SRLA  SAGA  STERKA




1. Fr Srla ok tt hans

ann tma, sem Hlfdan konungr Brnufstri stri Svj inni kldu, er hann vann af Agnari inum auga, en setti Astr, mg sinn, yfir England ok geri hann hertuga ar yfir, r s konungr Upplndum, er Erlingr ht. Hann stri rijungi Noregs, en Haraldr konungr Valdimarsson tveim hlutum rkis. Erlingr konungr tti hfingi mikill ok strauigr, v at hann hafi lengi verit me Knti konungi inum rka ok hafi lazt af honum mikinn au, f ok ga gripi.

Drottning konungs ht Dagn, komin af sum. Me henni tti hann tv sonu ok eina dttur, er Ingibjrg ht. Konungr lt gera henni eina hll me sterkum steinmr ok vel vnduum skgari. ar settist konungsdttir me mikinn skara inna frustu meyja ok herligra hofnara.

S eldri sonr konungs ht Sigvaldi, en inn yngri Srli. eir vru bir inir gerviligstu menn ok vel at rttum bnir, en helt konungr meir til Srla en Sigvalda, v at hann var mar frari snum, en sv rammr at afli, at honum komst engi til jafns um allan Noreg ok tt enn lengra vri leitat. Konungr fekk honum einn mann, sem hann mennta skyldi. Hann ht Karmon. Hann kenndi Srla konungssyni allar listir, r sem einn karlmann mtti framast pra. Ok er Srli var fimmtn ra gamall, var hann flestum listum vel lrr ok sv rammr at afli, at s var engi mar Noregi, at hann yrfti vi nema ara hnd sna senn, bi til vpnaviskipta ok allra annarra rtta, en sv var hann ungr fyrir vaxtar sakir, at engi hestr bar hann nema hlfan dag, sv at eigi spryngi eir af mi. Var hann v Srli inn sterki kallar.


2. Srli barist vi blmenn

Einn dag mlti konungsson vi fur sinn: "Sv lzt mr," sagi hann, "at ltill frami mundi at fyrir mr at liggja heima hr hj yr sem munkr klaustri ea mr til kosta. v s yr kunnugt, at egar sta vil ek r landi halda me fimm skip ok margt vaskra manna. Skal ok Karmon, fstri minn, fylgja mr me sv mikinn farargreia sem rf gerist."

Ok er konungsson endai sna ru, mlti konungr: "etta allt, sem r um bii, skal gjarnan yr veitt vera."

Fekk hann n syni snum fimm skip ok margan vel vaskan dreng. Karmon, fstri Srla, var fer me honum. Kvaddi Srli fur sinn ok alla borgarmenn, r hann fri burt, helt san r landi ok hafi sigr hverri orrostu, er hann til tlai. Ok er mjk var sumar liit, hafi konungsson fengit tta skip, ll vel hlain me gull ok drmta gripi ok allt, hvat er kjsa mundi. Hafi hann ok fengit fjlda rskra manna. Vill n konungsson v aptr sna til Noregs. Tku eir sr stefnu rtta lei til austrs ok undu upp hvert segl vi hna, er var skipunum.

Ok er eir hfu sv siglt nokkur dgr, laust fyrir eim sv mikilli oku, at engi s neitt til rttrar leiar. Gekk etta sv n nokkura daga, at engi vissi, hvat eir halda mundu, ok um sir ttust eir vita, at eir vri at landi nokkuru komnir. Spuri konungsson, hvrt nokkurr sinna manna vissi skil , hvar eir vru at komnir, en engi var s, sem fr kunni greina. Ba konungsson kasta akkeri ok ba um skipin, kvest ar dvelja vilja, ar til eir si sr fri burtferar. Var n sv gert sem konungsson sagi fyrir. Ok er at var albit, kvast Srli land ganga vilja ok vita, ef eir kynni at lta mannabyggir.

Gekk konungsson n land vi tlfta mann. Ver var allbltt. Su eir, at landit var mjk skgi vaxit. eir gengu fram, angat til eir kmu nnd fjallshli einni. Nam konungsson ar staar einu rjri ok menn hans ok hafi eigi nema sver sitt.

essu bili sj eir tlf menn stefna mti sr, forkunnar stra ok lka rum mennskum mnnum. Svartir vru eir ok illigir sndum, ekkert hr hfi, brnnar hengu allt nef nir, augun gul sem ketti, en tennrnar sem kalt jrn. eir hfu allir jrnrennda skildi ok strar stengr, stli spengdar. Ok er eir litu konungsson ok hans menn, tku eir allir at hrna mjk grimmiliga ok eggjandi hverr annan, en konungsson ba menn sna eigi blygast vi etta, heldr vera vi vaskliga; ok gengu n hvrir mt rum.

En sem konungsson mtti essum miklu blmnnum, sl inn sterkasta bardaga me strri atskn, sv at allt tti sundr bresta. Nam hvert eira hgg staar jru, ok eigi lei langt, r konungssonar menn vru allir fallnir, en hann sjlfr sv kafliga mr, at honum helt vi spreng. Sttu blmenn at honum me mikilli eggjan ok lmligum hljum ok skri, en hann varist vel ok drengiliga ok hljp lopt upp yfir eira stru hgg. ar me skipti hann hggum sveri ok skildi ok greip at msum hndum, er honum sndist, ok su eir ltt vi v. Stfi hann n af eim hendr ok ftr, brynjur ok bka, sv at engi eira hlf dugi eim meir en brunnit hlmstr, ok sv lk hann vi sem len vi saui, ok eigi ltti hann fyrr en hann hafi alla af dgum rit. Var hann orinn kafliga mr, en ltt srr. Ok er etta var af stait, sem n var sagt, settist konungsson nir rjrinu ok lt sr renna mi um stundar sakir, hyggr n til skipa at ganga.


3. Vireign vi jtun ok kerlingu

essu nst heyrir hann dunur ok dynki stra mjk nrri sr ok fsir n at vita, hverju slkt gegnir. Gengr hann n nokkut lengra fram skginn me fjallshlinni, ar til er hann kemr at helli strum. Hann ltr n um gluggann, er var hellinum, ok sr um hann allan. Ltr hann einn hriligan jtun liggja sinni rekkju. Aldri hafi konungsson st strra mann. Hans bkr tk beggja veggja milli me svo herfiligri snd ok skapligri, at konungsson undraist at strliga. Hann s ar ok eina kerlingu heldr strmannliga. Hn st vi verpall einn ok var at brytja ar nir mannakjt ok hrossa ok var harla strvirk at essu.

San heyri konungsson, at kerling mlti vi karl sinn -- ok nefndi hann Skrmni -- essa lei: "N eru eigi," sagi hn, "matvli meiri helli okkrum en n hefi ek bit til mltar.

Skrmnir kva slkt eigi lkligt, ok sagi at vel enzt hafa, -- "ok at skalt vita," sagi hann, "at, tt ek liggi n lgt, skal enn nokkut fyrir vera, nr piltar okkar koma heim kveld, v at n eru hr skip at landi komin, eigi fri en tta, ok er at at mnum vilja, v at ek geri eim megnan vind me oku, sv at eir skyldu hingat villast, ok skulu eir allir helju gista, r en essi dagr er enda."

Kerling gladdist mjk vi etta ok gekk san einn afhelli.

N sprettr konungsson upp af hellisglugganum ok gengr hellinn. Berr hann n sitt spjt hgri hendi, en sverit vinstri, ok leggr san spjtinu bum hndum kvi risans, sv at t gekk oddrinn um bakit. ru lagi ea sinni leggr konungsson bum hndum sveri snu kjapt risans, en risinn, er hann fekk lagit, brauzt um me skri ok lmligum hljum, ar til er sngin brotnai, en risinn steyptist glf nir me strum umbrotum.

Ok essu bili kemr kerling aptr hellin ok sr n, hvat um er. Grpr hn eina bitrliga sklm, bregr henni san, ok hggr framan at konungssyni, sv at hn klauf allan hans skjld at endilngu, ok nam oddrinn brjstit, sv at beini st. Hggr hn hvert hgg at ru, sv at konungsson hopai hl vi sr hvert, ella hefi hann daua beit, ok sv kafliga fast fylgdi hn sr, at v lmari var hn, er hn stti lengr. Var hn me beli ok hum hljum, sv at eldr tti brenna r augum hennar ok kjapti. Ok sv mikil gn st konungssyni af vin essum, at eigi ori hann mt at sj eim eldliga anda, er af hennar kjapti gaus, ok eigi gat hann staizt au gnarligu hlj, sem hn hafi.

Sr n konungsson eina gj hellisglfinu sv djpa, at hann hyggr eim daua binn, er ar fellr. Er hann n sv sem kominn gjarbarminn ok hyggr, at skessan muni vilja bgja sr gjna. Snarar hann n snu sveri ok hleypr undir trllkonuna, en hn reif mt allgrimmliga ok rak klrnar allt inn at beini. Kmu n me eim harar sviptingar, ok hrakti hn konungsson um hellinn. En at hn vri mjk trylld at afli, gat hn aldri komit honum af ftunum. Hafi konungsson nt hryggspennu henni ok s n eigi annat vsara fyrir en bi skyldu au gjna falla. St trllkonan glfit allt til knjnna ok togai konungsson at sr, sv at hann kom n engri hreysti vi. Numu hlar hennar vi gjarbarminn, ok hljp Srli n fang henni sv hart, at bi duttu au gjna, sv at au kmu djpt nir, ok numu staar vi stall einn, er var gjnni. Var Srli n efri. Kerling hafi lst sna ara hnd hri konungssonar, en ara hans brjsti, ok me v henni var svipt vi byltuna, sleppti hn eiri hendinni, er hn helt hrit me. Tk Srli bum hndum fyrir kverkar henni ok dr eigi af. Lt hann n kn fylgja kvii.

Dr allt megn r henni, sv at hn tk til at bija sr gria ok mlti: "Gef mr gri, konungsson, ok skal ek allt til vinna, at er vilt, at ek geri, upp at ek haldi lfinu."

En konungsson kva at fjarri fara, at hann lti hana lifa, ok sagi hana essari gj skyldu deyja n allrar dvalar it snarasta, en hn ba sr marga vega lfsins, sem hn kunni.

En um sir mlti Srli: " at mun ek htta, at haldir lfi nu me slkum skilmla, at skir mr herkli sv g, at aldri kunni neitt sver eim festa, ok sver at, er eins bti stl sem stein, ok at skaltu gert hafa innan mnaar. Fylgja skal hr me ok lisemd n, nr sem ek vil ok me kann urfa."

Kerling mlti: "Allt skal etta gert, sem r bii, ok llu til kosta, at ent veri."

Lt konungsson hana upp standa, ok gengu n bi um hellinn. Beiddi hn , at hann lisinnti sr at koma karlinum daua gjna, ok at veitti hann henni. Ok er v starfi var lokit, lt kerling einn hlemm yfir gjarmunnann. San leiddi hn konungsson til sngr, ok tti honum s sng sv vel til reidd sem einum konungssyni mundi vel hfa at sofa. Tk n kerling eitt horn ok ba hann af v drekka, ok sv geri hann. ttist hann ltt kenna meina ok sofnai skjtt.


4. Kerling veitti Srla

En at morgni, er konungsson vaknar, litast hann innar um hellinn ok ykkist n sj ar ng aufa, hugsar n me sr, at eigi muni meiri rkdmr Arabarki einum sta saman komit en n s hann.

Kom kerling at snginni ok mlti: "Hversu hefir yr, konungsson, sofnazt helli mnum essa ntt?"

Hann svarar: "rna vel."

Spyrr hann kerling at, hvert land etta s, er hann er kominn, en hn segir honum etta s Blland ok v stjrni s konungr, er heitir Estrval inn mikli, einn inn mildasti herra essum parti heimsins, -- "en mitt nafn er Mna," sagi hn. "Hfum vit Skrmnir minn haldit helli ennan fjrutigi r ok nokkut til matfanga orit, v at hverju ri hfum vit seitt hingat rj skip me mnnum. Hfum vit ok einninn byggir rndar hestum, lfldum ok snum allra mest. ar me hfum vit ok tfrat hingat marga ga gripi fr msum herrum, ok get ek n," sagi hn, "snt yr hr til nokkur merki."

Srli kva hana kunna sr margt at greina. Klddist hann san skjtt. En er hann var klddr, settist hann undir bor, ok bar kerling fram drliga fu me alls konar ilmandi drykk. Dkar vru ar af pelli ok purpura, en ker ok sklir af gulli me gimsteinum sett. Ok er Srli hafi etit ok drukkit sem hann lysti, leiddi kerling hann afhelli einn ok sndi honum ar stra ng gulls ok gimsteina, ok ar af gaf hn honum eitt tafl af gulli gert, ok ttist hann aldri vlkt st hafa annat. Skikkju gaf hn honum hlabna skaut nir ok gullhring einn, sem at var saman skrfar nu stum, ok mlti: "Berir enna hring inni hendi, munt hvrki sj n landi villast mega."

mlti Srli: "Aldri a ek slka gjf fyrr af nokkurum manni," ok akkai henni n gripina me fgrum orum ok mrgum.

San bjst hann til burtferar, ok fylgdi hn honum langt lei. mlti kerling: "Far n vel, ok ger annathvrt, at b hr vi land, ar til ek hefi gripina tvegat, ella at halt heim til Noregs, ok vitja sv hingat aptr, nr r snist."

Konungsson kvest sv gera mundu. Helt n konungsson aptr til sinna manna, ok uru honum allir fegnir, en kerling fr heim til hellis sns. Innti Srli mnnum snum allt af sinni fer ok spyrr Karmon, fstra sinn, hvat honum ykkir rligast ar um, at hann heldi egar heim til Noregs ea bi ar vi land, til ess kerling hefi gripina tvegat. En honum tti bezt fallit, at hann dveldist ar um mnu nstan, til ess er kerling hefi gripina tvegat, ok lei n sv essi tmi, fram til ess at konungsson hugi at vitja gripanna.


5. Srli veitti Mnu li

Einn dag allblu veri kvaddi Srli konungsson me sr tlf menn ok hugi n at finna kerlingu at mli. Gengu eir allir samt, til ess at eir fundu hellinn. Gekk konungsson inn fyrstr. Ok er hann kemr inn um dyrrnar, heyrir hann brak mikit hellinum ok skarkala, sv at honum tti sem allt lki ri, at er var nnd. Ok v nst sr hann, hvar tvr flagkonur eru at glma me strum atgangi, ok reif hvr af annarri hr ok kli, sv at bar vru r albligar. ykkist hann n kenna, at nnur eira er Mna flagit, vinkona hans, ok at ttist hann sj fyrir vst, at hn mundi inn lgra hlut r btum bera ok at hn vri nri v at rotum komin af mi. Var ok va klipit hold hennar fr beinum.

Bregr Srli sveri snu it skjtasta ok br snum mnnum at veita li Mnu. Hggr hann framan at skessunni brjstit, sv at beini st. Vi etta lmaist hn sv mjk, at hn setti snar klr fyrir brjst Mnu, ok vi at fellr Mna vit nir. Greip trllkonan einn s ok lamdi me honum alla menn konungssonar til daus einu hggi, en konungsson hggr tveim hndum vanga skessunnar, sv at af tk alla vangafilluna, ok hljp ar t af sverit, sv at at tk sundr miju s ann, er hn varist me. Vi etta lmast hn ok setr snar klr fyrir brjst Srla, sv at hann fellr vi vit, ok v kom Mna ftr aptr ok rst mti skessunni. Raknar Srli vi ok lagi snu sveri kvi skessunnar, sv at t gekk oddrinn um bakit, ok var at hennar bani.

Var n Mna harla fegin ok akkai konungssyni mrgum fgrum orum liveizluna. Ba kerling hann me sr ganga ok kva honum ml ykkja mundu at sj gripina.


6. Srli fekk gripina

San tk kerling upp herkli ok sver bitrligt. "essi herkli," sagi hn, "stti ek t Serkland til Maskaberts keisara, ok au bar forum inn mikli kappi Pantparus, sem eptir Agamemnon keisara stri Grikklandi. Eru au sv g, at aldri mun nokkut sver eim festa, hvar sem fram kemr undir mennskra manna ea trlla hndum, ok engi vtta mun sv heitt eitri spja ea eldi, at eim granda kunni, en sverit btr allt eins stl sem str."

Konungsson tk n vi gripunum ok akkai henni me mrgum orum essa tvegu. Leiddi kerling hann t me smiligum gjfum, ok skildu au me vinttu. St konungsson egar skip ok sigldi it beinasta sem byr gaf heim til Noregs. Hitti hann ar fur sinn heilan hfi ok alla vini sna. Sagi Srli allt it sanna af snum ferum ok eim frgum, er hann vann Bllandi.

Sat konungsson n heima hj fur snum um vetrinn, ok bar eigi neitt til frtta.


7. Berserkir kmu Noreg

N vkur sgunni til Haralds konungs Valdimarssonar, er stri tveim hlutum Noregs mts vi Erling konung, sem fyrr er um getit, at einn dag, sem hann sat vi drykkjubor, gengu tlf menn hllina ok kvddu konung snjllu mli sv mlandi: "Tveir brr eru hr komnir vi land itt utan allt af Morlandi me tlf sundir manna vaskra til strs. Annarr eira brra heitir Gararr, en annarr Tfi. Vill n Gararr festa dttur na, Steinvru, ok er at allra manna ml, at aldri fi hn vaskara mann. Gef , herra konungr, skjtt svar til ru minnar," sagi s, sem fram bar erendin.

Konungr svarar: "Fyrr skal hverr mar hr Noregi daur at velli hnga en ek gefi sv leiu trlli ok mgnuum berserk dttur mna, ok seg eim brrum, at ek muni koma til mts vi strax at morgni me allan minn strsafla."

Sendimenn gengu n til tjalda ok kunngeru eim brrum sn erendislok. En Haraldr konungr lt herbo uppskera ok ba hvern mann koma til mts vi sik, er skildi kynni at valda. Fekk konungr vel fjrar sundir strsmanna. Helt konungr n t af borginni me allan enna her mti eim brrum. En er eir uru slks varir, heldu eir egar mti me allan sinn her, ok slgu n saman fylkingarnar. Uru ar skjt umskipti, ok er at fljtast af at segja, at eir brr eyddu sv fljtt lii konungs, at ftt st eptir lfs af hans hermnnum. En sem konungr sr etta, br hann snum mnnum, sem eptir eru, at sna heim til borgarinnar. Hafi hann eigi meira en rjr sundir, ok hleypti konungr undan me etta li borgina, en eir brr eltu flttann allt at borgarportum, ok lauk sv strinu.


8. Fr bardaga

Haraldr konungr helt n rstefnu vi li sitt, hvat til brags skyldi taka eim vanda ok nausynjum, er eim vru n at hndum komnar, en at gerist eira stefnu, at llum tti rligast vera, at sent vri til Upplandarkis ok ger or me skrifligum boskap Erlingi konungi ok sonum hans, sv at eir kmi eim til hjlpar me sv miklum her, er eir kynni til at f it snarasta, ok var n etta stafest.

Sendi konungr n tlf menn til Upplandarkis. Tkst eim vel ferin, ok bru eim fegum brfin, en eir brugu vi skjtt, er eir fengu enna boskap, ok heldu af sta fr Upplndum ok lttu eigi fyrr en eir fundu Harald konung. Uru n fyrir eim blar kvejur, ok bjuggust egar samt allir til bardaga, riu san t af borginni mti eim brrum, en eir brr kmu senn mti eim fr herbum snum me blmenn ok bannsettar hetjur.

Einn mar lii eira brra ht Loinn. Hann bar merki eira. Hann var af Plen. Strr var hann sem risi ok lkr llum mnnum fyrir sakir afls ok illiligrar sndar. Hans spjt var sex lna lengd, en riggja spanna digr. Hann rei einum fl ok lamdi me sinni stng bi menn ok hesta, sv at llum st af essum vin mikill tti. Ganai hann langt undan hernum ok var orinn fimmtn manna bani, r en fylkingar kmu saman. En er Srli s etta, rei hann angat at, sem Loinn var fyrir, ok lagi til hans me sinni stng. Vegr hann san Loin upp ok snarar honum r slinum meir en fimmtn fet, sv at brotnai honum hvert bein.

En sem eir brr lta, at Loinn fellr, tku eir til kafliga at lmast me v i, at menn hugu eigi annat en eir lmir vri ornir, ok rr Tfi ar at, sem Sigvaldi konungsson var fyrir, ok hyggr, at hann skyldi sitt lf lta. En essari svipan kemr at Srli inn sterki ok hggr til Tfa, en etta var sem gert, v at eigi beit hans bannsettan bk meir en stein kmi, ok n stga eir bir af snum hestum ok gangast at knliga, sv at hvrrgi spari annan. Hafi Tfi brg frammi msa vega ok n jrina allt til knjnna sem blautan snj, en Srli st ll brg hans af sr hreystiliga.

mlti Srli: "at huga ek at sgnum, at engir heiminum mundu meiri menn en eir af Afrka, en n lzt mr at lygar ok it mesta drafl, ef hefir eigi meira rtt en n hefir frammi ltit, sv mikill garpr sem ykkist vera."

Ok vi etta hamaist Tfi sem mest hann kunni. mlti Srli: ", it blaua fl ok in fordmda fla, skalt n at reyna, hvat vr norskir veitum slkum gestum sem ert, sv at urfi sr at langa til fundar vi oss."

reif Srli eyra Tfa ok reif burt af honum alla vangafilluna ok skeggit allt nir at bringu. Var Tfi mjk frr sndar. Brst hann dreka lking, af v at hann var mjk hamrammar, ok bls n framan at Srla sv miklu eitri, at undrum gegndi, me svartri svlu, en Srli hj essu drekann sundr, ok lt Tfi ar lf sitt. Fell Srli vit fyrir hans umbrotum ok eitrsblstri.

En er Gararr sr sinn brur at velli hnga, var hann ofrmta trylltr ok rei n ar at, sem Erlingr konungr var fyrir. Leggr hann til konungs snu spjti ok snarar honum r slinum meir en tuttugu fet, sv at rj rifin brotnuu annarri su konungs. essu raknar Srli vi, ok er hann sr fur sinn felldan, rei hann angat at, sem Gararr var fyrir, ok hggr til hans snu sveri, sv at hann klauf hfuit ok bkinn allt at sli nir, ok fell Gararr daur af hestinum. Rku eir n egar flttann brr, Srli ok Sigvaldi, ok drpu hvern, er eir nu, sv at ftt eitt komst me lfi burt.


9. Bo Haralds konungs vi Srla

San hurfu eir aptr til valsins ok ltu kanna valinn. Vru heim frir til borgarinnar konungarnir, Haraldr ok Erlingr, ok at srra manna, er grandi var, ok var eim llum grsla fengin. Uru eir brtt heilir sra sinna konungarnir, Haraldr ok Erlingr, ok var egar tilbin gt veizla llu strmenni. akkai konungr eim fegum frgiligt fylgi, einna mest Srla inum sterka. tti eigi Norrlndum vera frgri mar en Srli.

Haraldr konungr mlti til Srla: "Hver laun vili r n af oss kjsa fyrir yra liveizlu, sem r hafi oss snt, v at ef vr hefum eigi yar vaskleiks at notit, mundi Noregr allr r hendi oss. Skal n yr at kunngera, at engan hlut veit ek ann minni eigu, er yr skal of gr vera, hvers sem ska vildu."

Var at allra manna ml, at konungr mundi vilja gifta Srla dttur sna, ef hann vildi hana kjsa, en Srli svarai mli konungs essa lei: "Herra konungr," sagi hann, "eigi em ek sv naumltr sem rll urfandi, at ek vili mtur taka afli mnu. tti oss heldr meiri smi, at vr frg mtti sem vast t borin vera heldr en iggja gjafir af yr hr fyrir, at er fjarlgar lfur frast mtti."

Eptir etta var lokit veizlunni, ok heldu allir hfingjar burt, hverr til sns heimkynnis. Fr Erlingr ok synir hans til Upplandarkis ok vru r me smiligum gjfum t leiddir af Haraldi konungi. Ok sat n Srli um kyrrt enna vetr.


10. Fr hernai Srla

En er vra tk, lt Srli ba til skip sn ok lsti v yfir, at hann vildi herna halda um sumarit. Sigldi hann san burt af Noregi. Var Karmon, fstri hans, me honum sem fyrr. Herjai Srli n um vestrtt veraldar ok helzt um Affrkam, allt t at Rauahafi. Fnuust honum margir gir gripir sj ok landi. Hafi hann n fengit tlf skip, ll hlain me gull ok drmta gripi, ok valit flk it vaskasta. En er mjk var liit sumarit, vildi konungsson heim aptr sna til Noregs.

at var eitt kveld mjk seint, at eir kmu vi Morland it eystra. ar tk Srli strandhgg mikit, herjai borgir ok kauptn ok rnti slku er fyrir var, en hj til bana hvern, er fyrir st. ar tk Srli konungsson tlf menn ok tv brr, er htu Brkr ok Blverkr. eir vru in mestu illmenni ok einninn hamrammir mjk. aan helt Srli konungsson til Danmerkr ok allt at Eyrarsundi. Kstuu eir akkerum ok lgu af um nttina.


11. Vireign Srla ok Hlfdanar Brnufstra

En at morgni, er menn vakna skipum konungssonar, sj eir inn sundinu lengra liggja sjau skip, ok ar er sv lystiliga skrautligr dreki, at hans lka ttust eir aldri fyrr st hafa, hvrki at str n bnai. Allr var hann stli sleginn ok gulli laugar fyrir ofan sjml, ar me stafnar hans t skornir me miklum meistaradm ok prddir inu skrasta gulli ok va sv skurina silfri smelt. Hann var ok fagrliga steindr ok mlar me alls konar misligum litarhtti, grnum ok hvtum, gulum ok blum, bleikum ok svrtum. essum fra knerri st mar vi siglu, mikill at vexti ok aldrar at lta. Hann var kpu eiri, er ll var hlum bin. Sver hafi hann hendi bjart ok bitrligt.

Ok er Srli nlgaist drekann, heilsar hann upp enna mikla mann ok spyrr: "Hverr er essi inn stolti mar, er fyrir essum stra dreka rr, er sv fram brunar me mikilli pri ok prakt, at engan hefi ek slkan fyrr st?"

Inn mikli mar, er drekanum st, mlti: "essi mun einn s vera, at eigi mun ik ttast n hrddr vera fyrir r ea rlum num, er r fylgja, ok mun ek yr ltit fleira segja."

Srli mlti: "at ykkjumst ek heyra, at r ykkizt of gir til at mla vi oss, en hverr sem ert, munum vr ora at sj yr, r en ti er, en at er helzt minn grunr, at etta muni vera Hlfdan konungr Brnufstri Hringsson af Svj inni kldu, hverja vannst af Agnari inum auga, furbrur mnum, en gerir hann at sl. tti mr v eigi at ykkja kosta vant vi ik. Vil ek n bja yr ann kost at gefa mitt vald enna ga dreka ok r fari, hvert r vili."

Hlfdan konungr mlti: "Lengi hfum vr essum dreka strt, ok hefir hann t happsamr verit. Hefir mr ok opt meira fyrir hann boizt en gefa hann burt fyrir enga muni, ok tt ek hafi land unnit af furfrnda num, muntu sv bit hafa vera."

Var konungr far reir orinn, ok gekk hann aptr ok fram um drekann. Bau hann mnnum snum, at eir it snarasta byggist til orrostu mti essum rjtum ok drpi it fyrsta. Var mikit hark drekanum, ok var skotit fyrst strum sum ok grjti, flettiskeptum ok rvum, gaflokum ok xum, kesjum ok plstfum ok allra handa vpnum. Var n mikit mannfall, ok lei eigi lengi, r ll skip Srla vru eydd ok sundr brotin utan at eitt, er hann sjlfr stri, en Hlfdan konungr hafi misst rj.

Einn var s mar me Hlfdani konungi, er rir ht inn sterki. Hann var sonr orvis jarls ok var fimmtn vetra at aldri, en it mesta mannval ok fullhugi, sv at engi var hans jafningi at hreysti ok drengskap um allt Svaveldi.

N er at segja fr Srla, at egar hann sr, at eigi mtti sv bit standa, hleypr hann upp drekann, er minnst vari, ok eir Brkr ok Blverkr me honum kmust upp rum sta en Srli, ok brust eir n allir drengiliga, eptir v sem hverr hafi rek til ok karlmennsku. Hj Srli ok lagi hvern, sem fyrir st, ok yrmdi engum, en eir Brkr ok Blverkr gengu me ru bori, ar sem rir var fyrir. Hlfdan konungr Brnufstri sr n etta, at eir eru upp komnir drekann. ir hann n fram mti Srla, ok hggvast eir kafa. Mtti ar sj bi mrg hgg ok str. Gekk at sv langan tma, at hvrrgi eira hopai hl it minnsta fyrir rum, en kom heldr sv um sir, at Hlfdan konungr tk at mast, v at hann var mar mjk mikilliga gamall, en Srli var v lystugri til hggorrostunnar sem hann sttist lengr. Tk n at berast fll Hlfdan konung, sv at hann hrfai aptr at lyptingunni ok var nr v sem at rotum kominn af mi.

mlti Srli: "igg n gri, Hlfdan konungr, ok sttumst vit. Vil ek at eiga undir drengskap yrum, hverja smd r vili mr gera."

Konungr mlti: "N finn ek me r gerla bleyuhug, ok mun ik n hrsla standa sem fleiri norska frndr na, ok skaltu sv vi bast, at ar ek hefi aldri ge mitt lgt vi nokkurn mann, mun sv enn vera vi ik."

Srli mlti: " munt, konungr, ra vera, en segi ek r griin vs."

San tku eir enn aptr at berjast annat sinn sv kafliga, at hvrrgi spari annan, ok var at langa hr. En sv fr sem fyrr, at konungr hopai ok var v nr sem kominn at aptara stafni drekans, ok sigrai hann sv mikilliga mi, at varla mtti hann halda sverinu.

mlti Srli: "Enn b ek r gri, konungr, ok sttumst vit. Vil ek at eiga undir drengskap yrum, hverja smd r vili vi mik auka."

Hlfdan konungr mlti: "Fordmdr veri s, sem iggr nokkur n bo, ok fyrr skal ek lfit lta me hreysti ok drengskap en ek ganga at essum num boum."

mlti Srli ok kva hann engrar ru veran af sr upp fr essu. Hj hann sv hart ok ttt, at konungr kom engri vrn vi fyrir mi sakir, til ess at sverit hraut r hendi hans. Henti Srli at egar lopti, ok lagi v gegnum konung. Hafi Hlfdan konungr aldri fengit sr n knsig af nokkrum manni. Lt konungr ar lf sitt me gan orstr.


12. Srli eignaist drekann

N er at greina fr ri sterka, at hann hj nir menn Srla sem hrtt hrs vri, sv at llum var dauinn vss, er eigi hopai hl fyrir honum. N sr Brkr etta, ryst n fram ok hggr til ris sem mest hann kann. En er rir sr vsan daua sinn, hleypr hann lopt upp aptr bak yfir slna, ok kom ar nir sverit ok var ar fast. Var Berki seint um at n aptr sverinu. En er rir sr at, greip hann upp mikit tr, er hj honum var, ok laust v hfu Berki, sv at haussinn brotnai. Laut n rir vi hggit, ok v hj Blverkr um verar herar honum, sv at rir var nr sem fallinn, en eigi beit hans brynju. N snerist rir vi Blverki, greip sinni hendi um hvrn ft honum ok slengdi honum nir, sv at haussinn brotnai smmola. Var sv margt li Srla komit drekann, at rir s sitt vnna ok at hann mundi brtt ofrlii borinn vera, ok ar me sr hann Hlfdan konung fallinn. Tk hann at r, at hann hljp fyrir bor drekanum ok syndi it beinasta til lands, ess er r fyrir Sigurr, s er lengi hafi fylgt Hlfdani konungi Brnufstra, ok tk hann vi honum allvel.

En eptir bardagann tk Srli drekann sitt vald ok alla gripi, er Hlfdan konungr hafi tta. Sigldi hann n heim til Noregs ok hitti brtt fur sinn, frndr ok vini heila hfi, ok var ar fagnaarfundr. Innir Srli konungsson allt it ljsasta af snum ferum, ok tti mrgum honum mikil frg aukizt hafa essari fer. Girntust sem flestir at sj drekann Skrauta. Var at allra manna ml, at eigi mundi finnast betra ea vegligra skip, hvrki at str n bnai.


13. Fr lisafnai

Eitt sinn var at, at eir gengu tal fegar, Erlingr konungr ok Srli. mlti Erlingr konungr, at sv mtti Srli vi bast sem at brtt mundi honum friar vn af eim brrum, Hlfdanar sonum, er fregnuu lflt fur sns. Var n skjtt vi brugit, ok sfnuu eir fegar lii um allan Noreg. Geru eir ok Haraldi konungi or, at hann sendi eim nokkurn lisafla. Ok er essu var llu rit, hfu eir sterkan vara sr dag ok ntt ok vntu hverri stundu friar.


14. Fr Hlfdanarsonum

Hins er n at geta essu nst, at rir sterki komst til lands, sem fyrr var fr sagt, hitti Sigur konung ok innti honum allt it sanna um frfall Hlfdanar konungs. tti eim llum stirar frttir ok einna mest Siguri konungi. Dvaldist rir ar eigi lengi, r konungr fekk honum skip ok menn til Svarkis. Sigldi rir it beinasta til Svjar ok tk hfn nri borginni Litidorum, er var hfustar rkisins. Hlfdan konungr tti ar tv syni. Ht annarr Hgni, en annarr Sigmundr. Dttur tti hann, sem Marsibil ht sem mir hennar.

En er rir hitti menn at mli, fregnar hann, at Hgni er sigldr r landi til Astr, hertogans af Englandi. Gengr n rir heim til hallarinnar ok san inn fyrir Sigmund konungsson, ar e hann sat me hfingjum llum ok vildisl. Kver rir konungsson, en hann spyrr egar frtta ok hvrt Hlfdan konungr vri me heilu ok hldnu aptr kominn, en rir svarar mli hans sv: "Mikil ok ill tendi er n at greina af vrum ferum, frfall Hlfdanar konungs, fur yvars, rn ok missi drekans Skrauta ok allra konungsins drgripa."

Innir n rir allt it sanna fr, hversu at Hlfdan konungr var felldr af Srla inum sterka ok allir hans menn deyddir. Br llum mjk vi essi tendi ok allra helzt drottningu, v at hn fekk hvert megin eptir annat, til ess at hn sprakk af harmi. Var n enn meiri sorg en r. Var hn heyg at fornum si viruliga ok erfi drukkit eptir au bi, konung ok drottningu. Var ar mrgum innanlands hfingjum til boit.

Ok at afrunninni inni mestu ktinni ok harminum eptir au konung ok drottningu, helt Sigmundr konungsson rstefnu um at, hvat tkiligast vri slku tilfelli sem n var eim hndum. En llum tti rligast, at sent vri brf me boskap fund Hgna ok hertugans Astr til Englands sem skjtast. Var n sv gert. Fru sendimenn sna lei ok sigldu til Englands. Tkst eim vel ferin ok bru brfin eim Hgna ok hertuganum. En er Hgni fekk tendin, lt hann sitt skip it snarasta tilba ok ba hertugann eptir koma me sv mikinn her sem mest hann kynni til at f. Jtai hertuginn v brtt, at sv vera skyldi.


15. Fr Marsibil Hlfdanardttur

En r en Hgni skyldi til skips ganga, fr hann at hitta drottningu Marsibil, er tti Astr hertuga, ok innir henni allt um frfall Hlfdanar konungs, fur eira. En er hn heyri at, var hn sv rei ok sorgbitin, at hn fell vit hvert at ru. En er hn vitkaist ok raknai vi, ba hn angat kalla hertugann, ok kom hann jafnsnart hennar fund. Tk hn til mls ok sagi: "Glggt ykkjumst ek at sj, at hvrugum ykkar Hgna finnst mikit til um frfall fur mns, ok er at aust, at allr dugr mun r ykkr vera at vekja hefndir eptir hann, ok s skmm mun uppi vera, mean Norrlnd byggjast, ok allra minnum hf at aldatali, at Hlfdan konungr hafi eptir sik ltit sv dyggarlausar lyddur ok leiar geitr sem r eru, er allt kunnu hrast sem inn blauasti heri, ok vri at nr mnu skapi, at r fengju mr vpn ok herkli, ok mundi aldri kunna mir at fara en yr ferr n llum hans vandabundnum. Mtti at sv vera, at llum yr mundi at til endanligrar skammar ok svviru snast, sv lengi sem lifu, ok sem meira um er vert eptir dauann, ok vri betra me smd at vera fallinn fyrir vpnum vina sinna."

Ok er henni var runnin in mesta reii, st hn upp, tk hertugann fang sr ok lagi hendrnar um hls honum grtandi ok mlti: "Vir til elsku mna ok manndm sjlfs n, at hefnir fur mns eim ljta ok leia jarsyni, sem hann hefir af dgum rit."

mlti Hgni: "Vertu dl, systir, v at sv skulum vr hefndir vekja eptir fur vrn, at r skal vel lka."

Hn mlti: "Helzt treysti ek r, brir, hr til, at r muni bezt fara hr um af nungum vrum."

Eptir etta kvaddi Hgni hertugann ok systur sna ok sigldi heim til Svarkis. Dr hann n saman mg ok margmenni, ok san mlti Hgni: "Ek mun burt vera hean ok vita, hvat ek kann finna til Srla ins sterka, v at eigi mun hann vsari vera Noregi en annars staar, en Sigmundr, brir minn, skal hafa hr landstjrn ok halda str vi hann, kunni hann hingat vitja, me styrk ris sterka ok annarra hfingja ok vera vi honum bnir ntt sem dag, ef hann kann hr at at bera, en ek mun it snarasta aptr koma, er fri gefst."

llum tti etta bezt fallit vera, sem Hgni mlti fyrir. Sigldi hann n burt af Svjd, ok heldu it beinasta undir Noreg.


16. Hgni vann drekann ga

Hins er n at geta, at Srli konungsson sat heima hj fur snum Upplandarki, ok hfu eir fegar saman dregit grynni hers. Einn dag mlti Srli konungsson vi fur sinn: "N vil ek," sagi hann, "hean burt sigla til Svjar ok leita um sttir vi brr, ef kostr er , en r skulu hr eptir vera me helming lisins samt Haraldi konungi ok Sigvalda, mnum brur, en drekinn Skrauti skal tskipar liggja til varnar hr fyrir stanum." llum tti etta rligt.

Eptir sv talat sigldi Srli konungsson inn sterki burt af Noregi austr fyrir land ok allt at eynni Mostr, s ey er lukt hmrum strum ok skgi vaxin, sigldi millum landsins ok eyjarinnar. En eim sama punkt sigldi Hgni konungsson framanvert vi eyna, ok frust sv hj, at hvrugir hittu ara. Sigldi Srli beint at Svarki ok tk hfn nrri borginni, ok lt hann ar reisa herbir snar.

N er hins at geta, at Hgni konungsson sigldi beint undir Noreg. Gaf eim vel byri ok kmu vi land at hfnum eim, er lgu nnd Upplandarkis. Ok er eir nlguust, litu eir ar fyrir sr liggja fjrutu skip, ok su eir ar ok kenndu drekann Skrauta.

Kom reii ok grimmd hjarta Hgna, ok mlti hann san: "Aust er at n, at heima mun vera Srli inn sterki, v at hr kenni ek drekann Skrauta."

Ba Hgni skjtt leggja at skipunum, ok sv var gert.

S mar, er yfir var settr drekann, ht varr. Hann var af Finnmrk austan, einn gr riddari.

mlti Hgni: "r inir leiu rlar skulu at vita, at ek b tv kosti. Annarr er s, at r gefi mitt vald enna ga dreka, en s annarr, ef r vili eigi enna, at r veri f ok fjr, mean rek til vinnst, fyrir oss."

varr svarai hans mli ok sagi at enga vn, at hann upp gfi drekann. Vi etta var Hgni far reir. Tkst n at skmmum fresti me eim inn snarpasti bardagi, ok var eigi at skum at spyrja.

Eggjai Hgni sna menn til atsknar ok mlti vi einn sinna manna, er Svalr ht: "at huga ek, at mundir vera gr riddari, en n vill mr eigi at reynast."

Svalr mlti: "Ef engi inna manna, konungsson, gengr tpiligar fram en ek, m ek makliga sneypu la."

Ok essu hljp Hgni fyrstr upp drekann ok me honum Svalr. Hj Hgni ok lagi hvern, sem fyrir st, ok yrmdi engum, en Svalr gekk me ru bori. Kom varr mti Sval ok hggr til hans, sv at Svalr fell flatr nir ok bl rann kaft af munni hans ok vitum.

mlti varr: "Segu heim til Svjar, kemr ar, at hafir hitt oss norska fyrir, ok vil ek n bta r, ef r ykkir eigi duga."

mlti Svalr: "Ltt veiztu at, lrmenni, hvrt vit erum skildir at sv bnu ea eigi."

Spratt n Svalr fimliga ftr, greip sinni hendi um hvrn ft vari ok slengdi honum nir, sv at haussinn brotnai smtt. mlti Svalr: "Sv plgum vr svenskir at gera refunum, nr eir ganga gildruna, ok hlgir mik at, at eigi munir frttir heim segja Erlingi konungi."

En er varr var fallinn, hafi Hgni gagnrutt drekann, ok var etta allt jafnsnart senn. Gengu n allir hnd Hgna, sem eptir vru. Tk Hgni drekann sitt vald, sigldi san heim til hafnar ok lt n egar reisa herbir snar skammt fr borginni Erlings konungs.


17. Svalr flutti orsending Hgna

En at morgni komanda, er ltt var ljst, sendi Hgni tlf menn til hallarinnar, ok var Svalr fyrir lii eira. Ba Hgni, at eir segu eim Srla inum sterka ok Erlingi konungi, fur hans, at hann byi eim bardaga egar samstundis. Fru n sendimenn ok ltta eigi fyrr en eir koma hllina, ar e Erlingr konungr inni sat me llum snum hfingjum ok lendum l.

Heilsar Svalr upp konung ok mlti sv: "Hgni, sonr Hlfdanar konungs, hefir oss hingat sent ok ltr kunngera r, konungr, at hann br Srla inum sterka bardaga, ef hann er hr innan lands, ella sjlfum r, ef hann er eigi heima, ok vill n Hgni hefna ykkr fegum makligra svviringa. Uggir mik eigi muni ykkr betr fara en eim leiu rlum, er verja skyldu land itt ok drekann Skrauta, hverir fljtt fellu fyrir oss sem ragar skgargeitr. Ltast mr nir menn, konungr, heldr huglausir vera ok heldr hentir til at jna hr hll inni heldr en bardaga halda vi vaska strsmenn af Krlandi ok Kldu-Svj. v er at mitt it bezta r, at gefir ik fanginn ok allt itt rki vald Hgna, undir miskunn, sem honum ykkir makligr til vera at iggja."

mlti Erlingr konungr: "Eigi var lukkan fr horfin Hgna, er hann ni einum vlkum sem ert, v at mrgum mundi mir fara at flytja erindi herra sns en r. Skrafar eigi hug r oss norskum me stryrum num ok drembilti. Vri at makligast ek lti hengja ik glga fyrir djrfung na ok kenndi r sv at leika eigi vlkt vi fleiri."

Svalr mlti: "Eigi er ek hrddr um at ea fyrir v, tt fram komi. Mundi n at illu meir ok framar getit vera en annarra hfingja allra sem sr gri gfir sendimnnum."

Erlingr konungr mlti: "Gakk burt ok seg Hgna, at vr munum koma til mts vi hann."

Gekk Svalr r borginni ok hitti Hgna at mli. Greindi hann honum inniliga fr virum eira Erlings konungs, en eptir at at Svalr var burt r hllinni, rnuu honum allir ills, eir er eptir vru.


18. Fr orrostu

N sem Hgni hafi etta heyrt, sem n var fr sagt, klddist hann skyrtu einni, er engi jrn kunnu at bta, ok spennti sik sveri v, er Sigrljmi ht ok forum tti Hrlfr konungr kraki. San kvaddi Hgni allan sinn her til orrostu ok st n fremst sinna manna. Kom n Erlingr konungr r borginni me allan sinn her samt Haraldi konungi ok Sigvalda, syni snum.

Mar s, er merkit bar fyrir Erlingi konungi, ht Sverrir. Hann var af Finnmrk austan, gr riddari. Hgni rei n fram fylkingar Noregs manna, hj ok lagi hvern, er fyrir var, ok yrmdi engum, ok essari svipan mtti hann Sverri, merkismanni Erlings konungs, ok hj til hans me snu sveri, en Sverrir brst jr nir. Rr n Hgni um verar fylkingar ok fellir hvern um annan. En sem hann er kafastr at hggva nir liit, kemr sv mikit len upp r jrunni, at llum st felmtr af gn eiri. Snerist lenit brtt mti Hgna ok laust snum hala hest hans sv hart, at Hgni hraut langt burt ok einn skgarrunna. N spratt Hgni fljtt ok fimliga ftr ok hggr mti drinu, en at var sem gert, v at eigi beit it minnsta lenit, ok tk at vi hverju hans lagi. N snarar Hgni snu sveri, rr mti drinu, ok sviptast n harliga, sv at allt gekk r lagi, at sem fyrir var, jafnvel eikrnar af stofnunum. St essi glma um heilar rjr stundir. Neytti konungsson orku ok ills kraptar, tk drit upp bringu sr ok slengdi v nir vi einn eikarstofn, sv at sundr fr v hryggrinn, en vi etta spr drit eitri me gurligum frsingum ok dimmri svlu, en skyrtunnar dugnar hlfi konungssyni, at hann sakai ekki, en lei hann megin ofan lenit. Erlingr konungr sr n etta ok rr angat, sem Hgni l, ok hj vert urn herar hans rj hgg, en eigi at heldr beit hann sverit.

N sem konungr verr ess vss, at eigi bta hann vpn, kallar hann einn sinna manna, er Gellir ht, ok ba hann ljsta Hgna til daus me kylfu sinni. En er Svalr sr Erling konung standa yfir Hgna me nktu sveri, setti hann hest sinn skei sem mest mtti hann, rei at Erlingi konungi, lagi til hans snu spjti, er minnst vari, ok snarai konungi r slinum meir en fjrutu fet, sv at brotnai honum hvert bein. N snerist Gellir mti Sval, hefr upp kylfuna ok vildi ljsta hann til daus. Sr Svalr vsan bana sinn, ef kmi. Hljp hann v r slinum aptr bak, ok kom kylfan hestinn, sv at sundr gekk hryggrinn. N rr Svalr Gelli, ok sviptast eir harliga, ar til er Gellir fell til jarar.

mlti Gellir: "N vilda ek fstra mn kmi."

v nst fann Svalr, at kippt var herar honum heldr yrmiliga bak aptr, sv at n var Svalr undir, en Gellir ofan , ok hugi n Gellir, at Svalr skyldi lfit lta. essu raknar Hgni vi, grpr sver sitt ok hggr Gelli sundr miju. Komst Svalr ftr vi etta, tt hann leikstirr vri. En er Hgni laut vi hggit, hj Haraldr konungr vert um herar honum, sv at Hgni var nr sem fallinn. N snerist Hgni vi, reiir upp sverit ok hggr til Haralds konungs, sv at hann klauf hann allt at sli nir. San rei Hgni angat at, sem Sigvaldi var fyrir, ok setti sverit hls honum, sv at af tk hfuit. Var n ftt eptir orit af eim norsku, en eir, sem eptir stu, flu allir borgina ok inntu drottningu allt um frfall konunganna ok Sigvalda. Var n sv mikil sorg borginni, at engi gi hvrki svefns n matar at neyta.


19. Hgni sigldi heim me sigri

At morgni eptir orrostuna, sem ltt var ljst, bjst Hgni borgina me llu lii snu. Gekk hann fyrst hll konungsins ok fann ar engan mann inni utan tilkomulausa rla. Frtti Hgni at, hvar drottning vri, en eir sgu hana gengna hll dttur sinnar. En er eir Hgni hugu angat at vitja ok eir vru komnir at eim skgari, er var kring skemmuna, laust sv mikilli oku, at engi s annan, ok fundu eir hvrki skgarinn n skemmuna. Fetuu eir hvergi. En um sir var sv mikil ma fyrir hernum, at margir duttu ar ofan kaf ok svmluu ar sv innan um ntt alla me strum erfiismunum. Var eim torstt at klifrast nean hamra, er tveim megin vru munnar. Gekk etta allt til dags. En sem dagai, sj menn enga mu, ok hfu eir verit at klrast nean skgarinn allt um kring, ar eir hugu hamra vera, duttu sv ar ofan fyrir ok gtu eigi at gert.

Ok er eir su slkt efni hafa orit, bau Hgni at brjta portin ok n hurinni af hjrunum. En er at var gert, ganga eir Hgni skemmuna, ok er eir kmu ar, su eir engan mann. Tk flesta at stanza af slku. Lt Hgni upp brjta allar fhirzlur ok taka aan gull ok silfr ok drleg kli. Fr hann san burt me llu lii snu. Ok er eir vru skammt komnir mjk, verr Hgna aptr litit ok sr mrnum standa konu fra ok mjk aldraa sndum ok hj henni eina jmfr sv fagra ok dilega sndum, at Hgna fell vel til ges hennar pri.

mlti Hgni til Svals: "Hver grunar ik, at essi s in fagra, sem ar stendr hj eiri ljtu kerlingu mrnum?"

Svalr mlti: "at mun vera dttir Erlings konungs, Ingibjrg, ok fstra hennar, ok munu um brg ba vi ik ok vilja oss feiga."

Hgni mlti: "Aptr skulum vr hverfa ok n eiri inni fgru mey."

Svalr mlti: "Eigi m sv vera, herra, v at ntt fengum vr hrakning me strum erfiismunum, en n munum vr f dauann vsan, ef vit aptr snum."

Hgni ba , at Svalr ra skyldi. Riu eir n til tjalda ok skipta llum snum herbum. San stigu eir skip, ltu fr landi ok sigldu burt af Noregi snum skipaflota. Vru au fimmtu at tlu me drekanum Skrauta. Sigldu eir n beinleiis hgan byr, allt til ess eir kmu til Svaveldis.


20. Fall Sigmundar Hlfdanarsonar

Hins er n at geta, er r var fr horfit, at Srli konungsson kom Svarki. Tk hann hfn nrri borginni ok lt reisa ar snar herbir. Hann hafi snu lii margt vaskra manna. Tveir brr vru me honum finnskir. Ht annarr eira Falr, en annarr Frel. eir vru bir vel menntir kyngikrptum llum ok forneskju, sv at nr eim sndist, vru eir ara stund jru, en sv tti mnnum sem r flygi af hverjum eira fingri ok fyrir hverri r mar til daua kjrinn. Me Srla vru eir rr brr arir, sem aldri hfu mzt n sigrazt neinni orrostu. eir htu mundi, Austmundr ok Arnljtr gauzki.

En er eir hfu snar herbir sett, konungsson ok hans menn, sendir hann tlf menn til hallarinnar, ok var Sverrir formar ferarinnar. Ok er sendimenn inn kmu hllina, ar er Sigmundr sat me snum hfingjum, mlti Sverrir: "Srli inn sterki, sonr konungsins af Noregi, hefir oss hingat sent ok ltr r kunngera, at hann br r stt ok smd fyrir konunginn Hlfdan, fur inn, ok at allt f, er konungr tti, ar me vinttu sna ok fstbrralag ok alla smd, er hann kann frekast at veita ykkr brrum."

Ok er Sigmundr heyri essi or ok bo, var hann r ok rr me kafri grimmd ok forsugu hjarta ok mlti sv: "Pakki yr skjtt hean ok inni at essum ningi, er r eru fr sendir, at hann skal hggvinn vera fyrir hund ok hrafn ok san eldi brennast, bi han ok allr hans herr."

Sverrir mlti: "Eigi mun Srli hrast essar htanir."

Sigmundr mlti: "Veri skjtt burt fr augum mnum, r leiu rlar, ok inni slkt Srla, at hann engrar vgar vn af oss, ok skal hann fordmdr f maklig laun sinna skammarligra hryjuverka, au sem fsta skal eptir langa."

Gekk Sverrir n burt ok innir Srla allt af viru eira Sigmundar, sv sem til bar, ok kver engra stta framar vn vera meal eirra.

Eptir etta sv talat br Srli inn sterki allan sinn her til orrostu, en eir Sigmundr ok rir sterki eystu sitt li allt t af borginni, ok var n it mesta herp gert af hvrumtveggjum me miklum lrayt ok trumbuhljum. Ok er fylkingar kmu saman, hj Srli ok lagi hvern, er fyrir st, ok rauf hann fylkingu Sigmundar mrgum sinnum bi um vert ok at endilngu.

En er Sigmundr konungsson s at, hugi hann at rtta vi fylkingararminn ok rei n fram kafliga, mtti hernum eim brrum, Fal ok Frel, ok s hann eir drpu sv liit nir, at undrum gegndi. Vildi n Sigmundr hefna sinna manna, reiddi upp sverit ok hj til Frels, en hann brst jr nir vi hggit. Ni Sigmundr til hans v ok vildi hann upp toga. Kom Falr at essu nean r jrinni bak til vi Sigmund ok lagi hann nean kviinn undir brynjuna, sv at at var hans bani. Fell n Sigmundr daur nir, ok fr ar allr hans ofsi.

En er rir inn sterki leit etta ok s, at eigi mundi tj at berjast lengr vi Srla, fli hann aptr borgina me at ftt lis, er eptir var orit.


21. Srli fri herbir snar

En er Srli s at, fri hann snar herbir nr borginni, ok gengu n at me oddi ok egg at brjta mrinn, en rir ok hans menn bru t af mrnum vellanda bik ok brennistein, sv at Srli fekk ar af mikit mannspell. Lt hann aptr upp taka snar herbir ok fra r lengra burt fr borginni, angat er fyrst hfu r stait.


22. Fr Astr hertoga

N sem etta var tenda, kemr hertoginn Astr af Englandi me fljanda her mrgum skipum, ok tkst n af nju in snarpasta orrosta me eim Srla konungssyni. Fell sv liit nir af hvrumtveggjum sem hrtt hrs, nr at er skgi kvistat. Rei n Srli inn sterki fram kafliga ok felldi li bar hendr ok slkt it sama hertoginn Astr aptr mt. St s orrosta nstu tv daga, sv at snt tti, hvrir sigra mundu.


23. Heimkvma Hgna

Ok er inn rii dagr kom, su menn mrg skip af hafinu sigla ok angat at landi stefna. au vru ll vel bin, en bar eitt langt af llum rum. ar ttust menn kenna drekann Skrauta, ok gtu menn til, at etta mundi fer Hgna Hlfdanarsonar Brnufstra.

En er Srli vissi etta, br honum sv nokkut vi ok mlti: "N munu au umskipti nokkur vera orin Noregi, er oss munu enn eigi opinber, v at ek kenni hr drekann Skrauta, ok mun enn eigi endu deila vr meal. Skulum vr fyrr falla me hreysti en vr ragir reynumst."

Allir htu konungssyni hr um gu, at honum fylgja skyldu ok eigi vi hann skilja, fyrr en dauinn skildi .

Bar n essi skip brtt at landi, ok lagi Hgni drekanum ga hfn sem nst borginni, ok sv geru allir skipstjrnarmenn. Lt n Hgni akkerum kasta grunn svar, ok eptir at lt hann tjalda snu gullofnu silkitjaldi ok gekk ar inn san me llum snum vildustu mnnum. Drukku eir ar ok vru glair.

N er eir sj etta hertoginn Astr ok rir sterki, at Hgni er vi land kominn, ok eir ekktu at gerla, at drekinn Skrauti var fyrir landi, uru eir mjk glair vi kvmu hans. Riu n til herba Hgna, ok var ar mikill fagnaarfundr meal eira allra. Innir n rir Hgna allt fr viskiptum eira Srla ok Sigmundar, brur hans, ok sv um bo au, er Srli bau Sigmundi. Hgni hlddi etta ok lagi ftt til. Eptir at gengu eir allir me liit heim til borgarinnar ok drukku lystilega rj daga ina nstu hllinni ok vru glair ok ktir.


24. Enn fr bardaga

En inn fjri dagr kom, sendi Hgni tlf menn til herba Srla ok ba hann vi binn vera at mta sr ok hefja enn af nju orrostu, kva n enna dag enda skyldu vera eira mli.

En er Srli heyri etta, kvast hann sta til reiu vera ok eigi dvelja skyldu. Fylktu egar hvrirtveggju snu lii, ok var n hr orrosta ok grimmilig. Ok me v at flest var manna fallit af lii Srla, hallaist brtt hann bardaginn, en ftt var li hans fti eptir. rir sterki rei ar at, sem fyrir var Karmon, fstri Srla, ok veitti honum bana. En er Srli s at, var hann far reir ok hleypti snum hesti eptir ri ok hugi hann skyldu bana hljta ea sjlfr sitt lf lta.

Ok er at sr Hgni, mlti hann: "at mun n r, Srli, at vit reynum me okkr, v at eigi mun seinna betra."

Srli lzt ess albinn vera.


25. Stt Hgna ok Srla

Rei n hvrr eira sv hart mti rum, at hestarnir beggja vru nr sem fallnir, ok hjuggu eir n sundr hvrr annars hest bgunum, en hvrrgi kom sri annan, v at herklin hlfu eim sv gta vel, ok var at lengi, at eir hjuggust anninn, ok hvrugan var at frja um vrn ok skn.

N sr Srli, at eigi muni tj at skipta lengr hggum vi Hgna. Snarar hann sverinu langt fr sr burt ok rr egar Hgna, en hann grpr mt af llu afli, ok sviptast eir n harliga. urfti eigi at sknum at spyrja. Hirti hvrrgi friar n gria annan bija, ok var eira atgangur inn grimmiligasti, sv at engir ttust slkar sviptingar st hafa fyrr millum tveggja mennskra manna.

N ltr Srli einn lkjarfarveg mjk djpan ar skammt fr sr ok hyggr, at Hgni skuli ar falla, kippir n Hgna at sr sem harfengiligast, er eir nlguust skurinn. En er Hgni sr, hvat hann muni format hafa, hleypr hann sem harast fang honum, er hann mtti. Var n meira kastit Srla en hann tti til vn, ok fellr hann fugr bak aptr, ok hleypr n Hgni hann ofan ok ltr kn fylgja kvii.

mlti Hgni: "Fjarri mr er n sverit Sigrljmi, er ek ess helzt vid vi parf, ok mun at ykkja illa at unnit, ef ek bt ik barkann, sem trll gera, ok ef sv er sem sagt er, at srt manna hugaastr ok fullhugi kallar, liggu hr n kyrr ok b mn, mean ek tek sverit."

St Hgni upp ok gekk angat, sem sverit l, en Srli l kyrr sem r. Sr n Hgni at, at hvergi dignai hjarta Srla vi etta, ok mlti hann : "Eigi ek, Srli, strrar svviringar r at hefna, ok kalla ek nrri jafnteflt me okkr. Skaltu n iggja af mr lf, ef vilt, ok skal at mest rkja, at baust risvar lf fur mnum, enn tt hann eigi n bo iggja vildi, ok var r ar vrkunn , tt sv lenti me ykkr sem forlgin hfu fyrir hugat. Fr r ok allvel boum num vi Sigmund, brur minn, enn tt hann eigi ekkjast vildi. B ek v r n hr ofan vinttu mna ok fstbrralag, ok gef mr svr mti boum mnum, hversu r lkar etta."

Srli mlti: "Engi mundi mr slkt boit hafa, ok mun mr smd vera at iggja essi bo af slkum manni sem ek hygg ik vera munu."

Ok eptir etta lt Hgni hann upp standa. Sttust eir sn milli heilum sttum. Gengu eir n ar til, sem hertoginn Astr ok rir sterki vru, ok stti Hgni Srla inn sterka vi ba , sv at n lkai hvrumtveggjum betr en r. Hr eptir gengu eir allir saman heim til hallarinnar ok drukku n glair ok ktir marga daga ina nstu, sv at ll styrjld var burt horfin.


26. eir fstbrr settust at rkjum

San sigldu eir af Svj burt ok kmu til Englands. Gaf eim vel byri ok kmust me heilu ok hldnu angat it fyrsta. Ok er Hgni hittir at mli systur sna, drottningu Marsibil, segir hann henni allt fr viskiptum eira Srla ins sterka ok sv at me, at n eru eir sttir ok fstbrr ornir.

En er hn heyri at, var hn sv full harms ok reii, at engi fekk hana stillta. Lt hn , at aldri mundi hn til fris vera upp fr eim degi, fyrr en Srli vri af dgum rinn, ella hann skyldi sundr drafna ok aldri fri hafa.

Srli heyri n etta, ar e hann sat, ok mlti n etta me sjlfum sr hljtt, sv at engi heyri: "at vilda ek n, at Mna kerling, vinkona mn, vri komin at stilla ofsa inn."

Ok eptir at gekk Srli angat at, sem drottning sat, ok lagi hfu kn henni. Mlti hann : "Sv er n komit, drottning, at hr mttu f at lta Srla inn sterka, er menn kalla, ok ger n til vi hann, hvat r lkar."

En sem drottning s hann, rnai henni ll reii ok var me llu orfall. San stti Hgni Srla vi drottningu, systur sna, ok var n drukkit lystugt vn ok leikar framdir me kurt ok hversku ina nstu rj daga.

En at liinni veizlunni sigldu eir burt til Noregs ok sttu angat r Ingibjrgu ok Steinvru, konungsdtrnar Erlings ok Haralds Valdimarssonar, sigldu san af Noregi aptr ok heim til Svarkis me llu snu fruneyti. Var haldin veizla drlig ok at boi gengit. Fekk Hgni Ingibjargar, systur Srla, en Srli fekk hans systur aptr mti, ok er hn eigi nefnd, en rir sterki fekk Steinvarar, dttur Haralds konungs Valdimarssonar. Vru essi brullaup ll haldin einu me glei ok gum fagnai ok alls konar lystiligri skemmtan, er var t mnnum v landi. Ok at endari veizlunni helt Srli aptr heim til Noregs ok gerist ar konungr yfir, en Hgni gerist konungr yfir Svarki ok stri v allt til dauadags. Geri hann ri sterka at jarli ar rkinu. eir Hgni ok Srli slitu aldri sna vinttu, mean eir lifu bir, ok er eigi getit ar um, hvrt eim hafi barna auit orit ea eigi eptir sik.

Lkr hr n sgunni af Srla inum sterka ok hans miklu afreksverkum me sv sgu nirlagi ok endalykt.


(Srla saga sterka kemur fr Zoe Borovsky     borovsky@darkwing.uoregon.edu)




Nettgfan - jl 2000