YNGVARS  SAGA  VFRLA




1. Fr Eirki konungi ok ka

Eirkr ht konungr, er r fyrir Svju. Hann var kallar Eirkr inn sigrsli. Hann tti Sigri ina strru ok skildi vi hana sakir hgenda skapsmuna hennar, v at hn var kvenna strlyndust um allt at, er vi bar. Hann gaf henni Gautland. eira sonr var lfr svenski.

ann tma r Hkon jarl fyrir Noregi ok tti margt barna, en fr einni hans dttur munum vr nokkut segja, eiri er Aur ht. Eirkr konungr tti ok dttur, er eigi er nefnd. Hennar ba s hfingi af Svj, er ki ht, en konungi sndist varboit at gifta tignum manni dttur sna. Litlu sar ba hennar einn fylkiskonungr austan r Gararki, ok sndist konungi at gifta honum meyna, ok fr hn me honum austr Gararki. Nokkuru sar kom ki ar vart ok drap konunginn, en hafi burt me sr konungs dttur ok heim Svj ok gerir brkaup til hennar. At essu ri bundust tta hfingjar me ka ok sitja ar um hr undir reii konungs, v at konungr vildi ekki berjast vi ea gera sv mikit mannspell innan lands snum mnnum. au ki ttu son, er Eymundr ht.

Eptir etta br ki konungi sttir fyrir etta brri. Konungr tk v vel, ok n, er sv var komit, bir Eirkr konungr Auar, dttur Hkonar jarls r Noregi. Var eim mlum vel svarat, ok lt jarl sr ykkja betra, ef hann lti eigi naumg sinn sitja jafnhtt sr Svj. N var konunni heitit ok kvein brullaupsstefna, ok n fara or af nju millum eira ka ok konungs, ok br ki konungi sjlfdmi fyrir utan sektir, ok sttast at v. Konungr bst n vi brkaupi snu ok br til hfingjum innan lands ok nefnir fyrstan til ka, mg sinn, ok tta hfingja, er honum fylgdu.


2. Drp ka ok fr Eymundi

At nefndum degi kom Hkon jarl af Noregi til Svjar, ok verr ar mikit fjlmenni at Uppslum, v at ar vru allir inir bestu menn r Svj. ar vru margir sklar ok strir, fyrir v at ar vru margir hfingjar fjlmennir saman komnir, at ki vri fjlmennastr, egar lei Eirk konung ok Hkon jarl. v var ka s skli binn, er mestr var annarr. Ekki var dttir konungs ar n sonr eira, v at trligt tti vera bo konungs.

N sitja menn at boi um hr me mikilli glei ok kti. ndvera veisluna hafi ki mikil varhld sr, en v minni sem meir lei brullaupit, ar til at ein ntt var eptir veislunnar. kemr Eirkr konungr ar at eim llum vrum ok drap alla tta hfingjana, er at mtgangi hfu verit vi konung, ok einn veg ka. Eptir etta sleit veisluna. Fr Hkon jarl til Noregs ok hverr til sinna heimkynna. essi r kenna sumir menn Hkoni jarli, en sumir segja, at hann vri sjlfr at drpi eira.

N kastar konungr sinni eign allar jarir ok lausaf at, er eir tta hfingjar hfu tt. Hann hafi heim til sn Eymund ok mur hans. Eymundr vex upp me konungi gri viringu, ar til at Eirkr konungr andaist. San tk lfr rkit ok helt inni smu viringu vi Eymund sem fair hans hafi gert.

En er Eymundr var roskinn, minntist hann harma sinna, v at hann s hvern dag snar eigur fyrir augum sr ok ttist sviptr allri smd, v at konungr tk alla skatta af eignum hans. lfr konungr tti dttur, er Ingigerr ht. au Eymundr unnust mikit fyrir frndsemi sakir, v at hn var vel at sr um alla hluti. Eymundr var mikill mar vexti ok ramr at afli ok inn besti riddari.

Eymundr hugsar n sitt ml ok tti seinlig leirtting sinna harma ok tti betra at ba bran daua en lifa vi skemmd. Verr n at hans r, at er ann var varr vi, at tlf menn af hir konungs hfu farit eptir skatti au heru ok rki, er fair hans hafi tt, ferr hann me tlf menn ann skg, er lei eira l konungs manna, ok brust eir ar, ok var at harr bardagi me eim.

enna dag inn sama fr lngigerr eptir eim skgi ok fann alla lfltna neina Eymund, ok var hann mjk srr. San lt hn leggja hann vagn sinn ok k honum me sr ok lt gra hann laun. En er lfr konungr fr essi tendi, kvaddi hann ings ok geri Eymund sekan ok tlgan r llu snu rki. Ok er Eymundr var heill orinn, fekk Ingigerr honum skip laun, ok leggst hann herna ok verr gott til fjr ok manna.


3. Stt konunga

Nokkurum vetrum sar ba s konungr Ingigerar, er Jarizleifr ht ok r fyrir Gararki. Hn var honum gefin, ok hn fr austr me honum. En er Eymundr spuri au tendi, ferr hann austr angat, ok tekr Jarizleifr konungr vel vi honum ok au Ingigerr, v at var frir mikill Gararki, v at Burizleifr, brir Jarizleifs konungs, gekk rkit. Vi hann tti Eymundr fimm bardaga, en inum sasta var Burizleifr handtekinn ok blindar ok frr konungi. ar fekk hann of fjr gulli ok silfri ok margs konar gersemum ok gum gripum. sendi Ingigerr menn fund lfs konungs, fur sns, ok beiddi, at hann gfi upp jarir r, sem Eymundr tti, ok vri eir sttir, heldr en hann tti hers vn at honum; ok mtti sv kalla, at at lof fengist. v mli var Eymundr Hlmgari ok hi oft bardaga ok hafi sigr llum ok vann aptr mikit skattland undir konunginn. fsti Eymund at vitja eigna sinna ok hefir mikit li ok vel bit, v at hvrki skorti til f n vpn.

N fr Eymundr r Gararki me mikilli smd ok viringu af allri alu ok kemr n til Svjar ok sest at rki snu ok eignum, ok brtt aflar hann sr kvnfangs ok fr rks manns dttur, ok gat hann vi henni einn son, er Yngvarr ht.

etta fr lfr Svakonungr, at Eymundr var vi land kominn me miklu lii ok ngum fjrhlut ok hafi setst au rki, er tt hafi hans fair ok eir tta hfingjar, ok tti honum mikils um vert, en treystist eigi at at gera, v at hvern dag heyrir hann mrg strri fr Eymundi sg. Ok sitja n hvrir um kyrrt, v at hvrrgi vill til hneigja vi annan.

Eymundr sitr n rki snu, skipar v ok strir, sem konungar eru vanir, ok xlar rki sitt, v at hann gerist fjlmennr. Hann lt reisa sr hll mikla ok ba vegliga ok heldr ar bor hvern dag me miklu fjlmenni, v at hann hafi marga riddara ok ngan skipaher. Sitr hann n um kyrrt.

Vex Yngvarr n upp heima me fur snum, ar til at hann var nu vetra gamall. ba Yngvarr fur sinn at fara fund konungs ok annarra hfingja Svj. Hann leyfi honum at fara ok bj fer hans me smd. Yngvarr tk hjlm fur sns, er hann tti bestan, -- hann ar gullroinn ok settr gimsteinum, --ok sver gullbit, ok margar hafi hann arar gersemar. Fr Yngvarr n me fimmtnda mann fr fer snum, ok vru allir eira hestar brynjair ok sv eir sjlfir ok skjaldair, ok hfu gyllta hjlma ok ll vpn gulli bin ok silfri. Ok vi sv bit li ferr hann austan eptir Svj. Spyrst n va til ferar hans, ok skja hfingjar va mt honum ok bja honum til veislu. Hann ekkist at, ok gefa eir honum gar gjafir, en hann eim.

N ferr Yngvars frg va um Svj ok kemr til eyrna lfi konungi. Hann tti ann son, er nundr ht ok var it vnsta mannsefni ok eigi fjarri jafnaldri Yngvars. Hann ba fur sinn at fara mt Yngvari, frnda snum, ok fagna honum me smd, ok hann at, er hann ba, ok fr mt Yngvari me mikilli smd, ok var ar fagnafundr mikill. San fara eir til konungs fundar, ok gekk hann mt eim ok fagnai eim vel ok Yngvari ok leiir hann hll sna ok setti hann it nsta sr ok ba hann lengi me sr vera velkominn ok allt hans fruneyti. Hann kvest ar mundu dveljast um hr.

San berr hann fram gripi, sem fyrr var getit, hjlminn, sverit, ok mlti sv: "essar gjafir sendi fair minn r til styrks friar ok fastrar vinttu."

Konungr tk akksamliga vi gripunum, en kva Eymund eigi sr sent hafa. ar var Yngvarr ann vetr allan ok var best virr allra manna af konungi. At vri bjst Yngvarr til heimferar ok nundr me honum. gaf konungr Yngvari gan hest ok sul gylltan ok skip fagrt.

N ferr Yngvarr ok nundr burt me gu yfirlti af lfi konungi ok fara n til Eymundar. Ok el eir koma b Eymundar, var honum sagt, hverir komnir vru, en hann lt eigi sem hann heyri. N koma eir at hllinni, ok vildi nundr af baki stga, en Yngvarr ba ra hllina. eir gera sv, at eir ra allt innar fyrir hsti ymuudar. Hann heilsar eim vel ok spyrr tenda ea hv eir dirfist at fara me sv miklum styr, at ra hll hans.

svarar Yngvarr: " ek kom til lfs konungs, gekk hann mti mr me alla hir sna ok fagnai mr vel ok viruliga, en vilt n enga smd gera hans syni, er hann skir ik helm. N vittu, at fyrir etta rei ek hll na."

spratt Eymundr upp ok tk nund fang sr af hestinum ok kyssti hann ok setti nir ok kva alla skyldu honum jna innan hallar. San fri Yngvarr gjafirnar fur snum, r er hann sagi, at lfr konungr hafi sent honum til fasts friar. Er at hestr ok sull ok skip. sagi Eymundr, at lfr konungr hafi eigi honum sent, en lofai hann mjk, at hann hafi sv viruligar gjafir gefit Yngvari. Var nundr ar ann vetr.

At vri bjst hann heim at fara ok Yngvarr me honum. gefr Eymundr nundi hauk ann, at gullslitr var fjrum, ok fara eir burt vi sv bit ok koma fund lfs konungs, ok fagnar hann eim vel ok verr feginn eira aptrkvmu. fri nundr honum haukinn ok kva Eymund hafa hann sendan honum.

ronai konungr ok kva Eymund hafa mtt nefna sik, hann gaf haukinn, --"en kann vera, at hann hafi at hugat."

Nokkuru sar kallar hann til sn nund ok Yngvar ok mlti: "N skulu it fara aptr ok fra Eymundi at, er ek gef honum; en at er merki, v at ek hefi eigi sv arar drligar gjafir at gefa honum sem essi er. at fylgir v, at s mun jafnan sigr snt hafa, er at er fyrir borit, ok skal etta vera sttarmerki vr milli."

N fara eir aptr ok fru Eymundi merkit me vingjarnligum orum konungs. Eymundr tk akksamliga vi gjf konungsins ok kva skjtt skyldu aptr fara ok bja lfi konungi til sn ok mla sv: "Eymundr, jnn inn, br r til veislu me gvilja ok kann kk, at farir."

eir fru ok fundu lf konung ok sgu honum bo Eymundar. var lfr konungr harla feginn ok fr me miklu fjlmenni. Eymundr tk vel vi honum ok me mikilli smd, ok mltu eir til fastrar vinttu me sr ok heldu vel.

San fr konungr heim me gum gjfum, ok var Yngvarr jafnan me konungi, v at hann unni honum eigi minna en snum syni, Yngvarr var mikill mar vexti, vnn ok sterkr ok bjartlitar, vitr ok mlsnjallr, mildr ok strgjfull vi sna vini, en grimmr vi sna vini, kurteiss ok inn hraligsti llu vibragi, sv sem vitrir menn hafa honum til jafnat um atgervi vi Styrbjrn, frnda sinn, ea lf konung Tryggvason, sem frgastr mar hefir verit ok mun vera Norrlndum um aldr ok vi, bi fyrir gui ok mnnum.


4. Yngvarr heimti skatt

er eir frndr vru frumvaxta, nundr ok Yngvarr, var s j misstti vi lf konung, er Seimgalir heita ok hfu ekki skatt goldit um hr. sendi lfr konungr nund ok Yngvar me rimr skipum at heimta skatt. Koma eir vi land ok stefna ing vi landsmenn ok heimtu ar skatt af konungi eira. Sndi Yngvarr ar mikla atgervi sinni mlsnilld, sv at konungi ok mrgum rum hfingjum sndist ekki annat r en gjalda skattinn, sem til var kallat, fyrir utan rj hfingja, er eigi vildu fylgja konungs ri ok bnnuu at gjalda skattinn ok drgu li saman. En er konungrinn heyri eira tiltekjur, ba hann nund ok Yngvar berjast vi ok fekk eim li. eir brust, ok var ar mikit mannfall, r eir flu hfingjarnir. eim fltta var s tekinn, er mest hafi mti stait, at skattinn skyldi gjalda, ok festu eir hann upp, en tveir komust undan. eir tku ar miklar eigur at herfangi ok heimtu t skatta alla ok fara vi sv bit aptr til fundar vi lf konung ok fru honum mikinn fjrhlut gulli ok silfri ok gum gripum, ok hafi mikit aukist viring Yngvars essi fer, sv at konungr setti hann yfir ara hfingja Svj. Yngvarr tk sr frillu ok gat vi henni son ann, er Sveinn ht.

Me essi viringu var Yngvarr me lfi konungi, ar til at hann var tvtugr. gladdist hann, sv at hann kva aldri or fr munni. v tti konungi mikit mein ok spyrr, hvat veldr.

Yngvarr svarar: "Ef r ykkir mein at glei minni ok vilt mr sv vel sem ltr, gef mr konungs nafn me tign."

Konungr svarar: "Hverja hluti ara, sem beiir, tign ea fjrhlutum, mun ek gera. En etta m ek eigi, v at ek er eigi vitrari vrum frndum, ok eigi kann ek betr en vrir fyrri frndr."

essi hlutr var eim til sundrykkis, v at Yngvarr ba jafnan konungsnafns ok fekk eigi.


5. Fr leiangri Yngvars

bjst Yngvarr r landi at leita sr tlends rkis ok valdi sr li r landi ok rj tigi skipa, ll alskipu. etta fr n lfr konungr, at Yngvarr var ferar binn, ok sendi menn fund Yngvars ok ba hann dveljast ok iggja konungs nafn. Yngvarr kvast at mundu egit hafa, ef ess hefi fyrr kostr verit, en kvest binn at sigla, egar byrr gefr.

Litlu sar sigldi Yngvarr r Svj me rj tigi skipa, ok lgu eigi fyrr seglin en eir kmu Gararki, ok tk Jarizleifr konungr vi honum me mikilli smd. ar var Yngvarr rj vetr ok nam ar margar tungur at tala. Hann heyri umru v, at rjr r fellu austan um Gararki ok var s mest, sem miit var. fr Yngvarr va um Austrrki ok frtti, ef nokkurr mar vissi, hvaan s felli, en engi kunni at at segja.

bj Yngvarr fer sna r Gararki ok tlai at reyna ok kanna lengd r essarar. Hann lt biskup vgja sr boljrn ok tinnu. Fjrir menn eru nefndir me Yngvari til ferar: Hjlmvgi ok Sti, Ketill, er kallar var Gara-Ketill, hann var slenskr, ok Valdimarr. Eptir at heldu eir na me rjtigi skipa, ok snr Yngvarr stfnum austr ok lagi rkt vi, at engi skyldi land ganga utan hans leyfi. En ef nokkurr fri, skyldi s lta hnd ea ft. Mar skyldi vaka um ntt hverju skipi.

er eir hfu farit nokkura hr eptir nni, er fr v sagt, at Ketill tti vr at halda eina ntt, ok tti honum langt, er alan svaf, ok forvitnai hann land at ganga at sjst um ok var gengit lengra en hann tlai. Hann nam staar ok hlddist um. Hann s fram fyrir sik hs eitt htt ok gekk angat til ok inn hsit, ok ar s hann silfrketil yfir eldi ok tti at undarligt. Hann tk ketilinn ok rann lei til skipa. Ok er hann hafi farit um hr, s hann bak sr gurligan risa hlaupa eptir sr. Ketill gddi ferinni, ok dr saman me eim. Hann setr nir ketilinn ok tk r hdduna ok hleypr sem hann m ok sr aptr stundum. Hann sr, at risinn nemr staar, er hann kemr at katlinum. Gengr hann stundum at honum, en stundum fr, tk upp loksins ketilinn ok gekk til hssins, en Gara-Ketill gekk til skipa ok braut sundr hdduna ok lagi ftakistu sna.

En um morguninn, er menn vknuu ok gengu land, su menn sl liggja fr skipunum, v at dgg hafi fallit, ok sgu Yngvari. Hann ba Ketil segja, ef hann hefi ar farit, v at hann kva engan annan til, ok kvest eigi mundu drepa hann, ef hann segi it sanna til. Hann sagi ok ba sr lknar fyrir hlni ok sndi honum hdduna. Yngvarr ba hann eigi optar sv gera, ok sttust at v.

San sigldu eir marga daga ok um mrg heru ok ar til, at eir su annan si ok lit drum, ok af v skildu eir, at eir fjarlgust sn heru ea lnd. Einn aptan su eir langt fr sr sem hlft tungl sti jrunni. Um nttina eptir helt Valdimarr vr. Hann gengr land leit ess staar, er eir hfu st. Hann kom at ar, sem upph var fyrir honum, s er gullslitr var , ok s hann, hvat v olli, v at ar var allt akit ormum. En fyrir v at eir svfu, rtti hann spjtskepti sitt ar til, sem einn gullhringr var, ok dr hann at sr. vaknai einn yrmlingr, ok vakti s egar ara hj sr, uns Jaklus var vaktr. skundar Valdimarr til skipa ok sagi Yngvari it sanna allt. N ba Yngvarr menn vi bast orminum ok leggja skipunum til annarrar hafnar um vera na, ok sv gera eir. San sj eir hriligan dreka fljga angat yfir na. Margir flust fyrir hrslu sakir. Ok er Jaklus kom yfir skip at, sem prestar tveir stru, spj hann sv eitri, at bi tndust skip ok menn. San fl hann aptr yfir vera na til stva sinna.

San ferr Yngvarr marga daga eptir nni. hfust upp borgir ok strar byggir, ok sj eir gta borg. Hn var ger af hvtum marmarasteinum. En er eir nlguust borgina, su eir mikinn fjlda kvenna ok karlmanna. eim tti mikils um vert fegr , sem ar var, ok kvenna kurteisi, v at margar vru gtligar snum. bar ein af llum bi fyrir bnaar sakir ok fegrar. S in viruliga kona teiknai eim Yngvari, at eir skti fund hennar. gekk Yngvarr af skipi ok fund eirar innar tguligu konu. Hn spuri, hverir eir vri ea hvert eir gerist, en Yngvarr svarar engu, v at hann vildi freista, ef hn kynni fleiri tungur at tala; ok sv reyndist, at hn kunni at tala rmversku, versku, dnsku ok girsku ok margar arar, er gengu um Austrveg.

En er Yngvarr skildi hana essar tungur mla, sagi hann henni nafn sitt og spuri hana at nafni ok hverrar tignar hn vri.

"Ek heiti Silkisif," sagi hn, "ok em ek drottning essa lands ok rkis."

bau hn Yngvari til borgar me sr ok llu lii hans. Hann at. En borgarmenn taka skip eira me llum reia ok bru upp undir borgina. Yngvarr bj eina hll llu lii snu ok lukti hana vandliga, v at fullt var af bltskap allt umhverfis. Yngvarr ba vi varast allt samneyti heiinna manna, ok llum konum bannai hann at koma sna hll utan drottningu. Nokkurir menn gfu ltinn gaum at hans mli, ok lt hann drepa, ok san treystist engi at brjta at, er hann bau.

ann vetr var Yngvarr ar gu yfirlti, v at drottning sat hvern dag tali vi hann ok hennar spekingar, ok sagi hvrt eira ru mrg tendi. Jafnan sagi Yngvarr henni af almtti gus, ok fell henni vel skap s tra. Sv unni hn mikit Yngvari, at hn bau honum at eignast allt rkit ok konungs nafn, ok sjlfa sik gaf hn at lyktum hans vald, ef hann vildi ar stafestast, en hann kvest fyrst vilja rannsaka lengd rinnar ok iggja ann kost san.

er vrai, bjst Yngvarr brutt, en ba drottningu heila sitja me snu flki. Yngvarr fr ar til eptir nni, at hann kemr at fossi miklum ok rngum gljfrum. vru hvir hamrar, sv at eir drgu upp festum skip sn. San drgu eir au aptr na ok fru sv lengi, at eir uru vi ekki varir. En er lei sumarit, su eir fjlda skipa ra mt sr. au vru ll kringltt ok umhverfis rar fyrir borum. eir lgu sv mt, at Yngvarr tti einskis kost nema ba sta, v at sv fru skip eira sem fugl flygi. En r en eir fundust, reis einn mar upp r essu lii. S var skrddr konungs skra ok mlti margar tungur. Yngvarr agi vi. mlti hann nokkur or girsku. Yngvarr skildi, at hann ht Jlfr ok var r borginni Heliplim. Ok er konungr vissi nafn Yngvars ok hvaan hann var kominn ea hvert hann gerist at fara, bau hann honum me sr til sinnar borgar vetrlangt. Yngvarr lt sr eigi hfa at dveljast ok neitai. Konungr skildi hann til arvistar ann vetr. Yngvarr kva sv vera skyldu. fru ar til me li sitt til hafnar ok gengu land ok til borgarinnar. Ok er eim var aptr litit, su eir, at borgarmenn bru skip eira herum sr upp undir borgina, ar er lsa mtti. ar su eir um ll strti mikinn bltskap. Yngvarr ba sna menn vera bnrkna ok trfasta. Eina hll gaf Jlfr eim, ok ann vetr geymdi Vngvarr sv sna menn, at engi spilltist af kvenna viskiptum ea rum heinum dmi. En er eir fru nausynja sinna, gengu eir alvpnair ok lstu hllina mean. Engi mar skyldi ar inn koma nema konungr. Hann sat hvern dag tali vi Yngvar, ok sagi hvrr eira rum mrg tendi r snu landi, n ea forn.

Yngvarr spuri, ef hann vissi, hvaan s felli, en Jlfr kvest at vita me sannleik, at hn fell r uppsprettu eiri, "er vr kllum Lindibelti. aan fellr ok nnur til Rauahafs, ok er ar mikili svelgr, s er Gapi er kallar. milli sjvar ok rinnar er nes at, er Siggeum heitir. in fellr skammt, r hn fellr af bjargi Rauahaf, ok kllum vr ar enda heims. En essi inni, er hefir farit eptir, liggja ti illgeramenn strum skipum ok hafa ll skipin hulin reyri, sv at menn hyggja at eyjar, ok hafa alls konar vpn ok skoteld, ok meir eya eir mnnum me eldi en vpnum."

En borgarmnnum tti konungr sinn einskis g ess, er eir urftu, fyrir Yngvari ok heituust at reka hann af rkinu, en taka sr annan konung. Ok er Yngvarr heyri etta, ba hann konung gera vilja ls sns. Hann geri sv. Konungr ba Yngvar, at hann veitti honum li at berjast vi brur sinn. Hann var eira mttkari ok veitti mikinn jafna brur snum. Yngvarr ht liveislu, er hann fri aptr.


6. Vireign vi risa ok vkinga

At linum vetri heldr Yngvarr lii snu llu heilu r rki Jlfs. Ok er eir hfu farit um stund, kmu eir at fossi einum miklum. Af honum st stormr sv mikill, at eir uru at landi at leggja. En er eir kmu at landi, su eir spor gurligs risa. at var tta feta langt. ar vru sv hvir hamrar, at eir mttu eigi festum upp draga skipin. eir lgu fram me bjrgunum skipum snum, ar sem af sveif nni ok strauminum. Var ar hli ltit bjrgunum, ok gengu eir ar land, ok var ar slttlent ok blautlent. Yngvarr ba fella vi ok gera graftl, ok sv geru eir; tku san at grafa, en mltu dpt ok breidd dkisins aan fr, er in skyldi hlaupa. At essu vru eir sv, at mnuum skipti, r eir mttu ar skipum fara.

Ok er eir hfu lengi farit, s eir hs eitt ok hriligan risa hj sv illiligan, at eir hugu, at fjndinn vri. eir uru mjk hrddir ok bu gu sr miskunnar. ba Yngvarr Hjlmvga syngja slma gui til drar, v at hann var klerkr gr, ok htu sex dgra fstu me bnahaldi. San gekk risinn burt fr hsinu annan veg me nni. En er hann var burtu, gengu eir til hssins ok su ar ramligt virki. Ok er eir gengu hsit, su eir, at einn stlpi helt v upp; hann var smar r leiri. San tku eir at hggva stlpann umhverfis allt vi jrina, ar til at hsit skalf, egar eir hristu. Yngvarr ba taka stra steina ok bera til hssins. eir geru sv. En er aptnai, ba Yngvarr ganga virkit ok fela sik reyr. Ok er lei kveldit, su eir risann koma, ok hafi marga menn undir belti sr festa. Hann byrgi vandliga virkit ok sv hsit. San mataist hann. En er stund lei, forvitnuust eir, hvat hann hafist at, ok heyru til hans hryt mikinn. ba Yngvarr burt taka steina , sem eir hfu angat borit, ok bru stlpann, sv at ofan fell hsit. Risinn braust um fast, sv at undan komst annarr ftr hans. gekk Yngvarr til ok hans frunautar ok hjuggu af risanum ftinn me bolxum, v at hann var sv harr sem tr. Ok er v var lokit, skildu eir, at hann var daur. eir drgu ftinn til skips ok sltuu hvtasalti.

eir fru n ar til, at nni sktr sundr, ok sj eir fimm eyjar hrrast ok fara mt eim. Yngvarr ba menn sna vi bast. Hann lt taka eld me vgu eldsvirki. Brtt kom at eim ein eyin ok veitti eim hara grjthr, en eir hlfu sr ok skutu mti. En er vkingar fundu, at fast var fyrir, tku eir at blsa smibelgjum at ofni eim, sem eldr var , ok var af v mikili gnr. ar st ok ein eirtrumba, ok r henni fl eldr mikill eitt skipit, ok brann at ltilli stundu, sv at allt var at flska. En er Yngvarr s etta, harmai hann skaa sinn ok ba fra sr tundr me vgum eldi. San bendi hann upp boga sinn ok lagi r streng ok lt koma rvaroddinn tundrit me vgum eldi. En s r fl af boganum me eldinn trumbuna, er st r ofninum, ok snst eldrinn sjlfa heiingja, ok brann litlu augbragi eyin me llu saman, mnnum ok skipum. Ok eru arar eyjarnar at komnar. En egar Yngvarr heyrir smibelgjablstrinn, skaut hann vgum eldi ok eyddi sv v djfulsflki me gus fulltingi, at at var at engu utan flska.

Litlu sar kom Yngvarr til eirar uppsprettu, er in fell af. ar su eir dreka ann, at slkan hfu eigi fyrr st fyrir vaxtar sakir, ok mikit gull liggja undir honum. eir lendu ar skammt fr ok gengu allir land upp ok kmu ar at, sem drekinn var vanr at skra til vatns. S gata var harla brei. ba Yngvarr, at eir si salti eptir gtunni ok draga angat risaftinn, ok kvest at tla, at ar mundi drekinn at dveljast um hr. eir vru hljltir ok leituu sr hlis. En er s t var komin, at drekinn var vanr at skra til vatns, ok er hann kom gtuna, s hann, at salt var gtunni fyrir honum, ok tk hann at sleikja. Ok er hann kom ar, sem risaftrinn l, svalg hann hann egar. Hann var n lengr veginum en hann tti vanda til, v at rysvar hvarf hann aptr at drekka, hann var mileiis. En Yngvarr ok fruneyti hans fru til blis drekans ok su ar mikit gull ok sv heitt sem nrunnit afli. San hjuggu eir af staupinu me bolxum, ok var at f fjr, er eir fengu ar. su eir, at drekinn nlgaist. Sneru eir burt me mikit f ok flu at. ar var reyri vaxit. Yngvarr ba ekki forvitnast um drekann. eir gjru sem hann bau, utan fir menn stu ok su, at drekinn var illa vi skaa sinn. Hann reistist sporinn ok lt sem mar blstrar ok snerist hring gullinu. eir sgu slkt er eir su ok fellu san dauir nir.


7. Fr Yngvari ok Jlfi konungi

Eptir enna atbur fru eir Yngvarr burt ok knnuu nes at, er eir vru vi komnir. eir fundu ar einn kastala ok su ar standa mikla hll. Ok er eir kmu hllina, su eir hana vel innan bna ok fundu ar mikinn fjrhlut ok margar gersemar. spuri Yngvarr, ef nokkurr vildi ar eptir vera um nttina ok vita, hverra tenda hann kynni vss at vera. Sti kvest at eigi spara. En er aptnai, fr Yngvarr me li sitt til skipa, en Sti fal sik einhvers staar.

En er s var orit, sndist honum djfullinn koma manns sjnu ok mlti: "Siggeus ht mar styrkr ok mttugr. Hann tti rjr dtr. eim gaf hann mikit gull. En er hann d, var hann ar grafinn, sem n su r drekann. Eptir hann dauan fyrirmundi in elsta snum systrum gulls ok gersema. Hn spillti sr sjlf. Hennar dmi hafi nnur systirin. In rija lifi eira lengst ok tk arf eptir fur sinn ok forri essa staar, eigi at eins mean hn lifi. Hn gaf nafn nesinu ok kallai Siggeum. Hn skipar hverja ntt hllina me fjlda djfla, ok em ek einn af eim, sendr at segja r tendi. En drekar tu hr konungs ok dtra hans, en sumir menn tla, at au s at drekum orin. at skaltu vita, Sti, ok segja konungi yrum, Yngvari, at Haraldr Svakonungr fr fyrir lngu essa lei, ok frst hann Rauahafs svelg me snu fruneyti, ok er hann n kominn hr til forra. Ok til vitnis sgu minnar er hr varveitt merki hans hllinni, ok skal Yngvarr at me sr hafa ok senda at til Svjar, til ess at eir gangi eigi duldir, hvat af konungi eira er orit. at skaltu ok segja Yngvari, at hann mun essi fer deyja me miklum hluta lis sns. En , Sti, ert rangltr ok trlauss, ok v skaltu me oss eptir dveljast; en Yngvarr mun hjlpast af tr eiri, er hann hefir til gus."

agnai djfullinn, er hann hafi etta mlt. Alla nttina var ar yss mikill ok kall. En er morgnai, kom Yngvarr ar, ok sagi Sti honum at, er hann hafi st ok heyrt. Ok er Sti hafi lokit sinn frsgn, at llum sjendum fell hann daur nir.

N tekr Yngvarr merkit, er st hllinni, ok ferr til skipa sinna san me lii snu. Snr hann n aptr stfnum ok gaf nafn eim inum mikla forsi ok kallai Belgsta. gerust engi tendi, r en eir kmu rki Hrmundar konungs, er Jlfr ht ru nafni.

Ok er eir sigla at borginni annat sinn Helplim, lagi Jlfr konungr mt eim fjlda skipa ok ba Yngvar lgja seglin, --"v at n skaltu veita mr li mti Bjlfi, brur mnum, er Slmundr er kallar ru nafni, v at hann sjlfr ok synir hans tta vilja rna mik rkinu."

fr Yngvarr til borgarinnar, ok bjuggust til bardaga. Yngvarr lt reisa str hjl ok ll sett utan me hvssum tindum ok broddum; ar me lt hann sl herspora.

N safna konungar bir lii ok koma til ess staar, er eir hfu kveit sn millum. Ok er Yngvarr hafi um bist, var Bjlfr snu fjlmennari. Jlfr konungr fylkti lii snu mti brur snum. En er hvrirtveggju vru bnir, ptu eir herp. eir Yngvarr hleyptu hjlunum me llum herbnai, ok var af v mikit mannspell, ok raufst fylkingin. kom Yngvarr eim opna skjldu ok drap alla sonu Bjlfs konungs, en hann sjlfr fli undan.

Jlfr konungr stti eptir fast ok rak flttann, en Yngvarr ba sna menn eptir dveljast ok fara eigi sv fr skipum snum, --"at vinir vrir megi eim n. Heldr tki hr fjrhlut mikinn af vinum vrum, eim vr hfum hr drepit!"

ar tku eir margs konar gersemar ok mikinn fjrhlut ok bru til skipa. kom Jlfr me herinn ok fylkir lii snu ok lstr upp herpi, en Yngvari kom etta vart ok ltr hefjast undan. lt hann kasta hersporum fyrir ftr eim. at kunnu eir eigi at varast ok hlupu ar . Ok er eir kenndu hvassleik broddanna, hugust eir ornir fyrir fjlkynngi. En Yngvarr var eptir vi herbir, ok kjru ar f gersema. su eir mikinn kvennaflokk ganga til herbanna, ok tku at leika fagrt. Yngvarr ba sv varast konurnar sem ina verstu eitrorma. En er aptna tk ok herrinn bjst til svefns at fara, gekk kvenflkit herbir til eira, en s, er tignust var, skipai sr rekkju hj Yngvari. reiddist hann ok tk tygilknf ok lagi til hennar kvenskpin. En er liit s hans tiltekjur, tku eir at reka fr sr essar vendiskonur, ok vru nokkurir eir, at ei stust eira bllti af djfulligri fjlkynngi ok lgu hj eim. En er Yngvarr heyri etta, snerist fagnar silfrs ok glei vns mikinn harm, v at um morguninn lgu tjn menn dauir, er eir knnuu li sitt. San ba Yngvarr jara , sem dauir vru.


8. Daui Yngvars

En eptir etta bst Yngvarr af skyndingu burt me llu lii snu, ok sna n leiis ok fara n daga ok ntr, sv sem eir mega vi komast. En sv tekr stt at vaxa lii eira, at d allt it besta flk eira, ok meiri hlutr var fallinn en lifi. Yngvarr tk ok sttina, ok vru eir komnir rki Silkisifjar. Hann heimti til sn li sitt ok ba jara , sem dauir vru.

kallai hann til sn Gara-Ketil ok ara vini sna ok sagi: "Ek hefi stt tekit, ok get ek, at hn leii mik til bana, ok hefi ek ann sta, sem ek hefi til unnit. En me gus miskunn vnti ek, at gus sonr veiti mr sitt fyrirheit, v at af llu hjarta fel ek mik gui hendi hverju dgri, sl mna ok lkama, ok ek gtta sv essa ls sem ek kunna best. En at vil ek, at r viti, at af rttum gus dmi erum vr lostnir essi drepstt, ok allra mest er sj drepstt ok fjlkynngi, til mn ger, v at egar sem ek em daur, mun hverfa af sttin. En ess vil ek bija yr ok allra helst ik, Ketill, at r fri lkama minn til Svjar ok lti jara at kirkju. En fjrhlut mnum, eim er ek hefi hr gulli ok silfri ok drligum klum, v vil ek skipta lta rj stai: Einn rijung gef ek kirkjum ok kennimnnum, annan gef ek ftkum mnnum, inn rija skal hafa fair minn ok sonr minn. Beri Silkisif drottningu kveju mna! En fyrir allra hluta sakir vil ek bija, at r sit samykkir. En ef yr skilr , hverja stefnu hafa skal, lti Gara-Ketil ra, v at hann er yvar minnigastr."

San ba hann vel lifa ok finnast feginsdegi. Hann mltist marga vega vel fyrir ok lifi san f daga.

eir ba vandliga um lkam hans ok lgu kistu ok sneru san leiis um fer sna ok lendu vi borgina Citpolim. En er drottningin kenndi skip eira, gekk hn mti eim me miklum sma. Ok er hn s land ganga, gladdist hn, ok sndist henni sem mikit mundi at orit, ok ann mtti hn eigi sj, henni var meira at en um alla ara. Hn spuri tenda ok inniliga fr atburum um lflt Yngvars ok hvar eir ltu lkama hans. eir kvust hann jr grafit hafa. Hn sagi ljga ok kvest mundu lta drepa , ef eir segi eigi it sanna til. sgu eir henni, hverja mefer at Yngvarr bau eim at hafa me sinn lkama ok fjrhlut. San fengu eir henni lkama Yngvars. Hn lt bera hann til borgarinnar me miklum sma ok me drligum smyrslum til graftar ba.

ba drottning fara gus frii ok Yngvars. "Er s minn gu, sem yvarr er. Bii heila frndr Yngvars, er r komi til Svjar, ok bii nokkurn eira hingat koma me kennimnnum ok kristna enna l, ok skal hr kirkju gera, er Yngvarr skal hvla at.

En er Yngvarr andaist, var liit fr bur Jes Krist MXL ok einn vetr. var hann hlfrtugr, er hann d. at var ellefu vetrum eftir fall lfs konungs ins helga Haraldssonar.

eir Ketill bjuggust burt ok bu drottningu vel lifa, sneru n leiis ok hfu tlf skip. Ok er eir hfu farit um hr, skildi um veginn, ok skildust eir, me v at engi vildi eptir rum fara. En Ketill hafi rtta stefnu ok kom Gara, en Valdimarr kom einskipa t Miklagar. vitum vr eigi vst at segja, hvar nnur skip hafa nir komit, v at menn hyggja flest farist hafa, ok kunnum vr ekki at segja af Yngvari fleira. En vitum vr, at mrg strvirki hefir hann gert essi fer, au at frir menn munu mikit hafa fr sagt.

Ketill, er vr sgum fr, var um vetrinn Gararki ok fr eptir um sumarit Svj ok sagi au tendi, sem gerst hfu eira fer, ok fri angat fjrhlut Yngvars syni hans, er Sveinn ht, ok bar honum kveju drottningar ok orsending. Sveinn var ungum aldri ok var mikill vexti. Hann var sterkr mar ok inn lkasti fur snum. Hann reisti herna ok vildi reyna sik fyrst. Ok er nokkurir vetr vru linir, kom hann me miklu lii Gara austr ok sat ar um vetrinn.


9. Leiangr Sveins Yngvarssonar

Enn er sagt, at ann vetr gekk Sveinn ann skla, at hann nam margar tungur at tala, r er menn vissu um Austrveg ganga. San bj hann rj tigi skipa ok kvest halda vilja v lii fund drottningar. Hann hafi me sr marga kennimenn. Var eira str biskup s, er Rgeirr ht. Biskup vgi rysvar hluti ok hlutai rysvar, ok hlutaist sv til hvert sinn, at gu vildi, at hann fri. Biskup kvest feginn fara vilja.

N byrjar Sveinn fer sna r Gararki. En er eir hfu farit tv daga eptir nni, kmu heiingjar vara me nutigi skipa; at kalla Normenn galeiar. Heiingjar bast egar til bardaga ok sv hvrirtveggju, en hvrigir skildu, hvat arir sgu. En mean eir herklddust, skaut Sveinn mli snu til gus ok lt hluta, hvrt gus vili s, at eir berist ea fli vi sv mikit ofrefli. En hlutrinn bau eim at berjast, ok ht Sveinn at leggja nir herna, ef gu gfi honum sigr. Eptir etta tku eir at berjast, ok drpu eir Sveinn sv heiingja sem eir vildu, ok at lyktum flu heiingjar undan tutttugu skipum, en allt annat var drepit, ok fekk Sveinn ltit manntjn, en f sv mikit sem mest vildu eir hafa gulli ok alls kyns gripum.

San fru eir leiar sinnar, ar til at eir kmu vi land, ar sem Ketill hafi nt hddunni. ba Sveinn mestan hluta lis sns herklast, ok sv geru eir. Ok skamma stund fru eir, r eir su b mikinn ok ar hj mikinn mann, ok s kallai hriligri rddu. San dreif at hvaanva li. ess kyns l kalla menn Cyclpes. eir hfu lurka stra hndum, sem sar vri. eir bllruust saman ok hfu hvrki hlfar n vpn.

ba Sveinn, at bogmenn skyldu skjta sem hvatligast, ok kva eim eigi hfa at ba r sta, --"v at eir eru sv sterkir sem it arga dr ok hvir sem hs ea skgar."

San skutu eir ok drpu marga, en sru suma. var undarligr atburr, v at flu eir, sem meira mttu. Sveinn bannai eim eptir at hlaupa ok kva eigi mundu hli. San runnu eir binn ok rntu ar miklu f skinnum ok klum ok silfri ok llum drum mlmi ok fru n til skipa ok sneru leiis.

er eir hfu lengi farit, s Sveinn, at fjrr skarst inn landit. Hann ba angat leggja skipunum. eir vru ess fsir, v at eir vru margir ungir menn. Ok er eir nlguust landit, su eir kastala ok marga bi. tta menn su eir renna ok undruust fer eira. Einn eira landsmanna hafi fjr hendi ok rtti fjarstafinn ok san sjlfa fjrina. etta sndist eim friarmark. geri Sveinn ok friarmark af sinni hendi. San lgu eir at landi, en landsmenn flykktust saman undir einum hamri me msum kaupskap. Sveinn ba sna menn land ganga, ok keyptust eir vi ok landsmenn, ok skildu hvrigir, hvat arir mltu.

rum degi gengu menn Sveins enn til kaupa vi landsmenn, ok keyptust vi um hr. vildi einn girskr mar ripta skinnakaup at, er eir hfu nkeypt. reiddist heiinginn ok laust knefa snum nasir honum, sv at bl stkk jr. br inn girski sveri ok hj heiingjann tv hluti. hlupu landsmenn burt me miklu pi ok kalli, ok v nst kom saman herr vgr. ba Sveinn sna menn herklast ok ganga mt eim, ok tkst me eim harr bardagi ok kafr, ok fell fjldi heiingja, v at eir vru allir hlfarlausir. En er eir su sik ofrlii borna, flu eir undan, en eir Sveinn tku ar mikinn fjrhlut, er hinir hfu fr hlaupit, ok bru til skipa.

En eptir enna atbur halda eir Sveinn burt aan ok lofuu gu fyrir sigr sinn. eir fara n um hr, ar til at eir su svnaflokk mikinn einu nesi undir gnpu einni vi na, ok hljupu nokkurir menn land ok vildu drepa au, ok sv geru eir. tku au at hrna htt, sem undan kmust, ok hljupu land upp. En v nst su eir mikinn her fara af landi ofan til skipanna, ok fr einn mar nokkut sv fr liinu fram. S hafi rj epli ok varp einu lopt upp, ok kom at nir fyrir ftr Sveini, ok egar ru eptir; at kom ok sama sta.

kvest Sveinn eigi mundu ba ins rija eplisins: "essu fylgir nokkurr djfulligr kraptr ok rammr trnar."

Sveinn lagi r streng ok skaut at honum. rin kom nef honum. var v lkast at heyra, sem horn brestr sundr, ok vatt hann upp vi hfinu, ok su eir, at hann hafi fugls nef. San pir hann htt ok hljp mt lii snu ok sv hverr land upp, sem fara mtti, er eir su sast til.


10. Bardagi vi heiingja

Eptir etta snr Sveinn til skipa sinna, ok fara n lei sna. Ok er eir hfu skamma stund farit, er fr v sagt, at eir su um daginn, at tu menn leia eptir sr kvikendi nokkut. at tti eim nokkut undarligt, v at mikinn turn af vium gervan su eir standa baki drinu. gengu land fimm tigir manna, eira er mest forvitni var , hverja nttru drit hafi. En er eir su skipaliit, er drit leiddu, flust eir ok fyrirltu drit. En Sveins menn gengu til drsins ok vildu leia eptir sr, en at drap hfinu nir, sv at at gekk eigi r sta, at eir tki allir at toga r taugir, er vru hfinu drsins. hugu eir, at me nokkurum vlum mundi um bit, eim er eir skildu ekki, at eir tu gtu leitt drit. leituu eir sr rs ok gengu fr drinu ok flust reyri, sv at eir mttu sj ll tendi til drsins. Ok nokkuru sar risu landsmenn upp ok gengu til drsins. eir tku togit ok lgu tveggja vegna aptr me hlsinum ok sv gegnum eitt vertr, er st turninum, ok heimta sv upp hfu drsins, v at leikandi var borunni. En er Sveins menn su drit rtt standa, hlaupa eir angat til sem hvatast. eir tku ok leiddu drit angat, sem eir vildu. En me v at eir vissu eigi nttru drsins ok hvat v urfti til matar at tla, lgu eir drit spjtum, til ess at at fell dautt. San fru eir ofan til skipa ok tku rrarleii.

En v nst su eir fjlda heiingja landit upp, ok ganga fram strndina ok gera eim Sveini friarmark, en eir leggja egar at landi skipunum. ar var hfn g. Ok n leggja eir mt sn millum, ok keypti Sveinn ar margar gersemar. buu heiingjar snum kaupunautum eitt hs til veislu, ok at gu eir. En er eir kmu hsit, su eir alls konar krsir fram settar ok ngt ins besta drykkjar. En er Sveins menn settust undir borit, signdu eir sik; en er heiingjarnir su gera krossmark, rust eir ok hljupu at eim. Sumir bru me hnefunum, en sumir reittu , ok klluu hvrirtveggja sr til lis.

Ok er Sveinn heyri kall sinna manna ok s viskipti eira, mlti hann: "Hverr veit, nema sj samkunda snist oss mikla glei?"

Sdan gerist hann eptir eim ok bir alla sna menn herklast. En er Sveinn hafi fylkt lii snu, su eir ok, hvar heiingjar hfu snu lii fylkt ok at eir bru mann blgan fyrir liinu ok hfu hann fyrir merki. rgast Sveinn um vi Rgeir biskup, hvat til ra skyldi taka.

Biskup mlti: "Ef heiingjar vnta sr sigrs af lkneskju nokkurs vonds manns, hyggjum at, hv skyldugt oss er at vnta fulltingis af himni, ar er sjlfr Kristr drottinn lifir ok lknar; s er hfingi allrar kristni ok geymandi allra lifendra ok daura. Fyrirberi r sigrmark Krists vrs ins krossfesta fyrir liinu me kalli hans nafns, ok vntum oss aan sigrs, en heiingjum aldrtila."

Eptir essa eggjun biskups tku eir heilagan kross me lkneskju drottins ok hfu at fyrir merki ok bru fyrir liinu. gengu eir hrddir mt heiingjum, en lrir menn til bnar. Ok er saman laust liinu, uru heiingjar blindir ok margir felmsfullir ok flu brtt undan, ok hljp sinn veg hverr, sumir na, en sumir fen ea skga. ar frust margar sundir heiingja.

En er flttinn var rekinn, lt Sveinn jara lk eira, er ar hfu fallit; en er etta var gert, ba Sveinn li sitt at varast at forvitnast heiinna manna siu, "v at meir hefir," sagi hann, "aflast essari fer manntjns en vaxtar."


11. Sveinn vann drekann

San fr Sveinn brott ok allt ar til eim sndist sem hlft tungl sti jru. ar leggja eir at landi ok ganga ar land. segir Ketill Sveini au tendi, sem gerst hfu, er eir Yngvarr vru ar. San ba Sveinn li sitt fr skipum drfa til fundar vi drekann. San fara eir ok koma skg einn mikinn, er st vi drekablit, ok flust ar. San sendir Sveinn nokkura unga menn til drekans at forvitnast, hvat ar vri ttt. eir su, at ormarnir svfu ok vru harla margir. l Jaclus hring um alla ara. tk einn eira at rtta spjtskapt sitt til gullhrings nokkurs, ok kom skaptit vi einn yrmling. En er s vaknar, vakti s ara hj sr, ok v nst vaknai hverr at rum, uns Jaclus reistist upp. Sveinn st vi eik eina mikla ok lagi r streng, en tundr var sett rvaroddinn sv mikit sem mannshfu me vgum eldi. En er Sveinn s, at Jaclus frist loft ok hann stefndi skip eira ok flaug me gapanda munni, sktr Sveinn rinni me eldinum vga munn orminum, ok rann sv til hjartans, at einni svipstundu fell hann daur nir. En er eir Sveinn su at, lofuu eir gu me fagnai.


12. Sveinn fekk Silkisifjar

Eptir enna atbur ba Sveinn, at eir hvtuu burt fr daun eim ok flu, er af var. San sna eir til skipa hvatliga braut, ok geru sv flestir allir fyrir utan sex menn, er til drekans gengu fyrir forvitnissakir, ok fellu eir nir dauir. angrai enn n marga menn mjk s daunn, at eigi fengi fleiri lflt ar af.

bjst Sveinn aan hvatliga ok ferr, uns hann kemr rki Silkisifjar drottningar. Hn gengr mti eim me mikilli smd. En egar eir Sveinn ganga af skipum, gengr Ketill eira fyrstr mt drottningu, en hn gaf ekki at honum gaum ok sneri at Sveini ok vildi kyssa hann, en hann hratt henni fr sr ok kvast eigi vilja kyssa hana, heina konu, --"ea fyrir hv viltu mik kyssa?"

Hn svarar: "v, at einn hefir augu Yngvars, at v er mr snist."

San var vi eim tekit me smd ok viringu. En san er hn vissi, at biskup var ar kominn, var hn fegin. talai biskup tr fyrir henni, ok hfu au tlk milli sn, v at biskup kunni eigi tungu at mla, er hn mlti, ok fekk hn brtt skilning andligrar speki ok lt skrast. En at eim mnai sama var skrr allr borgarlrinn.

Eigi miklu sar stefndi drottning ing fjlmennt me umri landsmanna. Ok er ar var mikit fjlmenni saman komit, var Sveinn Yngvarsson skrddr purpura ok san sett krna hfu honum, ok klluu allir hann konung sinn; ok ar me giftist drottning honum.


13. Sveinn lt kirkju gera

Eptir essa veislu fr Sveinn konungr fjlmennr um rki sitt ok sv drottning. ar er ok biskup fer ok lrir menn, v at Sveinn konungr ltr kristna landit ok ll au rki, sem drottning hafi r stjrnat. En er sumra tk ok sv hafi megnast kraptr guligrar miskunnar v landi, at at var allt alkristit orit, vildi Sveinn konungr ok hans fruneyti ba fer sna heim til Svjar ok lta vita frndr sna sannendi um hans fer. En er drottning var vr essarar tlanar, ba hn, at hann sendi li sitt heim, en hann sti kyrr sjlfr.

Sveinn svarar: "Eigi vil ek senda li mitt fr mr, v at eim er at mikill hski mrgu lagi, er til essarar ferar skulu rast, sv sem fyrr reyndist, er engi var foringi ok fyrirfrst allt liit ok villtist msa vegu."

En er drottning heyri essi or konungs ok s ar vilja me, mlti hn: "Ekki skaltu sv fara skyndiliga, ef ek m ra, v at sv m vera, at eigi viljir vitja essa rkis ea tnist sv mikilli hskafer sem segir sjlfr fr. Ok sj, hvat r hlir at styrkja kristnina ok lta kirkjur reisa, v at fyrst skaltu kirkju lta gera innan borgar mikla ok viruliga, ok ef s verr sv sem at ek vilda, skal at eiri jara lkama fur ns. En er rr vetr eru linir, skaltu fara frii."

N er sv gert sem drottning beiir, at Sveinn konungr dvaldist ar rj vetr at sinni. En at inum rija vetri var alger mikil kirkja borginni. ba drottning biskup til koma.

En er biskup var skrddr, spuri hann: " hvers nafni viltu, drottning, lta vgja kirkjuna?"

Hn svarar. "Til drar heilgum Yngvari konungi, ess er hr hvlir, skal essa kirkju vgja."

Biskup svarar: "Hv viltu sv, drottning? Ea hefir Yngvarr jarteiknum skinit eptir daua sinn? v at eina kllum vr helga, er skna jarteiknum, er lkamir eira eru jr grafnir."

Hn svarar: "Af yrum munni heyra ek, at meira vri ver fyrir gui stafesti rttrar trar ok vani heilagrar star en dr jarteikna; en ek dmi, sem ek reyndi, at Yngvarr var stafastr heilagri st vi gu."

er drottning kva , at sv skyldi vera, vgi biskup musterit gui til drar ok llum helgum me nafni Yngvars. San var hggvin n steinr ok lagr lkami Yngvars ok settr yfir kross dr me viruligum bnai. lt biskup messu syngja optliga fyrir sl Yngvars ok leyfi flkinu at kalla Yngvarskirkjuna.


14. Fr heimildarmnnum

At essum hlutum af linum bst Sveinn til burtferar ok ferr sunnan, uns hann kemr Svj. Landsmenn tku vi honum me fagnai ok mikilli smd. Var honum landit boit. En er hann heyri at, neitai hann v skjtt ok kvast aflat hafa sr betra lands ok rslla ok lst enn mundu ess vitja.

En er tveir vetr vru ti, siglir Sveinn r Svju, en Ketill dvaldist ar eptir, ok lst hann sv heyra sagt, at Sveinn vri Grum um vetrinn ok bjst um vrit aan ok sigldi at sumarmagni r Gararki, ok vissu menn at sast til hans, at hann sigldi na.

En Ketill fr til slands fund frnda sinna ok stafestist ar ok sagi fyrstr fr essu, en at vitum vr, at nokkurir sagnamenn segja, at Yngvarr hafi verit sonr Eymundar lfssonar, v at eim ykkir honum at meiri smd at segja hann konungsson. En gjarna vildi nundr gefa til allt sitt rki, ef hann mtti Yngvars lf aptr kaupa, v at allir hfingjar Svju vildu hann gjarna konung hafa yfir sr. En ess verr enn n af sumum mnnum spurt, fyrir hv at Yngvarr vri eigi sonr Eymundar lfssonar, en v viljum vr lei svara: Eymundr, sonr lfs, tti son, er nundr ht. S var inn lkasti Yngvari margri nttru ok allra helst vfrli sinni, sv sem til vsar bk eiri, er heitir Gesta Saxonum ok er sv ritat: "Fertur, quod Emundus, rex Sveonum, misit filium suum, Onundum, per Mare balzonum, qui, postremo ad amazones veniens, ab eis interfectus est."

Sv segja sumir menn, at eir Yngvarr fri tvr vikur, at eir su ekki, nema eir tendruu kerti, v at saman luktust bjrgin yfir nni, ok var sem eir reri helli ann hlfan mnu. En vitrum mnnum ykkir at ekki sannligt vera mega, nema in felli sv rngt, at gnpar tki saman ea vri skgar sv rngir, at saman tki ess meal, er gnpur stist . En at etta megi vera, er eigi sannligt.

En essa sgu hfum vr heyrt ok ritat eptir forsgn eirar bkr, at Oddr munkr inn fri hafi gera ltit at forsgn frra manna, eira er hann segir sjlfr brfi snu, v er hann sendi Jni Loptssyni ok Gizuri Hallssyni. En eir, er vita ykkjast innviruligar, auki vi, ar sem n ykkir skorta. essa sgu segist Oddr munkr heyrt hafa segja ann prest, er sleifr ht, ok annan Glm orgeirsson, ok inn rii hefir rir heitit. Af eira frsgn hafi hann at, er honum tti merkiligast. En sleifr sagist heyrt hafa Yngvars sgu af einum kaupmanni, en s kvest hafa numit hana hir Svakonungs. Glmr hafi numit at fur snum, en rir hafi numit af Klkku Smssyni, en Klakka hafi heyrt segja ina fyrri frndr sna.

Ok ar lyktum vr essa sgu.


Nettgfan - september 1997