TKA  TTUR  TKASONAR




1. Tki var me Hrlfi kraka

ann tma, er lfr konungr sat Sarpsborg, bar at til einn tma, at mikill mar ok kunnr gekk fyrir konunginn ok kvaddi hann, en konungr tk honum vel ok spuri hann at nafni. En hann nefndist Tki ok kvest vera Tkason, Tkasonar ins gamla. Hann beiddi konunginn at vera me hirinni nokkurt skei. Konungr veitti honum at ok skipai honum smiligt sti. Tki var fskiptinn ok drakk lngum ltit. Hann var siugr ok vifellinn ok okkaist hverjum manni vel. at fann konungr, at Tki var bi frr ok frttinn, leysti hann ok r llu vel ok vitrliga. tti konungi in mesta skemmtan at rum hans. at s menn, at Tki var gamall mar, en s eir, at hann hafi verit afburarmar at vexti ok vnleika.

at var einn dag, er konungr talai vi Tka ok spuri, hversu gamall mar Tki vri. Hann sagist at gerla vita, -- "en hitt veit ek, at mr var aldr skapar, at ek skylda lifa tv mannsaldra, ok ykki mr vn, at eir s brtt endair, at v sem flestra manna aldrar gerast."

Konungr mlti: "Muna muntu Hlf konung ok rekka hans ea Hrlf kraka ok kappa hans."

Tki svarar: "Man ek hvratveggju, v at ek var me eim bum."

Konungr spuri: "Hvrir ttu r ar frgri?"

Tki svarar: "at skulu r dma, herra, en ek skal segja yr ar til einn vintr. var ek sem ernastr mar, ok fr ek landa milli, ok hafa ek sveit manna valda me mr eptir v, sem mr tti standa ok vi mitt hfi vera, v at ek tti eim fram fylgja, er frknara lagi vru. Var at ok satt, at mr tti ftt frt. Fr ek va um lnd, ok vilda ek reyna rleik hfingja ok frgir kappa eira. Var at ok lagit mik me aldrinum, at ek skylda hvergi una lengr en tlf mnur ok vissa ek, at at gekk eptir.

spura ek til Hrlfs kraka, rleika hans ok mildi, frga ok framaverka ok hraustleika kappa hans, at eir vru lkir llum rum at afli ok allri atgervi. Gerumst ek fss at finna enna konung ok kappa hans.

Tk ek ok sveitungar mnir ar til, at ek kom fram Danmrku ok fund Hrlfs konungs. Gekk ek fyrir hann, ok kvadda ek hann. En hann tk mr vel ok spuri, hvat manna ek vri, en ek saga honum. Hann spuri mik at erendum, en ek sgumst vilja iggja at honum vetrvist. En hann kvest vi engan mann mat spara ok eigi mundi hann vi mik fyrstan ea sveitunga mna.

Ek spura , hvar ek skyldi sitja. Hann ba mik ar sitja, sem ek gta rutt mr til rms ok kippt manni r sti. Ek ba hann hafa kk fyrir. Treysta ek mr harla vel. R ek ar egar , er sat Bvarr bjarki. Konungr skildi at til, at eir skyldu ekki mti brjtast. Tk ek hendr Bvari, ok setta ek ftrna ftskemmilinn. Lt ek sga herarnar, en ek hera handleggina. Treysta ek af llu afli, en hann sat kyrr, sv at hvergi gat ek honum vikit. En stundum var hann raur sem bl, en stundum bleikr sem bast ea blr sem hel ea flr sem nr, sv at msir essir litir frust hann, sv br honum vi.

San tk ek hendr Hjalta inum hugpra. Herti sik ar hvrr sem gat, hann ok ek. Honum gat ek kippt framanveran stokk, en gat hann vallt vi rtt ok settist nir aptr fyrir mr. Gekk essu nokkura stund, ar til at ek gfumst upp.

Tk ek til Hvtserks ins hvata, ok treysta ek , sem ek orkaa. Gat ek honum fram kippt ok sv hverjum at rum. Fr ek sv kringum hllina, ok gekk aan af hverr r snu sti.

San sat ek ar, er mr lkai, ok mnir menn. Hfum vr allir in smiligstu sti. Var ar in mesta mikilmennska llu, ok ar hefi ek sv verit, at mr hefir bezt tt at llum hlutum.

En er sumar kom, gekk ek fyrir Hrlf konung, ok akkai ek honum vetrvistina, ok saga ek, at ek munda brottu vera. En hann bau mr me sr at vera, en ek unda v eigi.


2. Tki kom til Hlfs konungs

Fr ek enn va ok ar til, at ek spura til Hlfs konungs ok rekka hans. Var mikit af sagt, hvlkir hreystimenn eir vru. Fr ek enn ar til, at ek kom hingat Noreg ok fund Hlfs konungs. Gekk ek fyrir hann, ok kvaddi ek hann, en hann tk mr harla vel. En ek beidda hann vetrvistar, en hann kva mr at til reiu at sitja ar sv lengi sem ek vilda verit hafa. Ek spuri , hvar ek skylda sti hafa ok mnir menn. Hann ba mik ar sitja, sem ek gta kippt manni r rmi me jfnum skildaga ok Hrlfr kraki geri.

Geng ek ar at, sem sat tsteinn jarl ara hnd konungi. Tk ek hendr honum, ok tlaa ek honum r sti at kippa. Herta ek mik af llu megni, ok gat ek ekki at gert.

San gekk ek til Innsteins, til Hrks ins svarta, til Bjarnar, sv til Brar. Gat ek engum eira fram kippt. ann veg fr ek innan um alla hllina, at ek gat ar engum r sti kippt. Ok at er yr sannast at segja, herra, at eigi br ar sr meir vi inn yzti mar ok inn minnsti heldr en Bvarr bjarki.

San gekk ek aptr fyrir konung, ok spura ek , hvar ek skylda sitja, me v at ek gta hvergi rutt mr til rms. Hann sagi , at ek yra at sitja skr lgra en hans menn. Fr ek til stis, ar sem mr var skipat, ok mnir menn. Skorti ar engan fgnu, ann sem hafa urfti, ok ar tti mr ekki at nema at eina, er ek tti ar upp at sj til annarra manna, en arir menn nir til mn, ella hefi mr ar bezt tt. Skulu r n segja, herra, hvrir frgri vru."

"Aust er at," kva konungr, "at miklu sterkari hafa verit rekkar Hlfs konungs, en engi ykki mrr verit hafa konungrinn samta rvari ok betr at sr en Hrlfr kraki. En hvrt ertu skrr mar ea eigi?"

Tki svarar: "Ek er prmsigndr, en eigi skrr, sakar ess at ek hefi verit mist me heinum mnnum ea kristnum, en tri ek Hvtakrist. Er ek n ok ess erendis kominn yvarn fund, at ek vil skrast ok ann boskap hafa, sem r bji, v at mr ykkir eigi vst, at ek muna at af betra manni f mega."

Konungr var vi at glar, er hann vildi skrn taka ok gui jna. Var Tki san skrr af hirbyskupi lfs konungs ok andaist hvtavum.


Nettgfan - oktber 1997