ORSTEINS  SAGA  VKINGSSONAR




1. Fr Loga konungi

at er upphaf essarar sgu, at Logi hefir konungr heitit. Hann r fyrir v landi, er norr er af Noregi. Logi var strri ok sterkari en nokkurr annarr v landi. Var lengt nafn hans, ok var kallar Hlogi. Af honum tk landit nafn ok var kallat Hlogaland. Logi var allra manna frastr. Br honum um afl ok vxt tt sna, v at hann var risakyns. Hann tti Gl, dttur Grms r Grmsgrum noran r Jtunheimum, er vru kallair fyrir noran Elivgum. Grmr var inn mesti berserkr. Hann tti Alvru, systur lfs ins gamla. Hann r fyrir v rki, er liggr milli tveggja. r tku nafn af honum, ok var kllu elfr hvrtveggi. Var s kllu Gautelfr, er fyrir sunnan var vi land Gauta konungs ok skildi vi Gautland. En s var kllu Raumelfr, er fyrir noran var ok kennd var vi Raum konung. Rki at var kallat Raumarki. at vru kallair lfheimar, er lfr konungr r fyrir, en at flk er allt lfakyns, er af honum er komit. Vru at frari menn en arar jir nst risaflki. lfr konungr tti Bryngeri, dttur Raums konungs af Raumarki. Hn var str kona, en ekki vn, v at Raumr konungr var ljtr. Er at kallat, at eir menn s miklir raumar, sem ljtir eru ok strir. Hlogi konungr tti tvtr vi Gl, drottningu sinni. Ht nnur Eisa, en nnur Eimyrja. r vru frari meyjar en nokkurar arar v landi. r vru til ess kyn, sv var fair eira ok mir, En sakir ess, at eldr ok ljs birtir ar, sem r er myrkt, tku essir hlutir nafn af fyrrgreindu flki.

Jarlar tveir vru me Hloga. Ht annarr Vfill, en annarr Vseti. eir vru bir miklir menn ok sterkir. eir vru land konungs. at var einn dag, at jarlarnir gengu fyrir konung, ok ba Vfill Eimyrju, en Vseti Eisu. Konungr synjai eim bum. eir uru vi at mjk reiir, sv at litlu sar tku eir r burt ok stukku r landi ok firrust fund hans, v at hann geri tlga af rki snu, ok lt hann gera til ess galdra, at eir yri ar aldri innlenzkir, ok lagi hann , at eira ttmenn yri jafnan tlgir af snum eignum. Vseti settist ey ea hlm, er kallar er Borgundarhlmr. Hann var fair Ba ok Sigurar kpu. Vfill sigldi austr lengra ok settist ey, er Vfilsey heitir. Hann tti son vi Eimyrju, konu sinni, er Vkingr ht. Hann var snemma mikill vexti ok sterkari en arir menn.


2. Fr Hreki jrnhaus

Hringr ht konungr. Hann var fylkiskonungr Svaveldi. Hann tti drottningu ok eina dttur barna, er Hnvr ht. Hn var allra kvenna frust ok bezt mennt. Hn helt skemmu mikla ok kvenna sveit. S ht Ingibjrg, er nst henni gekk, dttir Herfinns jarls af Ullarakri. at tluu flestir menn, at Ingibjrgu skorti ekki vi konungs dttur nema buri ok speki, v at at bar hn yfir hvern mann ar landi. Margir konungar ok konungasynir bu hennar, ok vsai hn llum fr. r hfi tti llum ganga metnar hennar ok ofstopi. Tluu at ok margir menn, at henni mundi koma nokkurr hnekkir. Gekk n sv fram nokkura tma.

Fjall eitt var at baki konungs atsetunni. at var sv htt, at ar lgu engir manna vegir yfir. at var einn dag, at ofan af fjallinu gekk einn mar, ef mann skyldi kalla. Hann var meiri ok illiligri en menn hefi fyrr st. Hann var lkari jtni en mennskum manni. Hann hafi hendi flein tvoddaan. etta var ann tma, er konungr sat yfir borum.

essi raumr gekk at hallardyrum ok beiddist inn at ganga, en dyraverir synjuu. Sj lagi til eira fleininum, ok sinn oddrinn kom fyrir brjst hvrum ok sv t um bakit, ok hf ba yfir hfu sr ok kastar eim bum langt vllinn dauum, gekk inn san ok fyrir hsti konungs ok mlti: "Me v, Hringr konungr, at ek hefi virt ik sv mikils, at ek hefi stt yr heim, ykki mr skylt, at r geri mitt erendi."

Konungr spyrr, hvat at vri ea hvat hann hti. Hann svarar: "Ek heiti Hrekr jrnhauss. Er ek sonr Kols konungs kroppinbaks af Indalandi, en erendi mitt er at, at ek vil, at r gefi mitt vald dttur yra, land ok egna. Munu at ok flestir kalla, at betr s standanda rkit, at ek stri en afgamall ok mannskaparlauss. En me v at r ykkir nokkur mtger v at lta rkit, skal ek at veita r mti at ganga at eiga dttur na, Hnvru, en ef r lkar eigi, mun ek drepa ik, en eiga rkit ok hafa Hnvru fyrir frillu."

Konungi tti n at hndum kominn vandi mikill, v at allt flk var hryggt vi tal eira. Konungr mlti : "Mr ykkir r, at vit vitum, hverju hn vill svara." Hrekr kva sr at vel lka.

Var sent eftir Hnvru, ok etta var borit upp fyrir henni. Hn mlti: "Vel lzt mr enna mann, en vera ykki mr mega, at mr verr hann strr skapsmunum, en fullkosta er mr honum allan mta, en vil ek at v spyrja, hvrt ekki skal til undanlausnar."

"Eigi skal at," segir Hrekr, "ef konungr vill ganga hlm vi mik at riggja ntta fresti ea f mann fyrir sik, skal s ra llum hlutum, er annan fellir hlmi."

"Vst mun at," segir Hnvr, "at s mun engi fst, at ik sigri einvgi, en mun ek v jta."

Hrekr snr san t, en Hnvr fr til skemmu ok grt srt.

Konungr spuri eftir sna menn, hvrt engi vildi vinna at til rahags vi dttur sna at berjast vi Hrek. En tt rit vri gott, vildi engi til vinna, v at llum tti vss dauinn. Tluu at ok margir, at etta vri henni makligt, sv mrgum sem hn hefi fr vsat, ok mundi n lgjast metnar hennar, ef hn skyldi eiga Hrek.

Eymundr ht jnustumar hennar. Hann var henni hollr ok trr llum rum. enna kallai hn til egar um daginn ok mlti: "Ekki mun tj kyrru fyrir at halda. Vil ek senda ik, skaltu taka skip ok ra til eyjar eirar, er liggr t undan Ullarakri, er Vfilsey heitir. ar stendr br eynni. angat skaltu fara ok koma ar annat kveld um dagsetrs skei. Skaltu ganga inn binn vestri dyrr, ok er kemr inn, muntu sj, roskinn mann hvatligan ok aldraa konu. Ekki mun ar fleira manna. Son eiga au, er Vkingr heitir. Hann er n fimmtn vetra, manna gerviligastr. Eigi mun hann vabergi vera. Annathvrt munum vr aan f leirtting vrra mla, ella ykki mr seinligt um. Lttu ekki sj ik, en ef sv kann til at bera at sjir inn rija manninn, kasta essu brfi kn honum ok far san heim."

Eymundr bregr vi skjtt ok ferr skip vi tlfta mann ok kemr Vfilsey, en gengr einn land ok til bjar ok finnr eldasklann ok stendr at hurarbaki. Bndi sitr vi eld ok hsfreyja. Lzt honum bndi drengiligr. Flski var fallinn eldinn, ok s eigi glggt.

Hsfreyja tk til ora: "at tla ek, Vfill minn, at okkr dugi, at Vkingr, sonr okkar, komi fram, v at engir munu koma mti, ok er skjtt komit at v, er hlmstefnan at vera Hreks."

"at ykki mr eigi r, Eimyrja," segir hann, "v at sonr okkarr er ungr ok litaltill, framgjarn ok forsjll. Er at brr bani hans, ef hann ltr ginna sik til at berjast vi Hrek, en muntu essu ra."

Litlu sar spratt upp hur at baki bnda, ok gekk ar fram mar furuliga mikill vexti ok settist nir hj mur sinni. Eymundr varpai brfinu kn Vking ok hljp t san ok til skips ok kom til Hnvarar ok segir sitt erendi. Hn segir, at auna mundi ra.

Vkingr tk brfit, ok var ar kveja konungsdttur ok at me, at hann berist vi Hrek jrnhaus ok hn mundi ganga me honum. Vkingr br lit vi, ok er Vfill s at, spuri hann, hvat at vri. Vkingr sndi honum brfit.

"at vissa ek," segir Vfill, "ok hefi betra verit, at ek hefi rit an, Eimyrja, ea hvat tlar til?"

Vkingr segir: "Mun eigi gott at frelsa konungsdttur?"

Vfill mlti: "at er inn brr bani, ef berst vi Hrek."

"Til ess skal htta," segir Vkingr.

"Ekki mun vera vi gert," segir Vfill, "en segja m ek r fr tt hans ok honum sjlfum.


3. Fr Kol ok hyski hans

Trus inn mikli var konungr yfir Indalandi. Hann var gtr hfingi sakir allra hluta. Hann tti sr gta drottning ok eina dttur barna, er Trna ht. Hn var allra kvenna frust, lk flestum konum fyrir sakir vizku; bar hn af llum konungadtrum.

ann mann er at nefna til sgunnar, er Kolr ht. Margt gott er af honum at segja, at fyrst, at hann var strr sem jtunn, ljtr sem fjndinn ok sv fjlkunnigr, at hann fr jru ok ok lmdi saman st ok stjrnur. Hann var sv mikil hamhleypa, at hann brst missa kvikenda lki. Hann fr mist me vindum ea sj. Hann hafi sv mikinn hring herum, at ef hann st rttr, bar hra kryppuna en hfuit. Hann fr til Indalands me mikinn her ok felldi Trus fr landi, en gekk at eiga Trnam ok tk undir sik land ok egna ok gerist konungr yfir. Hann tti mrg brn vi Trnu, ok br eim meir fur tt en mur.

Kolr var kallar kroppinbakr. Hann tti rj kostgripi: at var sver, sv gr gripr, at ekki var betra borit ann tma. Sverit ht Angrvaill. Annarr gripr var gullhringr, er Glsir ht. rii var horn. at var nttra drykkjar ess, er var nera glfi, at hverr, sem af drakk, fekk vanheilsu , er lepra heitir, ok minni sv mikit, at hann mundi engan ann hlut, sem r hafi verit, en ef drukkit var af efra hlut hornsins, bttist egar.

Elzt barn eira var Bjrn bltnn. Tnn hans var bl at lit ok st hlfrar annarrar alnar fram r munni hans. Oft banai hann ar me mnnum bardgum ea hann var reir. Ds ht dttir Kols. It rija barn eira ht Hrekr. hann var sjau vetra, var hann skllttr um allt hfu. Hauss hans var sv harr sem stl. v var hann jrnhauss kallar. It fjra barn eira ht Ingjaldr. Vrr hans in efri var alnar lng fr nefi. v var hann kallar Ingjaldr trana. at var gaman eira brra, eir vru heima, at Bjrn bltnn hj, sem hann gat, tnn sinni haus Hreki, brur snum, ok skaai hann ekki. Ekki festi vpn vrr Ingjalds trnu. Kolr kroppinbakr lt seia til ess, at ekki vpn skyldi at bana vera llu hans afsprengi utan sverit Angrvaill. Ekki jrn btr au annat.

En Kolr var fullgamall, d hann illum daua. var Trna vanheil ok var lttari ok tti son, er Kolr ht eftir fur snum. Hann var sv lkr fur snum sem hann var honum skyldr. egar Kolr var vetrgamall, var hann mjk illskiptinn vi ungmenni. Var hann kallar Kolr inn krappi. Ds giftist Jkli jrnhrygg. Hann var blr berserkr. au systkin skiptu arfi eftir fur sinn. Hlaut Ds hornit, en Bjrn bltnn sverit, Hrekr hringinn, Ingjaldr konungdm, en Kolr lausaf. rim vetrum eftir daua Kols konungs giftist Trna Herfinni jarli, syni Hrmars konungs af Marseralandi, ok tti son vi henni fyrsta vetri, er Framarr ht. Hann var efniligr ok lkr brrum snum. N ykki mr sv," segir Vfill, "at httir eigi lfi nu undir heljarmann enna, sem engi bta jrn."

"Eigi skal at," segir Vkingr, "til skal htta, hversu er ferr."

Ok er Vfill sr, at honum er alvara at berjast vi Hrek, mlti hann: "Enn m ek segja fleira af Kolssonum: Vit Vseti hfum landvrn me Hloga konungi. Heldum vit herna sumrum. at var eitt sinn, at vit mttum Birni bltnn Grningjasundi, ok brumst vr me v mti, at Vseti sl me kylfu sinni hnd Birni, sv at sverit fellr r hendi honum, ok na ek sverinu, ok keyra ek hann gegnum, ok lt hann sv lf sitt. Hefik borit san sverit ok n vil ek gefa r at, frndi."

Hann stti sverit ok fekk Vking. Honum leizt vel sverit.

San bjst Vkingr ok fr einn bti. ann sama dag kom hann til konungs hallar, er hlmstefnan tti at vera. Var ar allt tvist ok daprt. Gekk Vkingr fyrir konung ok kvaddi hann. Konungr spyrr hann at nafni. Vkingr segir til it sanna. Hnvr sat ara hnd konungi. Vkingr spyrr, hvrt hn beiddi hann at koma ar. Hn segir at satt vera. Vkingr spyrr, me hverjum htti hann skal hlm ganga vi Hrek.

Konungr mlti: " skalt eiga dttur mna me smiligum mundi."

essu jtar vkingr. Fastnar hann ser Hnvru. tti flestum sem feig mundi kalla at Vking, ef hann berist vi Hrek.


4. Vkingr felldi Hrek

San fr Vkingr til hmsins. Fylgdi konungr honum me hir sinni. ar kom Hrekr ok spyrr, hverr vi sik skyldi berjast.

Vkingr gekk fram ok mlti: "Hr er sj."

Hrekr mlti: "Ltilri ykki mr at fella ik at velli, v af ek veit, at ert daur, ef ek sl ik me hnefa mnum."

"En ek tla, at telir tormerki at berjast vi mik," segir Vkingr, "er rast, er sr mik."

Hrekr segir: "Eigi er at, ok arf ek at fora lfi nu, er vilt sjlfr ganga opinn munn heljar, ok hgg fyrri, sem hlmgngu lg eru til, v at ek hefi einvgi boit, en ek mun standa kyrr fyrir mean, v at hrddr er ek fyrir v, at mik muni at saka."

Vkingr br n Angrvali, ok var v lkt sem elding brygi af honum.

En er Hrekr s at, mlti hann: "Vi ik skyldi ek aldri barizt hafa, hefak vitat, at hefir Angrvail haft. Er v lkast, at sv fari sem fair minn sagi, at vr systkin munum skammlf vera nema s einn, er hans nafn bri. Var at it mesta slys, er ngrvaill gekk r vrri tt."

Ok v hj Vkingr ofan haus Hreki ok klauf hann allan at endilngu, sv at sverit hljp nir jrina allt at hjltum. Konungs menn ptu sigrp mikit. Fr konungr heim til hallar me fagnai. Var um talat, at vi brullaupi skyldi bast, en Vkingr sagist eigi at vildu, --"skal hn sitja festum rj vetr, en ek skal fara herna".

Var n sv gert, at Vkingr helt r landi me tveimr skipum, ok tkst at vel, v at hann hafi sigr hverri orrostu. Ok er hann hafi tv vetr vkingu verit, lagi hann um haustit at ey nokkurri. var ver gott ok hiti mikill.


5. Vkingr var lkrr

enna sama dag gengr Vkingr land einn at skemmta sr. Hann snr til skgar. Var honum varmt mjk. Ok er hann kom eitt rjr fagrt, settist hann nir ok sr, hvar kona gengr. Hn var harla fgr. Hn gekk at honum ok heilsar upp hann harla smiliga, en hann tk henni vel. au tluust vi langa stund, ok fr ra eira heldr vinsamliga. Hann frtti hana at nafni, en hn kvast Slbjrt heita. Hn spyrr, hvrt hann yrsti ekki, v at hann hafi langt gengit til. Vkingr kva at eigi vera. Hn tk horn undan yfirhfn sinni ok bau honum at drekka, en hann tk vi ok drakk ok eftir at syfar hann ok hallast kn Slbjartar ok svaf.

En er hann vaknar, var hn ll burtu. Honum var heldr orit kynliggt vi drykkinn. Hann hafi hroll mikinn bknum. Verit var gustkalt, ok nr mundi hann engan hlut, sem r hafi verit, en szt til Hnvarar. Fr hann til skips ok helt burt. Tk hann krankleika mikinn ok lagist rekkju af stt eiri, er lkr heitir. Heldu eir va fyrir land fram, v at eir vildu hvergi lendast. En er hann hafi tlf mnui legit essum sjkleika, tk mjk at honum at rengja, ok fellu mrg sr lkam hans.

at var einn dag, at eir lgu at landi, at eir su sjau skip sigla fyrir hfnina. Ok er eir fundust, spuru hvrir ara at nafni. Vkingr sagi til sn, en s nefndist Hlfdan, er fyrir var, ok vera lfsson. Hlfdan var strr mar ok sterkligr, ok egar hann veit, hversu httat er Vking, gekk hann skip til Vkings, ok var ltill mttr hans. Hlfdan spyrr, hversu at hefi borizt um mein hans. Vkingr segir allt, sem orit hafi.

Hlfdan svarar: "ar hefir hamhleypan Ds Kolsdttir komit me metum snum. ykki mr seinligt at rtta sinn hluta henni, v at hn mun ykkjast hafa hefnt Hreks jrnhauss, brur sns. N vil ek bja r fstbrralag ok vita, hvrt vit getum ekki hefnt Dsi."

Vkingr svarar: "Enga vn veit ek mr v at fyrir koma Dsi ea Jkli jrnhrygg, bnda hennar, sakir vanmttis mns, en sv lzt mr ik, at at ek vri vel til reika, vri mr etta vel boit sakir karlmennsku innar."

Var etta n stafest, at eir gerust n fstbrr.

Hlfdan tti dreka stran, ok var hann kallar Jrnbari. Hann var allr jrni varr fyrir ofan sj, borhr ok inn bezti gripr. Ekki hfu eir ar lengi verit, r eir fru burt ok heim Svafa. Minnkai mtt Vkings, sv at hann gerist banvnn. En er eir kmu vi land, gekk Hlfdan einn fr skipum, ar til hann kom rjr eitt. ar st steinn einn strr. Hann gekk at honum ok klappar me sprota snum. ar gekk t dvergr s, er ar tti heima, er Litr ht. eir vru vinir miklir. Hann heilsar honum blliga ok frttir, hvat at erendum vri.

Hlfdan segir: "N ykki mr mikit liggja, fstri, at gerir n erendi mitt."

"Hvat er at fstri minn?" segir Litr.

"Ek vilda, at nir horninu ga Dsar Kolsdttur."

"Kosta ," segir Litr, "v at at er minn bani; ef ek leita vi at, en ek f at ekki ess heldr, v at veizt, at ekki trll er slkt verldinni sem Ds."

"Hr ykki mr liggja n," segir Hlfdan.

"Hv mun ek eigi htta," segir Litr, "tt ek gefi mitt lf vi?"

"Vel muntu gera," segir Hlfdan. Skildu eir at sinni. Gekk Hlfdan til skipa ok dvaldist ar um hr.


6. Lkning Vkings ok drp Jkuls

N er at segja fr Hringi konungi, at hann sitr snu veldi ok Hnvr, dttir hans, eftir fall Hreks jrnhauss. tti llum at mikit rekvirki verit hafa. essi tendi spurust til Indalands, ok tti Ingjaldi trnu mikit frfall hans. Tk hann at skera upp herr ok sendi um allt landit ok safnai mg ok mmargmenni. Margar jir hafi hann her snum ok stefndi llum essum her til Svjar. Eigi kemr njsn fyrir honum. Hann br konungi til bardaga. Hann bregr vi skjtt ok hefir ftt manna, ferr til bardaga, ok vera ar skjt umskipti. ar fell Hringr konungr ok ll hans hir, en Ingjaldr tk burt Hnvru ok hafi til lndalands. Jkull jrnhryggr leitar at eim fstbrrum ok vill hefna Hreks, mgs sns.

N er ar til at taka, at eir Vkingr ok Hlfdan eru Svafa. er linar vru sjau ntr, kemr Litr til mts vi Hlfdan ok hefir hornit. Verr Hlfdan n glar ok ferr til Vkings, ok tti flestum ltit at honum. Hlfdan dreypir varrir honum af inum efra hlut hornsins. Raknar Vkingr vi, ok er hann tk at magnast, var v lkt sem hann vaknai af svefni. En sv fell hreinendi burt af honum sem hreistr af fiski, ar til er honum batnar dag fr degi, til ess er hann var heill.

bjuggust eir burt af Svafa ok heldu norr fyrir Blagarssu. Su eir ar tjn skip ok ll str, tjldu svrtum tjldum.

Hlfdan mlti: "Hr tri ek fyrir liggja Jkull jrnhryggr ok hamhleypan kona hans. Veit ek eigi, hversu au Litr hafa skilit. Var hann mjk mttlauss. En n mun r at halda til bardaga. Skal bera fjrhlut af skipum, en grjt stainn."

Var n sv gert. Greiddu eir san haran atrr ok frttu hverir fyrir tti at ra. Jkull segir til sn ok spyrr, hverir eir vri. Hlfdan ok Vkingr segja til sn. arf eigi at skum at spyrja. Tku n til bardaga. Var orrosta in kafasta. Sneri mannfallinu fstbrr, v at Jkull var strhggr.

r Vkingr til uppgngu dreka Jkuls ok Hlfdan ar eftir honum. Var mikit mannfall drekanum. Mttust eir Jkull ok Hlfdan ok ttust vi vpnaskipti, ok var Jkull sterkari, en kom Hlfdan svershggi Jkul um vert bakit, ok beit ekki . Var Jkull engri brynju. Ok v kom Vkingr at ok hj til Jkuls. at hgg kom xlina ok leysti fr suna ok hndina ok ba ftrna, en annan fyrir ofan kn.

Fell Jkull ok var eigi daur ok mlti: "Vissa ek at, er Ds var horfin at heillum, at mikit illt mundi at baki vera. Var at fyrst, at fagnarinn Litr sveik hana ok kom ar vi metum snum at stela horninu fr henni, en meiddi hana, ok liggr hn n rekkju af vireign eira, enda tti mr vn, at hann mundi ekki gott hafa af fengit. Mundi eigi sv farit hafa, ef hn hefi verit ftum. En at hlgir mik, at it hafi eigi n Hnvru konungsdttur af Ingjaldi trnu, mgi mnum."

Litlu sar deyr hann. Var ar pt sigrp ok gefin gri eim mnnum, er grandi vru. Tku eir ar mikit herfang, en fundu landi Dsi daua at eins af sameign eira Lits. eir tku hana ok drgu belg hfu henni ok grttu hana til heljar. San heldu eir heim Svafa ok ltu gra menn sna. Ok er eir vru bnir me fjgur ok tuttugu skip, ll vel bin at mnnum ok vpnum, lstu eir v, at eir tla at halda til Indalands.


7. Bardagi vi Ingjald ok fr Njrfa

Ingjaldr trana hefir mikinn vibna, lt styrkja borgarveggi ok safnar at sr mg ok margmenni ok illi. egar eir fstbrr koma vi land, brenna eir ok herja. Var allt hrtt vi . Gera eir hervirki it mesta, r Ingjaldr frttir. Ferr hann n mti eim, ok er eir fundust, tku eir til bardaga. enga ttust eir Hlfdan ok Vkingr komit hafa slka mannraun. eir fstbrr dugu mannliga, en er lei bardagann, sneri mannfallinu Ingjald. St essi orrosta fjra daga. ar kom um sir, at Ingjaldr st einn upp. Kmu eir engu sri hann, ok nliga tti eim hann fara lofti sem jru. ar kom um sir, at eir bru at honum skjldu ok handtku hann. Var hann settr fjtur ok bogastrengr hendr honum. Var sv myrkt af ntt, at eim tti eigi veganda at honum, en Vkingr vill eigi nttvg vega. eir hlupu borgina ok tku Hnvru ok Ingibjrgu ok fluttu til skipa ok lgu ar um nttina, en um morguninn vru varmenn dauir, en Ingjaldr burtu, en jrnin lgu eftir brotin, en bnd leyst. Ekki sst jrnafar varmnnum. tti Ingjaldr hafa snt trlldm sinn. Drgu n upp segl ok sigldu haf ok heim til Svjar.

Lt Vkingr bast vi brullaupi ok gekk at eiga Hnvru. hafi Hlfdan uppi or sn ok ba Ingibjargar jarlsdttur. Var send or Herfinni jarli Ullarakr. En er jarl kom, tk hann essu vel. Var at at rum gert, at Hlfdan fekk Ingibjargar, ok var egar vi veizlu bizt ok gerr samgangr eira. Stu eir ar um vetrinn. At sumri lgu eir herna ok hfu tu skip ok herjuu um Austrveg ok var gott til fjr ok heldu heim at hausti. rj sumur vru eir hernai ok heldu heim at vetrum. Vru engir menn frgri en eir.

at var eitt sumar, at eir heldu til Danmerkr. Herjuu eir ar ok lgu inn Limafjr. ar su eir liggja nu skip, dreka it tunda. eir lgu egar at skipunum ok spyrja, hverr fyrir ri. Hann nefndist Njrfi, -"ok ek at ra fyrir Upplndum Noregi. Hefik n tekit vi furleif minni, en hvert er heiti eira, er til eru komnir?"

eir segja til sn. Hlfdan segir: "Ek mun bja yr kosti tv sem rum vkingum, at r leggi af f yvart, skip ok vpn, en gangi lausir land."

Njrfi svarar: "at ykki mr harr kostr. Mun ek heldr kjsa at verja f mitt ok falla me drengskap, ef ess verr auit, heldr en flja flausum me svviring, tt r hafi li meira ok skip fleiri ok strri."

Vkingr segir: "Ekki skal hafa drengskap vi ok leggja at yr fleirum skipum en r hafi, ok skulu hj liggja fimm vr skip."

Njrfi segir: "at er drengiliga mlt."

Bjuggust eir til orrostu ok tku til bardaga ok brust um stafna skipum snum. Var ar in kafasta skn, v at Njrfi barist alldjarfliga, en eir fstbrr gengu hart fram.

rj daga brust eir. ttust menn eigi vita, hvrir sigrast mundu.

Vkingr mlti: "Er mikit f skipum yrum?"

Njrfi kva at eigi vera, -- "v at ar, sem vr hfum herjat sumar, hafa bndr flit undan me f sitt. Hefir v orit ltit til fjr."

"vitrligt ykki mr at," segir Vkingr, "at berjast ekki nema fyrir kapp eitt ok spilla ar til margs manns bli, ea viltu, at vit gerum flag me okkr?"

"Gott mun mr vi ik flag at leggja," segir Njrfi, "tt srt eigi konungborinn. Veit ek, at fair inn var jarl ok gtr mar. Vil ek me v fstbrralag binda, at heitir jarl, en ek konungr, sem vit erum til bornir, hvrt vit erum mnu rki ea rum."

Hlfdan agi hj, er eir tluust vi. Vkingr spyrr, hv hann vri sv tillagafr.

Hlfdan mlti: "Mr ykkir sem vel s, tt it jti slku, en eigi kemr mr at vart, tt kennir nokkurn unga af einhverjum eim, er Njrfi er nstr. Vil ek hr engan hlut eiga, hvrki letja n fsa."

Var etta gert, at Njrfi ok Vkingr sttust ok srust fstbrralag eftir vlkum skildaga sem r var sagt ok lgu herna um sumarit ok fluu mikils fjr ok skildu at hausti. Helt Njrfi til Noregs en Vkingr til Svjar. Var Hlfdan fer me honum.

En er Vkingr hafi eigi lengi heima verit, tk Hnvr stt ok andaist. au ttu eftir einn son, er Hringr ht. Hann x upp Svaveldi, ar til sem hann var fullta at aldri, ok var ar konungr ok var skammlfr, ok er margt manna fr honum komit. En eir lgu hernai hvert sumar fstbrr ok uru frgir ok safna fjlda skipa, sv at eir hfu fjra tigi skipa.


8. Drp Ingjalds trnu

at er at segja fr Ingjaldi trnu, at hann safnar grynni hers ok leitar at eim fstbrrum, Vkingi ok Hlfdani. at var eitt sumar, at eir fundust Austrvegi. Hafi Ingjaldr fjra tigi skipa. Slr ar bardaga. Berjast eir sv, at ekki mtti milli sj, hvrir vinna mundu.

Um sir r Vkingr til uppgngu dreka Ingjalds ok Njrfi egar eftir honum ok Hlfdan, ok ruddust um fast, sv at eir drepa hvern mann eftir annan. ver Ingjaldr aftr eftir drekanum ok hafi atgeir stran at vega me. Sttu eir fstbrr n at Ingjaldi, ok var at lengi dags, at eir kmu engu sri hann, ok er Ingjaldi tti fast at hera, stkk hann fyrir bor ok Njrfi ok Hlfdan eftir honum, ok leggjast hvrir, er meira geta. Vkingr ltti eigi fyrr en hann hafi drepit hvern mann drekanum. San hljp hann bt ok reri til lands. Ingjaldr lagist ar til, er hann kemst at landi. kmu eir framan lgara Hlfdan ok Njrfi. Ingjaldr greip upp stein ok fleygi til Hlfdanar, en hann sktr sr undan kaf. Njrfi komst land v ok Hlfdan rum sta. Sttu eir at Ingjaldi kafa, ok er at hafi gengit lengi, heyru eir gn mikinn. Litu eir angat, sem eim heyrist gnrinn, en er eir litu aftr, var Ingjaldr horfinn, en stainn kominn grimligr gltr ok lt ekki gert. Stti hann at eim, sv at eir mttu ekki annat gera en verja sik. Ok er at hafi gengit nokkura stund, sneri gltrinn at Hlfdani ok greip allan klfann af vinstra fti honum. v kom Vkingr at ok hggr um vera burstina geltinum, sv at sundr tk hrygginn. Su eir, at Ingjaldr l ar daur. Tku eir san eld ok brenndu hann upp at kldum kolum; fru n til skipa sinna ok binda sr Hlfdanar.

Eftir at halda eir burt ok norr til eyjar eirar, er ruma heitir. ar r fyrir s mar, er Refill ht, sonr Mfils skonungs. Hann tti dttur, er Finna ht. Hn var kvenna frust ok bezt at sr ger um alla hluti. Hlfdan ba hennar, ok me atgangi Njrfa konungs, en vaskleika Vkings, fekk hann etta r. Lttu eir fstbrr hernai snum. Settist ok Njrfi konungr at rki snu. Stafestist Vkingr ar ok var jarls hans, en Hlfdan gerist hersir rkr ok bj eim b, er Vgum ht. ar var strr fjallvegr millum, er Vkingr jarl tti fyrir at ra. Heldu eir sinni vinttu, mean eir lifu, en fra var me eim Hlfdani ok Njrfa.


9. Fr sonum Njrfa ok Vkings

S konungr r fyrir Firafylki, er lfr ht ok var Eysteinsson, brir nundar, fur Ingjalds illra. Allir vru eir tryggvir ok illir virskiptis. Hann tti sr dttur , er Bryngerr ht. Njrfi fekk hennar ok hafi hana me sr ok tti vi henni nu sonu: Jkull var elztr eira brra, lfr ht annarr, Grmr, Geitir, Teitr, Tyrfingr, Bjrn, Geirr, Grani ok Tki. eir vru allir efniligir menn. var Jkull fyrir eim um alla atgervi. Metnaarmar var hann sv mikill, at honum tti ekki koma til jafns vi sik. lfr gekk nst honum um allar rttir, en eirinn ok dll um allt ok jafnaarfullr. Sv mtti kalla alla brr, ok vru miklir menn fyrir sr.

Vkingr tti ok nu sonu: orsteinn ht inn elzti sonr hans, annarr rir, Finnr, lfr, Steinn, Hrmundr, Finnbogi, Eysteinn ok orgeirr. Vru eir efniligir menn ok rttamenn miklir. var orsteinn fyrir eim um alla hluti. Hann var manna mestr ok sterkastr, vingr ok vinfastr, tryggr ok trr llum hlutum, seinreyttr til allra vandra, en galt grimmliga, ef hans var leitat. Varla ttust menn vita hversdagliga, hvrt honum tti vel ea illa, tt mt honum vri gert, en lngu sar lt hann sem ngert vri. rir var skjtlyndr ok kafamar inn mesti. Svall honum allt i, ef honum var mein gert ea mti skapi. Sst hann ok ekki fyrir, vi hverja sem um var at eiga ea hvat eftir kom, ok lt at allt vera fram at ganga, er honum kom hug at gera. Allra manna var hann fimastr alla leika ok manna sterkastr. Hann gekk nst orsteini, brur snum.

essir ungu menn xu upp allir senn rkinu.

fjallveg eim, er millum var bygga Vkings ok Hlfdanar, var ein gj furu djp. rjtigi alna var ar yfir gjna, er stytzt var. Kmust ar engir menn yfir, ok v vru engir vegir yfir at fjall. at hfu eir Njrvi konungr ok Vkingr jarl ok Hlfdan prfat, hversu eim gekk at hlaupa yfir gjna, ok gekk Vkingr llum herklum snum, en Njrfi bj sik sem lttligast til, en Hlfdan me v einu, at Vkingr tki mti honum.

Stu eir n allir um kyrrt langan tma. Rnai aldri vintta eira Vkings jarls ok Njrfa konungs.


10. rir v lf Njrfason

eir Njrfi ok Vkingr gerust gamlir at aldri. Tku synir eira mjk at vaxa. Jkull gerist ofstopamar mikill ok eirinn um alla hluti. Nr var um aldr eira Njrfasona ok Vkingssona. Vru , er essi saga gerist, inir yngstu tlf vetra, en eir orsteinn ok Jkull tvtugs aldri. eir lgu leika me sr Njrfasynir ok Vkingssynir, ok gekk engu verr Vkingssonum. v lk konungssonum mikill metnar. Var Jkull v sem llu ru inn kappsamasti. Var at aust, at orsteinn eiri undan llum hlutum. Ekki var orsteini at til mlis. orsteinn bar langt af brrum snum ok llum rum, eim er menn til vissu. Hafi Vkingr jarl varat vi sonu sna, at eir skyldi eigi halda til kapps vi konungssonu um neina leika, spara heldr afl sitt ok framgirni.

at var einn dag, at eir hfu knattleika konungssynir ok Vkingssynir. Gekk enn me miklu kappi fyrir eim Njrfasonum. Hlfist orsteinn enn vi eftir vanda. eim Jkli var skipat saman, en eim lfi ok ri ok sv, hverjum sem aldr hafi til. Gekk n sv um daginn. at bar til, at rir setti nir knttin sv hart, at hann stkk yfir lf ok kom fjarri nir. lfr reiddist ok tti rir gera leik til sn. Stti hann knttinn. En er hann kom aftr, vru menn leysingu ok tluu heim at fara. lfr sl me knatttrnu til ris, en er hann s at, hljp hann undir hggit, ok kom trit hfuit, ok sprakk fyrir. orsteinn hljp milli ok fleiri menn arir. Uru eir skildir.

Jkull mlti: "Eigi mun yr etta mikils ykkja vert, tt rir fengi einn hnekkistikil hfuit."

rir ronai vi or Jkuls, ok skildu vi sv bit. rir mlti : "Mr hafa legit eftir glfar mnir. Mun Jkull vira mr til hrslu, ef ek ori ekki at skja ."

orsteinn mlti: "Eigi ykki mr at r, at it lfr finnizt."

"Fara mun ek sem r," segir rir, "v at eir eru heim farnir."

rir gekk snigt aftr, ok er hann kom aftr leikvllinn, vru eir allir burt. rir gekk heim veg til hallarinnar.

at var allt jafnsnemma, at konungssynir kmu heim til hallarinnar ok stu undir hallarveggnum. rir snaraist at lafi ok lagi at honum mijum me spjti, sv at gegnum st. Snerist hann burt, ok festu eir eigi fang honum. Styrmdu eir yfir lfi dauum, en rir fr, til ess er hann fann brr sna.

orsteinn spyrr : "Hv er bl spjti nu, frndi?"

"v," segir rir, "at ek veit eigi, nema hann lfr hafi skeinzt oddinum."

" muntu segja hann dauan," segir orsteinn.

"Mr ykkir vera mega," segir rir, "tt Jkull s atgervismar um flest, at fi hann eigi grtt lf, brur sinn."

"Illa er n orit," segir orsteinn, "v at ek veit, at fur mnum mislkar."

En er eir kmu heim, var Vkingr jarl ti ok var allfltr. Hann mlti: "Sv fr sem mik vari um ik, rir, at mundir mestr gfumar af llum mnum sonum. ykkir mr n at hafa snt, er hefir orit at bana sjlfum konungssyninum."

"at er n r, fair, at hjlpa syni num, tt hann hafi hrapat giftu. Hefir ng brg til ess. ykki mr at enn snt hafa, er vissir fyrir vg lfs ok sagi r at engi."

Vkingr sagi: "Eigi vinn ek at til lfs ris at rjfa eia mna, v at vit Njrfi konungr hfum at svarit bir, at hvrr skyldi rum trr ok hollr bi leyniliga ok opinberliga. at hefir hann haldit llum greinum. N vil ek v eigi hafa verr en hann, at ek haldi stri mti honum, v at at var eitt skei, at mr var Njrfi konungr ekki stflgnari en synir mnir. arf ok ekki um at at tala, at ek veiti ri enga hjlp. Skal hann ok burt vera ok koma aldri fyrir mn augu."

orsteinn mlti: "Hv munum vr ekki allir burt fara brr, v at ekki munum vr vi ri skilja? Skal ok eitt yfir okkr ganga."

"v rr , frndi," segir jarl, "en mikil ykki mr gifta ris, ef at hlzt af honum, at ek missi sonu mna alla ok ar me vinttu konungs, er bezt er at sr gerr um alla hluti, ok hr me at ltils er vert, at ek missi lfit. En at eina gler mik, at engum mun lagit vera at standa yfir num hfusvrum, en mun r nr ekit vera, ok muntu at allt af ri hljta, en er skai at honum nokkurr fyrir karlmennsku sakir. N er hr sver, orsteinn frndi, er ek vil gefa r, er Angrvaill heitir, ok hefir jafnan fylgt v sigr. at tk fair minn af Birni bltnn dauum. Ekki hefik fleira vpna, sv at afbrag s , utan kesju forna, er ek tk af Hreki jrnhaus, ok veit ek, at hn er engum manni vpnfr. N ef vilt burt fara, orsteinn frndi, legg ek at til me r, at farir upp til vatns ess, er heitir Vnir. ar mun standa btr einn hrfi, er ek . Far honum hlm ann, er liggr vatninu. ar mun vera skli ok sv mikill kostr ok kli, at yr megi ngja um tlf mnui. Geymi vel btinn, v at ekki eru fleiri skip nnd."

San skildu eir fegar. Allir hfu eir g kli ok herkli, er fair eira hafi fengit eim r etta var. orsteinn fr ok brr hans, ar til er eir fundu btinn, reru hlminn ok fundu sklann. Var ar allng at, er hafa urfti, ok settust ar um kyrrt.


11. Fr gautan ok Jkli

N er ar til at taka, at Jkull ok eir brr sgu vg lfs fur snum, -- "ok er eigi til annat," segir Jkull, "en safna lii, fara heim at Vking ok brenna hann inni ok sonu hans alla, ok vr varla fullhefnt lfs."

Njrfi segir: "at banna ek me llu, at nokkurt mein s Vking gert. Veit ek, at etta eru ekki hans r um lf sonar mns. Eru hr allir saklausir af nema rir. En vit Vkingr hfum svarizt fstbrralag. Hefir hann at allt bezt haldit. Skal ek ok engan fri efla honum hendr. ykki mr lfr ekki at bttari, tt rir s drepinn ok aukinn sv harmr Vkingi."

Fekk Jkull n engan styrk af fur snum til essa. Var lfr heygr eftir vanda fornum. Tk Jkull at halda sveit manna. Njrfi konungr tk fast at eldast, sv at Jkull hafi landvrn at mestu.

at var einn dag, at tveir menn gengu fyrir Njrfa, ok vru bir blum heklum. eir kvddu konung. Konungr spuri af heiti. Annarr nefndist Gautan, en annarr gautan. eir beiddu konung vetrvistar.

Konungr sagi: "Illa lzt mr ykkr. Mun ek ekki vi ykkr taka."

Jkull mlti: "Eru it rttamenn nokkurir?"

gautan mlti: "Ltit er allt um at, en vitum vit fleira en okkr er sagt."

" ykki mr r," segir Jkull, "at it fari flokk minn ok veri me mr. Sv geru eir. Jkull geri vi vel.

at hafi frtzt til konungs hallar, at Vkingr hafi rekit burtu sonu sna. Jkull vildi v ekki tra ok fr til Vkings me mikit fjlmenni. Vkingr frtti, hvat hann vildi. Jkull spyrr, hvat hann vissi til happamannsins ris. Vkingr kvast hafa rekit burt ok eir vri ekki ar. Jkull beiddist at rannsaka herbergi. Vkingr lt at til reiu, en segir konung at eigi tlat hafa, at hann mundi bregast sr. Rannskuu eir hsin ok fundu eigi, sem vn var, ok fru heim vi sv bit. tti Jkli illa, er hann spyrr ekki til eira brra.

Jkull mlti til eira gautans: "Muntu ekki vss vera me listum num, hvar eir brr eru nir komnir?"

"Eigi mun at," segir gautan. " skalt f okkr brrum eitt hs at sofa , ok ar skal engi koma fyrr en ok eigi fyrr en riggja daga fresti."

Lt Jkull sv gera. Var eim fengin ein skemma at sofa . Jkull lagi rkt vi, ef nokkurr nefndi , ok skyldi engu fyrir tna nema lfinu. Snemma enna dag kom Jkull skemmuna til eira brra.

gautan mlti : " ert brltr, Jkull, v at ek er nvaknar, en m ek segja r til Vkingssona. munt vita, hvar vatn at er, sem Vnir heitir. ar stendr hlmr ok skli. ar eru eir Vkingssynir."

Jkull mlti: "Ef etta er sem segir, s ek enga vn til, at eim veri nt."

gautan mlti: "Allt ykki mr r vera sem murlausu barni, ok litlu tla ek orkir, ef ert einn at. N vil ek," segir gautan, "segja r, at ek einn belg, ann er verbelgr heitir, en ef ek hristi hann, stendr r honum stormr ok vindr me sv strri grimm ok kulda, at innan riggja ntta skal lagr sv sterkr ss vatnit, at ra skal mega hestum, tt vili."

"at er satt at segja," sagi Jkull, "at er mikill listarmar, ok m me essu einu komast hlmann, v at skip eru ekki nema vi sj, ok frir au engi sv langan veg."

Eftir at tk gautan belg sinn ok hristi. Kom ar r mikil veran sakir fjks grimmdar, at engi mar mtti ti vera. tti mnnum etta undrum gegna. En at linum remr nttum var hvert vatn ok fjrr lagr. Jkull safnar mnnum saman, ok vera rr tigir manna.

Ekki var Njrfa konungi um essa fer, sagi sr sv hugr um segja, at honum mundi aukast harmr, en minnka eigi, - "mun ek missa essari fer flesta alla sonu mna ok marga menn ara. Mundi sv betr hafa verit, er ek vildi fyrstu, at vr hefim stzt vi ri ok haft vinttu Vkings jarls ok sona hans."


12. Bardagi Njrfasona ok Vkingssona

N bst Jkull vi rj tigi manna ok at auk Gautan ok gautan. enna morgun vaknar orsteinn skla snum ok mlti: "Vakir , rir?"

"Vaki ek," segir hann, "en sofit hefi ek hr til."

"at vil ek," segir orsteinn, "at vr bumst burt r sklanum, v at ek veit, at Jkull kemr hr dag vi marga menn."

"Ekki hygg ek at," segir rir, "ok vil hvergi fara, ea hvat hefir at marki?"

"Mik dreymdi," segir orsteinn, "at hingat runnu rjtigi vargar, ok vru sjau bjarndr ok inn ttundi raukinni, hann var mikill ok grimmligr, ok at auk tvr refkeilur. r fru fyrir flokkinum ok vru heldr illiligar, ok eim var mr mestr okki. Vargarnir sttu at oss allir, ok tti mr ar koma um sir, at eir rifu sundr alla brr mna nema ik einn, ok felltu. Marga tti mr vr drepa bjrnuna, en alla drap ek vargana ok ina minni refkeiluna, enda fell ek ."

"Hvat tlar merkja draum enna?" segir rir.

"at tla ek," segir orsteinn, "at raukinni s inn stri s fylgja Jkuls, en birnirnir s fylgjur brra hans, en vargarnir munu mr snzt hafa sv margir sem menn munu vera me eim, v at eir munu hafa varga hug oss, en ar at auk vru refkeilur tvr. ekki ek ekki menn, er r fylgjur munu eiga. at tlak, at eir s nkomnir til Jkuls ok munu vera okkaslir af flestum mnnum. N hefik sagt r essa tlan, ok munu vr skipti sv fara sem mr hefir tt svefninum. Vilda ek, at vr foruumst vandri."

"Ekki tla ek etta nema draumaskrmsl," segir rir, "ok hugarbo itt, enda vri eigi gaman, tt vr reyndum me oss."

"Ekki ykki mr sv," kva orsteinn, "ok hygg ek, at jafnliga s til tlat. Vilda ek, at vr bjuggumst burt."

rir kvest at eigi vilja, ok var sv at vera. orsteinn st upp ok tk vpn sn ok sv brr hans allir. rir var inn tmltasti.

Var at allt jafnsnemma, er eir vru bnir, at Jkull kom at me menn sna. Tvr dyrr vru sklanum. Vari orsteinn dyrr arar ok rr brr hans, en rir arar vi fimmta mann. Tkst skn in harasta. Vrust eir brr harla vel, en Jkull stti sv fast at eim dyrum, sem rir var vi, at fellu rr brr hans, en einn hrkk r dyrunum ok angat, sem orsteinn var. Vari rir enn nokkura stund dyrrnar, en vildi me engu mti hopa. Snarast hann t r dyrunum ok komst fram sinn hj eim. Sl eir hring kringum hann, en hann verst gta vel En er orsteinn s at, hleypr hann t r sklanum ok brr hans, eir er eftir lifu, ofan sinn, ar sem rir var. Var a enn hr hr. orsteinn ok rir vru mjk strhggvir. ar kom um sir at, at allir brr orsteins vru fallnir nema orsteinn ok rir. Fallnir vru ok Njrfa synir allir nema Jkull ok Grmr.

orsteinn gerist furu mr, sv at hann gat varla stait. Sr hann , at hann mun falla. Vru ok allir fallnir nema Gautan ok gautan af hinum. rir var bi mr ok srr. tk at dimma fast af ntt. orsteinn snarast at Gautan ok leggr Angrvali gegnum hann, enda fell hann valnum. Stu eir rr upp Jkull, Grmr ok gautan. Leituu eir orsteins valnum. ttust eir finna hann, en at var Finnr, brir orsteins, v at eir vru sv lkir, at hvrugan mtti fr rum kenna. Grmr segir orstein dauan. gautan segir, at at skyldi ekki um grun gera, ok hj af honum hfuit, ok blddi eigi, v at Finnr var daur.

San fru eir burt ok heim. Spyrr Njrfi konungr, hversu farit hefi me eim. Lt konungr ltt yfir fer eira ok kvest n hafa fengit meiri skaa en tt hann missti lfs, sonar sns, ltit n sjau sonu sna ok fjlda annarra manna. Settist Jkull n um kyrrt.


13. Grddir orsteinn ok rir

at er n essu nst, at orsteinn liggr valnum ok m sr ekki fyrir mi, en ltt var hann srr. En er lei nttina, heyri hann, at vagn gekk eftir snum. ar nst s hann, at mar fylgdi vagninum. Hann kenndi ar fur sinn. Ok er hann kom at valnum, ruddist hann um fast ok kastai eim dauu fr sr ok llum harara konungs sonum. S hann, at allir vru dauir nema orsteinn ok rir. Spuri hann , hvrt eir mtti nokkut mla. rir kva at satt vera. s Vkingr, at hann flakti sundr af srum. orsteinn kvast ekki srr vera, en mr mjk. Vkingr tk ri fang sr. tti orsteini hann enn sterkliga til taka, tt hann vri gamall. orsteinn gekk sjlfr at vagninum ok lagi sik upp me vpnum snum. San leiddi Vkingr vagninn. Verit tk at ykkna ok blna, ok sv skjtt skipaist um, at senn ltilli stundu tti Vking sem allr ssinn fri burt. Var at mjk jafnsnemma, at eir kmu at landi ok sinn var allr af vatninu.

San fr Vkingr heim svefnskla sinn. ar var jarhss munni hj rekkju hans, ok lt hann ar nir. Var ar ng drykkr ok vist ok klnar ok allt at hafa urfti. Grddi Vkingr ri, son sinn, v at hann var gr lknir. Annarr endir hsinu var skgi. ar varai Vkingr syni sna vi sem mest, at eir skyldi aldri r jarhsinu koma, v at hann kva gautan egar vsan vera, at eir vri lfi, -- "eigum vr sktt vn friar." eir htu gu um at. Lei n ar til, at rir var alheill.

Gekk at n um ll heru, at eir vri n allir dauir Vkingssynir. kom nokkurr pati af gautan, at eigi vri vst, hvrt rir vri daur. Ba Jkull hann eftir leita, ef hann mtti vss vera, hvar rir vri nir kominn. Lagist gautan djpt ok var aldri vsari heldr um ri.

at var einn dag, at rir mlti vi orstein: "Daufligt ykki mr hr jarhsinu. N er ver gott, ok vil ek, at vit frum skg at skemmta okkr."

"Eigi vil ek at," segir orsteinn, "v at vit brjtum boor fur okkars."

"Fara skal ek sem r," segir rir.

orsteinn nennti eigi eftir at vera. Fru eir skginn um daginn ok skemmtu sr. En um kveldit, er eir tluu heim at ganga, su eir, hvar ein refkeila ltil fr. Hn virai allar ttir ok snurai undir hverja eik.

rir mlti: "Hverr fagnar er etta, frndi, er hr ferr?"

"Eigi veit ek at gerla," segir orsteinn. "Ek ykkist einn tma hafa st at kvikendi, er essu er lkt, en at var um nttina sklanum, r Jkull kom ar ok er at tlan mn, at etta s bikkjustakkrinn gautan."

Tk hann spjt ok skaut at refkeilunni, en hn sm nir jrina. Ganga eir n heim jarhsit ok ltu sem ekki s orit.

Litlu sar kom Vkingr jarl ar ok mlti: "N hafi it illa gert, er it hafi brotit bo mitt ok verit ti af jarhsinu, ok er gautan vss orinn, at it eru hr. ykki mr vn, at eir brr komi hr skjtt me frii."


14. Vkingi kom njsn

Litlu sar kom gautan at mli vi Jkul ok mlti: "at er sannast, at ek er r nnur hndin ok eigi in vinstri."

"Hvat er n um at?" segir Jkull.

"at," segir gautan, "at ek er n vss orinn, at eir brr rir ok orsteinn eru lfi ok eru hj Vkingi laun."

" skal ek," segir Jkull, "safna mnnum ok ltta eigi fyrr en vr hfum eira lf."

Fekk Jkull tta tigi manna. Vru ar rr tigir hirmanna konungs. Vru essir allvel bnir at klum. Vru eir bnir um kveldit ok tluu at fara um morguninn.

ar vru komnir tveir umferapiltar. Ht annarr Vttr, en annarr umall. En er eir vru komnir sng um kveldit, mlti Vttr til umals: "ykki r ekki r, brir, at vit stndum upp ok frum til Vkings ok segjum honum fyrirtlan Jkuls, v at ek veit, at at er bani Vkings, ef eir koma honum vart, en vit erum skyldir at koma honum at lii."

umall segir: "Allheimskr ertu, ykki r eigi sem varmenn munu vera varir vi okkr, ef vit frum um ntr, ok erum vit drepnir ok komum vit Vking at engu lii?"

"Jafnan snir at," segir Vttr, "at ert dlauss, ok tt orir hvergi at hrra ik, skal ek fara ok gera Vking varan vi, v at mr tti vel keypt, tt ek fengi bana, ef Vkingr heldi lfi snu ok synir hans, v at hann hefir mr oft gott gert."

St Vttr upp ok klddist, ok sv geri umall, v at hann nennti eigi eftir at liggja. Fru eir san lei sna, ok kmu eir til Vkings um mintti ok vktu hann af svefni. Sagi Vttr honum, at Jkuls var angat vn me mikit fjlmenni.

Vkingr mlti: "Vel hefir gert, Vttr minn, sv at launa vri vert."

Kallar Vkingr saman menn af nstum byggum. Fekk hann rj tigi manna. Hann gekk ofan jarhsit til sona sinna ok sagi eim, hvat var um at vera.

rir mlti: "eir skulu f vinm, ef eir koma. Munum vr ganga upp r jarhsinu ok berjast me r."

"Eigi skal at," segir Vkingr, "vr skulum sj fyrst, hversu gengr me oss, ok ef mr ykkir vnliga horfa, mun ek fara upp , ar er jarhs ykkart er undir, ok gera mikit um mik. Skulu it veita mr li."

orsteinn segist sv gera skyldu. San gekk Vkingr burt. Var dagr. Vpnaist hann ok allir hans menn. Hann tk kesjufleininn Hreksnaut hnd sr. tluu allir, at hann mundi ekki vpnhfr sakir unga, sv gamall sem hann var. tti undarliga vi brega, af v at er Vkingr var kominn herkli sn, tti hann vera ungr annat sinn. Hlagarr hr ok vr var fyrir b Vkings, ok var at it bezta vgi. ar bjst hann fyrir ok menn hans. Vpn vru fengin Vetti ok umli.


15. Vkingr sendir heiman sonu sna

N er ar til at taka, at Jkull bjst snemma um morguninn me allt sitt li ok lttir eigi fyrr en hann kom til bygga Vkings. St Vkingr ti fram hlagarinum ok bau Jkli ok llum hans mnnum.

Jkull segir: "Annars ertu makligr fr oss en vr iggjum bo itt. Er at erindi vrt hingat, at selir fram happamennina orstein ok ri.

"Eigi mun ek at gera," segir Vkingr, "en mun ek eigi rta at hr vru synir mnir bir, en mun ek eigi yfirgefa heldr en sjlfan mik. Megi r n at skja, ef r vili, en ek mun verja ok mnir menn."

eir geru hara atskn, en Vkingr vari rskliga ok hans menn. Gekk sv nokkura hr. r Jkull til uppgngu garinn. eir Vkingr drpu marga menn. Tku at falla allir menn hans. Fr Vkingr upp jarhsit ok berr hart skjldinn ok geri mikit hark af sr.

rir heyrir at ok mlti vi orstein, at eir skyldi flta sr -- "ok munum vit vera seinir, v at ek hygg, at fair okkarr s fallinn."

orsteinn kvast albinn, ok er eir kmu t, stu eigi fleiri menn me Vkingi en Vttr ok umall ok rr menn arir. Ekki var Vkingr enn srr, en mjk var hann mr. egar eir brr kmu t, snaraist orsteinn ar at, sem Jkull var fyrir, en rir ar at, sem gautan var fyrir ok hans menn. Tlf menn Njrfa konungs eir sttu at Vkingi ok hans mnnum. Vkingr vari sik, en stti ekki verkum vi . Bjrn ht s, er fyrir eim var. ltilli stundu drap rir alla fylgdarmenn gautans ok hj til hans, en gautan steyptist nir jrina, sv at iljar hans var at sj. orsteinn stti at Jkli.

Vttr mlti: "at er vel, at it reyni me ykkr, hvrr frknari er, v at Jkull hefir at aldri mtt heyra, at orsteinn hafi verit um nokkura hluti til lka vi Jkul."

Var n orrosta in harasta me eim orsteini ok Jkli. Sv lauk, at Jkull hrkk t af hlagarinum me mrgum strum srum. En er Jkull var burt farinn, gaf Vkingr lf hirmnnum konungs, eim er eftir lifu, ok sendi burt me smiligum gjfum ok ba bera Njrfa konungi vinsamliga kveju sna.

Ok er Jkull kom heim, var gautan heim kominn. Jkull taldi fast hann, v hann hefi fyrr flit en arir, en gautan segir, at eigi hefi lengr verit vrt, -- "m at ok kalla, at heldr vri ar at eiga vi trll en menn," en Jkull kva mikit mlt v.

Nokkuru sar kmu heim menn Njrfa konungs, er eir Vkingr hfu gri gefit, ok sgu Njrfa konungi kveju Vkings ok allan hans velgerning, er hann hafi eim gert.

Konungr svarar: "lkr er Vkingr flestum mnnum sakir sns drengskapar ok alls vaskleika. Er at ok satt at segja, Jkull frndi, at ek set vert bann fyrir, at nokkurr frir s gerr Vkingi hean af."

Jkull svarar: "Eigi nenni ek v, at brrabanar mnir s nsta gari mr. Er at ok skjtt at segja, at Vkingr skal aldri frii fyrir mr n synir hans. Skal ek aldri gefa upp, fyrr en eir eru helju."

" mun ek prfa," segir konungr, "hvrr okkar vinslli er, v at ek skal fara me alla , er mr vilja fylgja, ok veita Vkingi li. ykki mr miklu vara um, at verir eigi banamar Vkings, v at ver ek annathvrt at gera, lta drepa ik, ok mun at illa fyrir mlast, ea rjfa eia mna, er ek hefi svarit, at hefna Vkings, ef ek lifa honum lengr." Lauk hann sv snu tali.

Vkingr kom at mli vi sonu sna ok mlti: "Ekki hefi ek traust til at halda ykkr hr fyrir rki Jkuls, en hitt er meira, at ek vil ekki, at nokkurt misykki komi millum okkar Njrfa konungs."

orsteinn mlti: "Hvert r viltu sj fyrir okkr?"

Vkingr mlti: "Hlfdan heitir mar ok rr fyrir Vgum. at er rum megin fjalls ess, er hr stendr. Hann er fornvinr minn ok fstbrir. angat sendi ek ykkr til trausts. eru margar torfrur veginum, sklabar tveir, hvrr rum verri vireignar. Heitir annarr Smr, en annarr Fullafli. Gramr heitir hundr Fullafla ok er litlu betri vireignar en sklabi. N tt it komizt undan eim bum, ykki mr eigi vst, hvrt it komizt til Vga, v at gj ein gengr eftir fjallinu djp ok brei, at ek veit enga menn hafa yfir komizt nema oss fstbrr. ykki mr lkara, at orsteinn mundi yfir komast, en eigi treysti ek ri."

Litlu sar bjuggust eir brr til ferar ok hfu vpn sn ll. gaf Vkingr ri kesjuna. Gull eitt fekk hann orsteini syni snum ok ba hann f Hlfdani til jarteikna.

"Vertu, rir frndi, olinmr," segir Vkingr, "tt Hlfdan s styggr vi ik ea taki ltt r ok num erendum."

Skildu eir fegar . tti Vkingi sv mikit, at vatnit fr nir eftir kjlkunum honum. Vkingr leit eftir eim ok mlti: "Ekki mun ek sj ykkr vi minni. muntu vera gamall mar, orsteinn frndi, ok inn mesti frgarmar. Fari n heilir ok vel."

Sneri karl heim, en eir gengu upp fjallit ok kmu at einum skla um kveldit. ar var hnigin hur mijan klofa. rir gekk at hurinni ok hratt upp ok var llu afli at kosta. Ok er eir kmu sklann, su eir, at mikill varningr var ar ok alls konar birgir. Sng str var ar.

Ok er kom at dagsetri, kom sklabi heim ok heldr frnligr. Hann mlti: "Ok eru hr komnir happamennirnir Vkingssynir, orsteinn ok rir, er drepit hafa sjau sonu Njrfa. Skal hr ok endir vera eira hppum, v at mr mun ltit fyrir vera at leggja ykkr at velli."

"Hverr er s," segir rir, "at sv ltr gfrliga upp okkr?"

Sklabinn sagi: "Ek heiti Smr, sonr Svarts. Fullafli heitir brir minn, er hr rr rum sklanum."

orsteinn mlti: "at s ek, at feig kallar at okkr brrum, ef einn drepr okkr ba, v at ek hiri eigi, at vit reynum okkr, en rir s hj."

v rennr Smr undir orstein sv snart, at orsteinn var rtaka fyrir, en fell eigi. rir hleypr at ok leggr kesjunni suna ok t um ara. Datt Smr daur nir. ar vru eir um nttina ok hfu gar nir, v at matr var ngr. Geru eir heitt sklanum ok hfu ekki fjr aan.

Fru eir um morguninn, en at kveldi ess dags fundu eir annan skla. Var s snu strri. Hur var hnigin klofa. rir gekk at hurinni ok tlai upp at hrinda, ok gekk eigi. Hann gekk at me llu afli, ok gekk eigi at heldr. orsteinn fr at hurinni ok hratt upp, ok gengu inn. Hlai me vru var ar ara hnd, en skahlai ara. Sng str st innar um vert, sv at eim tti r hfi ganga vxtr hennar. rum megin var flet mikit, sem rm vri, kringltt at vexti. at ttust eir skilja, at hundrinn Gramr mundi ar liggja. eir settust nir ok kveyktu eld upp fyrir sr. En er langt var af dagsetri, heyru eir, at fast var nir stigit. v nst var hurinni upp lokit. ar gekk inn risi furuliga mikill. Hann hafi bjarndr mikit bundit bak sr, en fuglakippu fyrir.

Hann lagi nir byrina glfit ok mlti: "Fussum! Ok eru hr komnir vandramenninir Vkingssynir, er n hafa verst or um landit sakir happa sinna. Hversu kmuzt it r hndum Sms, brur mns?"

"Sv kmumst vit," sagi orsteinn, "at Smr l eftir daur."

" svefni hafi it svikit hann," segir Fullafli.

"Eigi var at," segir orsteinn, "v at vit brumst, ok felldi rir, brir minn, hann."

"Ekki skal nast ykkr ntt," segir Fullafli. "Skulu it ba morguns ok hafa mat sem ykkr lkar."

San sundrai sklabi veii sna ok tk bor ok bar mat. Tku eir allir til matar. Eftir at fru eir allir til svefns. Lgu eir brr tveir saman vararfeldum. Illa lt hundrinn, eir fru hj honum. Hvrigir leituu ar til svika vi ara.

Um morguninn stu eir snemma upp hvrirtveggju. mlti Fullafli: "N skulum vit orsteinn reyna me okkr, en rir vi hund minn rum sta."

"essu muntu ra," segir orsteinn.

Gengu eir t ok fram vllinn. Hundrinn hleypr egar mti ri me gapanda gini, ok ttu ina hrustu skn, v at rakkinn sl af sr hvert hgg me halanum, en ef hann stakk me kesjunni, beit hann af sr hvert lag. Sttust eir sv eykt dags, at rir kom engu sri hann. at var einn tma, at Gramr skauzt at ri ok greip klfann ok ar r siga. v lagi rir kesjunni hundinn ok nsti nir vi vellinum, ok d Gramr litlu sar.

at er fr Fullafla at segja, at hann hefir mki stran hendi, en orsteinn sver sitt. eir ttu bi hara skn ok langa, v at Fullafli var strhggr, en sakir ess at Angrvaill beit sv hlfar sem hold, fell Fullafli daur, en orsteinn var ekki srr.


16. eir brr kmu til Hlfdanar

N bast eir brr burt ok fru veg sinn, allt ar til eir kmu at gj mikilli. Sndist orsteini hn vera ill yfirferar. r hann til hlaups ok hljp yfir gjna, rir egar eftir. Var at allt jafnsnemma, at orsteinn snerist gjbakkanum ok rir var kominn framan gjbakkann ok var binn at falla bak aftr. v gat orsteinn gripit til hans ok kippti honum upp gjbakkann.

orsteinn mlti: "Jafnan snir at, frndi, at ert bilgjarn. Var enn sv v at at mttir vita, at at var brr bani, ef fellt ofan gjna."

"N var eigi at," segir rir, "ok naut ek enn n sem oftar."

Gengu eir n veg sinn, allt ar til er eir kmu at mu einni. Hn var bi djp ok strng. orsteinn ba fyrir leitast, hvar vait mundi vera. rir ferr egar t na, ok er hann kom skammt fr landi, kenndi hann ekki nir. Var hann at kosta sunds. orsteinn nennti eigi landi at standa, lagist t na eftir honum. Lgust eir at landi ok undu kli sn. En mean eir vru at v, var grimmd sv mikil, at kli eira freri ok uru sem steinn. Mttu eir ekki au komast. Geri hr mikla. tla menn, at v veri muni gautan ollat hafa.

orsteinn spyrr ri, hvat til ra vri. "ykki mr r," segir rir, "at vit stingum klum okkrum nir muna v at kuldavatni raknar skjtt."

Sv geru eir, ok me essu bragi kmust eir klin, gengu san, ar til eir komu heim binn Vgum. Lst var hur. Kmust eir ekki inn. var kveldtmi. eir bru lengi dyrum, ok var ekki til gengit. ss l tninu tvtugr. Hann tku eir ok bru upp hsin ok riu honum, sv at braka tk hverju tr. Allt flk var hrtt, er bnum var, sv at sna hyrning hljp hverr. Hlfdan gekk til dyra ok gekk fram hlait. eir brr gengu at honum ok heilsuu upp hann. Hlfdan svarai eim fliga, en spyrr hann at nafni. eir nefndu sik ok sgust vera synir Vkings jarls, segja hann hafi heilsat honum.

Hlfdan segir: "Ekki kann ek at kalla fstbrralagit me okkr. ykki mr sem margr haldi at til meallags, en ekki betr. ykki mr sem it lti at ekki langt ttir ganga, er it hafi drepit flestalla sonu Njrfa konungs. megi it inn ganga ok vera hr ntt, ef it vili."

Gekk hann inn undan snugt, en eir eftir. eir kmu stofuna. Var ar ftt manna. Ekki vru kli af eim dregin. Stu eir sv um kveldit, ar til farit var at htta. var settr trygill fyrir borit ok grautr ok sinn spnn hvrn enda. rir tk til ok hf.

orsteinn mlti: "Misjafnt er r varit um strlti itt."

Hann tk upp trygilinn ok kastar utar glfit, sv at hann brotnai sundr. San fru menn til htta. Hfu eir brr enga sng. Var eim ekki svefnsamt um nttina.

eir stu upp snemma um morgin ok bjuggust til ferar.

Ok er eir kmu t fyrir dyrr, kom karl ar ok mlti: "Hvat sgu it gr, ea hvers synir sgust it vera?"

rir segir: "Hvat muntu n gerr vita en vit sgum r, at vit vrum synir Vkings jarls?"

orsteinn mlti: "Hr er fingrgull, er hann ba mik f r."

rir mlti: "Ek tla, at s hafi verr, at honum snir ar af."

orsteinn mlti: "Vertu eigi sv styggr, brir. Hr er gullit til jarteikna, at mundir taka vi okkr, sv at vit hefim hr traust hj r."

Hlfdan tk vi gullinu ok var glar vi ok mlti: "Hv munda ek eigi taka vi ykkr ok allt gott gera, at er ek m? Er at skylt sakir Vkings, vinar mns. Lzt mr giftuliga ykkr."

rir mlti: "Satt er at, sem mlt er, at gott er at hafa tv hvftana ok sitt me hvrum mla. Lztu ruvs vi okkr grkveld, er vit kmum her. Muntu vera in mesta skrfa, ok hvervetna ertu slgr."

orsteinn mlti: "Hfum vi ol, Hlfdan, vi brur minn, at hann illyri ik, v at hann er fyrirleitinn orum ok gerum."

"Frtt hefi ek at," segir Hlfdan, "at ert manna gerviligastr, en rir brr ok fyrirleitinn, en virist mr sem munir vera llu strlyndari."

Fru eir inn, ok vru dregin af eim kli ok veittr inn bezti beini. Stu eir ar um vetrinn gu yfirlti.

En er vrdagar kmu, mlti orsteinn vi Hlfdan: "N munu vit burtu leita hean af."

"Hvat viltu helzt ra?" segir Hlfdan.

"Ek vilda, at fengir mr skip," segir orsteinn, "ok menn . Mun ek halda herna ok afla mr fjrhlutar."

Hlfdan sagi sv skyldu vera. Bjuggust eir san sur me landi. ar kmu mti honum tvau skip, er fair hans hafi sent honum, hlain af mnnum ok gum vpnum. orsteinn sendi aftr at skip, er Hlfdan hafi fengit honum, ok mennina me, en snu skipi stri hvrr eira brra. eir herjuu va um sumarit, ok var eim gott til fjr ok metnaar.

Um haustit kmu eir at einni ey. ar r fyrir s bndi, er Grmr ht. Hann bau eim at sitja ar um vetrinn, ok at gu eir. Grmr var kvngar ok tti sr eina dttur, er ra ht. Hn var mikil vexti ok vn at yfirliti. rir lagi hug hana ok sagi orsteini, brur snum, at hann vildi f hana sr til eiginkonu. orsteinn rddi etta ml vi Grm bnda. Grmr tk v fjarri.

orsteinn mlti: " b ek r hlm, ok ri s okkar dttur inni, sem annan vinnr hlmi."

Grmr kvast ess albinn. Annan dag eftir tku eir feld ok kstuu undir ftr sr ok brust alldrengiliga ok skildu at kveldi, sv at hvrrgi var srr. Brust eir dag annan ok rija, ok fr sama veg.

at var einn dag, at rir spyrr bndadttur, hvat valda mundi, at Grmr yri ekki sigrar. Hn segir, at steinn s sti framan hjlminum, at v ylli, at hann m eigi sigrast, mean steininum verr eigi af honum nt. etta segir rir orsteini. Ok inn fjra dag, er eir brust, kastar orsteinn sverinu, en greip hjlminn tveim hndum sv fast, at slitnuu hjlmbndin. Litlu sar r hann Grm, ok kenndi aflsmunar. Hafi orsteinn hann undir ok gaf honum lf.

spyrr Grmr, hverr hefi sett r til at taka hjlminn. orsteinn segir, at ra hefi sagt ri. "Giftast vill hn ," segir Grmr. "Skal ok sv."

Var at rit, at rir fekk ru. Ok at vrdgum lagist orsteinn herna, en rir sat eftir. Tkust ar upp stir gar me eim ru. au ttu einn son barna, er Haraldr ht. Hann tk kesjufleininn san eftir fur sinn, ok af honum tk hann nafn ok var kallar Haraldr kesja.


17. gautan lagi Ingibjrgu

Skati hefir konungr heitit. Hann var Eirksson, Myndilssonar, Meitlfssonar. Skati konungr r fyrir Sogni. Hann tti sr drottningu ok tvau brn. Beli ht sonr hans, inn mesti gtismar. Ingibjrg ht dttur hans. Hn var eigi rkinu, v at hn hafi fyrir lgum orit. Skati hafi verit berserkr ok inn mesti vkingr ok ruddi sr til rkis Sogni. orgrmr ht landvarnarmar hans. Hann var inn mesti kappi ok mikill garpr, en meallagi trr. Mikil vintta var me eim orgrmi ok Bela konungssyni. Beli var inn frgasti mar um ll lnd.

at hafi borit til tenda, at Skati konungr var aldrar mjk ok brn hans bi ung, kmu vkingar tveir vi land. Ht annarr Gautan, en annarr gautan. eir kmu mjk vart ok buu konungi til bardaga, ea skyldi hann gerast jarl eira ok gefa upp land sitt. Skati konungr hafi ekki lisafla vi eim en vildi hann heldr deyja me smd en lifa me skmm ok falla konungdmi snum heldr en jna fjandmnnum snum. Fr hann til bardaga ok hafi ekki fleira li en hir sna. orgrmr komst burt me Bela konungsson, en Ingibjrg sat eftir skemmu sinni. Skati konungr fell fyrir gautan me gan orstr, en menn hans, eir sem eftir lifu flu skga.

Settist gautan n at rki ok lt gefa sr konungs nafn. Hann ba lngibjrgu at ganga me sr, en hn neitai verliga ok sagist fyrr skyldu drepa sik sjlf en eiga furbana sinn ok slkt illmenni sem gautan er, -- "ar sem ert lkari fjnda en manni."

gautan var reir vi ok mlti: "Ek skal launa r illyri n, ok legg ek at ik, at srt vlk at vexti ok yfirlitum sem Skellinefja, systir mn, ok allri nttru eiri, sem mtt bera, byggir helli ann, sem vi Djpamu er, ok komist aldri r essum lgum, fyrr en nokkurr velborinn mar verr til ess at eiga ik ok jti v ok aldri fyrr en ek er daur, en systir mn taki vi yfirlitum num."

"at lt ek um mlt," segir Ingibjrg, "at njtir essa rkis bi illa ok skamma stund."

Var etta at hrnsorum, er gautan mlti, at Ingibjrg hvarf burt. Litlu sar kom ar aftr Beli konungsson ok orgrmr me marga menn um nttartma, ok bru eld at lofti v, er eir brr svfu , ok brenndu inni alla menn, utan eir brr fru ina neri lei ok kmust sv burt, lttu eigi fyrr en eir kmu fram hir Njrfa konungs, en Beli tk aftr vi rki snu ok gerist ar konungr yfir. orgrmr var enn landvarnarmar hans.


18. Fr bnori Jkuls ok Bela

Vilhjlmr hefir konungr heitit, er r fyrir Vallandi, vitr konungr ok vinsll. Hann tti dttur , er lf ht, kvenna kurteisust.

N er ar til at taka, sem Jkull Njrfason er, at eftir at er eir Vkingssynir vru burt farnir, geri hann orstein ok ri tlga fyrir endilangan konungdm sinn. Ekki samykkti Njrfi konungr at, v at eir Vkingr heldu vinttu sinni, mean eir lifu.

Eitt sinn kom gautan at mli vi Jkul ok spyrr, hvrt hann vill ekki kvngast. Jkull frtti eftir, hvar hann si ar jafnaarkvnfang.

gautan mlti: "Vilhjlmr Vallandi dttur, er lf heitir. ar tti mr vaxa inn heir, ef fengir at r."

"Hv skulum vit eigi ar til ra?" segir Jkull.

Bjuggust eir til ferar me sex tigi manna ok fru san til Vallands ok fundu Vilhjlm konung. Tk hann vel vi Jkli, v at Njrfi, fair hans, var nafnkunnigr um ll lnd. Jkull hefr upp bnor sitt til lafar sr til handa. gautan fylgdi fast bnorinu, en konungr skaut til dttur sinnar. Ok er eir hfu etta talat, gengu inn hllina rr tigir manna heldr rskligir. S var mestr ok frastr, er fyrir eim var. Hann gekk fyrir konung ok kvaddi hann.

En egar gautan sr essa menn, hljnar um hann ok drap nir hkuskegginu ok mlti vi Jkul ok ara menn sna, at eir skyldu ekki nefna sik, mean eir vri ar landi.

Konungr spyrr ina miklu menn at heiti, en formar eira kvast Beli heita ok vera sonr Skata konungs, er r fyrir Sogni, --"er at erendi mitt hingat, at ek vil bija dttur innar."

Konungr segir: "Hr er kominn r Jkull Njrfason ok bir hennar. Mun ek n ann veg gera, at hn kjsi, hvrn hn vill eiga."

Skipai konungr Bela ara hnd sr. Var ar veizla in bezta. At rem nttum linum gengu eir t til skemmu ok frttu konungsdttur eftir me hvrum hn vildi ganga, Jkli ea Bela. Skjtt var at aufundit henni, at hn vildi heldr eiga Bela, en v varpai gautan kefli kn henni, en sv br henni vi at, at hn neitai Bela, en gekk at eiga Jkul. Sneri Beli til skipa. Vinttuml hafi farit r milli eira Jkuls ok Bela, sv at at segja sumir, at Beli mun hafa tekit f til hfus eim brrum, orsteini ok ri. Gaf Beli Jkli enga skuld , tt konungsdttir vildi hann ekki eiga, me v at undir hennar rskur kom. San fr Beli heim til rkis sns. Jkull bjst heim, egar ti var brullaup hans, ok gautan me honum.


19. Fr Skellinefju ok orsteini

N er ar til at taka, er orsteinn heldr heim r hernai ok tlar til Grms bnda, v at rir, brir hans, sat ar eynni. Jkull hafi n fregn af ferum hans. Hann mlti til gautans ok ba hann reyna listir snar ok gera ver at orsteini, sv at hann drukknai ok allir hans menn. gautan kvest til ess htta, hversu sem tkist. Geri hann sv mikit kyngiver at orsteini, at skip hans tndust sjvargangi ok hverr mar, er var. orsteinn dugi lengi vel, ok kom ar um sir, at hann reyttist sundi. Var hann kominn lgara. Dr hann nir.

v s hann, hvar kerling ein str t at honum ok var skorpnum skinnstakki. Hann var sr fyrir en stuttr bak Hn var strskorin mjk ok heldr grepplig sjnu ok gekk at honum ok greip hann r sjnum ok mlti: "Viltu iggja lf af mr, orsteinn?"

Hann segir: "Hv munda ek eigi vilja, ea hvat heitir ?"

Hn segir: "vant er nafn mitt, ek heiti Skellinefja, en muntu nokkut vera til at vinna lfgjafarinnar."

"Hvat er at?" segir hann.

"At veita mr bn , er ek vil bija ik," segir hn.

" munt eirar einnar bija," segir orsteinn, "at mr mun at vel vegna, ea nr skal hn til koma?"

"Ekki at sinni," segir hn.

San bar hn hann til lands, ok var hann kominn ey , er Grmr tti fyrir at ra. Sl hn vi hann glmu nokkurri, ar til honum geri heitt. Skildi hn vi hann, ok ba hvrt vel fyrir ru. Ferr hn leiar sinnar, v at hn kvest vara vera vi at koma, en orsteinn fr heim til bjar. Var ar fagnafundr me eim brrum. Sat orsteinn ar um vetrinn gu yfirlti.

N er ar til at taka, er eir sigla heim Jkull ok gautan, at at var einn dag gu veri, at miklu myrkri sl yfir skipit me sva mikilli grimmd ok frosti, at engi mar skipinu ori mti at sj. Klddu allir menn andlit sitt, eir sem skipunum vru. En er af lei myrkrinu, su eir, hvar gautan var hengdr upp vi hnboru. Var hann daur. tti Jkli at inn mesti skai ok helt heim rki sitt ok sezt um kyrrt.

eir orsteinn ok rir bjuggust snemma um vrit ok tla at skja heim Vking, fur sinn. Ok er eir koma at Djpamu, uru eir eigi fyrr varir vi en Jkull kom ar at eim me rj tigi manna. Slr egar bardaga me eim. Var Jkull inn kafasti ok sv Grmr brir hans. rir ok orsteinn vrust vel. Gekk sv lengi, at eir kmu engu sri brr. Var hvrttveggja, at orsteinn var strhggr, enda beit Angrvaill jrn sem kli. rir varist gta vel ok hafi eigi kesjuna, v at hn hafi heima eftir legit. eir Grmr mttust ok brust alldrengiliga, en lauk me v at Grmr hn daur til jarar. hafi orsteinn drepit ntjn menn, enda var hann bi mr ok srr ok sv rir. Snerust eir brr bkum at ok vrust enn vel. Jkull stti at vi ellefu menn ok geri sv hara hr, at rir fell. varist orsteinn n karlmannliga ok allt ar til eir vru eigi fleiri en Jkull ok rr arir. Jkull lagi til orsteins ok kom lrit heldr ofarliga, en me v at Jkull var sterkr ok gekk fast lagit, en orsteinn mr mjk ok st framarliga rbakkanum, hrapai hann ofan fyrir hamrana, en Jkull gat sem nfrligast stvat sik. Leitai Jkull san heim ok ttist hafa drepit orstein ok ri. Settist hann n um kyrrt.

N er ar til at taka, er orsteinn fell ofan fyrir hamrana. Var ar undir t, er orsteinn kom nir, en sakir mi ok sra mtti hann ekki hrra sik, en hafi hann vit sitt, er hann kom nir. Angrvaill hraut r hendi honum ok ofan muna. L orsteinn milli heims ok heljar ok vtti sr ekki nema daua. Ok er hann hafi eigi lengi legit, sr hann, hvar gengr Skellinefja ok var skinnstakki snum ok engu fegri en fyrr.

Hn kemr ar at, sem orsteinn liggr, ok mlti: "Eigi ykki mr r steini hefja fyrir r um slysferir nar, orsteinn. Snist mr n liit at r, ea viltu n veita bn , er ek keypta at r fyrri?"

orsteinn segir: "Ek s mik n ftt mega gera, at veizlumunr s ."

"S er bn mn," segir hn at jtir at eiga mik. Mun ek leita vi at gra ik."

orsteinn segir: "Eigi veit ek, hvrt ek skal at til vinna, v at mr snist ferlig at sj."

"ar skaltu eiga um at kjsa," segir hn, "hvrt viltu heldr eiga mik ea lta lfit ok rjfa ei inn vi mik, er hzt at veita mr bn mna, er ek gaf r lf vi Grmsey."

orsteinn segir: "Mikit er satt v, ok mun at bezt at halda or sn, ok vil ek v jta at eiga ik. Muntu vera mr inn mesti bjargvttr, en vilda ek at til kjsa vi ik, at nir sveri mnu, ef mr verr lfs auit, sv at ek mega bera at."

Hn segir sv vera skyldu ok tk hann upp skinnstakk sinn ok hljp upp hamrana, sem hn vri laus, ar til er hellir str var fyrir eim. ar fr hn inn ok bindr sr orsteins ok leggr hann hga sng, ok innan sjau ntta var hann grinn at mestu.

at var einn dag, at Skellinefja var burt r hellinum, ok um kveldit kom hn aftr me sverit, ok var vtt mjk, ok fekk orsteini ok mlti: "N hefi ek gefit r tv tma lf ok fengit r aftr sver itt, er hefir mestar mtur , ok at it fjra, er okkr er mest veitt , at ek hengda gautan. En hefir etta fullu launat mr, v at hefir komit mr r lgum eim, er gautan lagi mik. Heiti ek Ingibjrg, dttir Skata konungs, en systir Bela, en mr var at til undanlausnar um nau mna, ef nokkurr velborinn mar jtar at eiga mik. N vartu til essa ok er ek n laus af nau minni. Skaltu n bast burt af hellinum ok fara fram mnum rum, ok muntu finna Bela, brur minn, vi fimmta mann. ar mun vera orgrmr kobbi, landvarnarmar hans, me honum. eir hafa tekit f til hfus r af Jkli. Munu eir sl til bardaga vi ik. Hiri ek eigi, tt drepir orgrm ok funauta hans, en gef lf Bela, brur mnum. Vilda ek, at it yru fstbrr. Ok ef r er at hug at f mn, far heim Sogn me honum ok bi mn, ok mun ek ar fyrir vera. M vera, at ek ltist r ru vs at sj en n."

Skilja au n. Ok er hann var skammt kominn, kom Beli mti honum vi fimmta mann, ok er eir fundust, mlti orgrmr: "at er vel, orsteinn, er vr fundumst. Skal n vinna til fjr ess, er Jkull hefir lagt til hfus r."

"at tti mr vera mega, at misstir fjrins, en ltir lfit," segir orsteinn.


20. Fr hernai orsteins ok Bela

N er ar til at taka, at eir skja at orsteini, en hann varist vel ok drengiliga, en sv lkr, at orgrmr fell ok rr frunautar hans.

brust eir orsteinn ok Beli njan leik. Vari orsteinn sik, en vildi ekki sra Bela, en Beli stti at, ar til at orsteinn greip til hans ok setti hann nir hj sr ok mlti: "Alls ek kosti vi ik, en ek vil gefa r n lf ok at me, at vit verum fstbrr. Skaltu konungr vera, en ek hersir. Ek vil ok bija Ingibjargar, systur innar, ok hafa heiman me henni eignir Sogni."

"Eigi er at it hgra," segir Beli, "af v at systir mn er horfin burt, sv at engi veit, hvat af henni er orit."

"at m vera," segir orsteinn, "at hn s aftr komin."

"Eigi s ek," segir Beli, "at hn fi rskara mann en ik, ok vil ek enna kost allan."

Bundu eir etta me fastmlum ok fru n heim Sogn. Var Beli ess snart varr, at systir hans var aftr komin me llum vlkum blma sem hn hafi r haft sku sinni. orsteinn hefr upp or sn ok bir Ingibjargar sr til handa. Var at rum rit. Hafi hn heiman eignir r, er lgu rum megin fjararins. Ht s br at Framnesi, er orsteinn r fyrir, en s Srstrnd, er Beli r fyrir.

eir orsteinn lgust herna um vrit ok hfu fimm skip. Herjuu eir va um sumarit ok var gott til fjr, en heldu heim at hausti ok hfu sjau skip.

Annat sumar lgu eir herna ok var illt til fjr, v at vkingar allir foruust . Ok er eir koma at skerjum eim, er Elfarsker heita, lgu eir at hfn um kveldit, ok gengu eir land orsteinn ok Beli ok yfir vert nesit, at er eir lgu undir. En er eir kmu yfir nesit, su eir tlf skip liggja tjldu svrtum tjldum. eir su tjld landi, ok rauk af. eir ttust at vita, at at mundi vera matsveinar. eir kstuu yfir sik dulklum ok gengu angat, ok er eir kmu ar at tjalddyrunum, frust eir bir dyrrnar, sv at ekki ni t at leggja reykinn. eir vru harorir, er mat geru, ok spyrja, hvat stafkrlum etta vri, at sv vru kyndugir, at vildu brenna inni ea kfa.

eir ltu endemliga ok svruu me dimmri raust ok sgu, at eir vildu afla sr matar, -- "ea hverr er s inn gti, er essum flota rr, er hr liggr vi land?"

"it munu vera heimskir karlar," segja eir, "at it hafi eigi heyrt getit fa, er kallar er Slysa-fi, sonr Herbrands ins hfumikla. eir eru brr ok tunfaxi. Ek veit enga frgri en undir slunni."

"Vel segi it," segir orsteinn. Litlu sar fru eir burt til manna sinna.

Snemma um morguninn bjuggust eir ok reru fram fyrir nesit. ptu eir egar herp. Hinir bjuggust skjtt vi ok tku til vpna sinna, ok tkst ar harr bardagi. Hafi fi li meira ok var sjlfr inn harfengasti. Brust eir sv lengi, at ekki mtti milli sj, hvrir sigruust.

Inn rija dag r orsteinn til uppgngu dreka ann, er Slysa-fi stri, ok Beli egar eftir honum, ruddust um drengiliga, drpu hvern mann fyrir framan siglu. r fi r lyftingunni mt Bela, ok ttust eir vi vpnaskipti nokkura stund. Brust sr Bela, v at fi var bi vpnfimr ok strhggr. v kom orsteinn at me Angrvail ok hggr til fa. at hgg kom hjlminn ok klauf allan bkinn ok brynjaan manninn at endilngu, en sverit kom siglubitann, ok fal ba eggteinana.

Beli mlti: "etta itt hgg, fstbrir, mun uppi vera, mean Norrlnd eru bygg."

San buu eir vkingum tv kosti, hvrt eir vildu gefast upp ok halda lfi ea eiga bardaga vi . eir beiddust heldr at iggja lf af eim. Gfu eir llum gri, v at eir vildu at gjarna iggja. Fengu eir mikit herfang. Lgu eir ar rjr ntr ok grddu menn sna ok heldu heim at hausti.


21. Bardagi vi Angant

At vrdgum bjuggust eir fstbrr heiman ok hfu fimmtn skip. Stri Beli dreka eim, er tt hafi Slysa-fi. at var gr gripr, skornir svrarnir ok grafnir ok gylltir mjk. Beli konungr hlaut drekann, v at hann var beztr gripr herfangi eira, er eir fengu eftir fa, en at var vani eira, at Beli tk jafnan ggripi eira, er eir fengu herfangi. Eigi tti annat skip betra en drekinn utan Elliinn, er tti tunfaxi, brir hans. essi skip hfu eir erft eftir Herbrand, fur sinn, ok var Ellii v betri, at hann hafi byr, hvert er hann vildi sigla. Kunni hann nliga mannsmli. En v hafi tunfaxi heldr hlotit Ellia en fi, at fa hafi hent at slys, at hann hafi drepit fur sinn ok mur, ok tti tunfaxa hann hafa fyrirgert arfi snum, ef at rttu skyldi fara. Var tunfaxi fyrir eim brrum sakir afls ok vaxtar ok fjlkynngi.

N lta eir fstbrr herna ok herjuu va um Austrveg ok finna ftt vkinga, v at allir stukku undan eim, er til frttu. Vru engir frgri menn hernai en orsteinn ok Beli.

at var einn dag, at eir lgust at andnesi einu. eir fstbrr sj rum megin undir nesinu liggja tlf skip ok ll str. eir ra skjtliga mti skipunum ok spyrja, hverr fyrir lii s.

Mar st upp vi siglu ok mlti: "Angantr heiti ek, sonr Hermundar jarls af Gautlandi."

" ert efniligr mar," segir orsteinn, "ea hversu gamall mar ertu?"

Hann svarar: "Ek er n ntjn vetra."

"Hvrt viltu heldr," segir Beli, "gefa upp skip n ok f ea halda bardaga mti oss?"

"v skjtara skal kjsa," segir Angantr, "sem kostir eru jafnari. Vil ek heldr verja f mitt ok falla me drengskap, ef ess verr auit."

" bst vi," segir Beli, "en vr munum at skja."

Bjuggust hvrirtveggju ok brjta upp vpn sn. orsteinn mlti vi Bela:, "at er ltil drengmennska at skja at eim me fimmtn skipum, en eir hafa eigi meir en tlf."

"Hv skulum vr eigi lta liggja hj rj skip?" segir Beli.

Geru eir sv. Var ar harr bardagi. Sv var li Angants harfengt, at eir Beli ok orsteinn ttust eigi meiri mannraun komit hafa, Brust eir ann dag til kvelds, sv at ekki mtti milli sj, hvrir sigrast mundu.

Annan dag bjuggust eir til orrostu. mlti Angantr: "at ykki mr r, Beli konungr, at vit spillum eigi mnnum okkrum lengr ok berjumst tveir hlmi, ok hafi s sigr, er annan vinnr."

Beli jtar essu; gengu san land ok kstuu feldi undir ftr sr ok brust drengiliga. allt ar til at Beli mddist. brust sr hann. ttist orsteinn sj, at Beli mundi ekki sigrast Angant ok sv kom at Beli var bi mr ok mjk at rotum kominn.

mlti orsteinn: "at ykki mr r, Angantr, at it ltti ykkrum bardaga, v at ek s, at Beli er yfirkominn af mi, en ek vil eigi hafa drengskap til at nast r, en veita honum, en sv mun at fara, ef verr banamar hans, at mun ek bja r hlm, ok tla ek, at okkar s eigi minni mannamunr en ykkar Bela. Mun ek fella ik hlmi, ok er at mikill skai, ef it ltizt bir. N vil ek bja r ann kost, ef gefr Bela lf, at vit sverjumst fstbrralag."

Angantr segir: "at ykki mr jafnaarbo, at vit Beli gerumst fstbrr, en v ykki mr mikit veitt, ef ek skal vera inn fstbrir."

Var etta san bundit fastmlum. eir vktu sr bl lfum ok gengu undir jararmen ok sru ar eia, at hverr skyldi annars hefna, ef nokkurr eira yri me vpnum veginn. San knnuu eir li sitt, ok vru hroin tvau skip af hvrum. eir grddu menn sna, er srir vru. Eftir at heldu eir burt aan rim skipum ok tuttugu ok heldu heim um haustit ok stu um kyrrt um vetrinn me mikilli viringu. ttu n engir menn frgri snum hernai en eir fstbrr.


22. orsteinn fann Sindra dverg

N er vrdagar kmu, bjuggust eir heiman fstbrr ok hfu rj tigi skipa. Heldu eir Austrveg ok herjuu ar ok um Svj ok allt it eystra salt. Fru eir vel me hernai snum, sem eir vru vanir, drpu vkinga ok rnsmenn, hvar sem eir gtu hent, en ltu bndr ok kaupmenn fara frii.

N er ar til at taka rum sta, er tunfaxi frttir fall fa, brur sns. tti honum at mikill skai. at er af honum at segja, at hann leitar rj sumur samfleytt eira fstbrra.

N er at at segja, at eir Beli konungr leggja einn dag at skerjum eim, er Brennieyjar heita. Leggja eir lgi ok bast vel um. Eftir at ganga eir fstbrr rr land ok ar til, er eir koma at einum b litlum. ar st mar fyrir dyrum ok klauf sk. Hann var grnni heklu ok furu digr. Hann heilsar orsteini me nafni.

orsteinn segir: "Okkar er mikill kennispeki munr, heilsar mr me nafni, en ek man eigi, at ek hafi st ik, ea hvat heitir ?"

"vant er nafn mitt," segir hann, "ek heiti Brennir, ok er ek Vfilsson, brir Vkings, fur ns. tti hann mik, er hann var hernai, er hann tti heima hj Hloga. Hefi ek hr upp vaxit eynni ok bit hr san. En hefir nokkut, orsteinn frndi, frtt til tunfaxa vkings?"

"Eigi," segir orsteinn, "ea hvat kanntu af honum at segja?"

"at" sagi Brennir, "at hann hefir leitat n um rj r, ok liggr hann hr rum megin eyjanna me llum snum flota. Vill hann hefna Slysa-fa, brur sns. Hann hefir fjra tigi skipa ok ll str. Hann er strr sem trll, en bta engi jrn."

"Hvat er n til ra?" segir orsteinn.

"Engi r kann ek r at gefa," segir Brennir, "nema getir fundit Sindra dverg, v at ek veit, at honum er illa vi hann, enda mun honum szt raskortr."

"Hvert er hans at vnta?" segir orsteinn.

"Hann heima eyjunni, er hr liggr skammt undan landi, er heitir in minni Brenniey. Hann br einum steini, en vnligt ykki mr, at getir hann fundit, en til reiu er r hr ntt."

"Hitt mun fyrir liggja," segir orsteinn, "at halda eigi kyrru fyrir." Gengu eir til skipa sinna.

San setti orsteinn fram bt ok reri til eyjarinnar. orsteinn gekk ar einn land. Ok er hann kom at einum lk, s hann, at tvau brn lku sr vi lkinn, piltr ok stlka, orsteinn frtti au at nafni.

Sveinninn nefndist Herraur, en pkan Herrr, "Hefi ek tnt gulli mnu," segir hn. "Veit ek at muni Sindra, fur mnum, illa lka. Mun ek eiga vn hirtingar."

orsteinn segir: "Hr er eitt gull, er ek vil gefa r."

Hn tk vi gullinu ok var gl vi, -- "ok skal ek etta f fur mnum, ea m ek ekki at gera, ef r vri bati ?"

"Eigi er at," segir orsteinn, "ok kom hingat fur num til tals vi mik ok fylg sv, at hann s rum me mr um hluti, er mik varar."

"v at eins get ek at gert," segir Herrr, "at Herraur, brir minn, fylgi mnum vilja, v at Sindri m ekki mti honum lta."

"Veiztu at," segir Herraur, "at ek fylgi r um alla hluti."

orsteinn spretti af sr silfrbelti ok gaf honum. ar fylgdi binn knfr.

Sveinninn mlti: "etta var vel gefit. Skal ek allan hug leggja, at itt ml gangi fram. B hr, til ess vi systkin komum aftr." N geri orsteinn sv.

En er stund lng var liin, kom ar Sindri dvergr ok au systkin me honum. Sindri heilsar orsteini glaliga ok mlti "Hvat viltu mr, orsteinn?"

"at," segir orsteinn, "at ek vilda, at legir r me mr, hversu ek gti unnit tunfaxa vking."

"ar s ek ekki r til," segir Sindri, "at nokkurr mennskr mar geti Faxa unnit. Miklu er hann verri vireignar en nokkurr annarr. Vil ek letja ik ess at halda til orrostu vi hann, v at ltr ar menn na, ok er r bezt at halda burt ntt undan eyjunum."

"at skal aldri vera," segir orsteinn. "tt ek viti at fyrir, at ek missa lfit, vil ek at heldr en flja at reyndu."

"at s ek, "segir Sindri, "at ert in mesta kempa. Legg ek at til me r, at affermir ll skip n ntt ok berir fjrhlut land, en hlair skipin af trjm ok grjti. San haf ik snemma at morgin ok kom fyrr at eim en eir vakna. Megi it kemba eim ekki hagligar tjaldklur. urfi it ess alls vi, ef r geti nokkurn bug Faxa unnit, v at at vil ek segja r, at v sr bta hann nokkur jrn, at hann btr eigi sverit Angrvaill. Hr er einn tygilknfr, er Herrr, dttir mn, vill gefa r ok launa r sv gullit, ok at tla ek, at hann bti tunfaxa, ef kemr honum hagliga vi. Herraur, sonr minn, mun v launa r beltit, at skalt nefna mik nafn, ef r ykkir nokkut bresta. Munu vit n skilja fyrst at sinni, ok far vel ok heill. at mli ek um, at mnar dsir s r jafnan til fylgis."

San fr orsteinn til bts sns ok reri til sinna manna. Bjst hann vi egar um nttina ok fri f af skipum, en grjt stainn. Ok er at var gert, kom Brennir karl af b ofan ok hafi kylfu stra hendi, alla slegna af jrni ok strum jrngddum. Hn var sv ung, at varla gat mealmar lyft af jru.

Brennir mlti: "Handvpn etta vil ek gefa r, orsteinn frndi, ok mun r einum vpnhft sakir unga, en mun hn heldr ltt vi tunfaxa. ykki mr n r, at Angantr hafi sverit Angrvail, en berist me kylfunni. at hn s ekki fimligt mefri, mun hn mannsk vera. Vilda ek n, frndi, geta veitt r meira li, en eigi hefi ek fng v." Snr hann land upp.


23. Bardagi vi tunfaxa

San greiddu eir rr fram fyrir nesit, er eir vru bnir, ok geta at lta, hvar tunfaxi liggr me llu snu skipalii. Ltu eir egar ganga grjtflaugina sv hart ok kaft, at eir drpu meir en hundra manna, r eir vknuu, en fr v er liit vaknai, tku eir snarpliga vi. Var bardagi inn mannskasti. Fell margt manna af eim fstbrrum, v at sv mtti at kvea, at Faxi skyti af hverjum fingri. Gekk sv allt til ntr. Vru hroin tu skip eira fstbrra.

Annan dag eftir tku eir til orrostu, ok gekk me vlku mti mannfallit sem inn fyrra dag. Ru eir jafnan til uppgngu skip Faxa ok geru mikinn mannskaa hvert sinn, en drekann Ellia kmust eir aldri fyrir vrn Faxa ok ess, at hann var sv borhr. En um kveldit vru hroin ll skip eira fstbrra nema drekinn fanautr.

at su eir ba daga, at sinn mar kom fram hvrn hamarinn ok skaut kafa t skip Faxa. ar su eir Sindra dverg, ok var mar fyrir hverri r. Fekk Faxi af v mikinn mannskaa. rum hamrinum var Brennir ok skaut heldr bogmannliga t skipin. Eigi var traust, at eigi fyki steinar skipin, ok leituu eir allir grunns, er hann kastai. Sukku af v mrg skipin fyrir Faxa. Var ok sv komit, at ll skip hans vru hroin nema Ellii.

etta var ann tma, er ntt var bjrt, ok heldu eir bardaga alla nttina. orsteinn r til uppgngu drekann ok Angantr ok Beli, en margt var manna eftir Ellia. Faxi hleypr fram mti eim fstbrrum, Angant ok Bela. eir eigast vi hart vpnaskipti. Bitu Faxa engi jrn, en eigi hfu eir lengi barizt, r sr brust ba. v kom orsteinn at ok sl me kylfunni sem honum var hgast utan vi vangann Faxa, en hann laut hvergi vi. sl orsteinn annat ok engu minna. leiddust Faxa hggin, ok stkk fyrir bor ok kaf, sv at iljar honum var at sj. eim var bilt bum, Bela ok Angant, eftir at fara. orsteinn hljp egar fyrir bor ok lagist eftir Faxa, en hann undan. Var v lkast sem hvalr legist ar, sem Faxi fr. Gekk sv lengi ok ar til, er Faxi kom land. En eir fstbrr brust vi menn, sem eftir vru, ok lttu eigi fyrr en eir hfu drepit alla, er drekanum vru. San tku eir sr bt ok reru til lands at eim Faxa ok orsteini.

N sem Faxi er land kominn, en orsteinn lagist at framan, reif Faxi upp stein ok sendi at orsteini, en hann fr kaf undan ok lagist t undan, ok var mikit fall af v, at steinninn kom nir. Upp tk hann annan ok inn rija, ok fru allir eina lei. Ok v kmu eir fstbrr, Angantr ok Beli. orsteinn kastai eftir kylfunni drekanum, er hann hljp fyrir bor, ok hafi Beli tekit upp kylfuna ok kom ar at, sem tunfaxi stendr, ok slr me kylfunni aftan undir hnakkann ok egar annat eftir, en Angantr grtti hann me strum steinum.

Tk Faxa n heldr at srna skallinn ok leiddist at ba undir eira hggum ok steypti sr kaf ofan af hamrinum. Lagist hann haf ok orsteinn eftir, ok er Faxi s at, sneri hann mti orsteini, ok takast eir til sundinu. Hfu eir sviptingar miklar ok strar. Fru hvrir ara kaf. kenndi orsteinn aflsmunar. ar kom, at Faxi fri orstein til grunna. Tk af honum sundltin. orsteinn ttist vita, at Faxi tlar at bta sundr barkann honum.

orsteinn mlti: "Hvat mun mr annan tma meiri rf r, Sindri dvergr, en n?"

orsteinn var vi at varr, at gripit var herar Faxa sv hart, at v nst var hann vi grunni niri ok orsteinn ofan honum. Hann var mjk mr ok jakar af umfangi eira. orsteinn tekr tygilknfinn, sem Sindri gaf honum. Hann stingr honum fyrir bringspalir Faxa, sv at skk allt upp at skafti. Reist hann nir allan kviinn at smrmum.

fann hann, at Faxi var eigi daur, v at hann mlti : "Mikil rekvirki hefir unnit, orsteinn, er hefir mr fyrir komit, v at ek hefi tt nutigi orrostur ok haft llum sigr nema essi. Ek hefi sigrazt tta tigi sinna einvgum, sv at ek hefi hlm gengit, en ek er n nu tigi ra gamall."

Ekki tti orsteini gagn, at hann fleiprai fleira, ef hann mtti at gera. Rak hann r honum innan at laust var.

N er at segja af eim Angant ok Bela, at eir tku sr skip ok reru fram sjinn ok leita at eim Faxa ok orsteini ok finna hvergi langan tma. kmu eir ar at, sem sjrinn var blandinn ok raur af bli. ttust eir vita, at ar mundi Faxi grunni niri ok orstein drepit hafa. Ok er stund lei, su eir, at flaut sjnum nokkut okkaligt. eir fru angat ok su ar fljta innyfli mikil ok slig. Litlu sar kom orsteinn upp ok var sv linn ok yfirkominn, at eigi gat hann flotit sjnum. Reru eir at honum ok drgu hann upp skipit. Var honum minni vn lfs, en ekki var hann mjk srr, en hlaupit var nir hold af beinum hnykla. Fru eir ok leituu honum hgenda. Raknai hann skjtt.

Fru eir aftr til eyjanna ok knnuu valinn, ok vru eigi meir en rjtigi manna grandi. Fru eir til Brennis karls ok kkuu honum lisemd sna. Sv fr orsteinn til innar minni Brennieyjar at finna Sindra dverg ok gaf honum gar gjafir, ok skildu me inni mestu vinttu. Tk orsteinn drekann Ellia sitt hlutskipti, en Beli hafi drekann fanaut, en Angantr tk sv mikit gull ok silfr sem honum lkai sitt hlutskipti. Gaf orsteinn Brenni, frnda snum, ll au skip, er eir kmust ekki me, en eir heldu burt rim skipum heim Sogn ok stu ar um vetrinn.


24. eir flagar unnu Orkneyjar

At vrdgum heldu eir herna. Angantr spyrr, hvert skyldi halda, segist hyggja, at eytt mundi vkingum Eystrasalti.

" skulum vr," segir Beli konungr, "halda vestr um haf, v at angat hfum vr ekki herjat r," segir hann.

N gera eir sv. egar eir koma til Orkneyja, ganga eir ar land ok herja, brenna byggir, en rna f. Gera eir mikit hervirki, en allt var hrtt vi ok stkk undan. Herraur ht jarl s, er stra tti eyjunum. En er hann spyrr etta hervirki, safnar hann lii mti eim ok fr ntr sem daga, ar til eir fundust vi ey , er heitir Papey. ar slr egar bardaga me eim. Var ar engi lismunr. eir brust sv tv daga, at ekki mtti milli sj, hvrir sigrast mundu. ar kom um sir, at mannfallinu hallai Herrau. Hruust skip hans. Nu eir brr uppgngu, ok ar kom um sir, at Herraur jarl fell ok flestallt li hans. San fru eir um allar eyjar ok lgu undir sik.

Eftir at bjuggust eir til heimferar. Bau Beli konungr orsteini eyjarnar ok gerast ar jarl yfir, en hann kvest at ekki vilja, -- "vil ek heldr vera hersir ok skilja ekki vi ik en heita jarl ok vera fjarlgr r at vistum."

bau hann Angant at vera ar jarl yfir, ok at hann, ok gerist hann jarl yfir eyjunum ok skyldi lka skatt rliga.

San heldu eir heim Sogn ok stu ar ann vetr. eir heldu menn sna vel, bi at vpnum ok klum. ttu n engir menn framari en eir fstbrr. eim var barna auit. Ht Helgi ok Hlfdan synir Bela, en Ingibjrg dttir. Var hn yngst eira systkina. orsteinn tti ann son, er Frijfr ht.

Haraldr x upp eyjunni hj Grmi, en egar hann hafi aldr til, lagist hann herna ok var inn frgasti mar, tt hans s ltt getit essi sgu. Helt hann nafni snu ok var kallar Haraldr kesja, ok er margt manna fr honum komit. eir orsteinn ok Beli, Grmr ok Haraldr heldu vinttu sinni, mean eir lifu.


25. Skipti orsteins ok Jkuls

N er ar til at taka, sem jkull Njrfason er, at hann stri Upplndum, er eir vru bir dauir, Njrfi ok Vkingr. Hfu eir vel haldit vinttu sinni allt til dauadags, Jkull aflai sr skipa ok fjr ok var inn harasti vkingr ok fr meallagi me her snum, en ekki betr. Gekk sv fram nokkur r, at hann var inn nafnfrgasti. Hann l hernai mest um Eystrasalt.

Eigi hfu eir orsteinn ok Beli lengi heima verit, r eir bjuggust herna, ok heldu sur me landi, sv gegnum Eyrarsund, ok herjuu Saxland um sumarit ok geru mikit hervirki ok fengu ar mikit f gulli ok silfri ok mrgum rum gersimum. San tluu eir at sigla heim, sem eir geru. Ok er eir kmu fyrir mynni Limafiri, kemr at eim stormr vers ok rak til hafs, ok skilja skjtliga skipin. Tekr sjr at ganga bi bor, ok stu allir menn austri. ar kemr, at essi stormr rekr upp naureka drekann Ellia at Borgundarhlmi einskipa.

ar kemr vi land ann tma Jkull me tu skipum ok ll vel bin sakir vpna ok manna. arf eigi at skum at spyrja, at Jkull lt skja at orsteini ok mnnum hans. orsteinn var ltt vi binn, v at eir vru mjk dasair af mi ok sjvargangi. essi bardagi var bi harr ok mannskr.

Var Jkull inn kafasti ok eggjai fast menn sna ok segir, at eir mundu aldri betra fri komast vi orstein, -- "mun oss ok vinlig brigzl vera, ef orsteinn kemst n undan."

Sttu eir at orsteini ok mnnum hans ok lttu eigi fyrr vi en menn hans vru allir fallnir, sv at engi mar st drekanum nema orsteinn einnsaman. Hann varist enn karlmannliga. Var at langan tma, at eir kmu engu sri hann. ar kom um sir, at eir kmu sv nrri honum, at eir kmu hann spjtalgum, ok hj hann au flestll af sr, v at sverit Angrvaill beit sem vant var. Jkull stti fast at ok lagi til hans spjti gegnum lrit. v hj orsteinn til Jkuls. at hgg kom hndina fyrir framan olboga ok tk af hndina. v gtu eir borit skjldu at orsteini ok tekit hann. var komit at kveldi, sv at eim tti eigi vgt at honum. Var settr fjturr ftr honum, en bogastrengr hendr. Vru fengnir til tlf menn at geyma hans um nttina.

Ok er allir vru land komnir nema eir tlf ok orsteinn, mlti hann: "Hvrt vili r heldr skemmta mr ea ek skemmti yr?"

eir kvu honum vant um skemmtun, at hann skyldi deyja egar morgin. orsteinn hugsai n sitt r ok ttist eigi vel staddr vera. Hann mlti hljtt fyrir munni sr: "Hvat mun ek n annan tma urfa n meir, Sindri flagi, en n, ef eigi vri lokit allri okkar vinttu?"

Sl dimmu yfir varmennina, ok v nst sofnuu eir allir. s orsteinn, hvar Sindri fr eftir skipinu ok at honum ok mlti: "Ltt ertu staddr n, orsteinn flagi, ok mun r at bjarga r."

Hann bls upp lsinn. San hj hann af honum bogastrenginn. Var orsteinn lauss. Tk hann sverit, v at hann vissi, hvar hann hafi vi at skilit. Sneri hann til varmanna ok drap alla.

San hvarf Sindri burt, en orsteinn tk sr bt ok reri land ok fr burt ok heim Sogn. Var ar fagnafundr me eim Bela, ok ttist hann orstein r helju heimt hafa. Jkull vaknar snemma um morgininn ok hugi gott til at taka bandingjann ok drepa. En er eir kmu ar, var bandinginn burtu, en varmenn dauir. ttust eir sakna vinar sta. Helt Jkull heim ok undi ltt vi sna fer, missi orsteins, en fengit au rkuml, at hann var aldri heill. Var hann kallar san Jkull inn einhendi.

eir fstbrr, Beli konungr ok orsteinn, sfnuu lii ok fru til Upplanda ok geru or Jkli ok hsluu honum vll til orrostu. Jkull safnai mnnum, ok stu margir heima, eir er lskyldugir vru undir Jkul, ok geru at fyrir vinttu sakir vi orstein. Ok er Jkull fekk ftt manna, treystist hann eigi a halda til orrostu vi , ok stkk hann r landi ok fr til Vallands til Vilhjlms, mgs sns. Tk hann ar rijung rkis til forra. Beli konungr ok orsteinn lgu undir sik Upplnd ok fru heim san ok settust um kyrrt.

Nokkuru sar kmu menn af Vallandi til mts vi orstein, eir er Jkull sendi. Var at at erendum, at Jkull bau orsteini sttir, ok skyldu eir finnast Limafiri ok hafa rj skip hvrir ok tengja saman sttir. orsteini fellst etta vel ge, sagist nauigr hafa tt fri vi Jkul sakir Njrfa konungs ok vinttu eira Vkings.

Var etta n starit. Fru sendimenn heim, en orsteinn bjst heiman um sumarit ok hafi drekann Ellia ok tvau skip nnur. Bela tti sj fer ekki vnlig, tti Jkull svikull ok trr. at var r hans, at hann sendi undan njsnarmenn at vita, hvrt allt vri tryggt af hendi Jkuls, ok fri sv aftr mt eim til Eyrarsunds. Sv geru eir ok kmu aftr ok sgu eim, at eir lgi Limafiri me rim skipum ok allt vri kyrrt um . Heldu eir fram ferinni fjrinn, ok fundust nefndum sta, ok gengu ar saman sttir me eim at sv fyrir skildu, at mannalt, verkar ok bardagar skyldi vera jafnt, en Jkull skyldi taka aftr rki sitt ok skyldi eigi vera skattgildr undir nokkurn mann. Rki at, er orsteinn tti at Upplndum, skyldi falla undir Jkul fyrir handarhggit. Me essu skyldu eir vera sttir. Fr Jkull heim rki sitt ok settist ar um kyrrt.

eir orsteinn ok Beli fru heim Sogn ok settust n at rkjum snum ok lttu llum hernai. ndu var Ingibjrg, kona orsteins, ok hafi Ingibjrg Beladttir hennar nafn. Frijfr x upp me fur snum. orsteinn tti dttur, er Vfreyja ht. Hn var roskin, er hr var komit sgunni, v at hn var getin hellinum hj Skellinefju, ok ar var hn fdd. Br henni um vsdm til mur sinnar. Hn tk Angrvail eftir orstein, fur sinn. Ok er margt gtra manna fr orsteini komit. tti llum mnnum orsteinn vera inn frgasti mar ok inn gtasti af eim mnnum, sem honum vru samtis.

Lkum vr hr n sgu orsteins Vkingssonar me essu efni, ok er in gamansamligasta.


Nettgfan - oktber 1999