir eim, er utar sat, til leitat vi sik slku tilkvi ok kva vsu mti:

"egi heimdregi heitinn,
hvat er ik vesalltan,
hefir aldrigi unnit,
er ek mega rotna;
feitair svers n slar
skitk at leiki,
gafta hlu hesti,
hvat rkir , drykkju."

N svarar hinn, er fyrri kom:

"Hafs ltum vr hesta
hlr stinn brim renna,
mean bjartar brynjur
bli dreif um sur;
ylgr gein, arnar, mnnum,
eyddist grr, of svra,
harmeldr gtum heian
hvenu, bli rona."

Ok n kva s, er sar kom:

"Alls engi sk yarn,
ars upp lokinn fundum
Heita vang fyr hvtum
hesti mva rastar;
ok vi lasi lrar
fyr landi vr undum
hallar rka mollu
hrafns fyr rauum stafni."

Ok enn kva s, er fyrr kom:

"Samira okkr at ldrum
ndvegi rta,
hvat okkarr hefir unnit
hvaarr framar rum;
sttt, ars bar bra
brandahjrt at sundi,
en ek sat, ars r reiddi
rauan stafn til hafnar."

N svarar s, er sar kom:

"Fylgdum Birni bir
at brandagn hverjum,
vru reyndir rekkar,
en Ragnari stundum;
vark, ars bragnar brust,
Bolgaralandi
v bark sr su,
sit innar meir, granni."

Enda kenndust eir vi of sir ok vru ar san at veislu.


20. Fr gmundi danska

gmundr er mar nefndr, er kallar var gmundr inn danski. Hann fr eitthvert sinn me fimm skipum ok l vi Smsey Munarvgi. er at sagt, at matsveinar fru land at gera mat til, en arir menn fru skg at skemmta sr, ok ar fundu eir einn trmann fornan, ok var fertugr at h ok mosavaxinn, ok s ll deili honum, ok rddu n um me sr, hverr bltat mundi hafa etta it mikla go. Ok kver trmarinn:

"at var fyr lngu,
er lei megir
Hklings fru
hlunnalungum
fram um salta
sl birtinga,
vark essa
orps randi.

Ok v settumk
svarmerlingar
sur hj salti,
synir Lobrkar;
vark bltinn
til bana mnnum
Smseyju
sunnanverri.

ar bu standa,
mean strnd olir
mann hj yrni
ok mosa vaxinn;
n sktr mik
skja grti,
hlr hvrki mr
hold n kli."

Ok etta tti mnnum undarligt ok sgu san fr rum mnnum.


(Ragnars saga lobrkar kemur fr Zoe Borovsky     borovsky@darkwing.uoregon.edu)




Nettgfan - mars 1998