EGILS  SAGA




1. kafli

lfur ht maur, sonur Bjlfa og Hallberu, dttur lfs hins arga. Hn var systir Hallbjarnar hlftrlls Hrafnistu, fur Ketils hngs. lfur var maur svo mikill og sterkur, a eigi voru hans jafningjar, en er hann var unga aldri, l hann vkingu og herjai. Me honum var flagsskap s maur, er kallaur var Berlu-Kri, gfugur maur og hinn mesti afreksmaur a afli og ri; hann var berserkur. eir lfur ttu einn sj bir, og var me eim hin krsta vintta.

En er eir rust r hernai, fr Kri til bs sns Berlu; hann var maur strauugur. Kri tti rj brn; ht sonur hans Eyvindur lambi, annar lvir hnfa; dttir hans ht Salbjrg; hn var kvenna vnst og skrungur mikill; hennar fkk lfur; fr hann og til ba sinna. lfur var maur auugur bi a lndum og lausum aurum; hann tk lends manns rtt, svo sem haft hfu langfegar hans, og gerist maur rkur.

Svo er sagt, a lfur var bsslumaur mikill. Var a siur hans a rsa upp rdegis og ganga um sslur manna ea ar er smiir voru og sj yfir fna sinn og akra, en stundum var hann tali vi menn, er ra hans urftu. Kunni hann til alls g r a leggja, v a hann var forvitri. En dag hvern, er a kveldi lei, gerist hann styggur, svo a fir menn mttu orum vi hann koma; var hann kveldsvfur. a var ml manna, a hann vri mjg hamrammur; hann var kallaur Kveld-lfur.

au Kveld-lfur ttu tvo sonu; ht hinn eldri rlfur, en hinn yngri Grmur. En er eir xu upp, voru eir bir miklir menn og sterkir, svo sem fair eirra var. Var rlfur manna vnstur og gjrvilegastur; hann var lkur murfrndum snum, gleimaur mikill, r og kafamaur mikill llu og hinn mesti kappsmaur; var hann vinsll af llum mnnum. Grmur var svartur maur og ljtur, lkur fur snum, bi yfirlits og a skaplyndi; gerist hann umsslumaur mikill; hann var hagur maur tr og jrn og gerist hinn mesti smiur; hann fr og oft um vetrum sldfiski me lagnarsktu og me honum hskarlar margir.

En er rlfur var tvtugs aldri, bjst hann herna. Fkk Kveld-lfur honum langskip. Til eirrar ferar rust synir Berlu-Kra, Eyvindur og lvir, - eir hfu li miki og anna langskip, - og fru um sumari vking og fluu sr fjr og hfu hlutskipti miki. a var nokkur sumur, er eir lgu vking, en voru heima um vetrum me ferum snum. Hafi rlfur heim marga drgripi og fri fur snum og mur. Var bi gott til fjr og mannviringar. Kveld-lfur var mjg efra aldri, en synir hans voru rosknir.


2. kafli

Aubjrn ht konungur yfir Firafylki. Hraldur ht jarl hans, en rir sonur jarlsins.

var Atli hinn mji jarl; hann bj Gaulum. Hans brn voru au Hallsteinn, Hlmsteinn, Hersteinn og Slveig hin fagra.

a var einu hausti, a fjlmennt var Gaulum a haustblti. s lvir hnfa Slveigu og geri sr um ttt; san ba hann hennar, en jarlinum tti manna munur og vildi eigi gifta hana. San orti lvir mrg mansngskvi um hana. Svo miki geri lvir sr um Slveigu, a hann lt af herfrum, og voru herfrum rlfur og Eyvindur lambi.


3. kafli

Haraldur, sonur Hlfdanar svarta, hafi teki arf eftir fur sinn Vk austur; hann hafi ess heit strengt a lta eigi skera hr sitt n kemba, fyrr en hann vri einvaldskonungur yfir Noregi; hann var kallaur Haraldur lfa. San barist hann vi konunga, er nstir voru, og sigrai , og eru ar langar frsagnir; san eignaist hann Upplnd. aan fr hann norur rndheim og tti ar margar orustur, ur hann yri einvaldi yfir llum rndalgum.

San tlaist hann a fara norur Naumudal hendur eim brrum, Herlaugi og Hrollaugi, er voru konungar yfir Naumudal. En er eir brur spuru til ferar hans, gekk Herlaugur haug ann me tlfta mann, er ur hfu eir gera lti rj vetur. Var san haugurinn aftur lokinn. En Hrollaugur konungur veltist r konungdmi og tk upp jarls rtt og fr san vald Haralds konungs og gaf upp rki sitt. Svo eignaist Haraldur konungur Naumdlafylki og Hlogaland; setti hann ar menn yfir rki sitt.

San bjst Haraldur konungur r rndheimi me skipalii og fr suur Mri, tti ar orustu vi Hnjf konung og hafi sigur; fll ar Hnjfur. eignaist Haraldur konungur Normri og Raumsdal.

En Slvi klofi, sonur Hnjfs, hafi undan komist, og fr hann Sunnmri til Arnviar konungs og ba hann sr fulltings og sagi svo:

"tt etta vandri hafi n bori oss a hendi, mun eigi langt til, a sama vandri mun til yvar koma, v a Haraldur, tla eg, a skjtt mun hr koma, er hann hefir alla menn rlka og j, sem hann vill, Normri og Raumsdal. Munu r hinn sama kost fyrir hndum eiga, sem vr ttum, a verja f yvar og frelsi og kosta ar til allra eirra manna, er yur er lis a von, og vil eg bjast til me mnu lii mti essum ofsa og jafnai; en a rum kosti munu r vilja taka upp a r, sem Naumdlir geru, a ganga me sjlfvilja nau og gerast rlar Haralds. a tti fur mnum vegur a deyja konungdmi me smd heldur en gerast undirmaur annars konungs gamals aldri. Hygg eg, a r muni og svo ykja og rum eim, er nokkurir eru bori og kappsmenn vilja vera."

Af slkum fortlum var konungurinn fastrinn til ess a safna lii og verja land sitt. Bundu eir Slvi samlag sitt og sendu or Aubirni konungi, er r fyrir Firafylki, a hann skyldi koma til lis vi . En er sendimenn komu til Aubjarnar konungs og bru honum essa orsending, rst hann um vi vini sna, og ru honum a allir a safna lii og fara til mts vi Mri, sem honum voru or til send. Aubjrn konungur lt skera upp herr og fara herbo um allt rki sitt; hann sendi menn til rkismanna a boa eim til sn.

En er sendimenn konungs komu til Kveld-lfs og sgu honum sn erindi og a, a konungur vill, a Kveld-lfur komi til hans me alla hskarla sna, Kveld-lfur svarar svo:

"a mun konungi skylt ykja, a eg fari me honum, ef hann skal verja land sitt og s herja Firafylki; en hitt tla eg mr allskylt a fara norur Mri og berjast ar og verja land eirra. Er yur a skjtast a segja, er r hitti konung yvarn, a Kveld-lfur mun heima sitja um etta herhlaup og hann mun eigi herlii safna og eigi gera sna heimanfer a berjast mti Haraldi lfu, v a eg hygg, a hann hafi ar byri nga hamingju, er kon-ungur vor hafi eigi krepping fullan."

Fru sendimenn heim til konungs og sgu honum erindislok sn, en Kveld-lfur sat heima a bm snum.


4. kafli

Aubjrn konungur fr me li sitt, a er honum fylgdi, norur Mri og hitti ar Arnvi konung og Slva klofa, og hfu eir allir saman her mikinn. Haraldur konungur var og noran kominn me snu lii, og var fundur eirra fyrir innan Slskel; var ar orusta mikil og mannfall miki hvorratveggju lii. ar fllu r Haralds lii jarlar tveir, sgautur og sbjrn, og tveir synir Hkonar Hlaajarls, Grjtgarur og Herlaugur, og margt anna strmenni, en af lii Mra Arnviur konungur og Aubjrn konungur. En Slvi klofi komst undan fltta og var san vkingur mikill og geri oft skaa mikinn rki Haralds konungs og var kallaur Slvi klofi. Eftir a lagi Haraldur konungur undir sig Sunnmri.

Vmundur, brir Aubjarnar konungs, hlt Firafylki og gerist ar konungur yfir. etta var s um hausti, og geru menn a r me Haraldi konungi, a hann skyldi eigi fara suur um Sta haustdegi. setti Haraldur konungur Rgnvald jarl yfir Mri hvoratveggju og Raumsdal og sneri norur aftur til rndheims og hafi um sig miki fjlmenni.

a sama haust veittu synir Atla heimfr a lvi hnfu og vildu drepa hann. eir hfu li svo miki, a lvir hafi enga vistu og komst me hlaupi undan. Fr hann norur Mri og hitti ar Harald konung, og gekk lvir til handa honum og fr norur til rndheims me konungi um hausti, og komst hann hina mestu krleika vi konung og var me honum lengi san og gerist skld hans.

ann vetur fr Rgnvaldur jarl hi innra um Eisj suur Fjru og hafi njsnir af ferum Vmundar konungs og kom um ntt, ar sem heitir Naustdalur, og var Vmundur ar veislu. Tk ar Rgnvaldur jarl hs eim og brenndi konunginn inni me nu tigum manna. Eftir a kom Berlu- Kri til Rgnvalds jarls me langskip alskipa, og fru eir bir norur Mri. Tk Rgnvaldur skip au, er tt hafi Vmundur konungur, og allt a lausaf, er hann fkk. Berlu-Kri fr norur til rndheims fund Haralds konungs og gerist hans maur.

Um vori eftir fr Haraldur konungur suur me landi me skipaher og lagi undir sig Fjru og Fjalir og skipai ar til rkis mnnum snum; hann setti Hrald jarl yfir Firafylki.

Haraldur konungur var mjg gjrhugall, er hann hafi eignast au fylki, er nkomin voru vald hans, um lenda menn og rka bendur og alla , er honum var grunur , a nokkurrar uppreistar var af von, lt hann hvern gera anna hvort, a gerast hans jnustumenn ea fara af landi brott, en a rija kosti sta afarkostum ea lta lfi, en sumir voru hamlair a hndum ea ftum. Haraldur konungur eignaist hverju fylki ul ll og allt land, byggt og byggt, og jafnvel sjinn og vtnin, og skyldu allir bendur vera hans leiglendingar, svo eir, er mrkina ortu, og saltkarlarnir og allir veiimenn, bi sj og landi, voru allir eir honum lskyldir.

En af essari jn flu margir menn af landi brott, og byggust margar aunir va, bi austur Jamtaland og Helsingjaland og Vesturlnd, Suureyjar, Dyflinnar ski, rland, Normand Vallandi, Katanes Skotlandi, Orkneyjar og Hjaltland, Freyjar. Og ann tma fannst sland.


5. kafli

Haraldur konungur l me her sinn Fjrum; hann sendi menn ar um land fund eirra manna, er eigi hfu komi til hans, er hann ttist erindi vi eiga.

Konungs sendimenn komu til Kveld-lfs og fengu ar gar vitkur; eir bru upp erindi sn, sgu a konungur vildi, a Kveld-lfur kmi fund hans. "Hann hefir," sgu eir, "spurn af, a ert gfugur maur og strttaur; muntu eiga kost af honum viringar mikillar; er konungi miki kapp v a hafa me sr menn, a hann spyr, a afreksmenn eru a afli og hreysti."

Kveld-lfur svarar, sagi, a hann var gamall, svo a hann var ekki til fr a vera ti herskipum. "Mun eg n heima sitja og lta af a jna konungum."

mlti sendimaur: "Lttu fara son inn til konungs; hann er maur mikill og garplegur. Mun konungur gera ig lendan mann, ef vilt jna honum."

"Ekki vil eg," sagi Grmur, "gerast lendur maur, mean fair minn lifir, v a hann skal vera yfirmaur minn, mean hann lifir."

Sendimenn fru brott, en er eir komu til konungs, sgu eir honum allt a, er Kveld-lfur hafi rtt fyrir eim. Konungur var vi styggur og mlti um nokkurum orum, sagi, a eir myndu vera menn strltir, ea hva eir myndu fyrir tlast.

lvir hnfa var nr staddur og ba konung vera eigi reian. "Eg mun fara fund Kveld-lfs, og mun hann vilja fara fund yvarn, egar er hann veit, a yur ykir mli skipta."

San fr lvir fund Kveld-lfs og sagi honum, a konungur var reiur og eigi myndi duga, nema annar hvor eirra fega fri til konungs, og sagi, a eir myndu f viring mikla af konungi, ef eir vildu hann ast, sagi fr miki, sem satt var, a konungur var gur mnnum snum, bi til fjr og metnaar.

Kveld-lfur sagi, a a var hans hugbo - "a vr fegar munum ekki bera gfu til essa konungs, og mun eg ekki fara fund hans; en ef rlfur kemur heim sumar, mun hann aubeinn essar farar og svo a gerast konungs maur. Segu svo konungi, a eg mun vera vinur hans og alla menn, er a mnum orum lta, halda til vinttu vi hann. eg mun og halda hinu sama um stjrn og umbo af hans hendi sem ur hafi eg af fyrra konungi, ef konungur vill, a svo s, og enn sar sj, hversu semst me oss konungi."

San fr lvir aftur til konungs og sagi honum, a Kveld-lfur myndi senda honum son sinn, og sagi, a s var betur til fallinn, er var eigi heima. Lt konungur vera kyrrt; fr hann um sumari inn Sogn, en er haustai, bjst hann a fara norur til rndheims.


6. kafli

rlfur Kveld-lfsson og Eyvindur lambi komu um hausti heim r vking. Fr rlfur til fur sns.

Taka eir fegar tal sn milli; spyr rlfur eftir, hva veri hefir erindum eirra manna, er Haraldur sendi anga. Kveld-lfur sagi, a konungur hafi til ess or sent, a Kveld-lfur skyldi gerast maur hans ea sonur hans annar hvor.

"Hvernig svarair ?" kva rlfur.

"Eg sagi svo sem mr var hug, a eg myndi aldrei ganga hnd Haraldi konungi, og svo myndu i gera bir, ef eg skyldi ra. tla eg, a r lyktir muni vera, a vr munum aldurtila hljta af eim konungi."

" verur allmjg annan veg," sagi rlfur, "en mr segir hugur um, v a eg tla mig skulu af honum hljta hinn mesta frama, og til ess er eg fastrinn a fara fund konungs og gerast hans maur, og a hefi eg sannspurt, a hir hans er skipu afreksmnnum einum. ykir mr a allfsilegt a koma eirra sveit, ef eir vilja vi mr taka. Eru eir menn haldnir miklu betur en allir arir essu landi. Er mr svo fr sagt konungi, a hann s hinn mildasti af fgjfum vi menn sna og eigi sur ess r a gefa eim framgang og veita rki eim, er honum ykja til ess fallnir. En mr spyrst ann veg til um alla , er bakverpast vilja vi honum og ast eigi hann me vinttu, sem allir veri ekki a manna; stkkva sumir af landi brott, en sumir gerast leigumenn. ykir mr a undarlegt, fair, um svo vitran mann sem ert og metnaargjarnan, er vildir eigi me kkum taka vegs emd , er konungur bau r. En ef ykist vera forspr um a, a vr munum hljta af konungi essum farna og hann muni vilja vera vor vinur, hv frstu eigi til orustu mti honum me konungi eim, er ert ur handgenginn? N ykir mr a smilegast a vera hvorki vinur hans n vinur."

"Eftir gekk a," kva Kveld-lfur, "er mr bau hugur um, a eir myndu engir sigurfr fara, er brust vi Harald lfu norur Mri. En slkt sama mun a vera satt, a Haraldur mun vera a miklum skaa mnum frndum. En , rlfur, munt ra vilja athfnum num. Ekki ttast eg a, tt komir sveit me hirmnnum Haralds, a eigi ykir hlutgengur ea jafn hinum fremstum llum mannraunum. Varast a, a eigi tlir hf fyrir r ea keppist vi r meiri menn; en eigi muntu fyrir vgja a heldur."

En er rlfur bjst brott, leiddi Kveld-lfur hann ofan til skips, hvarf til hans og ba hann vel fara og ba heila hittast.


7. kafli

Bjrglfur ht maur Hlogalandi; hann bj Torgum; hann var lendur maur, rkur og auugur, en hlfbergrisi a afli og vexti og kynfer. Hann tti son, er ht Brynjlfur; hann var lkur fur snum. Bjrglfur var gamall og ndu kona hans, og hafi hann selt hendur ll r syni snum og leita honum kvonfangs. Brynjlfur tti Helgu, dttur Ketils hngs r Hrafnistu. Brur er nefndur sonur eirra; hann var snemma mikill og frur snum og var hinn mesti atgervismaur.

a var eitt haust, a ar var gildi fjlmennt, og voru eir Bjrglfur fegar gildinu gfgastir menn; ar var hlutaur tvmenningur ftnum, sem sivenja var til. En ar a gildinu var s maur, er Hgni ht; hann tti b Leku; hann var maur strauigur, allra manna frastur snum, vitur maur og ttsmr og hafi hafist af sjlfum sr. Hann tti dttur allfra, er nefnd er Hildirur. Hn hlaut a sitja hj Bjrglfi. Tluu au margt um kveldi; leist honum mrin fgur. Litlu sar var sliti gildinu.

a sama haust geri Bjrglfur gamli heimanfr sna og hafi sktu, er hann tti, og rjtigi menn; hann kom fram Leku, og gengu eir heim til hss tuttugu, en tu gttu skips. En er eir komu binn, gekk Hgni mt honum og fagnai vel, bau honum ar a vera me snu fruneyti, en hann ekktist a, og gengu eir inn stofu. En er eir hfu afklst og teki upp yfirhafnir, lt Hgni bera inn skapker og mungt. Hildirur bndadttir bar l gestum.

Bjrglfur kallar til sn Hgna bnda og segir honum, a - "erindi er a hinga, a eg vil, a dttir n fari heim me mr, og mun eg n gera til hennar lausabrullaup."

En Hgni s engan annan sinn kost en lta allt svo vera sem Bjrglfur vildi. Bjrglfur keypti hana me eyri gulls, og gengu au eina rekkju bi. Fr Hildirur heim me Bjrglfi Torgar. Brynjlfur lt illa yfir essi rager.

au Bjrglfur og Hildirur ttu tvo sonu; ht annar Hrekur, en annar Hrrekur.

San andast Bjrglfur; en egar hann var t hafinn, lt Brynjlfur Hildiri brott fara me sonu sna; fr hn Leku til fur sns, og fddust ar upp synir Hildirar; eir voru menn frir snum, litlir vexti, vel viti bornir, lkir murfrndum snum; eir voru kallair Hildirarsynir. Ltils virti Brynjlfur og lt ekki hafa af furarfi eirra. Hildirur var erfingi Hgna, og tk hn og synir hennar arf eftir hann og bjuggu Leku og hfu au fjr; eir voru mjg jafnaldrar, Brur Brynjlfsson og Hildirarsynir. eir fegar, Brynjlfur og Bjrglfur, hfu lengi haft finnfer og finnskatt.

Norur Hlogalandi heitir fjrur Vefsnir. ar liggur ey firinum og heitir lst, mikil ey og g; henni heitir br Sandnesi. ar bj maur, er Sigurur ht; hann var augastur norur ar; hann var lendur maur og spakur a viti. Sigrur ht dttir hans og tti kostur bestur Hlogalandi; hn var einbirni hans og tti arf a taka eftir Sigur, fur sinn.

Brur Brynjlfsson geri heimanfer sna, hafi sktu og rj tigu manna; hann fr norur lst og kom Sandnes til Sigurar. Brur hefur uppi or sn og ba Sigrar. v mli var vel svara og lklega, og kom svo, a Bri var heiti meyjunni. R au skyldu takast a ru sumri. Skyldi Brur skja norur anga ri.


8. kafli

Haraldur konungur hafi a sumar sent or rkismnnum eim, er voru Hlogalandi, og stefndi til sn eim, er ur hfu eigi veri fund hans. Var Brynjlfur rinn til eirrar ferar og me honum Brur, sonur hans. Fru eir um hausti suur til rndheims og hittu ar konung. Tk hann vi eim allfeginsamlega. Gerist Brynjlfur lendur maur konungs. Fkk konungur honum veislur miklar, arar en ur hafi hann haft; hann fkk honum og finnfer, konungssslu fjalli og finnkaup. San fr Brynjlfur brott og heim til ba sinna, en Brur var eftir og gerist konungs hirmaur.

Af llum hirmnnum virti konungur mest skld sn; eir skipuu anna ndvegi. eirra sat innst Auunn illsklda; hann var elstur eirra, og hann hafi veri skld Hlfdanar svarta, fur Haralds konungs. ar nst sat orbjrn hornklofi, en ar nst sat lvir hnfa, en honum hi nsta var skipa Bri; hann var ar kallaur Brur hvti ea Brur sterki. Hann virtist ar vel hverjum manni; me eim lvi hnfu var flagsskapur mikill.

a sama haust komu til Haralds konungs eir rlfur Kveld-lfsson og Eyvindur lambi, sonur Berlu-Kra. Fengu eir ar gar vitkur; eir hfu anga snekkju, tvtugsessu, vel skipaa, er eir hfu ur haft vking; eim var skipa gestaskla me sveit sna.

er eir hfu ar dvalist, til ess er eim tti tmi til a ganga fund konungs, gekk ar me eim Berlu-Kri og lvir hnfa. eir kveja konung.

segir lvir hnfa, a ar er kominn sonur Kveld-lfs - "sem eg sagi yur sumar, a Kveld-lfur myndi senda til yvar; munu yur heit hans ll fst; megi r n sj sannar jartegnir, a hann vill vera vinur yvar fullkominn, er hann hefir sent son sinn hinga til jnustu vi yur, svo skrulegan mann sem r megi n sj. Er s bn Kveld-lfs og allra vor, a takir vi rlfi vegsamlega og gerir hann mikinn mann me yur."

Konungur svarar vel mli hans og kvest svo gera skyldu - "ef mr reynist rlfur jafnvel mannaur sem hann er snum fulldrengilegur."

San gerist rlfur handgenginn konungi og gekk ar hirlg, en Berlu-Kri og Eyvindur lambi, sonur hans, fru suur me skip a, er rlfur hafi norur haft. Fr Kri heim til ba sinna og eir Eyvindur bir. rlfur var me konungi, og vsai konungur honum til stis milli eirra lvis hnfu og Brar, og gerist me eim llum hinn mesti flagsskapur.

a var ml manna um rlf og Br, a eir vru jafnir a frleik og vxt og afl og alla atgervi. N er rlfur ar allmiklum krleikum af konungi og bir eir Brur.

En er veturinn lei af og sumar kom, ba Brur sr orlofs konung a fara a vitja rs ess, er honum hafi heiti veri hi fyrra sumar. En er konungur vissi, a Brur tti skylt erindi, lofai hann honum heimfer. En er hann fkk orlof, ba hann rlf fara me sr norur anga; sagi hann, sem satt var, a hann myndi ar mega hitta marga frndur sna gfga, er hann myndi eigi fyrr s hafa ea vi kannast. rlfi tti a fsilegt, og f eir til ess orlof af konungi, bast san, hfu skip gott og fruneyti, fru lei sna, er eir voru bnir. En er eir koma Torgar, senda eir Siguri menn og lta segja honum, a Brur mun vitja ra eirra, er eir hfu bundi me sr hi fyrra sumar. Sigurur segir, a hann vill a allt halda, sem eir hfu mlt; gera kvei um brullaupsstefnu, og skulu eir Brur skja norur anga Sandnes.

En er a eirri stefnu kom, fara eir Brynjlfur og Brur og hfu me sr margt strmenni, frndur sna og tengdamenn. Var a sem Brur hafi sagt, a rlfur hitti ar marga frndur sna, er hann hafi ekki ur vi kannast. eir fru, til ess er eir komu Sandnes, og var ar hin prlegasta veisla. En er loki var veislunni, fr Brur heim me konu sna og dvaldist heima um sumari og eir rlfur bir. En um hausti koma eir suur til konungs og voru me honum vetur annan.

eim vetri andaist Brynjlfur. En er a spyr Brur, a honum hafi ar arfur tmst, ba hann sr heimfararleyfis, en konungur veitti honum a; og ur eir skildust, gerist Brur lendur maur, sem fair hans hafi veri, og hafi af konungi veislur allar, vlkar sem Brynjlfur hafi haft. Brur fr heim til ba sinna og gerist brtt hfingi mikill; en Hildirarsynir fengu ekki af arfinum


9. kafli

Haraldur konungur bau t leiangri miklum og dr saman skipaher, stefndi til sn lii va um land; hann fr r rndheimi og stefndi suur land. Hann hafi a spurt, a her mikill var saman dreginn um Agir og Rogaland og Hraland og va til safna, bi ofan af landi og austan r Vk, og var ar margt strmenni saman komi og tlar a verja land fyrir Haraldi konungi.

Haraldur konungur hlt noran lii snu; hann hafi sjlfur skip miki og skipa hir sinni. ar var stafni rlfur Kveld-lfsson og Brur hvti og synir Berlu-Kra, lvir hnfa og Eyvindur lambi, en berserkir konungs tlf voru sxum. Fundur eirra var suur Rogalandi Hafursfiri; var ar hin mesta orusta, er Haraldur konungur hafi tt, og miki mannfall hvorratveggju lii. Lagi konungur framarlega skip sitt, og var ar strngust orustan. En svo lauk, a Haraldur konungur fkk sigur, en ar fll rir haklangur, konungur af gum, en Kjtvi hinn augi fli og allt li hans, a er upp st, nema a, er til handa gekk.

Eftir orustuna, er kanna var li Haralds konungs, var margt falli, og margir voru mjg srir. rlfur var sr mjg, en Brur meir, og enginn var sr konungsskipinu fyrir framan siglu, nema eir, er eigi bitu jrn, en a voru berserkir. lt konungur binda sr manna sinna og akkai mnnum framgngu sna og veitti gjafir og lagi ar mest lof til, er honum tti maklegir, og ht eim a auka viring eirra, nefndi til ess skipstjrnarmenn og ar nst stafnba sna og ara frambyggja. orustu tti Haraldur konungur sasta innan lands, og eftir a fkk hann enga vistu, og eignaist hann san land allt. Konungur lt gra menn sna, er lfs var aui, en veita umbna dauum mnnum, ann sem var sivenja til.

rlfur og Brur lgu srum; tku sr rlfs a gra, en Brar sr gerust banvn. lt hann kalla konung til sn og sagi honum svo:

"Ef svo verur, a eg deyja r essum srum, vil eg ess bija yur, a r lti mig ra fyrir arfi mnum."

En er konungur hafi v jta, sagi hann:

"Arf minn allan, vil eg, a taki rlfur, flagi minn og frndi, lnd og lausa aura. Honum vil eg og gefa konu mna og son minn til uppfslu, v a eg tri honum til ess best allra manna."

Hann festir etta ml sem lg voru til a leyfi konungs. San andast Brur, og var honum veittur umbnaur, og var hann harmdaui mjg. rlfur var heill sra sinna og fylgdi konungi um sumari og hafi fengi allmikinn orstr.

Konungur fr um hausti norur til rndheims. biur rlfur orlofs a fara norur Hlogaland a vitja gjafar eirrar, er hann hafi egi um sumari a Bri, frnda snum. Konungur lofar a og gerir me orsending og jartegnir, a rlfur skal a allt f, er Brur gaf honum, ltur a, a s gjf var ger me ri konungs og hann vill svo vera lta. Gerir konungur rlf lendan mann og veitir honum allar veislur r, sem ur hafi Brur haft, fr honum finnferina me vlkum skildaga, sem ur hafi haft Brur; konungur gaf rlfi langskip gott me reia llum og lt ba fer hans aan sem best. San fr rlfur aan fer sna, og skildust eir konungur me hinum mesta krleik.

En er rlfur kom norur Torgar, var honum ar vel fagna; sagi hann frfall Brar og a me, a Brur hefi gefi honum eftir sig lnd og lausa aura og kvonfang a, er hann hafi ur tt; ber fram san or konungs og jartegnir.

En er Sigrur heyri essi tindi, tti henni skai mikill eftir mann sinn. En rlfur var henni ur mjg kunnugur, og vissi hn, a hann var hinn mesti merkismaur og a gjafor var allgott. Og me v a a var konungs bo, s hn a a ri og me henni vinir hennar a heitast rlfi, ef a vri fur hennar eigi mti skapi. San tk rlfur ar vi forrum llum og svo vi konungssslu.

rlfur geri heimanfr sna og hafi langskip og nr sex tigu manna og fr san, er hann var binn, norur me landi; og einn dag a kveldi kom hann lst Sandnes; lgu skip sitt til hafnar; en er eir hfu tjalda og um bist, fr rlfur upp til bjar me tuttugu menn. Sigurur fagnai honum vel og bau honum ar a vera, v a ar voru ur kunnleikar miklir me eim, san er mg hafi tekist me eim Siguri og Bri. San gengu eir rlfur inn stofu og tku ar gisting.

Sigurur settist tal vi rlf og spuri a tindum. rlfur sagi fr orustu eirri, er veri hafi um sumari suur landi, og fall margra manna, eirra er Sigurur vissi deili . rlfur sagi, a Brur, mgur hans, hafi andast r srum eim, er hann fkk orustu. tti a bum eim hinn mesti mannskai. segir rlfur Siguri, hva veri hafi einkamlum me eim Bri, ur en hann andaist, og svo bar hann fram orsendingar konungs, a hann vildi a allt haldast lta, og sndi ar me jartegnir. San hf rlfur upp bnor sitt vi Sigur og ba Sigrar, dttur hans. Sigurur tk v mli vel, sagi, a margir hlutir hldu til ess: s fyrstur, a konungur vill svo vera lta, svo a, a Brur hefi ess bei, og a me, a rlfur var honum kunnugur og honum tti dttir sn vel gift; var a ml austt vi Sigur; fru fram festar og kvein brullaupsstefna Torgum um hausti.

Fr rlfur heim til bs sns og hans frunautar og bj ar til veislu mikillar og bau anga fjlmenni miklu. Var ar margt frnda rlfs gfugra. Sigurur bjst og noran og hafi langskip miki og mannval gott. Var a eirri veislu hi mesta fjlmenni.

Brtt fannst a, a rlfur var r maur og strmenni miki; hafi hann um sig sveit mikla, en brtt gerist kostnaarmiki og urfti fng mikil. var r gott og auvelt a afla ess, er urfti.

eim vetri andaist Sigurur Sandnesi, og tk rlfur arf allan eftir hann; var a allmiki f.

eir synir Hildirar fru fund rlfs og hfu upp tilkall a, er eir ttust ar eiga um f a, er tt hafi Bjrglfur, fair eirra.

rlfur svarar svo: "a var mr kunnugt of Brynjlf og enn kunnara um Br, a eir voru manndmsmenn svo miklir, a eir myndu hafa mila ykkur a af arfi Bjrglfs, sem eir vissu, a rttindi vru til. Var eg nr v, a i hfu etta sama kall vi Br, og heyrist mr svo, sem honum tti ar engi sannindi til, v a hann kallai ykkur frillusonu."

Hrekur sagi, a eir myndu vitni til f, a mir eirra var mundi keypt - "en satt var a, a vi leituum ekki fyrst essa mla vi Brynjlf, brur okkarn; var ar og me skyldum a skipta. En af Bri vntum vi okkur smdar alla stai; uru og eigi lng vor viskipti. En n er arfur essi kominn undir skylda menn okkur, og megum vi n eigi me llu egja yfir missu okkarri. En vera kann, a enn s sem fyrr s rkismunur, a vi fum eigi rtt af essu mli fyrir r, ef vilt engi vitni heyra, au er vi hfum fram a flytja, a vi sum menn aalbornir."

rlfur svarar stygglega: "v sur tla eg ykkur arfborna, a mr er sagt mir ykkur vri me valdi tekin og hernumin heim hf."

Eftir a skildu eir essa ru.


10. kafli

rlfur geri um veturinn fer sna fjall upp og hafi me sr li miki, eigi minna en nu tigu manna. En ur hafi vandi veri, a sslumenn hfu haft rj tigu manna, en stundum frra; hann hafi me sr kaupskap mikinn. Hann geri brtt stefnulag vi Finna og tk af eim skatt og tti vi kaupstefnu; fr me eim allt makindum og vinskap; en sumt me hrslugi.

rlfur fr va um mrkina; en er hann stti austur fjalli, spuri hann, a Kylfingar voru austan komnir og fru ar a finnkaupum, en sums staar me rnum. rlfur setti til Finna a njsna um fer Kylfinga, en hann fr eftir a leita eirra og hitti einu bli rj tigu manna og drap alla, svo a engi komst undan, en san hitti hann saman fimmtn ea tuttugu. Alls drpu eir nr hundra manna og tku ar grynni fjr og komu aftur um vori vi svo bi. Fr rlfur til bs sns Sandnes og sat ar lengi. Um vori lt hann gera langskip miki og drekahfu, lt a ba sem best, hafi a noran me sr.

rlfur spast mjg um fng au, er voru Hlogalandi, hafi menn sna sldveri og svo skreifiski; selver voru og ng og eggver; lt hann a allt a sr flytja. Hann hafi aldregi frra frelsingja heima en hundra; hann var r maur og gjfull og vingaist mjg vi strmenni, alla menn, er honum voru nnd; hann gerist rkur maur og lagi mikinn hug um skipa bna sinn og vopna.


11. kafli

Haraldur konungur fr a sumar Hlogaland, og voru gerar veislur mti honum, bi ar er hans b voru, og svo geru lendir menn og rkir bndur.

rlfur bj veislu mti konungi og lagi kostna mikinn. Var a kvei, nr konungur skyldi ar koma. rlfur bau anga fjlda manns og hafi ar allt hi besta mannval, a er kostur var. Konungur hafi nr rj hundru manna, er hann kom til veislunnar, en rlfur hafi fyrir fimm hundru manna. rlfur hafi lti ba kornhlu mikla, er ar var, og lti leggja bekki og lt ar drekka, v a ar var engi stofa svo mikil, er a fjlmenni mtti allt inni vera; ar voru og festir skildir umhverfis hsinu.

Konungur settist hsti; en er alskipa var hi efra og hi fremra, sst konungur um og ronai og mlti ekki, og ttust menn finna, a hann var reiur. Veisla var hin prlegasta og ll fng hin bestu; konungur var heldur ktur og var ar rjr ntur, sem tla var.

ann dag, er konungur skyldi brott fara, gekk rlfur til hans og ba, a eir skyldu fara ofan til strandar; konungur geri svo; ar flaut fyrir landi dreki s, er rlfur hafi gera lti, me tjldum og llum reia. rlfur gaf konungi skipi og ba, a konungur skyldi svo vira sem honum hafi til gengi, a hann hafi fyrir v haft fjlmenni svo miki, a a vri konungi vegsemd, en ekki fyrir kapps sakir vi hann. Konungur tk vel orum rlfs og geri sig blan og ktan; lgu og margir g or til, sgu sem satt var, a veislan var hin vegsamlegasta og tleislan hin skrulegasta og konungi var styrkur mikill a slkum mnnum; skildust me krleik miklum.

Fr konungur norur Hlogaland, sem hann hafi tla, og sneri aftur suur, er lei sumari; fr enn a veislum, ar sem fyrir honum var bi.


12. kafli

Hildirarsynir fru fund konungs og buu honum heim til riggja ntta veislu. Konungur ekktist bo eirra og kva , nr hann myndi ar koma. En er a eirri stefnu kom, kom konungur ar me li sitt, og var ar ekki fjlmenni fyrir, en veisla fr fram hi besta; var konungur allktur.

Hrekur kom sr ru vi konung, og kom ar ru hans, a hann spyr um ferir konungs, r er hfu veri um sumari. Konungur sagi slkt, er hann spuri, kva alla menn hafa sr vel fagna og mjg hvern eftir fngum snum.

"Mikill munur," sagi Hrekur, "mun ess hafa veri, a Torgum mundi veisla fjlmennust."

Konungur sagi, a svo var.

Hrekur segir: "a var vs von, v a til eirrar veislu var mest afla, og bru r, konungur, ar strlegar gfur til, er svo snerist, a r komu engan lfshska. Fr a sem lklegt var, a varst vitrastur og hamingjumestur, v a grunair egar, a eigi myndi allt af heilu vera, er sst fjlmenni a hi mikla, er ar var saman dregi. En mr var sagt, a ltir allt li itt jafnan me alvpni vera ea hafir varhld rugg bi ntt og dag."

Konungur s til hans og mtli: "Hv mlir slkt, Hrekur, ea hva kanntu ar af a segja?"

Hann segir: "Hvort skal eg mla orlofi, konungur, a er mr lkar?"

"Mltu," segir konungur.

"a tla eg," segir Hrekur, "ef , konungur, heyrir hvers manns or, er menn mla heima eftir hugokka snum, hver krun a ykir, er r veiti llu mannflki, a r tti ekki vel vera; en yur er a sannast a segja, konungur, a aluna skortir ekki anna til mtgangs vi yur en dirf og forstjra. En a er ekki undarlegt," sagi hann, "um slka menn sem rlfur er, a hann ykist um fram hvern mann; hann skortir eigi afl, eigi frleik; hann hefir og hir um sig sem konungur; hann hefir mor fjr, tt hann hefi a eina, er hann tti sjlfur, en hitt er meira, a hann ltur sr jafnheimilt annarra f sem sitt. r hafi og veitt honum strar veislur, og var n bi vi, a hann myndi a eigi vel launa, v a a er yur sannast fr a segja, er spurist, a r fru norur Hlogaland me eigi meira lii en r hfu, remur hundruum manna, var a hr r manna, a hr skyldi her saman koma og taka ig af lfi, konungur, og allt li itt, og var rlfur hfingi eirrar ragerar, v a honum var a til boi, a hann skyldi konungur vera yfir Hleygjafylki og Naumdlafylki. Fr hann san t og inn me hverjum firi og um allar eyjar og dr saman hvern mann, er hann fkk, og hvert vopn, og fr a ekki leynt, a eim her skyldi stefna mti Haraldi konungi til orustu. En hitt er satt, konungur, tt r hefu li nokkuru minna, er r fundust, a bandkrlum skaut skelk bringu, egar eir su sigling yra. Var hitt r teki a ganga mti yur me blu og bja til veislu; en var tla, ef r yru drukknir og lgju sofandi, a veita yur atgngu me eldi og vopnum, og a til jartegna, ef eg hefi rtt spurt, a yur var fylgt kornhlu eina, v a rlfur vildi eigi brenna upp stofu sna, nja og vandaa mjg. a var enn til jartegna, a hvert hs var fullt af vopnum og herklum; en er eir fengu engum vlrum vi yur komi, tku eir a r, sem helst var til, drpu llu dreif um essa fyrirtlan. tla eg a alla kunna a dylja essa ra, v a fir hygg eg, a sig viti saklausa, ef hi sanna kemur upp. N er a mitt r, konungur, a takir rlf til n og ltir hann vera hir inni, bera merki itt og vera stafni skipi nu; til ess er hann fallinn allra manna best. En ef vilt, a hann s lendur maur, f honum veislur suur Fjrum; ar er tterni hans allt; megi r sj yfir, a hann gerist eigi of str. En f hr sslu Hlogalandi hnd eim mnnum, er hfsmenn su og yur munu me trleik jna og hr eiga kyn, og eirra frndur hafa hr ur haft vlkt starf. Skulum vi brur vera bnir og bonir til slks, sem r vilji okkur til nta. Hafi fair okkar hr lengi konungssslu; var honum a vel hndum. Eru yur, konungur, vandsettir hr menn yfir til forra, v a r munu hr sjaldan koma sjlfir. Hr er lti landsmegin til ess, a r fari me her yvarn, og munu a eigi oftar gera a fara hinga me fu lii, v a hr er tryggt li margt."

Konungur reiddist mjg vi rur essar og mlti stillilega, sem hann var vanur jafnan, er hann frtti au tindi, er mikils voru ver. Hann spuri , hvort rlfur vri heima Torgum.

Hrekur sagi, a ess var engi von - "er rlfur svo viti borinn, a hann mundi kunna sr a vera eigi fyrir lii yru, konungur, v a honum mundi ess von, a eigi skyldu allir svo haldinorir, a , konungur, myndir eigi var vera vi essi tindi; fr hann norur lst, egar er hann spuri, a r voru noran lei."

Konungur rddi ftt um essi tindi fyrir mnnum, en fannst a , a hann myndi trna festa essa orru, er honum var sagt. Fr konungur san ferar sinnar. Leiddu Hildirarsynir hann virulega brott me gjfum, en hann ht eim vinttu sinni. eir brur gfu sr erindi inn Naumudal og fru svo svig vi konung, a eir hittu hann a ru hverju. Tk hann jafnan vel mli eirra.


13. kafli

orgils gjallandi ht maur; hann var heimamaur rlfs og hafi af honum mesta viring hskarla hans; hann hafi fylgt rlfi, er hann var vking, var stafnbi hans og merkismaur. orgils hafi veri Hafursfiri lii Haralds konungs og stri skipi v, er rlfur tti og hann hafi haft vking; orgils var rammur a afli og hinn mesti hreystimaur. Konungur hafi veitt honum vingjafir eftir orustu og heiti vinttu sinni. orgils var forstjri fyrir bi Torgum, er rlfur var eigi heima; hafi orgils ar r.

En er rlfur hafi heiman fari, hafi hann til greitt finnskatt ann allan, er hann hafi haft af fjalli og konungur tti, og fkk hendur orgsli og ba hann fra konungi, ef hann kmi eigi heim ur, um a er konungur fri noran og suur um. orgils bj byring mikinn og gan, er rlfur tti, og bar ar skattinn og hafi nr tuttugu mnnum; sigldi suur eftir konungi og fann hann inn Naumudal.

En er orgils kom fund konungs, bar hann konungi kveju rlfs og sagi, a hann fr ar me finnskatt ann, er rlfur sendi honum.

Konungur s til hans og svarar engu, og su menn, a hann var reiur.

Gekk orgils brott og tlai a f betra dagr a tala vi konung; hann kom fund lvis hnfu og sagi honum allt, sem fari hafi, og spuri, ef hann vissi nokku til, hverju gegndi.

"Eigi veit eg a," sagi hann; "hitt hefi eg fundi, a konungur agnar hvert sinn, er rlfs er geti, san er vr vorum Leku, og grunar mig af v, a hann muni rgur vera. a veit eg um Hildirarsonu, a eir eru lngum einmlum vi konung, en a er aufundi orum eirra, a eir eru vinir rlfs; en eg mun essa brtt vs vera af konungi."

San fr lvir til fundar vi konung og mlti: "orgils gjallandi er hr kominn, vinur yvar, me skatt ann, er kominn er af Finnmrk og r eigi, og er skatturinn miklu meiri en fyrr hefir veri og miklu betri vara; er honum ttt um fer sna; ger svo vel, konungur, gakk til og sj, v a engi mun s hafa jafnga grvru."

Konungur svarar engu og gekk ar, er skipi l; orgils bar egar upp vruna og sndi konungi. En er konungur s, a a var satt, a skatturinn var miklu meiri og betri en fyrr hafi veri, hf honum heldur upp brn, og mtti orgils tala vi hann; hann fri konungi bjrskinn nokkur, er rlfur sendi honum, og enn fleiri drgripi, er hann hafi fengi fjalli. Konungur gladdist og spyr, hva til tinda hefi ori um ferir eirra rlfs; orgils sagi honum a allt greinilega.

mlti konungur: "Skai mikill er a, er rlfur skal eigi vera tryggur mr ea vilja vera banamaur minn."

svruu margir, er hj voru, og allir eina lund, sgu, a vera myndi rg illra manna, ef konungi vri slkt sagt, en rlfur myndi sannur a vera. Kom svo a konungur kvest v mundu heldur af tra; var konungur lttur llum rum vi orgils, og skildust sttir.

En er orgils hitti rlf, sagi hann honum allt, sem fari hafi.


14. kafli

rlfur fr ann vetur enn mrkina og hafi me sr nr hundrai manna; fr hann enn sem hinn fyrra vetur, tti kaupstefnu vi Finna og fr va um mrkina.

En er hann stti langt austur og ar spurist til ferar hans, komu Kvenir til hans og sgu, a eir voru sendir til hans, og a hafi gert Faravi konungur af Kvenlandi; sgu, a Kirjlar herjuu land hans, en hann sendi til ess or, a rlfur skyldi fara anga og veita honum li; fylgdi a orsending, a rlfur skyldi hafa jafnmiki hlutskipti sem konungur, en hver manna hans sem rr Kvenir.

En a voru lg me Kvenum, a konungur skyldi hafa r hlutskipti rijung vi lismenn og um fram a afnmi bjrskinn ll og safala og askraka.

rlfur bar etta fyrir lismenn sna og bau eim kost , hvort fara skyldi ea eigi, en a kjru flestir a htta til, er ffang l vi svo miki, og var a af ri, a eir fru austur me sendimnnum.

Finnmrk er strlega v; gengur haf fyrir vestan og ar af firir strir, svo og fyrir noran og allt austur um; en fyrir sunnan er Noregur, og tekur mrkin nlega allt hi efra suur svo sem Hlogaland hi ytra. En austur fr Naumudal er Jamtaland, og Helsingjaland og Kvenland, Finnland, Kirjlaland; en Finnmrk liggur fyrir ofan essi ll lnd, og eru va fjallbyggir upp mrkina, sumt dali, en sumt me vtnum. Finnmrk eru vtn furulega str og ar me vtnunum marklnd str, en h fjll liggja eftir endilangri mrkinni, og eru a kallair Kilir.

En er rlfur kom austur til Kvenlands og hitti konung Faravi, bast eir til ferar og hfu rj hundru manna, en Normenn hi fjra, og fru hi efra um Finnmrk og komu ar fram, er Kirjlar voru fjalli, eir er fyrr hfu herja Kveni. En er eir uru varir vi fri, sfnuust eir saman og fru mt, vntu sr enn sem fyrr sigurs. En er orusta tkst, gengu Normenn hart fram; hfu eir skjldu enn traustari en Kvenir; sneri mannfalli li Kirjla, fll margt, en sumir flu. Fengu eir Faravi konungur og rlfur ar grynni fjr, sneru aftur til Kvenlands, en san fr rlfur og hans li mrkina; skildu eir Faravi konungur me vinttu.

rlfur kom af fjallinu ofan Vefsni, fr fyrst til bs sns Sandnes, dvaldist ar um hr, fr noran um vori me lii snu til Torga. En er hann kom ar, var honum sagt, a Hildirarsynir hfu veri um veturinn rndheimi me Haraldi konungi, og a me, a eir myndu ekki af spara a rgja rlf vi konung; var rlfi margt sagt fr v, hvert efni eir hefu um rgi.

rlfur svarar svo: "Eigi mun konungur tra v, tt slk lygi s upp borin fyrir hann, v a hr eru engi efni til essa, a eg muni svkja hann, v a hann hefir marga hluti gert strvel til mn, en engan hlut illa; og er a firr, a eg myndi vilja gera honum mein, tt eg tti ess kosti, a eg vil miklu heldur vera lendur maur hans en heita konungur, og vri annar samlendur vi mig, s er mig mtti gera a rli sr, ef vildi."


15. kafli

Hildirarsynir hfu veri ann vetur me Haraldi konungi og hfu me sr heimamenn sna og nba. eir brur voru oftlega tali vi konung og fluttu enn smu lei ml rlfs.

Hrekur spuri: "Lkai yur vel finnskatturinn, konungur, er rlfur sendi yur?"

"Vel," sagi konungur.

" myndi yur margt um finnast," segir Hrekur, "ef r hefu allan ann, sem r ttu, en n fr a fjarri. Var hitt miklu meiri hlutur, er rlfur dr undir sig. Hann sendi yur a gjf bjrskinn rj, en eg veit vst, a hann hafi eftir rj tigu eirra, er r ttu, og hygg eg, a slkan mun hafi fari um anna. Satt mun a, konungur, ef fr ssluna hnd okkur brrum, a meira f skulum vi fra r."

En allt a, er eir sgu hendur rlfi, bru frunautar eirra vitni me eim. Kom svo, a konungur var hinn reiasti.


16. kafli

rlfur fr um sumari suur til rndheims fund Haralds konungs og hafi ar me sr skatt allan og miki f anna og nu tigu manna og alla vel bna. En er hann kom til konungs, var eim skipa gestaskla og veitt eim hi strmannlegasta.

Eftir um daginn gekk lvir hnfa til rlfs, frnda sns; tluust eir vi; sagi lvir, a rlfur var hrpaur mjg og konungur hlddi slkar fortlur.

rlfur ba lvi byrja ml sitt vi konung - "v a eg mun," sagi hann, "vera skammtalaur fyrir konungi, ef hann vill heldur tra rgi vondra manna en sannindum og einur, er hann mun reyna a mr."

Annan dag kom lvir til mts vi rlf og sagi, a hann hefi rtt ml hans vi konung. "Veit eg n eigi," sagi hann, "gerr en ur, hva honum er skapi."

"Eg skal sjlfur ganga til hans," segir rlfur.

Geri hann svo, gekk til konungs, er hann sat yfir matbori, og er hann kom inn, heilsai hann konungi; konungur tk kveju hans og ba rlfi gefa a drekka.

rlfur sagi, a hann hafi ar skatt ann, er konungur tti, er kominn var af Finnmrk - "og enn fleiri hluti hefi eg til minningar vi yur, konungur, er eg hefi yur a fra; veit eg, a v mun mr vera llu best vari, er eg hefi gert til akka yvarra."

Konungur segir, a ekki mtti hann vnta a rlfi nema gs eins - "v a eg er engis," segir hann, "annars af verur; en segja menn nokku tvennt til, hversu varfr munt um vera, hvernig mr skal lka."

"Eigi er eg ar fyrir snnu hafur," segir rlfur, "ef nokkurir segja a, a eg hafi trleika lst vi yur, konungur. Hygg eg, a eir muni vera nir vinir minni en eg, er slkt hafa upp bori fyrir r; en hitt er ljst, a eir munu vilja vera vinir mnir fullkomnir, en a er og lkast, a eir komist ar a keyptu, ef vr skulum einir vi eigast."

San gekk rlfur brott; en annan dag eftir greiir rlfur skattinn af hendi, og var konungur vistaddur; og er a var allt greitt, bar rlfur fram bjrskinn nokkur og safala, sagi, a a vill hann gefa konungi.

Margir mltu, er ar voru hj staddir, a a var vel gert og var vinttu fyrir vert. Konungur sagi, a rlfur hafi ar sjlfur sr laun fyrir skapi. rlfur sagi, a hann hefi me trleik gert allt a, er hann kunni, til skaps konungs - "og ef enn lkar honum eigi, mun eg f ekki a gert. Var konungi a kunnugt, er eg var me honum og hans sveit, hverja mefer eg hafi, en a ykir mr undarlegt, ef konungur tlar mig n annan mann en reyndi hann mig."

Konungur segir: "Vel frstu, rlfur, me num httum, er varst me oss; tla eg a s enn best af a gera, a farir til hirar minnar; tak vi merki mnu og ver fyrir rum hirmnnum; mun engi maur rgja ig, ef eg m yfir sj ntt og dag, hverjar meferir hefir."

rlfur s til beggja handa sr; ar stu hskarlar hans; hann mlti: "Trauur mun eg af hendi lta sveit essa; muntu ra, konungur, nafngiftum vi mig og veislum num, en sveitunga mna mun eg ekki af hendi lta, mean mr endast fng til, tt eg vli um mna kosti eina. Er hitt bn mn og vilji, a r, konungur, fari a heimboi til mn og heyri or eirra manna, er trir, hvert vitni eir bera mr um etta ml; geri eftir, sem yur finnst sannindi til."

Konungur svarar og segir, a eigi mun hann oftar veislu iggja a rlfi. Gekk rlfur brott og bjst san til heimferar.

En er hann var brott farinn, fkk konungur hnd Hildirarsonum sslu Hlogalandi, er ur hafi rlfur haft, og svo finnfer; konungur kastai eigu sinni b Torgum og allar r eignir, er Brynjlfur hafi tt; fkk a allt til varveislu Hildirarsonum.

Konungur sendi menn me jartegnum fund rlfs a segja honum essa tilskipan, sem hann hafi gert. San tk rlfur skip au, er hann tti, og bar ar lausaf allt, a er hann mtti me fara, og hafi me sr alla menn sna, bi frelsingja og rla; fr san norur Sandnes til bs sns; hafi rlfur ar eigi minna fjlmenni og eigi minni rausn.


17. kafli

Hildirarsynir tku vi sslu Hlogalandi; mlti engi maur mti fyrir rki konungs, en mrgum tti etta skipti mjg mti skapi, eim er voru frndur rlfs ea vinir. eir fru um veturinn fjall og hfu me sr rj tigu manna; tti Finnum miklu minni vegur a essum sslumnnum en er rlfur fr; greiddist allt miklu verr gjald a, er Finnar skyldu reia.

ann sama vetur fr rlfur upp fjall me hundra manna; fr egar austur Kvenland og hitti Faravi konung. Geru eir r sitt og ru a a fara fjall enn sem hinn fyrra vetur og hfu fjgur hundru manna og komu ofan Kirjlaland, hljpu ar byggir, er eim tti sitt fri vera fyrir fjlmennis sakar, herjuu ar og fengu of fjr; fru aftur, er lei veturinn, upp mrkina.

Fr rlfur heim um vori til bs sns; hann hafi menn skreifiski Vogum, en suma sldfiski, og leitai alls konar fanga til bs sns.

rlfur tti skip miki; a var lagt til hafs; a var vanda a llu sem mest, steint mjg fyrir ofan sj; ar fylgdi segl stafa me vendi blm og rauum; allur var reii vandaur mjg me skipinu. a skip ltur rlfur ba og fkk til hskarla sna me a fara; lt ar bera skrei og hir og vru ljsa; ar lt hann og fylgja grvru mikla og ara skinnavru, er hann hafi haft af fjalli, og var a f strmiki. Skipi v lt hann orgils gjallanda halda vestur til Englands a kaupa sr kli og nnur fng, au er hann urfti. Hldu eir skipi v suur me landi og san haf og komu fram Englandi, fengu ar ga kaupstefnu, hlu skipi me hveiti og hunangi, vni og klum, og hldu aftur um hausti; eim byrjai vel, komu a Hralandi.

a sama haust fru Hildirarsynir me skatt og fru konungi; en er eir reiddu skattinn af hendi, var konungur sjlfur vi og s; hann mlti: "Er n allur skatturinn af hndum reiddur, s er i tku vi Finnmrk?"

"Svo er," sgu eir.

"Bi er n," sagi konungur, "skatturinn miklu minni og verr af hendi goldinn en er rlfur heimti, og sgu r, a hann fri illa me sslunni."

"Vel er a, konungur," segir Hrekur, "er hefir hugleitt, hversu mikill skattur er vanur a koma af Finnmrk, v a veistu gerr, hversu mikils r missi, ef rlfur eyir me llu Finnskattinum fyrir yur. Vr vorum vetur rr tigir manna mrkinni, svo sem fyrr hefir veri vandi sslumanna. San kom ar rlfur me hundra manna. Spurum vr a til ora hans, a hann tlai af lfi a taka okkur brur og alla menn, er okkur fylgdu, og fann hann a til saka, er , konungur, hafir selt okkur hendur sslu , er hann vildi hafa. Sum vr ann helst vorn kost a firrast fund hans og fora oss, og komum vr fyrir sk skammt fr byggum fjalli, en rlfur fr um alla mrkina me her manns. Hafi hann kaup ll; guldu Finnar honum skatt, en hann batst v, a sslumenn yrir skyldu ekki koma mrkina. tlar hann a gerast konungur yfir norur ar, bi yfir mrkinni o g Hlogalandi, og er a undur, er r lti honum hvatvetna hla. Munu hr snn vitni til finnast um fjrdrtt ann, er rlfur hefir af mrkinni, v a knrr s, er mestur var Hlogalandi, var binn vor Sandnesi, og kallaist rlfur eiga einn farm allan, ann er var. Hygg eg, a nr vri hlainn af grvru, og ar hygg eg a finnast myndi bjr og safali meiri en a, er rlfur fri r, og fr me orgils gjallandi; tla eg, a hann hafi siglt vestur til Englands. En ef vilt vita sannindi af essu, haldi til njsn um fer orgils, er hann fer austur, v a eg hygg, a ekki kaupskip hafi komi jafnmiki f vorum dgum. tla eg a sannast a segja, a r, konungur, eigi hvern pening, ann er ar var ."

etta snnuu frunautar hans allt, er Hrekur sagi, en hr kunnu engir mti a mla.


18. kafli

Sigtryggur snarfari og Hallvarur harfari htu brur tveir; eir voru me Haraldi konungi, vikverskir menn. Var murtt eirra Vestfold, og voru eir frndsemistlu vi Harald konung. Fair eirra hafi kyn tt tveim megin Gautelfar; hann hafi b tt Hsing og var maur strauugur, en hfu eir teki vi arfi eftir fur sinn. eir voru fjrir brur; ht einn rur, og orgeir, og voru eir yngri; eir voru heima og ru fyrir bi. eir Sigtryggur og Hallvarur hfu sendiferir konungs allar bi innan lands og utan lands og hfu margar ferir r fari, er hskasamlegar voru, bi til aftku manna ea f upp a taka fyrir eim mnnum, er konungur ltur heimferir veita. eir hfu sveit mikla um sig; ekki voru eir vingair alu manns, en konungur mat mikils, og voru eir allra manna best frir bi fti og skum, svo og skipfrum voru eir hvatfrri en arir menn; hreystimenn voru eir og miklir og forsjlir um flest. eir voru me konungi, er etta var tinda.

Um hausti fr konungur a veislum um Hraland. a var einn dag, a hann lt kalla til sn brur, Hallvar og Sigtrygg; en er eir komu til hans, sagi hann eim, a eir skyldu fara me sveit sna og halda njsn um skip a, sem orgils gjallandi fr me - "og hann hafi sumar vestur til Englands. Fri mr skipi og allt a, er er, nema menn; lti fara brott lei sna frii, ef eir vilja ekki verja skipi."

eir brur voru ess albnir, og tk sitt langskip hvor eirra; fara san a leita eirra orgils og spuru, a hann var vestan kominn og hann hafi siglt norur me landi. eir fara norur eftir eim og hitta Furusundi, kenndu brtt skipi og lgu a anna skipi tbora, en sumir gengu land upp og t skipi a bryggjunum. eir orgils vissu sr engis tta von og vrust ekki; fundu eir eigi fyrr en fjldi manns var uppi skipinu me alvpni og eir voru allir handteknir og leiddir san land upp og vopnlausir og hfu ekki nema gangskli ein. En eir Hallvarur skutu t bryggjunum og slgu strenginum og drgu t skipi, sna san lei sna og sigldu suur, ar til ess er eir fundu konung; fru honum skipi og allt a, er var.

En er farmurinn var borinn af skipinu, s konungur, a a var strf og eigi var a lygi, er Hrekur hafi sagt.

En orgils og hans flagar fengu sr flutningar, og leita eir fund Kveld-lfs og eirra fega og sgu snar farar eigi slttar; fengu ar gar vitkur.

Sagi Kveld-lfur, a myndi ar til draga, sem honum hafi fyrir boa, a rlfur myndi eigi til alls endis gfu til bera um vinttu Haralds konungs - "og tti mr ekki mikils vert um flt etta, er rlfur hefir misst n, ef n fri eigi hr hi meira eftir. Grunar mig enn sem fyrr, a rlfur muni eigi gerr kunna a sj efni sn, vi ofurefli slkt sem hann a skipta," - og ba orgils svo segja rlfi, a - "mitt r er a," segir hann, "a hann fari r landi brott, v a vera kann, a hann komi sr betur, ef hann skir hnd Englakonungi ea Danakonungi ea Svakonungi."

San fkk hann orgsli rrarsktu eina og ar me reia allan, svo tjld og vistir og allt a, er eir urftu til ferar sinnar. San fru eir og lttu eigi fyrr fer sinni en eir komu norur til rlfs og sgu honum a, er til tinda hafi gerst.

rlfur var vel vi skaa sinn, sagi svo, a hann myndi ekki f skorta; "er gott flag a eiga vi konung."

San keypti rlfur mjl og malt og a anna, er hann urfti til framflutningar lii snu; sagi hann, a hskarlar myndu vera ekki svo fagurbnir sem hann hafi tla um hr.

rlfur seldi jarir snar, en sumar vesetti hann, en hlt upp kostnai llum sem fyrr; hafi hann og ekki frra li me sr en hina fyrri vetur, heldur hafi hann nokkuru fleira manna; svo um veislur og heimbo vi vini sna, hafi hann meira efni um a allt en fyrr. Var hann heima ann vetur allan.


19. kafli

er vor kom og sn leysti og sa, lt rlfur fram setja langskip miki, er hann tti, og lt a ba og skipai hskrlum snum og hafi me sr meir en hundra manna; var a li hi frasta og vopna allvel

En er byr gaf, hlt rlfur skipinu suur me landi, og egar er hann kom suur um Byru, hldu eir tlei fyrir utan eyjar allar, en stundum svo, a sjr var mijum hlum, ltu svo ganga suur fyrir landi, hfu ekki tindi af mnnum, fyrr en eir komu austur Vk; spuru eir, a Haraldur konungur var Vkinni og hann tlai um sumari a fara til Upplanda. Ekki vissu landsmenn til um fer rlfs; honum byrjai vel, og hlt hann suur til Danmerkur og aan Austurveg og herjai ar um sumari og var ekki gott til fjr.

Um hausti hlt hann til Danmerkur ann tma, er leystist Eyrarfloti; ar hafi veri um sumari, sem vant var, fjldi skipa af Noregi. rlfur lt a li sigla allt fyrir og geri ekki vart vi sig; hann sigldi einn dag a kveldi til Mostrarsunds; ar var fyrir hfninni knrr einn mikill, kominn af Eyri. rir ruma ht maur s, er stri; hann var rmaur Haralds konungs; hann r fyrir bi hans rumu; a var miki b, sat konungur ar lngum, er hann var Vkinni; urfti ar str fng til bs ess. Hafi rir fari fyrir sk til Eyrar a kaupa ar unga, malt og hveiti og hunang, og vari ar til f miklu, er konungur tti. eir lgu a knerrinum og buu eim ri kost a verjast, en fyrir v a eir rir hfu engan liskost til varnar mti fjlmenni v, er rlfur hafi, gfust eir upp. Tk rlfur skip a me llum farmi, en setti ri upp eyna; hlt rlfur skipum eim bum norur me landi.

En er hann kom fyrir Elfina, lgu eir ar og biu ntur; en er myrkt var, reru eir langskipinu upp na og lgu til bjar ess, er eir ttu, Hallvarur og Sigtryggur. Koma eir ar fyrir dag og slgu manngar, ptu san herp, og vknuu eir vi a, er inni voru, og hljpu egar upp til vopna sinna; fli orgeir egar t r svefnskemmunni. Skgarur hr var um binn; orgeir hljp a skgarinum og greip hendinni upp garstaurinn og kastai sr t um garinn. ar var nr staddur orgils gjallandi; hann sveiflai til sverinu eftir orgeiri og kom hndina og tk af vi garstaurinn. Hljp orgeir san til skgar, en rur, brir hans, var ar felldur og meir en tuttugu menn. San rndu eir ar f llu og brenndu binn, fru san t eftir nni til hafs.

eim byrjai vel og sigldu norur Vkina. hittu eir enn fyrir sr kaupskip miki, er ttu Vkverjar, hlai af malti og mjlvi. eir rlfur lgu a skipi v; en eir, er fyrir voru, ttust engi fng hafa til varnar og gfust upp; gengu eir land upp slyppir; en eir rlfur tku skipi me farmi og fru leiar sinnar. Hafi rlfur rj skip, er hann sigldi austan um Foldina; sigldu jlei til Landisness; fru sem skyndilegast, en nmu nesnm, ar sem eir komu vi, og hjuggu strandhgg. En er eir sigldu norur fr Landisnesi, fru eir meir tlei, en ar sem eir komu vi land, rndu eir.

En er rlfur kom norur fyrir Fjru, sneri hann inn af lei og fr fund Kveld-lfs, fur sns, og fengu ar gar vitkur; sagi rlfur fur snum, hva til tinda hafi ori frum hans um sumari. rlfur dvaldist ar litla hr, og leiddi Kveld-lfur og eir fegar hann til skips.

En ur eir skildust, tluust eir vi; sagi Kveld- lfur: "Eigi hefir v fjarri fari, rlfur, sem eg sagi r, er frst til hirar Haralds konungs, a r myndi svo t ganga, a hvorki r n oss, frndum num, myndi hamingja a vera. Hefir n a r upp teki, er eg varai ig mest vi, er etur kappi vi Harald konung; en tt srt vel binn a hreysti og allri atgervi, hefir ekki til ess gfu a halda til jafns vi Harald konung, er engum hefir rum enst hr landi, tt ur hafi haft rki miki og fjlmenni. Er a mitt hugbo, a sj veri fundur okkar hinn sasti, og vri a a skpuu fyrir aldurs sakar, a lifir lengur okkar, en annan veg tla eg a veri."

San steig rlfur skip sitt og hlt brott lei sna. Er ekki sagt fr fer hans, a til tinda yri, ur hann kom Sandnes heim og lt flytja til bjar herfang a allt, er hann hafi heim haft, en setja upp skip sitt; skorti eigi fng a fa li sitt um veturinn. Sat rlfur heima jafnan og hafi fjlmenni eigi minna en hina fyrri vetur.


20. kafli

Maur ht Yngvar, rkur og auugur; hann hafi veri lendur maur hinna fyrri konunga, en san er Haraldur kom til rkis, settist Yngvar heima og jnai ekki konungi. Yngvar var maur kvongaur og tti dttur, er ht Bera; Yngvar bj Fjrum; Bera var einbirni hans og st til arfs eftir hann.

Grmur Kveld-lfsson ba Beru til handa sr, og var a a ri gert. Fkk Grmur Beru ann vetur, er eir rlfur hfu skilist ur um sumari; var Grmur hlfrtugur a aldri og var skllttur; san var hann kallaur Skalla-Grmur. Hann hafi forr ll fyrir bi eirra fega og tilflun alla, en var Kveld-lfur hress maur og vel fr. Margt hfu eir frelsingja me sr og marga menn, er heima ar hfu upp vaxi og voru nr jafnaldrar Skalla-Grms; voru eir margir afreksmenn miklir a afli, v a Kveld-lfur og eir fegar vldu menn mjg a afli til fylgdar vi sig og tmdu vi skaplyndi sitt.

Skalla-Grmur var lkur fur snum vxt og a afli, svo og a yfirlitum og skaplyndi.


21. kafli

Haraldur konungur var Vkinni, er rlfur var hernainum, og fr um hausti til Upplanda og aan norur til rndheims og sat ar um veturinn og hafi fjlmenni miki.

ar voru me konungi Sigtryggur og Hallvarur og hfu spurt, hvernig rlfur hafi bi a herbergjum eirra Hsing og hvern mannskaa og fjrskaa, er hann hafi ar gert. eir minntu konung oft a og svo a me, a rlfur hafi rnt konung og egna hans og fari me hernai ar innan lands. eir bu konung orlofs til, a eir brur skyldu fara me lii v, er vant var eim a fylgja, og skja heim a rlfi.

Konungur svarar svo: "Vera munu ykkur ykja sakar til, a i ri rlf af lfi, en eg tla, a ykkur skorti miki hamingju til ess verks; er rlfur ekki ykkar maki, a i ykist vera menn hraustir ea vel a ykkur gerir."

eir brur sgu, a a myndi brtt reynt vera, ef konungur vill eim lof til gefa, og segja, a eir hafa oft lagt httu mikla vi menn, er eir ttu minna a hefna, og hafi eim oftast ori sigurs aui.

En er vorai, bjuggust menn fera sinna; var enn sem fyrr sagt, a eir Hallvarur brur hldu v mli vi konung. Hann kvast lofa, a eir tkju rlf af lfi - "og veit eg, a i munu fra mr hfu hans, er i komi aftur, og me marga drgripi; en geta ess sumir menn," segir konungur, "ef i sigli norur, a i muni bi sigla og ra noran."

N bast eir sem skjtast og hfu tv skip og hlft anna hundra manna, og er eir voru bnir, taka eir landnyring t eftir firinum, en a er andviri norur me landi.


22. kafli

Haraldur konungur sat Hlum, er eir Hallvarur fru brott, og egar jafnskjtt bjst konungur sem skyndilegast og gekk skip sn, og reru eir inn eftir firi um Skarnssund og svo um Beitsj inn til Eldueis. Lt hann ar eftir skipin og fr norur um eii til Naumudals, og tk hann ar langskip, er bndur ttu, og gekk hann ar me li sitt; hafi hann hir sna og nr remur hundruum manna; hann hafi fimm skip ea sex og ll str. eir tku andviri hvasst og reru ntt og dag, svo sem ganga mtti; ntt var farljs.

eir komu aftan dags til Sandness eftir slarfall og su ar fyrir bnum fljta langskip miki og tjalda yfir. ar kenndu eir skip a, er rlfur tti; hafi hann a lti ba og tlai af landi brott, en hafi hann heita lti fararmungt sitt. Konungur ba menn ganga af skipum gersamlega; lt hann fara upp merki sitt. Skammt var a ganga til bjarins, en varmenn rlfs stu inni vi drykkju og voru eigi gengnir vrinn, og var engi maur ti; sat allt li inni vi drykkju.

Konungur lt sl mannhring um stofuna; lustu eir upp herpi, og var blsi konungslur herblstur. En er eir rlfur heyra a, hljpu eir til vopna, v a hvers manns alvpni hkk yfir rmi hans. Konungur lt kalla a stofunni og ba ganga t konur og ungmenni og gamalmenni, rla og mansmenn.

San gekk t Sigrur hsfreyja og me henni konur r, er inni voru, og arir eir menn, er tganga var lofu. Sigrur spuri eftir, ef eir vru ar synir Berlu-Kra; eir gengu fram bir og spuru, hva hn vildi eim.

"Fylgi mr til konungs," sagi hn.

eir geru svo. En er hn kom til konungs, spuri hn: "Skal nokku um sttir tja a leita, herra, me ykkur rlfi?"

Konungur svarar: "Vill rlfur upp gefast og ganga vald mitt til miskunnar, og mun hann halda lfi og limum, en menn hans munu sta refsingum, svo sem sakar falla til."

San gekk lvir hnfa til stofunnar og lt kalla rlf til mls vi sig; hann sagi honum ann kost, er konungur geri.

rlfur svarar: "Enga vil eg nauungarstt taka af konungi; bi konung gefa oss tgngu; ltum skeika a skpuu."

lvir gekk til konungs og sagi, hvers rlfur beiddist.

Konungur sagi: "Beri eld a stofunni; ekki vil eg berjast vi og tna lii mnu; veit eg, a rlfur mun gera oss mannskaa mikinn, ef vr skulum skja hann ar, er hann mun seint a vinna inni, tt hann hafi li minna en vr."

San var eldur borinn a stofunni, og sttist a skjtt, v a timbri var urrt og brddur viurinn, en nfrum aki um rfri. rlfur ba menn sna brjta upp blkinn, er var milli stofunnar og forstofunnar, og sttist a skjtt; en er eir nu timburstokknum, tku svo margir stokkinn einn, sem fengu haldi, og skutu rum endanum hyrningina svo hart, a nafarnar hrutu af fyrir utan, og hljpu sundur veggirnir, svo a ar var tgangur mikill. Gekk ar rlfur fyrstur t og orgils gjallandi og svo hver eftir annan.

Tkst bardaginn, og var a um hr, a stofan gtti bak eim rlfi, en er hn tk a brenna, stti eldurinn a eim; fll og margt li eirra. hljp rlfur fram og hj til beggja handa, stti anga a, er merki konungs var. fll orgils gjallandi. En er rlfur kom fram a skjaldborginni, lagi hann sveri gegnum ann mann, er merki bar.

mlti rlfur: "N gekk eg remur ftum til skammt."

stu honum bi sver og spjt, en sjlfur konungur veitti honum banasr, og fll rlfur fram ftur konungi. kallai konungur og ba htta a drepa fleiri menn, og var svo gert.

San ba konungur menn sna fara ofan til skipa. Hann mlti vi lvi og brur: "Taki n rlf, frnda ykkarn, og veiti honum umbna smilegan og svo rum mnnum, er hr eru fallnir, og veiti eim grft, en lti binda sr manna, eirra er lfvnir eru, en ekki skal hr rna, v a etta er allt mitt f."

San gekk konungur ofan til skipanna og flest li me honum; en er eir voru skip komnir, tku menn a binda sr sn.

Konungur gekk um skipi og leit sr manna; hann s, hvar maur batt svusr eitt. Konungur sagi, a ekki hafi rlfur veitt a sr - "og allt bitu honum annan veg vopnin; fir tla eg, a au bindi srin, er hann veitti, og skai mikill er eftir menn slka."

En egar a morgni dags lt konungur draga segl sn og sigldi suur, sem af tk. En er lei daginn, fundu eir konungur rrarskip mrg hverju eyjarsundi, og hafi li a tla til fundar vi rlf, v a njsnir hans hfu veri allt suur Naumudal og va um eyjar. Hfu eir ori vsir, a eir Hallvarur brur voru komnir sunnan me li miki og tluu a rlfi. Hfu eir Hallvarur haft jafnan andviri, og hfu eir dvalist msum hfnum, til ess er njsn hafi fari hi efra um land, og hfu ess ori varir njsnarmenn rlfs, og hafi etta herhlaup fyrir sk veri.

Konungur sigldi hrabyrja, til ess er hann kom Naumudal; lt ar skipin eftir, en hann fr landveg rndheim; tk hann ar skip sn, sem hann hafi eftir lti; hlt liinu t til Hlaa. Spurust brtt essi tindi og komu fyrir Hallvar, ar er eir lgu; sneru eir aftur til konungs, og tti eirra fer heldur hileg.

eir brur, lvir hnfa og Eyvindur lambi, dvldust um hr Sandnesi; ltu eir ba um val ann, er ar hafi falli; bjuggu eir um lk rlfs eftir sivenju, svo sem ttt var a ba um lk gfugra manna; settu eftir hann bautasteina. eir ltu gra sjka menn; eir skipuu og til bs me Sigri; var ar eftir allur fjrafli, en mestur hafi inni brunni hsbnaur og borbnaur og klnaur manna.

En er eir brur voru bnir, fru eir noran og komu fund Haralds konungs, er hann var rndheimi, og voru me honum um hr; eir voru hljir og mltu ftt vi menn.

a var einn hvern dag, a eir brur gengu fyrir konung; mlti lvir: "ess orlofs viljum vi brur ig bija, konungur, a lofir okkur heimfer til ba okkarra, v a hr hafa au tindi gerst, er vi berum eigi skaplyndi til a eiga drykk og sess vi menn, er bru vopn rlf, frnda okkarn."

Konungur leit vi honum og svarar heldur stutt: "Eigi mun eg a lofa ykkur; hr skulu i vera me mr."

eir brur gengu brott og aftur til stis sns.

Annan dag eftir sat konungur mlstofu, lt kalla anga lvi brur.

"N skulu i vita," segir konungur, "um erindi a er i hfu vi mig og beiddust heimferar. Hafi i veri hr um hr me mr og veri vel siair; hafi i vel jafnan duga; hefir mr til ykkar allir hlutir vel hugna. N vil eg, Eyvindur, a farir norur Hlogaland; vil eg gifta r Sigri Sandnesi, konu , er rlfur hafi tt; vil eg gefa r f a allt, er rlfur tti; skaltu ar hafa me vinttu mna, ef kannt til a gta. En lvir skal mr fylgja; vil eg hann eigi lausan lta fyrir sakir rtta hans."

eir brur kkuu konungi ann sma, er hann veitti eim, sgu, a eir vildu a fslega ekkjast. Bjst Eyvindur til ferar, fkk sr gott skip, a er honum hfi; fkk konungur honum jartegnir snar til rs essa. Greiddist fer Eyvindar vel og kom fram norur lst Sandnesi. Sigrur tk vel vi eim. San bar Eyvindur fram jartegnir konungs og erindi sn fyrir Sigri og hf bnor sitt vi hana, sagi, a a var konungs orsending, a Eyvindur ni ri essu. En Sigrur s ann einn sinn kost, svo sem var komi, a lta konung fyrir ra. Fr a r fram, a Eyvindur fkk Sigrar; tk hann vi bi Sandnesi og vi f v llu, er rlfur hafi tt; var Eyvindur gfugur maur. Voru brn eirra Finnur skjlgi, fair Eyvindar skldaspillis, og Geirlaug, er tti Sighvatur raui. Finnur hinn skjlgi tti Gunnhildi, dttur Hlfdanar jarls; mir hennar ht Ingibjrg, dttir Haralds konungs hins hrfagra. Eyvindur lambi hlst vinttu vi konung, mean eir lifu bir.


23. kafli

Ketill hngur ht maur, sonur orkels Naumdlajarls og Hrafnhildar, dttur Ketils hngs r Hrafnistu; Hngur var gfugur maur og gtur; hann hafi veri hinn mesti vinur rlfs Kveld-lfssonar og frndi skyldur. Hann var thlaupi v, er lisafnaur var Hlogalandi og menn tluu til lis vi rlf, svo sem fyrr var rita. En er Haraldur konungur fr noran og menn uru ess varir, a rlfur var af lfi tekinn, rufu eir safnainn. Hngur hafi me sr sex tigu manna, og sneri hann til Torga; en ar voru fyrir Hildirarsynir og hfu ftt li; en er Hngur kom binn, veitti hann eim atgngu. Fllu ar Hildirarsynir og eir menn flestir, er ar voru fyrir, en eir Hngur tku f allt, a er eir fengu.

Eftir a tk Hngur knrru tvo, er hann fkk mesta; lt ar bera t f a allt, er hann tti og hann mtti me komast; hann hafi me sr konu sna og brn, svo menn alla, er a eim verkum hfu veri me honum. Baugur ht maur, fstbrir Hngs, ttstr maur og auugur; hann stri rum knerrinum. En er eir voru bnir og byr gaf, sigldu eir haf t.

Fum vetrum ur hfu eir Inglfur og Hjrleifur fari a byggja sland, og var mnnum alltrtt um fer; sgu menn ar vera allga landkosti.

Hngur sigldi vestur haf og leitai til slands; en er eir uru vi land varir, voru eir fyrir sunnan a komnir. En fyrir v a veur var hvasst, en brim landi og ekki hafnlegt, sigldu eir vestur um landi fyrir sandana; en er veri tk minnka og lgja brim, var fyrir eim rs mikill, og hldu eir ar skipunum upp na og lgu vi hi eystra land. S heitir n jrs; fll miklu rngra og var djpari en n er. eir ruddu skipin; tku og knnuu landi fyrir austan na og fluttu eftir sr bf sitt; var Hngur hinn fyrsta vetur fyrir utan Rang hina ytri. En um vori kannai hann austur landi og nam land milli jrsr og Markarfljts, milli fjalls og fjru, og byggi a Hofi vi Rang hina eystri.

Ingunn, kona hans, fddi barn um vori, er au hfu ar veri hinn fyrsta vetur, og ht sveinn s Hrafn; en er hs voru ar ofan tekin, var ar san kalla Hrafntftir.

Hngur gaf Baugi land Fljtshl ofan fr Merki til rinnar fyrir utan Breiablsta, og bj hann a Hlarenda, og fr Baugi er komin mikil kynsl eirri sveit. Hngur gaf land skipverjum snum, en seldi sumum vi litlu veri, og eru eir landnmamenn kallair.

Strlfur ht sonur Hngs; hann tti Hvolinn og Strlfsvll; hans sonur var Ormur hinn sterki. Herjlfur ht annar sonur Hngs; hann tti land Fljtshl til mts vi Baug og t til Hvolslkjar; hann bj undir Brekkum; sonur hans ht Sumarlii, fair Veturlia sklds. Helgi var hinn riji sonur Hngs; hann bj Velli og tti land til Rangr hi efra og ofan til mts vi brur sna. Vestar ht hinn fjri sonur Hngs; hann tti land fyrir austan Rang milli og verr og hinn nera hlut Strlfsvallar; hann tti Meii, dttur Hildis r Hildisey; eirra dttir var sn, er tti feigur grettir; Vestar bj a Meiarhvoli. Hrafn var hinn fimmti Hngs sonur; hann var fyrstur lgsgumaur slandi; hann bj a Hofi eftir fur sinn. rlaug var dttir Hrafns, er tti Jrundur goi; eirra sonur var Valgarur a Hofi. Hrafn var gfgastur sona Hngs.


24. kafli

Kveld-lfur spuri fall rlfs, sonar sns; var hann hryggur vi essi tindi, svo a hann lagist rekkju af harmi og elli.

Skalla-Grmur kom oft til hans og taldi fyrir honum, ba hann hressa sig, sagi, a allt var anna athfilegra en a a auvirast og leggjast kr - "er hitt heldur r, a vr leitum til hefnda eftir rlf; m vera, a vr komum fri vi nokkura menn, er veri hafa a falli rlfs; en ef a er eigi, munu eir vera menn, er vr munum n, er konungi mun sr ykja mti skapi."

Kveld-lfur kva vsu:

N frk norr eyju,
norn erum grimm, til snimma
undr kaus remja skyndi,
rlf und lok fru;
ltumk ung at ingi
rs fangvina at ganga,
skjtt munat hefnt, tt hvettimk
hugr, malm-Gnar brugit.

Haraldur konungur fr a sumar til Upplanda og fr um hausti vestur Valdres og allt Vors. lvir hnfa var me konungi og kom oft ml vi konung, ef hann myndi vilja bta rlf, veita Kveld-lfi og Skalla-Grmi fbtur ea mannsma ann nokkurn, er eir mttu vi una. Konungur varnai ess eigi me llu, ef eir fegar fru fund hans.

San byrjai lvir fer sna norur Fjru, ltti eigi fyrr en hann kom a kveldi dags til eirra fega, tku eir akksamlega vi honum; dvaldist hann ar nokkura hr.

Kveld-lfur spuri lvi vandlega fr atburum eim, er gerst hfu Sandnesi, er rlfur fll, svo a v, hva rlfur vann til frama, ur hann flli, svo og hverjir vopn bru hann, ea hvar hann hafi mest sr, ea hvernig fall hans yri. lvir sagi allt a, er hann spuri, svo a, a Haraldur konungur veitti honum sr a, er ri myndi eitt til bana, og rlfur fll nr ftur konungi grfu.

svarar Kveld-lfur: "Vel hefir sagt, v a a hafa gamlir menn mlt, a ess manns myndi hefnt vera, ef hann flli grfu, og eim nr koma hefndin, er fyrir yri, er hinn flli; en lklegt er, a oss veri eirrar hamingju aui."

lvir sagi eim fegum, a hann vnti, ef eir vildu fara fund konungs og leita eftir btum, a a myndi smafr vera, og ba til ess htta og lagi mrg or til.

Kveld-lfur sagi, a hann var hvergi fr fyrir elli sakar, - "mun eg vera heima," sagi hann.

"Vilt fara, Grmur?" sagi lvir.

"Ekki erindi tla eg mig eiga," sagi Grmur; "mun konungi eg ykja ekki orsnjallur; tla eg mig ekki lengi munu bija btanna."

lvir sagi, a hann myndi ess eigi urfa; "skulum vr mla allt fyrir hnd na, slkt er vr kunnum."

En me v a lvir stti a ml mjg, ht Grmur fer sinni, er hann ttist binn; kvu eir lvir me sr stund, er Grmur skyldi koma konungsfund. Fr lvir fyrst brott og til konungs.


25. kafli

Skalla-Grmur bjst til ferar eirrar, er fyrr var fr sagt; hann valdi sr menn af heimamnnum snum og nbum, er voru sterkastir a afli og hraustastir, eirra er til voru. Maur ht ni, bndi einn auugur; annar ht Grani, riji Grmlfur og Grmur, brir hans, heimamenn Skalla-Grms, og eir brur, orbjrn krumur og rur beigaldi; eir voru kallair rrnusynir; hn bj skammt fr Skalla-Grmi og var fjlkunnug; Beigaldi var kolbtur. Einn ht rir urs og brir hans orgeir jarlangur. Oddur ht maur einbi, Grs lausingi. Tlf voru eir til fararinnar og allir hinir sterkustu menn og margir hamrammir.

eir hfu rrarferju, er Skalla-Grmur tti, fru suur me landi, lgu inn Ostrarfjru, fru landveg upp Vors til vatns ess, er ar verur, en lei eirra bar svo til, a eir skyldu ar yfir fara. Fengu eir sr rrarskip, a er vi eirra hfi var; reru san yfir vatni, en var eigi langt til bjar ess, er konungurinn var veislu. Komu eir Grmur ar ann tma, er konungur var genginn til bora; eir Grmur hittu menn a mli ti garinum og spuru, hva ar var tinda; en er eim var sagt, ba Grmur kalla til mls vi sig lvi hnfu.

S maur gekk inn stofuna og ar til, er lvir sat, og sagi honum: "Menn eru hr komnir ti, tlf saman, ef menn skal kalla; en lkari eru eir ursum a vexti og a sn en mennskum mnnum."

lvir st upp egar og gekk t; ttist hann vita, hverjir komnir myndu; fagnai hann vel Grmi frnda snum og ba hann ganga inn stofu me sr.

Grmur sagi frunautum snum: "a mun hr vera siur, a menn gangi vopnlausir fyrir konung; skulum vr ganga inn sex, en arir sex skulu vera ti og gta vopna vorra."

San ganga eir inn; gekk lvir fyrir konunginn; Skalla-Grmur st a baki honum.

lvir tk til mls: "N er Grmur hr kominn, sonur Kveld- lfs; kunnum vr n aufsu, konungur, a r geri hans fr ga hinga, svo sem vr vntum, a vera muni. F eir margir af yur smd mikla, er til minna eru komnir en hann og hvergi nr eru jafnvel a sr gervir um flestar rttir sem hann mun vera, og mtt svo etta gera, konungur, a mr ykir mestu mli skipta, ef r ykir a nokkurs vert."

lvir talai langt og snjallt, v a hann var orfr maur. Margir arir vinir lvis gengu fyrir konung og fluttu etta ml.

Konungur litaist um; hann s, a maur st a baki lvi og var hfi hrri en arir menn og skllttur.

"Er etta hann Skalla-Grmur," sagi konungur, "hinn mikli maur?"

Grmur sagi, a hann kenndi rtt.

"Eg vil ," sagi konungur, "ef beiist bta fyrir rlf, a gerist minn maur og gangir hr hirlg og jnir mr. M mr svo vel lka n jnusta, a eg veiti r btur eftir brur inn ea ara smd, eigi minni en eg veitti honum rlfi, brur num, og skyldir betur kunna a gta en hann, ef eg geri ig a svo miklum manni sem hann var orinn."

Skalla-Grmur svarar: "a var kunnugt, hversu miklu rlfur var framar en eg er a sr gerr um alla hluti, og bar hann enga gfu til a jna r, konungur. N mun eg ekki taka a r. Eigi mun eg jna r, v a eg veit, a eg mun eigi gfu til bera a veita r jnustu, sem eg myndi vilja og vert vri. Hygg eg, a mr veri meiri muna vant en rlfi."

Konungur agi, og setti hann dreyrrauan a sj. lvir sneri egar brott og ba Grm a ganga t; eir geru svo, gengu t og tku vopn sn; ba lvir fara brott sem skjtast. Gekk lvir lei me eim til vatnsins og margir menn me honum.

ur eir Skalla-Grmur skildust, mlti lvir: "Annan veg var fr n, Grmur frndi, til konungs en eg myndi kjsa. Fsti eg ig mjg hinga-fararinnar, en n vil eg hins bija, a farir heim sem skyndilegast, og ess me, a komir eigi fund Haralds konungs, nema betri veri stt ykkar en mr ykir n horfast, og gt n vel fyrir konungi og hans mnnum."

San fru eir Grmur yfir vatni, en eir lvir gengu ar til, er skip au voru, er upp sett voru vi vatni, og hjuggu svo, a ekki var frt, v a eir su mannfr ofan fr konungsbnum. Voru eir menn margir saman og vopnair mjg og fru silega; menn hafi Haraldur konungur sent eftir eim til ess a drepa Grm.

Hafi konungur teki til ora litlu sar en eir Grmur hfu t gengi, sagi svo: "a s eg skalla eim hinum mikla, a hann er fullur upp lfar og hann verur a skaa eim mnnum nokkurum, er oss mun ykja afnm , ef hann nir. Megi r a tla, eir menn, er hann mun kalla, a skum su vi hann, a s skalli mun engan yvarn spara, ef hann kemst fri; fari n eftir honum og drepi hann."

San fru eir og komu til vatnsins og fengu ar engi skip, au er fr vru; fru aftur san og sgu konungi sna fer og svo a, a eir Grmur myndu komnir yfir vatni.

Skalla-Grmur fr lei sna og fruneyti hans, til ess er hann kom heim; sagi Skalla-Grmur Kveld-lfi fr fer eirra. Kveld-lfur lt vel yfir v, er Grmur hafi eigi fari til konungs ess erindis a ganga til handa honum, sagi enn sem fyrr, a eir myndu af konungi hljta skaa einn, en enga uppreist.

Kveld-lfur og Skalla-Grmur rddu oft um rager sna, og kom a allt samt me eim, sgu svo, a eir myndu ekki mega vera ar landi, heldur en arir menn, eir er stt vru vi konung, og myndi eim hitt r a fara af landi brott, og tti eim a fsilegt a leita til slands, v a var sagt ar vel fr landkostum. ar voru komnir vinir eirra og kunningjar, Inglfur Arnarson og frunautar hans, og teki sr landskosti og bstai slandi; mttu menn ar nema sr lnd keypis og velja bstai. Stafestist a helst um rager eirra, a eir myndu brega bi snu og fara af landi brott.

rir Hraldsson hafi veri barnsku a fstri me Kveld-lfi, og voru eir Skalla-Grmur mjg jafnaldrar; var ar allkrt fstbrralag; rir var orinn lendur maur konungs, er etta var tinda, en vintta eirra Skalla-Grms hlst vallt,

Snemma um vori bjuggu eir Kveld-lfur skip sn; eir hfu mikinn skipakost og gan, bjuggu tvo knrru mikla og hfu hvorum rj tigu manna, eirra er lifrir voru, og um fram konur og ungmenni. eir hfu me sr lausaf allt, a er eir mttu me komast, en jarir eirra ori engi maur a kaupa fyrir rki konungs.

En er eir voru bnir, sigldu eir brott; eir sigldu eyjar r, er Slundir heita; a eru margar eyjar og strar og svo mjg vogskornar, a a er mlt, a ar munu fir menn vita allar hafnir.


26. kafli

Guttormur ht maur, sonur Sigurar hjartar; hann var murbrir Haralds konungs; hann var fsturfair konungs og ramaur fyrir landi hans, v a konungur var barns aldri, fyrst er hann kom til rkis. Guttormur var hertogi fyrir lii Haralds konungs, er hann vann land undir sig, og var hann llum orustum, eim er konungur tti, er hann gekk til lands Noregi. En er Haraldur var orinn einvaldskonungur yfir landi llu og hann settist um kyrrt, gaf hann Guttormi, frnda snum, Vesturfold og Austur- Agir og Hringarki og land a allt, er tt hafi Hlfdan svarti, fair hans. Guttormur tti sonu tvo og dtur tvr. Synir hans htu Sigurur og Ragnar, en dtur hans Ragnhildur og slaug.

Guttormur tk stt; en er a honum lei, sendi hann menn fund Haralds konungs og ba hann sj fyrir brnum snum og fyrir rki snu; litlu sar andaist hann.

En er konungur spuri andlt hans, lt hann kalla til sn Hallvar harfara og brur, sagi, a eir skyldu fara sendifr hans austur Vk; konungur var staddur rndheimi.

eir brur bjuggust til ferar eirrar sem veglegast; vldu sr li og hfu skip a, er eir fengu best; eir hfu a skip, er tt hafi rlfur Kveld-lfsson og eir hfu teki af orgsli gjallanda. En er eir voru bnir ferar sinnar, sagi konungur eim erindi, a eir skyldu fara austur til Tnsbergs; ar var kaupstaur. ar hafi Guttormur haft asetu.

"Skulu i," sagi konungur, "fra mr sonu Guttorms, en dtur hans skulu ar upp fast, til ess er eg gifti r; skal eg f menn til a varveita rki og veita meyjunum fstur."

En er eir brur voru bnir, fara eir lei sna og byrjai eim vel; komu eir um vori Vk austur til Tnsbergs og bru ar fram erindi sn; taka eir Hallvarur vi sonum Guttorms og miklu lausaf. Fara eir, er eir eru bnir, aftur lei; byrjai eim nokkurum mun seinna, og var ekki til tinda eirra fer, fyrr en eir sigla norur um Sogns byr gan og bjart veur og voru allktir.


27. kafli

Kveld-lfur og eir Skalla-Grmur hldu njsnum jafnan um sumari inn jleiinni. Skalla-Grmur var hverjum manni skyggnari; hann s sigling eirra Hallvars og kenndi skipi, v a hann hafi a skip s fyrr, er orgils fr me. Skalla-Grmur hlt vr um fer eirra, hvar eir lgu til hafnar um kveldi; san fer hann aftur til lis sns og segir Kveld-lfi a, er hann hafi s, svo a, a hann hafi kennt skipi, a er eir Hallvarur hfu teki af orgsli og rlfur hafi tt, og ar myndu eir menn nokkurir fylgja, er veiur myndi vera.

San bast eir og ba ba btana og hfu tuttugu menn hvorum; stri rum Kveld-lfur, en rum Skalla-Grmur; ra eir san og leita skipsins, en er eir koma a, ar er skipi l, lgu eir a landi.

eir Hallvarur hfu tjalda yfir skipi snu og hfu lagst til svefns; en er eir Kveld-lfur komu a eim, hljpu varmenn upp, er stu vi bryggjuspor, og klluu skip t, bu menn upp standa, sgu, a friur fr a eim; hljpu eir Hallvarur til vopna sinna.

En er eir Kveld-lfur komu a bryggjusporinum, gekk hann t a skutbryggju, en Skalla-Grmur gekk fram a bryggjunni; Kveld-lfur hafi hendi bryntrll. En er hann kom skipi, ba hann menn sna ganga hi ytra me borum og hggva tjldin r klofum, en hann aftur til lyftingarinnar, og svo er sagt, a hamaist hann, og fleiri voru eir frunautar hans, er hmuust. eir drpu menn alla, er fyrir eim uru; slkt sama geri Skalla-Grmur, ar er hann gekk um skipi; lttu eir fegar eigi, fyrr en hroi var skipi. En er Kveld-lfur kom aftur a lyftingunni, reiddi hann upp bryntrlli og hggur til Hallvars gegnum hjlminn og hfui, og skk allt a skafti; hnykkti hann svo hart a sr, a hann br Hallvari loft og slngdi honum tbyris. Skalla-Grmur ruddi framstafninn og drap Sigtrygg. Margt hljp manna kaf, en menn Skalla-Grms tku btinn, er eir hfu anga haft, og reru til og drpu alla, er sundinu voru.

ar lst alls manna Hallvars meir en fimm tigir manna, en eir Skalla-Grmur tku skipi, a er eir Hallvarur hfu anga haft, og f allt, a sem var.

eir tku hndum menn tvo ea rj, er eim tti sem minnstir vru fyrir sr, og gfu gri og hfu af eim tindi, frttu, hverjir menn hefu veri skipinu, og svo hvernig fer eirra hefi tlu veri. En er eir voru vsir ornir alls hins sanna, knnuu eir valinn, ann er skipinu l; fannst eim a , a meiri hlutur manna hafi fyrir bor hlaupi og hfu tnst en a, er falli hafi skipinu. eir synir Guttorms hfu fyrir bor hlaupi og hfu tnst; var annar eirra tlf vetra, en annar tu, og hinir vnlegustu menn.

San lt Skalla-Grmur lausa fara menn, er hann hafi gri gefi, og ba fara fund Haralds konungs og segja honum vendilega fr eim tindum, er ar gerust, og svo hverjir ar hfu a veri. "Skulu r," sagi hann, "bera til konungs kviling enna:

Ns hersis hefnd
vi hilmi efnd;
gengr ulfr ok rn
of ynglings brn;
flugu hggvin hr
Hallvars s;
grr sltr undir
ari Snarfara."

San fluttu eir Grmur skipi me farmi t til skipa sinna; skiptu skipunum, hlu etta, er hfu eir fengi, en ruddu hitt, er eir hfu ur og minna var, bru ar grjt og brutu ar raufar og skktu niur; sigldu san haf t, egar byr gaf.

Svo er sagt, a eim mnnum vri fari, er hamrammir eru, ea eim, er berserksgangur var , a mean a var frami, voru eir svo sterkir, a ekki hlst vi eim, en fyrst, er af var gengi, voru eir mttkari en a vanda. Kveld- lfur var og svo, a er af honum gekk hamremmin, kenndi hann mi af skn eirri, er hann hafi veitt, og var hann af llu saman mttugur, svo a hann lagist rekkju.

En byr bar haf t. Kveld-lfur r fyrir skipi v, er eir hfu teki af eim Hallvari; eim byrjai vel og hldu mjg samfloti, svo a hvorir vissu lngum til annarra.

En er sttist hafi, elnai stt hendur Kveld-lfi; en er dr a v, a hann var banvnn, kallai hann til skipverja sna og sagi eim, a honum tti lklegt, a myndi brtt skilja vega eirra. "Hef eg," sagi hann, "ekki kvellisjkur veri, en ef svo fer, sem mr ykir n lklegast, a eg andist, geri mr kistu og lti mig fara fyrir bor, og verur etta annan veg en eg hugi, a vera myndi, ef eg skal eigi koma til slands og nema ar land. r skulu bera kveju mna Grmi, syni mnum, er r finnist, og segi honum a me, ef svo verur, a hann kemur til slands, og beri svo a, tt a muni lklegt ykja, a eg s ar fyrir, taki hann sr ar bsta sem nst v, er eg hefi a landi komi."

Litlu sar andaist Kveld-lfur; geru skipverjar hans svo sem hann hafi fyrir mlt, a eir lgu hann kistu og skutu san fyrir bor.

Grmur ht maur, sonur ris, Ketils sonar kjlfara, kynstr maur og auugur; hann var skipverji Kveld-lfs; hann hafi veri aldavinur eirra fega og hafi veri ferum bi me eim og rlfi, hafi hann og fengi reii konungs fyrir sk. Hann tk til forra skipi, eftir er Kveld-lfur var dauur.

En er eir voru komnir vi sland, sigldu eir sunnan a landi; eir sigldu vestur fyrir landi, v a eir hfu a spurt, a Inglfur hafi sr ar bsta teki; en er eir komu fyrir Reykjanes og eir su firinum upp lka, stefna eir inn fjrinn bum skipunum. Veur geri hvasst og vta mikil og oka; skildust skipin. Sigldu eir inn eftir Borgarfiri, til ess er raut sker ll; kstuu akkerum, til ess er veur lgi og ljst geri; biu eir flar; san fluttu eir skipi upp rs nokkurn; s er kllu Gufu. Leiddu ar skipi upp eftir nni, svo sem gekk; bru san farm af skipinu og bjuggust ar um hinn fyrsta vetur.

eir knnuu landi me s, bi upp og t; en er eir hfu skammt fari, fundu eir vk einni, hvar upp var rekin kista Kveld-lfs; fluttu eir kistuna nes a, er ar var, settu hana ar niur og hlu a grjti.


28. kafli

Skalla-Grmur kom ar a landi, er nes miki gekk s t, og ei mjtt fyrir ofan nesi, og bru ar farm af; a klluu eir Knarrarnes.

San kannai Skalla-Grmur landi, og var ar mrlendi miki og skgar vir, langt milli fjalls og fjru, selveiar ngar og fiskifang miki. En er eir knnuu landi suur me sjnum, og var ar fyrir eim fjrur mikill, en er eir fru inn me firi eim, lttu eir eigi fyrr ferinni en eir fundu frunauta sna, Grm hinn hleyska og frunauta; var ar fagnafundur. Sgu eir Skalla-Grmi, a Kveld-lfur var ar til lands kominn og eir hfu hann jara; san fylgdu eir Skalla-Grmi ar til, og sndist honum svo, sem aan myndi skammt brott, ar er blstaarger g myndi vera.

Fr Grmur brott og aftur til skipverja sinna, og stu ar hvorir um veturinn, sem eir hfu a komi.

nam Skalla-Grmur land milli fjalls og fjru. Mrar allar t til Selalns og hi efra til Borgarhrauns, en suur til Hafnarfjalla, og allt a land, er vatnfll deila til sjvar. Hann flutti um vori eftir skipi suur til fjararins og inn vog ann, er nstur var v, er Kveld-lfur hafi til lands komi, og setti ar b og kallai a Borg, en fjrinn Borgarfjr, og svo hrai upp fr kenndu eir vi fjrinn.

Grmi hinum hleyska gaf hann bsta fyrir sunnan Borgarfjr, ar er kalla var Hvanneyri; ar skammt t fr skarst inn vk ein eigi mikil; fundu eir ar andir margar og klluu Andakl, en Andakls, er ar fll til sjvar. Upp fr eirri til eirrar r, er kllu var Grms, ar milli tti Grmur land.

Um vori, er Skalla-Grmur lt reka kvikf sitt utan me sj, komu eir nes eitt lti og veiddu ar lftir nokkurar og klluu lftanes.

Skalla-Grmur gaf land skipverjum snum. na gaf hann land milli Langr og Hfslkjar, og bj hann a nabrekku; sonur hans var nundur sjni. Grmlfur byggi fyrst Grmlfsstum; vi hann er kennd Grmlfsfit og Grmlfslkur. Grmur ht sonur hans, er bj fyrir sunnan fjr; hans sonur var Grmar, er bj Grmarsstum; um hann deildu eir orsteinn og Tungu-Oddur. Grani bj a Granastum Digranesi. orbirni krum gaf hann land upp me Gufu og ri beigalda; bj Krumur Krumshlum, en rur a Beigalda. ri urs og eim brrum gaf hann land upp fr Einkunnum og hi ytra me Lang; rir urs bj ursstum; hans dttir var rds stng, er bj Stangarholti san; orgeir bj Jarlangsstum.

Skalla-Grmur kannai land upp um hra, fr fyrst inn me Borgarfiri, til ess er fjrinn raut, en san me nni fyrir vestan, er hann kallai Hvt, v a eir frunautar hfu eigi s fyrr vtn au, er r jklum hfu falli; tti eim in undarlega lit. eir fru upp me Hvt, til ess er s var fyrir eim, er fll af norri fr fjllum; klluu eir Norur, og fru upp me eirri , til ess er enn var fyrir eim, og var a lti vatnfall. Fru eir yfir og enn upp me Norur; su brtt, hvar hin litla in fll r gljfrum, og klluu Gljfur. San fru eir yfir Norur og fru aftur enn til Hvtr og upp me henni; var enn brtt , s er vers var, fyrir eim og fll Hvt; klluu eir ver. eir uru ess varir, a ar var hvert vatn fullt af fiskum; san fru eir t aftur til Borgar.


29. kafli

Skalla-Grmur var ijumaur mikill; hann hafi me sr jafnan margt manna, lt skja mjg fng au, er fyrir voru og til atvinnu mnnum voru, v a fyrst hfu eir ftt kvikfjr, hj v sem urfti til fjlmennis ess, sem var; en a sem var kvikfjrins, gekk llum vetrum sjlfala skgum. Skalla-Grmur var skipasmiur mikill, en rekavi skorti eigi vestur fyrir Mrar; hann lt gera b lftanesi og tti ar b anna, lt aan skja trra og selveiar og eggver, er voru ng fng au ll, svo rekavi a lta a sr flytja. Hvalkomur voru og miklar, og skjta mtti sem vildi; allt var ar kyrrt veiist, er a var vant manni. Hi rija b tti hann vi sjinn vestanverum Mrum; var ar enn betur komi a sitja fyrir rekum, og ar lt hann hafa si og kalla a krum. Eyjar lgu ar t fyrir, er hvalur fannst , og klluu eir Hvalseyjar. Skalla-Grmur hafi og menn s na uppi vi laxrnar til veia; Odd einba setti hann vi Gljfur a gta ar laxveiar; Oddur bj undir Einbabrekkum; vi hann er kennt Einbanes. Sigmundur ht maur, er Skalla-Grmur setti vi Norur; hann bj ar, er kalla var Sigmundarstum; ar er n kalla a Haugum; vi hann er kennt Sigmundarnes. San fri hann bsta sinn Munoarnes, tti ar hgra til laxveia.

En er fram gekk mjg kvikf Skalla-Grms, gekk f upp til fjalla allt sumrum; hann fann mikinn mun , a a f var betra og feitara, er heium gekk, svo a, a sauf hlst vetrum fjalldlum, tt eigi veri ofan reki. San lt Skalla-Grmur gera b uppi vi fjalli og tti ar b; lt ar varveita sauf sitt; a b varveitti Grs, og er vi hann kennd Grsartunga. St mrgum ftum fjrafli Skalla-Grms.

Stundu sar en Skalla-Grmur hafi t komi, kom skip af hafi Borgarfjr, og tti s maur, er leifur var kallaur hjalti; hann hafi me sr konu sna og brn og anna frndli sitt og hafi svo tla fer sna, a f sr bsta slandi; leifur var maur auugur og kynstr og spakur a viti. Skalla-Grmur bau leifi heim til sn til vistar og lii hans llu, en leifur ekktist a, og var hann me Skalla-Grmi hinn fyrsta vetur, er leifur var slandi.

En eftir um vori vsai Skalla-Grmur leifi til landskostar fyrir sunnan Hvt, upp fr Grms til Flkadalsr; leifur ekktist a og fr anga bferli snu og setti ar bsta, er heitir a Varmalk; hann var gfugur maur. Hans synir voru eir Ragi Laugardal og rarinn Ragabrir, er lgsgu tk slandi nst eftir Hrafn Hngsson; rarinn bj a Varmalk. Hann tti rdsi, dttur lafs feilans, systur rar gellis.


30. kafli

Haraldur konungur hinn hrfagri lagi eigu sna jarir r allar, er eir Kveld-lfur og Skalla-Grmur hfu eftir tt Noregi, og allt a f anna, er hann ni. Hann leitai og mjg eftir mnnum eim, er veri hfu rum og vitorum ea nokkurum tilbeina me eim Skalla-Grmi um verk au, er eir unnu, ur Skalla-Grmur fr r landi brott, og svo kom s fjandskapur, er konungi var eim fegum, a hann hataist vi frndur eirra ea ara nauleytamenn ea menn, er hann vissi, a eim hfu allkrir veri vinttu. Sttu sumir af honum refsingum, og margir flu undan og leituu sr hlis; sumir innan lands, en sumir flu me llu af landi brott.

Yngvar, mgur Skalla-Grms, var einn af essum mnnum, er n var fr sagt; tk hann a r, a hann vari f snu, svo sem hann mtti, lausaeyri og fkk sr hafskip, r ar menn til og bj fer sna til slands, v a hann hafi spurt, a Skalla-Grmur hafi teki ar stafestu og eigi myndi ar skorta landakosti me Skalla-Grmi. En er eir voru bnir og byr gaf, sigldi hann haf, og greiddist fer hans vel; kom hann til slands fyrir sunnan landi og hlt vestur fyrir Reykjanes og sigldi inn Borgarfjr og hlt inn Lang og upp allt til foss; bru ar farm af skipinu.

En er Skalla-Grmur spuri akomu Yngvars, fr hann egar fund hans og bau honum til sn me svo mrgum mnnum, sem hann vildi. Yngvar ekktist a; var skipi upp sett, en Yngvar fr til Borgar me marga menn og var ann vetur me Skalla-Grmi. En a vori bau Skalla-Grmur honum landakosti; hann gaf Yngvari b a, er hann tti lftanesi, og land inn til Leirulkjar og t til Straumfjarar; san fr hann til tbs ess og tk ar vi, og var hann hinn nsti maur og hafi au fjr. Skalla-Grmur geri b Knarrarnesi og tti ar b lengi san.

Skalla-Grmur var jrnsmiur mikill og hafi rauablstur mikinn vetrinn; hann lt gera smiju me sjnum mjg langt t fr Borg, ar sem heitir Raufarnes; tti honum skgar ar fjarlgir. En er hann fkk ar engan stein ann, er svo vri harur ea slttur, a honum tti gott a lja jrn vi, v a ar er ekki malargrjt; eru ar smir sandar allt me s, -- var a eitt kveld, er arir menn fru a sofa, a Skalla-Grmur gekk til sjvar og hratt fram skipi ttru, er hann tti og reri t til Mifjarareyja; lt hlaupa niur stjra fyrir stafn skipinu. San steig hann fyrir bor og kafai og hafi upp me sr stein og fri upp skipi; san fr hann sjlfur upp skipi og reri til lands og bar steininn til smiju sinnar og lagi niur fyrir smijudurum og li ar san jrn vi. Liggur s steinn ar enn og miki sindur hj, og sr a steininum, a hann er barur ofan og a er brimsorfi grjt og ekki v grjti lkt ru, er ar er, og munu n ekki meira hefja fjrir menn.

Skalla-Grmur stti fast smijuverki, en hskarlar hans vnduu um og tti snemma risi; orti hann vsu essa:

Mjk verr r, ss aura,
sarns meir at rsa,
vir vidda brur
verseygjar skal kveja;
gjalla ltk golli
geisla njts, mean jta,
heitu, hrrikytjur
hreggs vindfrekar, sleggjur.


31. kafli

Skalla-Grmur og au Bera ttu brn mjg mrg, og var a fyrst, a ll nduust; gtu au son, og var vatni ausinn og ht rlfur. En er hann fddist upp, var hann snemma mikill vexti og hinn vnsti snum; var a allra manna ml, a hann myndi vera hinn lkasti rlfi Kveld-lfssyni, er hann var eftir heitinn. rlfur var langt um fram jafnaldra sna a afli; en er hann x upp, gerist hann rttamaur um flesta hluti, er var mnnum ttt a fremja, eim er vel voru a sr gerir. rlfur var gleimaur mikill; snemma var hann svo fullkominn a afli, a hann tti vel lifr me rum mnnum; var hann brtt vinsll af alu; unni honum og vel fair og mir.

au Skalla-Grmur ttu dtur tvr; ht nnur Sunn, en nnur runn; voru r og efnilegar uppvexti.

Enn ttu au Skalla-Grmur son; var s vatni ausinn og nafn gefi og kallaur Egill. En er hann x upp, mtti brtt sj honum, a hann myndi vera mjg ljtur og lkur fur snum, svartur hr. En er hann var revetur, var hann mikill og sterkur, svo sem eir sveinar arir, er voru sex vetra ea sj; hann var brtt mlugur og orvs; heldur var hann illur viureignar, er hann var leikum me rum ungmennum.

a vor fr Yngvar til Borgar, og var a a erindum, a hann bau Skalla-Grmi til bos t anga til sn og nefndi til eirrar ferar Beru, dttur sna, og rlf, son hennar, og menn ara, er au Skalla-Grmur vildu a fru; Skalla- Grmur ht fr sinni. Fr Yngvar heim og bj til veislunnar og lt l heita.

En er a eirri stefnu kemur, er Skalla-Grmur skyldi til bosins fara og au Bera, bjst rlfur til ferar me eim og hskarlar, svo a au voru fimmtn saman.

Egill rddi um vi fur sinn, a hann vildi fara; " eg ar slkt kynni sem rlfur," segir hann.

"Ekki skaltu fara," segir Skalla-Grmur, "v a kannt ekki fyrir r a vera fjlmenni, ar er drykkjur eru miklar, er ykir ekki gur viskiptis, a srt drukkinn."

Steig Skalla-Grmur hest sinn og rei brott, en Egill undi illa vi sinn hlut. Hann gekk r gari og hitti eykhest einn, er Skalla-Grmur tti, fr bak og rei eftir eim Skalla-Grmi; honum var greifrt um mrarnar, v a hann kunni enga lei, en hann s mjg oft rei eirra Skalla-Grms, er eigi bar fyrir holt ea skga. Er a a segja fr hans fer, a s um kveldi kom hann lftanes, er menn stu ar a drykkju; gekk hann inn stofu. En er Yngvar s Egil, tk hann vi honum feginsamlega og spuri, hv hann hefi svo s komi. Egill sagi, hva eir Skalla-Grmur hfu vi mlst. Yngvar setti Egil hj sr. Stu eir gagnvert eim Skalla-Grmi og rlfi.

a var ar haft lteiti, a menn kvu vsur; kva Egill vsu:

Kominn emk til arna
Yngvars, ess's be lyngva,
hann vask fss at finna,
frnvengjar gefr drengjum;
mun eigi , gir,
rvetran mr betra,
ljsundinna landa
linns, ar smi finna.

Yngvar hlt upp vsu eirri og akkai vel Agli vsuna; en um daginn eftir fri Yngvar Agli a skldskapar launum kfunga rj og andaregg. En um daginn eftir vi drykkju kva Egill vsu ara um bragarlaun:

Sgla gaf sglum
srgagls ra Agli
hirimeir vi hrri
hagr brimrtar gagra,
ok bekkiurs blakka
borvallar gaf fjora
kennimeir, ss kunni,
krbe, Egil gleja.

Vel lagi Egill kk skldskap sinn vi marga menn.

Ekki var fleira til tinda fer eirra. Fr Egill heim me Skalla-Grmi.

32. kafli

Bjrn ht hersir rkur Sogni, er bj Aurlandi; hans son var Brynjlfur, er arf allan tk eftir fur sinn. Synir Brynjlfs voru eir Bjrn og rur; eir voru menn ungum aldri, er etta var tinda. Bjrn var farmaur mikill, var stundum vking, en stundum kaupferum; Bjrn var hinn gervilegasti maur.

a barst a einu hverju sumri, a Bjrn var staddur Fjrum a veislu nokkurri fjlmennri; ar s hann mey fagra, er honum fannst miki um. Hann spuri eftir, hverrar ttar hn var; honum var a sagt, a hn var systir ris hersis Hraldssonar og ht ra hlahnd. Bjrn hf upp bnor sitt og ba ru, en rir synjai honum rsins, og skildust eir a svo geru.

En a sama haust fkk Bjrn sr lis og fr me sktu alskipaa norur Fjru og kom til ris og svo, a hann var eigi heima. Bjrn nam ru brott og hafi heim me sr Aurland; voru au ar um veturinn, og vildi Bjrn gera brlaup til hennar. Brynjlfi, fur hans, lkai a illa, er Bjrn hafi gert, tti svviring v, ar sem ur hafi lng vintta veri me ri og Brynjlfi.

"v sur skaltu, Bjrn," segir Brynjlfur, "brlaup til ru gera hr me mr a leyfi ris, brur hennar, a hn skal hr svo vel sett, sem hn vri mn dttir, en systir n."

En svo var a vera allt, sem Brynjlfur kva , ar hans hblum, hvort er Birni lkai vel ea illa.

Brynjlfur sendi menn til ris a bja honum stt og yfirbtur fyrir fr , er Bjrn hafi fari. rir ba Brynjlf senda heim ru, sagi, a ekki myndi af stt vera ella. En Bjrn vildi fyrir engan mun lta hana brott fara, a Brynjlfur beiddi ess; lei svo af veturinn.

En er vora tk, rddu eir Brynjlfur og Bjrn einn dag um ragerir snar; spuri Brynjlfur, hva hann tlaist fyrir.

Bjrn sagi a lkast, a hann myndi fara af landi brott; "er mr a nst skapi," sagi hann, "a fir mr langskip og ar li me og fari eg vking."

"Engi von er ess," sagi Brynjlfur, "a eg fi r hendur herskip og li miki, v a eg veit eigi, nema komir ar niur, er mr er ll aufsa , og stendur n ur rin r af r. Kaupskip mun eg f r hendur og ar me kaupeyri; faru san suur til Dyflinnar; s er n fer frgst. Mun eg f r fruneyti gott."

Bjrn segir svo, a hann myndi a vera upp a taka, sem Brynjlfur vildi; lt hann ba kaupskip gott og fkk menn til; bjst Bjrn til eirrar ferar og var ekki snemmbinn.

En er Bjrn var albinn og byr rann , steig hann bt me tlf menn og reri inn Aurland, og gengu upp til bjar og til dyngju eirrar, er mir hans tti; sat hn ar inni og konur mjg margar; ar var ra. Bjrn sagi, a ra skyldi me honum fara; leiddu eir hana brott, en mir hans ba konurnar vera eigi svo djarfar, a r geru vart vi inn sklann, sagi a Brynjlfur myndi illa hndum hafa, ef hann vissi, og sagi, a vri bi vi geig miklum me eim fegum. En klnaur ru og gripir voru ar allir lagir til handargagns, og hfu eir Bjrn a allt me sr. Fru eir san um nttina t til skips sns, drgu egar segl sitt og sigldu t eftir Sogns og san haf.

eim byrjai illa og hfu rttu stra og velkti lengi hafi, v a eir voru ruggir v a firrast Noreg sem mest. a var einn dag, a eir sigldu austan a Hjaltlandi hvasst veur og lestu skipi landtku vi Msey, bru ar af farminn og fru borg , er ar var, og bru anga allan varning sinn og settu upp skipi og bttu, er broti var.


33. kafli

Litlu fyrir vetur kom skip til Hjaltlands sunnan r Orkneyjum; sgu eir au tindi, a langskip hafi komi um hausti til eyjanna; voru a sendimenn Haralds konungs me eim erindum til Sigurar jarls, a konungur vildi drepa lta Bjrn Brynjlfsson, hvar sem hann yri hendur, og slkar orsendingar geri hann til Suureyja, allt til Dyflinnar. Bjrn spuri essi tindi og a me, a hann var tlgur ger Noregi. En egar er hann hafi komi til Hjaltlands, geri hann brlaup til ru; stu au um veturinn Mseyjarborg.

En egar um vori, er sj tk a lgja, setti Bjrn fram skip sitt og bj sem kaflegast; en er hann var binn og byr gaf, sigldi hann haf; fengu eir veur str og voru litla stund ti, komu sunnan a slandi. Gekk veur land, og bar vestur fyrir landi og haf t, en er eim gaf byr aftur, sigldu eir a landinu. Engi var s maur ar innan bors, er veri hefi fyrr slandi.

eir sigldu inn fjr einn furulega mikinn, og bar a hinni vestri strndinni; su ar til lands inn ekki nema boa eina og hafuleysur; beittu sem verast austur fyrir landi, allt til ess er fjrur var fyrir eim, og sigldu eir inn eftir firinum, til ess er loki var skerjum llum og brimi. lgu eir a nesi einu; l ar ey fyrir utan, en sund djpt milli; festu ar skipi. Vk gekk upp fyrir vestan nesi, en upp af vkinni st borg mikil.

Bjrn gekk bt einn og menn me honum; Bjrn sagi frunautum snum, a eir skyldu varast a segja a ekki fr ferum snum, er eim sti vandri af v. eir Bjrn reru til bjarins og hittu ar menn a mli; spuru eir ess fyrst, hvar eir voru a landi komnir. Menn sgu, a a ht a Borgarfiri, en br s, er ar var, ht a Borg, en Skalla-Grmur bndinn. Bjrn kannaist brtt vi hann og gekk til mts vi Skalla-Grm, og tluust eir vi; spuri Skalla-Grmur, hva mnnum eir vru. Bjrn nefndi sig og fur sinn, en Skalla-Grmi var allur kunnleiki Brynjlfi og bau Birni allan forbeina sinn, ann er hann urfti; Bjrn tk v akksamlega. spuri Skalla-Grmur, hva fleira vri eirra manna skipi, er viringamenn vru. Bjrn sagi, a ar var ra Hraldsdttir, systir ris hersis. Skalla-Grmur var vi a allglaur og sagi svo, a a var skylt og heimilt um systur ris, fstbrur sns, a hann geri slkan forbeina, sem urfti ea hann hefi fng til, og bau eim Birni bum til sn me alla skipverja sna. Bjrn ekktist a. Var fluttur farmur af skipinu upp tn a Borg; settu eir ar bir snar, en skipi var leitt upp lk ann, er ar verur; en ar er kalla Bjarnartur, sem eir Bjrn hfu bir.

Bjrn og eir skipverjar allir fru til vistar me Skalla-Grmi; hann hafi aldri frri menn me sr en sex tigu vgra manna.


34. kafli

a var um hausti, er skip hfu komi til slands af Noregi, a s kvittur kom yfir, a Bjrn myndi hafa hlaupist brott me ru og ekki a ri frnda hennar, og konungur hafi gert hann tlaga fyrir a r Noregi.

En er Skalla-Grmur var ess var, kallai hann Bjrn til sn og spuri, hvernig fari vri um kvonfang hans, hvort a hefi gert veri a ri frnda. "Var mr eigi ess von," sagi hann, "um son Brynjlfs, a eg myndi eigi vita hi sanna af r."

Bjrn sagi: "Satt eitt hefi eg r sagt, Grmur, en eigi mttu mla mr fyrir a, tt eg segi r eigi lengra en spurir. En skal n vi ganga v, er satt er, a hefir sannspurt, a ekki var etta r gert vi samykki ris, brur hennar."

mlti Skalla-Grmur, reiur mjg: "Hv varstu svo djarfur, a frst minn fund, ea vissir eigi, hver vintta var me okkur ri?"

Bjrn segir: "Vissi eg," segir hann, "a me ykkur var fstbrralag og vintta kr; en fyrir v stti eg ig heim, a mig hafi hr a landi bori og eg vissi, a mr myndi ekki tja a forast ig. Mun n vera nu valdi, hver minn hlutur skal vera, en gs vnti eg af, v a eg er heimamaur inn."

San gekk fram rlfur, sonur Skalla-Grms, og lagi til mrg or og ba fur sinn, a hann gfi Birni eigi etta a sk, er hafi hann teki vi Birni; margir arir lgu ar or til.

Kom svo, a Grmur sefaist, sagi, a rlfur myndi ra "og tak vi Birni, og ef vilt, ver til hans svo vel sem vilt."


35. kafli

ra l barn um sumari, og var a mr; var hn vatni ausin og nafn gefi og ht sgerur. Bera fkk til konu a gta meyjarinnar.

Bjrn var um veturinn me Skalla-Grmi og allir skipverjar hans; rlfur geri sr ttt vi Bjrn og var honum fylgjusamur.

En er vor kom, var a einn hvern dag, a rlfur gekk til mls vi fur sinn og spuri hann ess, hvert r hann vildi leggja til vi Bjrn, veturgest sinn, ea hverja sj hann vildi honum veita. Grmur spuri rlf, hva hann tlaist fyrir.

"a tla eg," segir rlfur, "a Bjrn vildi helst fara til Noregs, ef hann mtti ar frii vera; tti mr a r fyrir liggja, fair, a sendir menn til Noregs a bja sttir fyrir Bjrn, og mun rir mikils vira or n."

Svo kom rlfur fyrirtlum snum, a Skalla-Grmur skipaist vi og fkk menn til utanferar um sumari; fru eir menn me orsendingar og jartegnir til ris Hraldssonar og leituu um sttir me eim Birni. En egar er Brynjlfur vissi essa orsending, lagi hann allan hug a bja sttir fyrir Bjrn. Kom svo v mli, a rir tk sttir fyrir Bjrn, v a hann s a, a var svo komi, a Bjrn urfti ekki a ttast um sig. Tk Brynjlfur sttum fyrir Bjrn, en sendimenn Grms voru um veturinn me ri, en Bjrn var ann vetur me Skalla-Grmi.

En eftir um sumari fru sendimenn Skalla-Grms aftur; en er eir komu aftur um hausti, sgu eir au tindi, a Bjrn var stt tekinn Noregi. Bjrn var hinn rija vetur me Skalla-Grmi, en eftir um vori bjst hann til brottferar og s sveit manna, er honum hafi anga fylgt.

En er Bjrn var binn ferar sinnar, sagi Bera, a hn vill, a sgerur, fstra hennar, s eftir, en au Bjrn ekktust a, og var mrin eftir og fddist ar upp me eim Skalla-Grmi.

rlfur, sonur Skalla-Grms, rst til ferar me Birni, og fkk Skalla-Grmur honum fararefni; fr hann utan um sumari me Birni. Greiddist eim vel og komu af hafi utan a Sogns; sigldi Bjrn inn Sogn og fr san heim til fur sns; fr rlfur heim me honum; tk Brynjlfur vi eim feginsamlega.

San voru ger or ri Hraldssyni; lgu eir Brynjlfur stefnu sn milli; kom ar og Bjrn til eirrar stefnu; tryggu eir rir sttir me sr. San greiddi rir af hendi f a, er ra tti hans gari, og san tku eir upp, rir og Bjrn, vinttu me tengdum. Var Bjrn heima Aurlandi me Brynjlfi; rlfur var og ar allgu yfirlti af eim fegum.


36. kafli

Haraldur konungur hafi lngum asetu sna Hralandi ea Rogalandi a strbum eim, er hann tti a tsteini ea gvaldsnesi ea Fitjum, lreksstum ea Lygru, Sheimi; en ann vetur, er n var fr sagt, var konungur norur landi. En er eir Bjrn og rlfur hfu veri einn vetur Noregi og vor kom, bjuggu eir skip og fluu manna til, fru um sumari vking austurveg, en fru heim a hausti og hfu afla fjr mikils. En er eir komu heim, spuru eir, a Haraldur konungur var Rogalandi og myndi ar sitja um veturinn. tk Haraldur konungur a eldast mjg, en synir hans voru mjg legg komnir margir.

Eirkur, son Haralds konungs, er kallaur var blx, var ungum aldri; hann var fstri me ri hersi Hraldssyni; konungur unni Eirki mest sona sinna; rir var hinum mestu krleikum vi konung.

Bjrn og eir rlfur fru fyrst Aurland, er eir komu heim, en san byrjuu eir fer sna norur Fjru a skja heim ri hersi. eir hfu karfa ann, er reru bor tlf menn ea rettn, og hfu nr rj tigu manna; skip a hfu eir fengi um sumari vking; a var steint mjg fyrir ofan sj og var hi fegursta. En er eir komu til ris, fengu eir ar gar vitkur og dvldust ar nokkura hr, en skipi flaut tjalda fyrir bnum.

a var einn dag, er eir rlfur og Bjrn gengu ofan til skipsins; eir su, a Eirkur konungsson var ar, gekk stundum skipi t, en stundum land upp, st og horfi skipi.

mlti Bjrn til rlfs: "Mjg undrast konungsson skipi, og bj honum a iggja a r, v a eg veit, a okkur verur a a lisemd mikilli vi konung, ef Eirkur er flutningsmaur okkar. Hefi eg heyrt a sagt, a konungur hafi ungan hug r af skum fur ns."

rlfur sagi, a a myndi vera gott r. Gengu eir san ofan til skipsins, og mlti rlfur: "Vandlega hyggur a skipinu, konungsson; hversu lst r ?"

"Vel," segir hann; "hi fegursta er skipi," segir hann.

" vil eg gefa r," sagi rlfur, "skipi, ef vilt iggja."

"iggja vil eg," segir Eirkur, "en r munu ltil ykja launin, tt eg heiti r vinttu minni, en a stendur til vonar, ef eg held lfi."

rlfur segir, a au laun tti honum miklu meira ver en skipi. Skildust san, en aan af var konungsson allktur vi rlf.

eir Bjrn og rlfur koma ru vi ri, hva hann tlar, hvort a s me sannindum, a konungur hafi ungan hug rlfi. rir dylur ess ekki, a hann hefi a heyrt.

" vildi eg a," sagi Bjrn, "a frir fund konungs og flyttir ml rlfs fyrir hon um, v a eitt skal ganga yfir okkur rlf ba; geri hann svo vi mig, er eg var slandi."

Svo kom, a rir ht ferinni til konungs og ba freista, ef Eirkur konungsson vildi fara me honum; en er eir rlfur og Bjrn komu essar rur fyrir Eirk, ht hann sinni umsslu vi fur sinn.

San fru eir rlfur og Bjrn lei sna Sogn, en rir og Eirkur konungsson skipuu karfa ann hinn ngefna og fru suur fund konungs og hittu hann Hralandi; tk hann feginsamlega vi eim. Dvldust eir ar um hr og leituu ess dagrs a hitta konung, a hann var gu skapi; bru upp etta ml fyrir konung, sgu, a s maur var ar kominn, er rlfur ht, son Skalla-Grms; vildum vr ess bija, konungur, a minntist ess, er frndur hans hafa vel til n gert, en ltir hann eigi gjalda ess, er fair hans geri, tt hann hefndi brur sns."

Talai rir um a mjklega, en konungur svarai heldur stutt, sagi, a eim hafi tili mikill stai af Kveld- lfi og sonum hans, og lt ess von, a sj rlfur myndi enn vera skaplkur frndum snum; "eru eir allir," sagi hann, "ofsamenn miklir, svo a eir hafa ekki hf vi og hira eigi, vi hverja eir eiga a skipta."

San tk Eirkur til mls, sagi, a rlfur hefi vingast vi hann og gefi honum gtan grip, skip a, er eir hfu ar. "Hefi eg heiti honum vinttu minni fullkominni; munu fir til vera a vingast vi mig, ef essum skal ekki tja. Muntu eigi a vera lta, fair, um ann mann, er til ess hefir fyrstur ori a gefa mr drgripi."

Svo kom, a konungur ht eim v, ur ltti, a rlfur skyldi frii vera fyrir honum; "en ekki vil eg," kva hann, "a hann komi minn fund; en gera mttu, Eirkur, hann svo kran r sem vilt ea fleiri frndur, en vera mun annahvort, a eir munu r vera mjkari en mr hafa eir ori, ea munt essar bnar irast og svo ess, ef ltur lengi me r vera."

San fr Eirkur blx og eir rir heim Fjru; sendu san or og ltu segja rlfi, hvert eirra erindi var ori til konungs.

eir rlfur og Bjrn voru ann vetur me Brynjlfi; en mrg sumur lgu eir vking, en um vetrum voru eir me Brynjlfi, en stundum me ri.


37. kafli

Eirkur blx tk vi rki; hann hafi yfirskn Hralandi og um Fjru; tk hann og hafi me sr hirmenn.

Og eitt hvert vor bj Eirkur blx fr sna til Bjarmalands og vandai mjg li til eirrar ferar. rlfur rst til ferar me Eirki og var stafni skipi hans og bar merki hans; rlfur var hverjum manni meiri og sterkari og lkur um a fur snum.

fer eirri var margt til tinda; Eirkur tti orustu mikla Bjarmalandi vi Vnu; fkk Eirkur ar sigur, svo sem segir kvum hans, og eirri fer fkk hann Gunnhildar, dttur ssurar tta, og hafi hana heim me sr; Gunnhildur var allra kvenna vnst og vitrust og fjlkunnug mjg. Krleikar miklir voru me eim rlfi og Gunnhildi; rlfur var jafnan vetrum me Eirki, en sumrum vkingu.

a var nst til tinda, a ra, kona Bjarnar, tk stt og andaist, en nokkuru sar fkk Bjrn sr annarrar konu, hn ht lf, dttir Erlings hins auga r Ostur; au ttu dttur, er Gunnhildur ht.

Maur ht orgeir yrniftur; hann bj Hralandi Fenhring; ar heitir Aski; hann tti rj sonu; ht einn Haddur, annar Berg- nundur, riji ht Atli hinn skammi. Berg-nundur var hverjum manni meiri og sterkari og var maur gjarn og dll; Atli hinn skammi var maur ekki hr og rivaxinn og var rammur a afli. orgeir var maur strauugur a f; hann var bltmaur mikill og fjlkunnugur. Haddur l vking og var sjaldan heima.


38. kafli

rlfur Skalla-Grmsson bjst eitt sumar til kaupferar; tlai , sem hann geri, a fara til slands og hitta fur sinn. Hann hafi lengi brottu veri; hann hafi grynni fjr og drgripi marga.

En er hann var binn til ferar, fr hann fund Eirks konungs; en er eir skildust, seldi konungur hendur rlfi xi, er hann kvest gefa vilja Skalla-Grmi; xin var snaghyrnd og mikil og gullbin, upp skellt skafti me silfri, og var a hinn virilegasti gripur.

rlfur fr ferar sinnar, egar hann var binn, og greiddist honum vel og kom skipi snu Borgarfjr og fr egar brlega heim til fur sns; var ar fagnafundur mikill, er eir hittust. San fr Skalla-Grmur til skips mti rlfi, lt setja upp skipi, en rlfur fr heim til Borgar me tlfta mann.

En er hann kom heim, bar hann Skalla-Grmi kveju Eirks konungs og fri honum xi , er konungur hafi sent honum. Skalla-Grmur tk vi xinni, hlt upp og s um hr og rddi ekki um; festi upp hj rmi snu.

a var um hausti einn hvern dag a Borg, a Skalla-Grmur lt reka heim yxn mjg marga, er hann tlai til hggs; hann lt leia tvo yxn saman undir hsvegg og leia vxl; hann tk hellustein vel mikinn og skaut niur undir hlsana. San gekk hann til me xina konungsnaut og hj yxnina ba senn, svo a hfui tk af hvorumtveggja, en xin hljp niur steininn, svo a munnurinn brast r allur og rifnai upp gegnum heruna. Skalla-Grmur s eggina og rddi ekki um; gekk san inn eldahs og steig san stokk upp og skaut xinni upp hursa, l hn ar um veturinn.

En um vori lsti rlfur yfir v, a hann tlai utan a fara um sumari. Skalla-Grmur latti hann, sagi, a var gott heilum vagni heim a aka; "hefur ," sagi hann, "fari fremdarfr mikla, en a er mlt, er msar verur, ef margar fer; tak n hr vi fjrhlut svo miklum, a ykist vera mega gildur maur af."

rlfur sagi, a hann vill enn fara einhverja fer, "og eg nausynleg erindi til fararinnar; en er eg kem t ru sinni, mun eg hr stafestast; en sgerur, fstra n, skal fara utan me mr fund fur sns; bau hann mr um a, er eg fr austan."

Skalla-Grmur kva hann ra mundu "en svo segir mr hugur um, ef vi skiljumst n, sem vi munum eigi finnast san."

San fr rlfur til skips sns og bj a; en er hann var albinn, fluttu eir t skipi til Digraness, og l ar til byrjar; fr sgerur til skips me honum.

En ur rlfur fr fr Borg, gekk Skalla-Grmur til og tk xina ofan af hursum, konungsgjfina, og gekk t me; var skafti svart af reyk, en xin rygengin. Skalla-Grmur s egg xinni; san seldi hann rlfi xina. Skalla-Grmur kva vsu:

Liggja gs eggju,
k sveigar kr deiga,
fox es illt xi,
undvargs flsur margar;
arghyrnu lt rna
aptr me roknu skapti;
rfgi vri eirar,
at vas inga gjf, hingat.


39. kafli

a var til tinda, mean rlfur hafi veri utanlendis, en Skalla-Grmur bj a Borg, a eitt sumar kom kaupskip af Noregi Borgarfjr; var va hf uppst kaupskipum r ea lkjarsa ea sk. Maur ht Ketill, er kallaur var Ketill blundur, er tti skip a; hann var norrnn maur, kynstr og auugur. Geir ht son hans, er var fullti og var skipi me honum. Ketill tlai a f sr bsta slandi; hann kom s sumars. Skalla-Grmur vissi ll deili honum; bau Skalla-Grmur honum til vistar me sr me allt fruneyti sitt. Ketill ekktist a, og var hann um veturinn me Skalla-Grmi.

ann vetur ba Geir, sonur Ketils, runnar, dttur Skalla-Grms, og var a a ri gert; fkk Geir runnar. En eftir um vori vsai Skalla-Grmur Katli til lands upp fr landi leifs me Hvt, fr Flkadalsrsi og til Reykjadalsrss og tungu alla, er ar var milli upp til Rausgils, og Flkadal allan fyrir ofan brekkur.

Ketill bj rndarholti, en Geir Geirshl; hann tti anna b Reykjadal, a Reykjum hinum efri; hann var kallaur Geir hinn augi. Hans synir voru eir Blund-Ketill og orgeir blundur; riji var roddur Hrsablundur, er fyrstur bj Hrsum.


40. kafli

Skalla-Grmur henti miki gaman a aflraunum og leikum; um a tti honum gott a ra. Knattleikar voru tir. Var ar sveit gott til sterkra manna ann tma, en hafi engi afl vi Skalla-Grm; hann gerist heldur hniginn a aldri.

rur ht sonur Grana a Granastum, og var hann hinn mannvnlegasti maur og var ungum aldri; hann var elskur a Agli Skalla-Grmssyni. Egill var mjg a glmum; var hann kappsamur mjg og reiinn, en allir kunnu a a kenna sonum snum, a eir vgu fyrir Agli.

Knattleikur var lagur Hvtrvllum allfjlmennur ndveran vetur; sttu menn ar til va um hra. Heimamenn Skalla-Grms fru anga til leiks margir; rur Granason var helst fyrir eim. Egill ba r a fara me honum til leiks; var hann sjunda vetur; rur lt a eftir honum og reiddi hann a baki sr.

En er eir komu leikmti, var mnnum skipt ar til leiks, ar var og komi margt smsveina, og geru eir sr annan leik; var ar og skipt til.

Egill hlaut a leika vi svein ann, er Grmur ht, sonur Heggs af Heggsstum; Grmur var ellefu vetra ea tu og sterkur a jfnum aldri. En er eir lkust vi, var Egill sterkari; Grmur geri og ann mun allan, er hann mtti. reiddist Egill og hf upp knatttr og laust Grm, en Grmur tk hann hndum og keyri hann niur fall miki og lk hann heldur illa og kvest mundu meia hann, ef hann kynni sig eigi. En er Egill komst ftur, gekk hann r leiknum, en sveinarnir ptu a honum.

Egill fr til fundar vi r Granason og sagi honum, hva hafi gerst.

rur mlti: "Eg skal fara me r, og skulum vi hefna honum." Hann seldi honum hendur skeggxi eina, er rur hafi haft hendi; au vopn voru t; ganga eir ar til, er sveinaleikurinn var. Grmur hafi hent knttinn og rak undan, en arir sveinarnir sttu eftir. hljp Egill a Grmi og rak xina hfu honum, svo a egar st heila. eir Egill og rur gengu brott san og til manna sinna; hljpu eir Mramenn til vopna og svo hvorirtveggju. leifur hjalti hljp til eirra Borgarmanna me menn, er honum fylgdu; voru eir miklu fjlmennri og skildust a svo geru.

aan af hfust deildir me eim leifi og Hegg; eir brust Laxfit vi Grms. ar fllu sj menn, en Heggur var sr til lfis, og Kvgur fll, brir hans.

En er Egill kom heim, lt Skalla-Grmur sr ftt um finnast, en Bera kva Egil vera vkingsefni og kva a mundu fyrir liggja, egar hann hefi aldur til, a honum vru fengin herskip. Egill kva vsu:

at mlti mn mir,
at mr skyldi kaupa
fley ok fagrar rar
fara brott me vkingum,
standa upp stafni,
stra drum knerri,
halda sv til hafnar,
hggva mann ok annan.

er Egill var tlf vetra gamall, var hann svo mikill vexti, a fir voru menn svo strir og a afli bnir, a Egill ynni eigi flesta menn leikum; ann vetur, er honum var hinn tlfti, var hann mjg a leikum. rur Granason var tvtugs aldri; hann var sterkur a afli; a var oft, er lei veturinn, a eim Agli og ri tveimur var skipt mti Skalla-Grmi.

a var eitt sinn um veturinn, er lei, a knattleikur var a Borg suur Sandvk; voru eir rur mti Skalla-Grmi leiknum, og mddist hann fyrir eim, og gekk eim lttara. En um kveldi eftir slarfall, tk eim Agli verr a ganga; gerist Grmur svo sterkur, a hann greip r upp og keyri niur svo hart, a hann lamdist allur, og fkk hann egar bana; san greip hann til Egils.

orgerur brk ht ambtt Skalla-Grms; hn hafi fstra Egil barnsku; hn var mikil fyrir sr, sterk sem karlar og fjlkunnug mjg.

Brk mlti: "Hamast n, Skalla-Grmur, a syni num."

Skalla-Grmur lt lausan Egil, en reif til hennar. Hn brst vi og rann undan, en Skalla-Grmur eftir; fru au svo utanvert Digranes; hljp hn t af bjarginu sund. Skalla-Grmur kastai eftir henni steini miklum og setti milli hera henni, og kom hvortki upp san. ar er n kalla Brkarsund.

En eftir um kveldi, er eir komu heim til Borgar, var Egill allreiur. En er Skalla-Grmur hafi setst undir bor og ala manna, var Egill eigi kominn sti sitt; gekk hann inn eldahs og a eim manni, er ar hafi verkstjrn og fjrforr me Skalla-Grmi og honum var krstur; Egill hj hann banahgg og gekk san til stis sns. En Skalla-Grmur rddi ekki um, og var a ml aan af kyrrt, en eir fegar rddust ekki vi, hvorki gott n illt, og fr svo fram ann vetur.

En hi nsta sumar eftir kom rlfur t, sem fyrr var sagt; en er hann hafi veri einn vetur slandi, bj hann eftir um vori skip sitt Brkarsundi.

En er hann var albinn, var a einn dag, a Egill gekk til fundar vi fur sinn og ba hann f sr fararefni; "vil eg," sagi hann, "fara utan me rlfi."

Grmur spuri, ef hann hefi nokku a ml rtt fyrir rlfi; Egill segir, a a var ekki; Grmur ba hann a fyrst gera.

En er Egill vakti a ml vi rlf, kva hann ess enga von, "a eg muni ig flytja me mr brott; ef fair inn ykist eigi mega um ig tla hr hblum snum, ber eg eigi traust til ess a hafa ig utanlendis me mr, v a r mun a ekki hla a hafa ar slkt skaplyndi sem hr."

"Vera m," sagi Egill, "a fari hvorgi okkar."

Um nttina eftir geri iveur, tsynning; en um nttina, er myrkt var og fl var sjvar, kom Egill ar og gekk fyrir utan tjldin; hj hann sundur festar r,er tbora voru. Gekk hann egar sem skjtast upp um bryggjuna, skaut t egar bryggjunni og hj r festar, er land upp voru. Rak t skipi fjrinn. En er eir rlfur uru varir vi, er skipi rak, hljpu eir btinn, en veri var miklu hvassara en eir fengju nokku a gert. Rak skipi yfir til Andakls og ar eyrar upp, en Egill fr heim til Borgar.

En er menn uru varir vi brag a, er Egill hafi gert, lstuu a flestir; hann sagi, a hann skyldi skammt til lta a gera rlfi meira skaa og spellvirki, ef hann vildi eigi flytja hann brott. En ttu menn hlut a milli eirra, og kom svo a lyktum, a rlfur tk vi Agli, og fr hann utan me honum um sumari.

egar rlfur kom til skips, er hann hafi teki vi xi eirri, er Skalla-Grmur hafi fengi hendur honum, kastai hann xinni fyrir bor djpi, svo a hn kom ekki upp san.

rlfur fr ferar sinnar um sumari og greiddist vel um hafi, og komu utan a Hralandi; stefnir rlfur egar norur til Sogns. En ar hfu au tindi ori um veturinn, a Brynjlfur hafi andast af stt, en synir hans hfu skipt arfi. Hafi rur Aurland, b ann, er fair eirra hafi bi ; hafi hann gerst konungi handgenginn og gerst lendur maur.

Dttir rar ht Rannveig, mir eirra rar og Helga; rur var fair Rannveigar, mur Ingirar, er tti lafur konungur; Helgi var fair Brynjlfs, fur eirra Serks r Sogni og Sveins.


41. kafli

Bjrn hlaut annan bsta, gan og virilegan; gerist hann ekki handgenginn konungi; v var hann kallaur Bjrn hldur; var hann maur vellauugur og strmenni miki.

rlfur fr brtt fund Bjarnar, egar er hann kom af hafi, og fylgdi heim sgeri, dttur hans; var ar fagnafundur. sgerur var hin vnsta kona og hin gervilegasta, vitur kona og allvel kunnandi.

rlfur fr fund Eirks konungs; en er eir hittust, bar rlfur Eirki konungi kveju Skalla-Grms og sagi, a hann hafi akksamlega teki sending konungs; bar fram san langskipssegl gott, er hann sagi, a Skalla-Grmur hefi sent konungi. Eirkur konungur tk vel vi gjf eirri og bau rlfi a vera me sr um veturinn.

rlfur akkai konungi bo sitt; -- "eg mun n fyrst fara til ris; eg vi hann nausynja-erindi."

San fr rlfur til ris, sem hann hafi sagt, og fkk ar allgar vitkur; bau rir honum a vera me sr.

rlfur sagi, a hann myndi a ekkjast, -- "og er s maur me mr, a ar skal vist hafa, sem eg er; hann er brir minn, og hefur hann ekki fyrr heiman gengi, og arf hann, a eg veiti honum umsj."

rir sagi, a a var heimilt, a rlfur vildi fleiri menn hafa me sr anga; "ykir oss," segir hann, "sveitarbt a brur num, ef hann er nokku r lkur."

San fr rlfur til skips sns og lt a upp setja og um ba, en hann fr og Egill til ris hersis.

rir tti son, er ht Arinbjrn; hann var nokkuru eldri en Egill; Arinbjrn var egar snemma skrulegur maur og hinn mesti rttamaur. Egill geri sr ttt vi Arinbjrn og var honum fylgjusamur, en heldur var ftt me eim brrum.


42. kafli

rlfur Skalla-Grmsson hf ru vi ri, hvernig hann myndi taka v mli, ef rlfur bi sgerar, frndkonu hans; rir tk v lttlega, sagi, a hann myndi flytjandi ess mls. San fr rlfur norur Sogn og hafi me sr gott fruneyti; rlfur kom til bs Bjarnar og fkk ar gar vitkur; bau Bjrn honum a vera me sr, svo lengi sem hann vildi. rlfur bar brtt upp erindi sitt vi Bjrn; hf bnor sitt og ba sgerar, dttur Bjarnar. Hann tk v mli vel, og var a austt vi hann, og rst a af, a ar fru festar fram og kvei brullaupsstefnu; skyldi veisla s vera a Bjarnar um hausti. San fr rlfur aftur til ris og sagi honum a, sem til tinda hafi gerst fr hans; rir lt vel yfir, er au r skyldu takast.

En er a eirri stefnu kom, er rlfur skyldi skja til veislunnar, bau hann mnnum til farar me sr, bau fyrst ri og Arinbirni og hskrlum eirra og rkum bndum, og var til eirrar ferar fjlmennt og gmennt. En er mjg var komi a stefnudegi eim, er rlfur skyldi heiman fara, og brmenn voru komnir, tk Egill stt, svo a hann var eigi fr. eir rlfur hfu langskip eitt miki, alskipa, og fru ferar sinnar, svo sem kvei var.


43. kafli

lvir ht maur; hann var hskarl ris og var forstjri og ramaur fyrir bi hans; hafi hann skuldaheimtur og var fhirir; lvir var af skualdri og maur hinn hressasti.

Svo bar til, a lvir tti heimanfer a heimta landskyldir ris, r er eftir hfu stai um vori; hafi hann rrarferju, og voru ar tlf hskarlar ris. tk Egill a hressast, og reis hann upp; honum tti gerast dauflegt heima, er ala manna var brott farin; kom hann a mli vi lvi og sagi, a hann vildi fara me honum. En lvi tti eigi gum lismanni ofauki, v a skipkostur var rinn; rst Egill til ferar eirrar; Egill hafi vopn sn, sver og kesju og buklara. Fara eir ferar sinnar, er eir voru bnir, og fengu verablk haran, hvss veur og hagst, en eir sttu ferina knlega, tku rrarleii.

Svo bar til fer eirra, a eir komu aftan dags til Atleyjar og lgu ar a landi, en ar var eyjunni skammt upp b miki, er tti Eirkur konungur. En ar r fyrir maur s, er Brur ht; hann var kallaur Atleyjar-Brur og var sslumaur mikill og starfsmaur gur; ekki var hann kynstr maur, en kr mjg Eirki konungi og Gunnhildi drottningu.

eir lvir drgu upp skip sitt r flarmli, gengu san til bjar og hittu Br ti og sgu honum um fer sna, svo a, a eir vildu ar vera um nttina. Brur s, a eir voru votir mjg, og fylgdi hann eim til eldahss nokkurs; var a brott fr rum hsum; hann lt gera eld mikinn fyrir eim, og voru ar urrku kli eirra.

En er eir hfu teki kli sn, kom Brur ar. "N munum vr," segir hann, "hr setja yur bor; eg veit, a yur mun vera ttt a sofa; r eru menn mir af vosi."

lvi lkai a vel. San var sett bor og gefinn eim matur, brau og smjr, og settir fram skyraskar strir.

Brur sagi: "Harmur er a n mikill, er l er ekki inni, a er eg megi yur fagna sem vildi; veri r n a bjargast vi slkt, sem til er."

eir lvir voru yrstir mjg og supu skyri; san lt Brur bera inn afur, og drukku eir a.

"Fs myndi eg," kva Brur, "a gefa yur betra drykk, ef til vri."

Hlm skorti ar eigi inni; ba hann ar niur leggjast til svefns.


44. kafli

Eirkur konungur og Gunnhildur komu a sama kveld Atley, og hafi Brur ar bi veislu mti honum, og skyldi ar vera dsablt, og var ar veisla hin besta og drykkja mikil inni stofunni.

Konungur spuri, hvar Brur vri, -- "er eg s hann hvergi."

Maur segir: "Brur er ti og greiir fyrir gestum snum."

"Hverjir eru gestir eir," segir konungur, "er hann ltur sr a skyldara en vera inni hr hj oss?"

Maurinn sagi honum, a ar voru komnir hskarlar ris hersis.

Konungur mlti: "Gangi eftir eim sem tast og kalli inn hinga." Og var svo gert, sagt a konungur vill hitta .

San ganga eir. Fagnar konungur vel lvi og ba hann sitja gagnvert sr ndvegi og ar frunauta hans utar fr. eir geru svo; sat Egill nstur lvi.

San var eim bori l a drekka. Fru minni mrg, og skyldi horn drekka minni hvert. En er lei um kveldi, kom svo, a frunautar lvis gerust margir frir, sumir spju ar inni stofunni, en sumir komust t fyrir dyr; Brur gekk a fast a bera eim drykk.

tk Egill vi horni v, er Brur hafi fengi lvi, og drakk af; Brur sagi, a hann yrsti mjg, og fri honum egar horni fullt og ba hann af drekka. Egill tk vi horninu og kva vsu:

Sgu sverri flaga
sumbleklu r, kumbla,
v telk, brjtr, ars bltu,
bragvsan ik, dsir;
leyndu alls til illa
kunna r runna,
illt hafi brag of brugit,
Brr, hugar fri.

Brur ba hann drekka og htta flimtun eirri. Egill drakk full hvert, er a honum kom, og svo fyrir lvi.

gekk Brur til drottningar og sagi henni, a ar var maur s, er skmm fri a eim og aldregi drakk svo, a eigi segi hann sig yrsta. Drottning og Brur blnduu drykkinn lyfjani og bru inn; signdi Brur fulli, fkk san lseljunni; fri hn Agli og ba hann drekka. Egill br knfi snum og stakk lfa sr; hann tk vi horninu og reist rnar og rei blinu. Hann kva:

Rstum rn horni,
rjum spjll dreyra,
au velk or til eyrna
s drs viar rta;
drekkum veig sem viljum
vel gljara ja,
vitum, hv oss of eiri
l, ats Brr signdi.

Horni sprakk sundur, en drykkurinn fr niur hlm. tk a la a lvi; st Egill upp og leiddi lvi utar til dyranna og hlt sveri snu. En er eir koma a dyrunum, kom Brur eftir eim og ba lvi drekka brautfararminni sitt. Egill tk vi og drakk og kva vsu:

lvar mik, vt lvi
l gervir n flvan,
atgeira ltk rar
ring of grn skra;
llungis kannt illa,
oddsks, fyr r nsa,
rigna getr at regni,
regnbjr, Hvars egna.

Egill kastar horninu, en greip sveri og br; myrkt var forstofunni; hann lagi sverinu Bri mijum, svo a blrefillinn hljp t um baki; fll hann dauur niur, en bl hljp r undinni. fll lvir, og gaus spja r honum. Egill hljp t r stofunni; var niamyrkur ti; tk Egill egar rs af bnum.

En inni forstofunni su menn, a eir voru bir fallnir, Brur og lvir; kom konungur til og lt bera a ljs; su menn , hva ttt var, a lvir l ar vitlaus, en Brur var veginn, og flaut bli hans glfi allt.

spuri konungur, hvar s vri hinn mikli maur, er ar hafi drukki mest um kveldi, menn sgu, a hann gekk t.

"Leiti a honum," segir konungur, "og lti hann koma til mn."

Var hans n leita fari um binn, og fannst hann hvergi; en er eir koma eldahsi, lgu ar margir menn lvis; konungsmenn spuru, ef ar hefi nokku Egill komi.

eir segja, a hann hefi hlaupi ar inn og teki vopn sn, -- "og gekk t eftir a."

var a sagt konungi; konungur ba menn sna fara sem hvatast og taka skip ll, au er voru eyjunni; "en morgun, er ljst er, skulum vr rannsaka alla eyna og drepa manninn."


45. kafli

Egill fr n um nttina og leitai ar til, er skipin voru, en hvar sem hann kom til strandar, var ar allt menn fyrir; hann fr ntt alla og fkk hvergi skip.

En er lsa tk, var hann staddur nesi nokkuru; hann s ey eina, og var ar sund milli og furulega langt. var a r hans, a hann tk hjlminn, sver og spjt og braut a af skafti og skaut v s t, en vopnin vafi hann yfirhfn sinni og geri sr af bagga og batt bak sr. hljp hann sund og ltti eigi fyrr en hann kom til eyjarinnar; hn ht Sauey og er ekki mikil ey og hrstt. ar var fnaur, naut og sauir, og l a til Atleyjar. En er hann kom til eyjarinnar, vatt hann kli sn; var dagur ljs og sl farin.

Eirkur konungur lt rannsaka eyna, egar ljst var; a var seint, er eyin var mikil, og fannst Egill eigi; var fari skipi til annarra eyja a leita hans. a var um kveldi, a tlf menn reru til Saueyjar a leita Egils, en voru margar eyjar nr. Hann s skipi, er fr til eyjarinnar, en nu gengu upp og skiptu leitum. Egill hafi lagst niur hrsi og falst, ur skipi kom a landi.

N gengu rr hverja leit, en rr gttu skips; og er leiti bar milli eirra og skipsins, st Egill upp og gekk til skipsins. En eir, er skipsins gttu, fundu eigi fyrr en Egill var kominn a eim; hann hj einn egar banahgg, en annar tk rs, og var ar a hlaupa brekku nokkura; Egill hj eftir honum og af ftinn; en einn hljp skipi og stakk vi forkinum, en Egill dr a sr festina og hljp t skipi, og skiptust eir eigi lengi hggum vi, ur Egill drap hann og rak hann tbyris. tk hann rar og reri brott skipinu; fr hann ntt alla og daginn eftir og ltti eigi fyrr en hann kom til ris hersis. En lvi og frunauta hans lt konungur fara frii af essum skum.

En eir menn, er Sauey voru, voru eir ar margar ntur og drpu f til matar sr, tku eld og geru seyi; eir geru svo miki, a sj mtti heim, lgu eld og geru vita; en er a var s, var ri til eirra. Konungur var brott; fr hann til annarrar veislu.

eir lvir komu fyrr heim en Egill, og voru eir rir og rlfur nkomnir heim fr brullaupinu; lvir sagi tindi, drp Brar og atburi, er ar hfu ori, en hann vissi ekki til fera Egils, og var rlfur allktur og svo Arinbjrn; tti eim sem hann myndi eigi aftur koma. En eftir um morguninn kom Egill heim; en er rlfur var ess vs, st hann upp og gekk til fundar vi Egil og spuri, me hverjum htti hann hefi undan komist og hva til tinda hefi ori fr hans. kva Egill vsu:

Sv hefk leystsk r Lista
lvaraar gari,
n fgak dul drjgan,
dmildr ok Gunnhildar,
at rifreynis jnar
rr nakkvarir Hlakkar
til hsalar Heljar
helgengnir fr dvelja.

Arinbjrn lt vel yfir essum verkum, sagi fur sinn skyldan vera til a stta hann vi konung.

rir segir: "a mun vera ml manna, a Brur hefi verleika til ess, er hann var drepinn, en er Agli of mjg ttgengt a sjst of ltt fyrir a vera fyrir reii konungs, en a verur flestum mnnum ungbrt; en mun eg koma r stt vi konung a sinni."

rir fr fund konungs, en Arinbjrn var heima og kva eitt skyldu yfir la alla; en er rir kom fund konungs, bau hann bo fyrir Egil, bau festu sna, en dm konungs.

Eirkur konungur var hinn reiasti, og var hgt rum vi hann a koma; konungur mlti og kva a mundu sannast, er fair hans hafi sagt, a seint myndi mega tryggja frndur, ba ri svo til haga, -- "tt eg geri stt nokkura, a Egill s ekki langvistum mnu rki; en sakir n, rir, mun eg f taka fyrir menn essa."

Geri konungur fsekt slka, sem honum sndist, en rir galt allt; fr hann heim.


46. kafli

eir rlfur og Egill voru me ri gu yfirlti, en eir bjuggu um vori langskip miki og fengu menn til og fru um sumari Austurveg og herjuu og fengu of fjr og ttu margar orustur. Hldu eir og t til Krlands og lgu ar vi land me hlfs mnaar frii og kaupstefnu; en er v var loki, tku eir a herja og lgu a msum stum.

Einn dag lgu eir a vi rs einn mikinn, enda var ar mrk mikil; eir ru ar til uppgngu, og var skipt sveitir, tlf mnnum saman. eir gengu skginn, og var ar ekki langt, ur byggin tk vi; eir rndu ar og drpu menn, en lii fli undan, og fengu eir enga viurtku. En er lei daginn, lt rlfur blsa liinu til ofangngu; sneru menn aftur skginn, ar sem voru staddir, en svo fremi mtti kanna lii, er eir komu til strandar; en er rlfur var ofan kominn, var Egill eigi kominn, en tk a myrkva af ntt, og ttust eir eigi mega leita hans.

Egill hafi gengi yfir skginn og tlf menn me honum, og su eir slttur miklar og byggir; br einn st skammt fr eim, og stefndu eir ar til, og er eir koma ar til, hlaupa eir hsin inn og uru vi enga menn varir, en tku f a, er laust var. ar voru mrg hs, og dvaldist eim ar lengi, en er eir voru t komnir og fr bnum, var li komi milli eirra og skgarins, og stti a a eim.

Skgarur var hr ger millum eirra og skgarins. mlti Egill, a eir skyldu fylgja honum, svo a eigi mtti llum megin a eim ganga; gekk Egill fyrst, en hver a rum svo nr, a ekki mtti milli eirra komast; Krir sttu a eim fast og mest me lgum og skotum, en gengu ekki hggorustu. eir Egill fundu eigi fyrr, er eir ganga me grunum, en garur gekk ara hnd eim, og mtti eigi fram komast; Krir sttu eftir eim kvna, en sumir sttu utan a og lgu spjtum og sverum gegnum garana, en sumir bru kli vopn eirra. Uru eir srir og v nst handteknir og allir bundnir, leiddir svo heim til bjarins.

Maur s, er b ann tti, var rkur og auugur; hann tti son roskinn; san var um rtt, hva vi skyldi gera; sagi bndi a honum tti a r, a drepinn vri hver ftur rum. Bndason sagi, a geri myrkt af ntt, og mtti enga skemmtun af hafa a kvelja ; ba hann lta ba morguns; var eim skoti hs eitt og bundnir rammlega; Egill var bundinn vi staf einn, bi hendur og ftur; san var hsi lst rammlega, en Krir gengu inn stofu og mtuust og voru allktir og drukku. Egill frist vi og treysti stafinn, til ess er upp losnai r glfinu; san fll stafurinn; smeygist Egill af stafnum; san leysti hann hendur snar me tnnum, en er hendur hans voru lausar, leysti hann bnd af ftum sr; san leysti hann flaga sna.

En er eir voru allir lausir, leituust eir um hsin, hvar lkast var t a komast; hsi var gert a veggjum af timburstokkum strum, en annan enda hssins var skjaldili flatt; hljpu eir ar a og brutu ili. Var ar hs anna, er eir komu ; voru ar og timburveggir um.

heyru eir mannaml undir ftur sr niur; leituust eir um og fundu hur glfinu. Luku eir ar upp; var ar undir grf djp; heyru eir anga manna ml. San spuri Egill, hva manna ar vri; s nefndist ki, er vi hann mlti. Egill spuri, ef hann vildi upp r grfinni; ki segir, a eir vildu a gjarna. San ltu eir Egill sga festi ofan grfina, er eir voru bundnir me, og drgu ar upp rj menn.

ki sagi, a a voru synir hans tveir og eir voru menn danskir, hfu ar ori herteknir hi fyrra sumar. "Var eg," sagi hann, "vel haldinn vetur; hafi eg mjg fjrvarveislur banda, en sveinarnir voru jir og undu v illa. vor rum vr til og hljpum brott og urum san fundnir, vorum vr hr settir grf essa."

"r mun hr kunnugt um hsaskipan," segir Egill; "hvar er oss vnst brott a komast?"

ki sagi, a ar var anna skjaldili, -- "brjti r a upp; munu r koma fram kornhlu, en ar m t ganga sem vill."

eir Egill geru svo, brutu upp ili, gengu san hluna og aan t; niamyrkur var ; mltu eir frunautar, a eir skyldu skunda skginn.

Egill mlti vi ka: "Ef r eru hr kunnug hbli, muntu vsa oss til ffanga nokkurra."

ki segir, a eigi myndi ar skorta lausaf; "hr er loft miki, er bndi sefur ; ar skortir eigi vopn inni."

Egill ba anga fara til loftsins, en er eir komu upp rii, su eir, a lofti var opi; var ar ljs inni og jnustumenn og bjuggu rekkjur manna. Egill ba suma ti vera og gta, a enginn kmist t; Egill hljp inn lofti, greip ar vopn, v a au skorti ar eigi inni; drpu ar menn alla, er ar voru inni; eir tku sr allir alvpni. ki gekk til, ar er hlemmur var glfilinu, og lauk upp, mlti, a eir skyldu ar ofan ganga undirskemmuna. eir tku sr ljs og gengu anga, voru ar fhirslur bnda og gripir gir og silfur miki; tku menn sr ar byrar og bru t; Egill tk undir hnd sr mjdrekku eina vel mikla og bar undir hendi sr; fru eir til skgar.

En er eir komu skginn, nam Egill sta og mlti: "essi fer er allill og eigi hermannleg; vr hfum stoli f bnda, svo a hann veit eigi til, skal oss aldregi skmm henda; frum n aftur til bjarins og ltum vita, hva ttt er."

Allir mltu v mt; sgu, a eir vildu fara til skips. Egill setur niur mjdrekkuna; san hefur hann rs og rann til bjarins; en er hann kom heim til bjarins, s hann, a jnustusveinar gengu fr eldaskla me skutildiska og bru inn stofuna. Egill s, a eldahsinu var eldur mikill og katlar yfir; gekk hann anga til; ar hfu veri stokkar strir fluttir heim og svo eldar gerir, sem ar er sivenja til, a eldinn skal leggja stokks endann, og brennur svo stokkurinn. Egill greip upp stokkinn og bar heim til stofunnar og skaut eim endanum, er logai, upp undir ufsina og svo upp nfrina; eldurinn las skjtt trviinn. En eir, er vi drykkjuna stu, fundu eigi fyrr en loginn st inn um rfri; hljpu menn til dyranna, en ar var ekki greifrt t, bi fyrir viunum, svo a, a Egill vari dyrnar. Felldi hann menn bi dyrunum og ti fyrir dyrunum; en a var s vipstund ein, ur stofan brann, svo a hn fll ofan. Tndist ar li allt, er ar var inni, en Egill gekk aftur til skgarins, fann ar frunauta sna; fara allir saman til skips. Sagi Egill, a mjdrekku vill hann hafa a afnmsf, er hann fr me, en hn var reyndar full af silfri.

eir rlfur uru allfegnir, er Egill kom ofan; hldu eir egar fr landi, er morgnai. ki og eir fegar voru sveit Egils; eir sigldu um sumari, er lei, til Danmarkar og lgu ar enn fyrir kaupskipum og rndu ar, er eir komust vi.


47. kafli

Haraldur Gormsson hafi teki vi rki Danmrk, en Gormur, fair hans, var dauur; landi var hersktt; lgu vkingar mjg ti fyrir Danmrku. ka var kunnugt Danmrku bi sj og landi; spuri Egill hann mjg eftir, hvar eir stair vru, er str ffng myndu fyrir liggja.

En er eir komu Eyrarsund, sagi ki, a ar var land upp kaupstaur mikill, er ht Lundi, sagi, a ar var fvon, en lklegt, a ar myndi vera vitaka, er bjarmenn vru. a ml var upp bori fyrir lismenn, hvort ar skyldi ra til uppgngu ea eigi; menn tku ar allmisjafnt , fstu sumir, en sumir lttu. Var v mli skoti til strimanna. rlfur fsti heldur uppgngu. var rtt vi Egil, hva honum tti r. Hann kva vsu:

Upp skulum rum sverum,
ulfs tannlitur, glitra,
eigum d at drgja
dalmiskunn fiska;
leiti upp til Lundar
la hverr sem brast
gerum ar fyr setr slar
sei fagran vigra.

San bjuggust menn til uppgngu og fru til kaupstaarins. En er bjarmenn uru varir vi fri, stefndu eir mt; var ar trborg um stainn, settu eir ar menn til a verja; tkst ar bardagi. Egill gengur fyrstur inn um borgina; san flu bjarmenn; var ar mannfall miki. Rndu eir kaupstainn, en brenndu, ur eir skildust vi; fru san ofan til skipa sinna.


48. kafli

rlfur hlt lii snu norur fyrir Halland og lgu ar til hafnar, er eim bgi veur; rndu ar ekki. ar var skammt land upp jarl s, er Arnfinnur er nefndur; en er hann spuri, a vkingar voru ar komnir vi land, sendi hann menn sna fund eirra ess erindis a vita, hvort eir vildu ar friland hafa ea herna.

En er sendimenn voru komnir fund rlfs me sn erindi, sagi hann, a eir myndu ar ekki herja, sagi, a eim var engi nausyn til a herja ar og fara herskildi, sagi, a ar var land ekki auugt.

Sendimenn fara aftur til jarlsins og sgu honum erindislok sn; en er jarlinn var ess var, a hann urfti ekki lii a safna fyrir sk, rei hann ofan me ekki li til fundar vi vkinga. En er eir fundust, fru ar allt vel rur me eim; jarl bau rlfi til veislu me sr og lii hans, v er hann vildi, rlfur ht ferinni.

En er var kvei, lt jarlinn senda reiskjta ofan mti eim; rust eir til ferar bi rlfur og Egill og hfu me sr rj tigu manna. En er eir komu til jarlsins, fagnai hann eim vel; var eim fylgt inn stofu. Var ar egar inni mungt og gefi eim a drekka; stu eir ar til kvelds.

En ur bor skyldi upp fara, sagi jarl, a ar skyldi sti hluta, skyldi drekka saman karlmaur og kona, svo sem til ynnist, en eir sr, er fleiri vru. Menn bru hluti sna skaut, og tk jarlinn upp. Jarl tti dttur allfra og vel frumvaxta; svo sagi hlutur til, a Egill skyldi sitja hj jarlsdttur um kveldi; hn gekk um glf og skemmti sr. Egill st upp og gekk til rms ess, er dttir jarlsins hafi seti um daginn. En er menn skipuust sti sn, gekk jarlsdttir a rmi snu; hn kva:

Hvat skaltu, sveinn, sess minn?
vt sjaldan hefr gefnar
vargi varmar brir,
vesa vilk ein of mna;
sttau hrafn hausti
of hrsolli gjalla,
vastau at, ars eggjar
skelunnar runnusk.

Egill tk til hennar og setti hana niur hj sr; hann kva:

Farit hefk blgum brandi,
svt mr beniurr fylgi,
ok gjallanda geiri;
gangr vas harr af vkingum;
gerum reiir rstu,
rann eldr of sjt manna,
ltum blga bka
borghlium sfask

drukku au saman um kveldi og voru allkt. Var ar veisla hin besta og svo um daginn eftir; fru vkingar til skipa sinna; skildust eir jarl me vinttu og skiptust gjfum vi. Hldu eir rlfur liinu til Brenneyja; ar var ann tma vkingabli miki, v a ar sigldu kaupskip mjg gegnum eyjarnar.

ki fr heim til ba sinna og synir hans; hann var maur vellauugur og tti mrg b Jtlandi; skildust eir me krleik og mltu til vinttu mikillar milli sn.

En er haustai, sigldu eir rlfur norur fyrir Noreg og koma fram Fjrum, fara fund ris hersis. Tk hann vel vi eim, en Arinbjrn, sonur hans, miklu betur; bur hann, a Egill skal ar vera um veturinn; Egill tk a me kkum.

En er rir vissi bo Arinbjarnar, kallai hann a heldur brmlt; "veit eg eigi," sagi hann, "hversu a lkar Eirki konungi, v a hann mlti svo eftir aftku Brar, a hann vildi ekki, a Egill vri hr landi."

"Ra mttu vel, fair," segir Arinbjrn, "v vi konung, a hann telji ekki a um vist Egils; munt bja rlfi, mgi num, hr a vera, en vi Egill munum hafa eitt veturgri bir."

En af essi ru s rir, a Arinbjrn myndi essu ra; buu eir fegar rlfi ar veturgri, en hann ekktist a; voru eir ar vi tlf menn um veturinn.

Brur tveir eru nefndir orvaldur ofsi og orfinnur strangi; a voru nfrndur Bjarnar hlds og hfu me honum fst; eir voru menn miklir og sterkir, kappsmenn miklir og framgjarnir. eir fylgdu Birni, er hann var vking, en san er hann settist um kyrrt, fru eir brur til rlfs og voru me honum hernai; eir voru stafni skipi hans, en er Egill tk skipstjrn, var orfinnur hans stafnbi. eir brur fylgdu rlfi jafnan, og mat hann mest skipverja sinna; eir brur voru ann vetur hans sveit og stu nst eim brrum. rlfur sat ndvegi og tti drykkju vi ri, en Egill sat fyrir drykkju Arinbjarnar. Skyldi ar um glf ganga a minnum llum.

rir hersir fr um hausti fund Eirks konungs; tk konungur vi honum forkunnar vel. En er eir tku rur snar, ba rir konung, a hann skyldi eigi fyrirkunna hann ess, er hann hafi Egil me sr um veturinn.

Konungur svarar v vel, sagi, a rir mtti iggja af honum slkt, er hann vildi, -- "en ekki myndi etta svo fara, ef annar maur hefi vi Agli teki."

En er Gunnhildur heyri, hva eir rddu, mlti hn: "a tla eg, Eirkur, a n fari enn sem oftar, a srt mjg talhlinn, og manst a eigi lengi, er illa er gert til n, enda muntu til ess draga fram sonu Skalla-Grms, a eir munu enn drepa niur nokkura nfrndur na; en tt ltir r engis ykja vert um drp Brar, ykir mr eigi svo ."

Konungur segir: "Meir frr mr, Gunnhildur, grimmleiks en arir menn; en veri hefir krra vi rlf af inni hendi en n er; en ekki mun eg or mn aftur taka vi brur."

"Vel var rlfur hr," sagi hn, "ur Egill spillti fyrir honum, en n tla eg engan mun."

rir fr heim, er hann var binn, og sagi eim brrum or konungs og drottningar.


49. kafli

Eyvindur skreyja og lfur askmaur htu brur Gunnhildar, synir ssurar tta; eir voru menn miklir og allsterkir og kappsmenn miklir; eir hfu mest yfirlt af Eirki konungi og Gunnhildi; ekki voru eir menn okkaslir af alu, voru ungum aldri og fullkomnir a roska.

a var um vori, a blt skyldi vera a sumri Gaulum; a var gst hfuhof; stti anga fjlmenni miki r Fjrum og af Fjlum og r Sogni og flest allt strmenni; Eirkur konungur fr anga.

mlti Gunnhildur vi brur sna: "a vil eg, a i hagi svo til fjlmenni essu, a i fi drepi annanhvorn eirra sona Skalla-Grms og best, a bir vru."

eir sgu, a svo skyldi vera.

rir hersir bjst til ferar eirrar; hann kallai Arinbjrn til mls vi sig. "N mun eg," sagi hann, "fara til bltsins, en eg vil ekki, a Egill fari anga; eg kann rum Gunnhildar, en kappsemd Egils, en rki konungs, a ess mun eigi hgt a gta alls saman; en Egill mun ekki letjast lta, nema srt eftir. En rlfur skal fara me mr," sagi hann, "og arir eir frunautar; skal rlfur blta og leita heilla eim brrum."

San sagi Arinbjrn Agli, a hann mun heima vera -- "og vi bir," sagi hann; Egill kva svo vera skyldu.

En eir rir fru til bltsins, og var ar allmiki fjlmenni og drykkjur miklar; rlfur fr me ri, hvar sem hann fr, og skildust aldregi dag n ntt.

Eyvindur sagi Gunnhildi, a hann fkk ekki fri vi rlf. Hn ba hann drepa einhvern manna hans -- "heldur en allt beri undan."

a var eitt kveld, er konungur var til svefns genginn og svo eir rir og rlfur, en eir stu eftir orfinnur og orvaldur, komu eir brur, Eyvindur og lfur, og settust hj eim og voru allktir; drukku fyrst sveitardrykkju. kom ar, a horn skyldi drekka til hlfs; drukku eir saman Eyvindur og orvaldur, en lfur og orfinnur. En er lei kveldi, var drukki vi sleitur og v nst orahnippingar og stryri. hljp Eyvindur upp og br saxi einu og lagi orvaldi, svo a a var ri banasr; san hljpu upp hvorirtveggju, konungsmenn og hskarlar ris, en menn voru allir vopnlausir inni, v a ar var hofshelgi, og gengu menn milli og skildu , er astir voru; var ekki fleira til tinda a kveld.

Eyvindur hafi vegi vum, og var hann vargur orinn, og var hann egar brott a fara. Konungur bau btur fyrir manninn, en rlfur og orfinnur sgu, a eir hfu aldregi teki mannbtur og eir vildu ekki r taka; skildust a svo bnu; fru eir rir heim.

Eirkur konungur og au Gunnhildur sendu Eyvind suur til Danmerkur til Haralds konungs Gormssonar, v a hann mtti eigi vera norrnum lgum; konungurinn tk vel vi honum og fruneyti hans. Eyvindur hafi til Danmarkar langskip allmiki, san setti konungur Eyvind ar til landvarnar fyrir vkingum; Eytvindur var hermaur hinn mesti.

En er vor kom eftir vetur ann, bast eir rlfur og Egill enn a fara vking; en er eir voru bnir, halda eir enn Austurveg. En er eir koma Vkina, sigla eir suur fyrir Jtland og herja ar, og fara eir til Frslands og dveljast mjg lengi um sumari, en halda eir enn aftur til Danmerkur.

En er eir koma til landamris, ar er mtist Danmrk og Frsland, og lgu vi land, var a eitt kveld, er menn bjuggust til svefns skipum, a menn tveir komu skip Egils og sgu, a eir ttu vi hann erindi; var eim fylgt til hans. eir segja, a ki hinn augi hafi sent anga me eim erindum, a -- "Eyvindur skreyja liggur ti fyrir Jtlandssu og tlar a sta yur, er r fari sunnan, og hefir hann li miki saman dregi, svo a r hafi engi hld vi, ef r hitti li hans allt; en hann sjlfur fer me lttiskipum tveimur og er n hr skammt fr yur."

En er tindi essi komu fyrir Egil, lta eir egar af sr tjldin; ba fara hljlega; eir geru svo. eir komu dgun a eim Eyvindi, ar er eir lgu um akkeri, lgu egar a eim, ltu ganga bi grjt og vopn; fll ar li margt af Eyvindi, en hann sjlfur hljp fyrir bor og komst me sundi til lands og svo allt a li, er undan komst.

En eir Egill tku skipin og ft eirra og vopn; fru aftur um daginn til lis sns, hittu rlf; spyr hann, hvert Egill hafi fari ea hvar hann hafi fengi skip au, er eir fara me. Egill segir, a Eyvindur skreyja hafi haft skipin og eir hfu af honum teki; kva Egill:

Gerum helsti hara
hr fyr Jtlands su,
barisk vel, ss vari,
vkingr, Dana rki,
r sund fyr sandi
snarfengr me li drengja
austr af unnar hesti
Eyvindr of hljp skreyja.

rlfur segir: "etta tla eg yur svo hafa gert, a oss mun ekki haustlangt r a fara til Noregs."

Egill sagi, a a var vel, tt eir leituu annan sta.


50. kafli

Elfrur hinn rki r fyrir Englandi; hann var fyrstur einvaldskonungur yfir Englandi sinna kynsmanna; a var dgum Haralds hins hrfagra, Noregs konungs. Eftir hann var konungur Englandi sonur hans, Jtvarur; hann var fair Aalsteins hins sigursla, fstra Hkonar hins ga. enna tma tk Aalsteinn konungdm Englandi eftir fur sinn; eir voru fleiri brur, synir Jtvars.

En er Aalsteinn hafi teki konungdm, hfust upp til friar eir hfingjar, er ur hfu lti rki sn fyrir eim langfegum, tti n sem dlst myndi til a kalla, er ungur konungur r fyrir rki; voru a bi Bretar og Skotar og rar. En Aalsteinn konungur safnai herlii a sr og gaf mla eim mnnum llum, er a vildu hafa til ffangs sr, bi tlenskum og innlenskum.

eir brur, rlfur og Egill, hldu suur fyrir Saxland og Flmingjaland; spuru eir, a Englandskonungur ttist lis urfa og ar var von ffangs mikils; gera eir a r a halda anga lii snu. Fru eir um hausti, til ess er eir komu fund Aalsteins konungs; tk hann vel vi eim og leist svo , a lisemd mikil myndi vera a fylgd eirra. Verur a brtt rum Englandskonungs, a hann bur eim til sn a taka ar mla og gerast landvarnarmenn hans; semja eir a sn milli, a eir gerast menn Aalsteins.

England var kristi og hafi lengi veri, er etta var tinda; Aalsteinn konungur var vel kristinn; hann var kallaur Aalsteinn hinn trfasti. Konungur ba rlf og brur, a eir skyldu lta prmsignast, v a a var mikill siur, bi me kaupmnnum og eim mnnum, er mla gengu me kristnum mnnum, v a eir menn, er prmsignair voru, hfu allt samneyti vi kristna menn og svo heina, en hfu a a trnai, er eim var skapfelldast. eir rlfur og Egill geru a eftir bn konungs og ltu prmsignast bir. eir hfu ar rj hundru sinna manna, eirra er mla tku af konungi.


51. kafli

lafur raui ht konungur Skotlandi; hann var skoskur a furkyni, en danskur a murkyni og kominn af tt Ragnars lobrkar; hann var rkur maur. Skotland var kalla rijungur rkis vi England.

Norimbraland er kalla fimmtungur Englands, og er a norast, nst Skotlandi fyrir austan; a hfu haft a fornu Danakonungar; Jrvk er ar hfustaur. a rki tti Aalsteinn og hafi sett yfir jarla tvo, ht annar lfgeir, en annar Gorekur, eir stu ar til landvarnar, bi fyrir gangi Skota og Dana ea Normanna, er mjg herjuu landi og ttust eiga tilkall miki ar til lands, v a Norimbralandi voru eir einir menn, ef nokku var til, a danska tt ttu a faerni ea merni, en margir hvorirtveggju.

Fyrir Bretlandi ru brur tveir, Hringur og Ails, og voru skattgildir undir Aalstein konung, og fylgdi a, er eir voru her me konungi, a eir og eirra li skyldi vera brjsti fylking fyrir merkjum konungs; voru eir brur hinir mestu hermenn og eigi allungir menn.

Elfrur hinn rki hafi teki alla skattkonunga af nafni og veldi; htu eir jarlar, er ur voru konungar ea konungasynir; hlst a allt um hans vi og Jtvarar, sonar hans, en Aalsteinn kom ungur til rkis, og tti af honum minni gn standa; gerust margir tryggir, eir er ur voru jnustufullir.


52. kafli

lafur Skotakonungur dr saman her mikinn og fr san suur England, en er hann kom Norimbraland, fr hann allt herskildi; en er a spuru jarlarnir, er ar ru fyrir, stefna eir saman lii og fara mti konungi. En er eir finnast, var ar orusta mikil, og lauk svo, a lafur konungur hafi sigur, en Gorekur jarl fll, en lfgeir fli undan og mestur hluti lis ess, er eim hafi fylgt og brott komst r bardaga. Fkk lfgeir enga vistu; lagi lafur konungur allt Norimbraland undir sig. lfgeir fr fund Aalsteins konungs og sagi honum farar snar.

En egar er Aalsteinn konungur spuri, a her svo mikill var kominn land hans, geri hann egar menn fr sr og stefndi a sr lii, geri or jrlum snum og rum rkismnnum; sneri konungur egar lei me a li, er hann fkk, og fr mt Skotum.

En er a spurist, a lafur Skotakonungur hafi fengi sigur og hafi lagt undir sig mikinn hluta af Englandi, hafi hann her miklu meira en Aalsteinn, en stti til hans margt rkismanna. En er etta spyrja eir Hringur og Ails -- hfu eir saman dregi li miki -- snast eir li me lafi konungi, hfu eir grynni lis.

En er Aalsteinn spuri etta allt, tti hann stefnu vi hfingja sna og ramenn, leitai eftir, hva tiltkilegast vri, sagi allri alu greinilega a, er hann hafi frtt um athfn Skotakonungs og fjlmenni hans. Allir mltu ar eitt um, a lfgeir jarl hafi hinn versta hlut af, og tti a til liggja a taka af honum tignina; en s rager stafestist, a Aalsteinn konungur skyldi fara aftur og fara sunnanvert England og hafa fyrir sr lisafna norur eftir landi llu, v a eir su ellegar myndi seint safnast fjlmenni, svo miki sem yrfti, ef eigi drgi konungur sjlfur a lii.

En s her, er var ar saman kominn, setti konungur ar yfir hfingja rlf og Egil; skyldu eir ra fyrir v lii, er vkingar hfu anga haft til konungs, en lfgeir sjlfur hafi enn forr sns lis; fkk konungur enn sveitarhfingja , er honum sndist. En er Egill kom heim af stefnunni til flaga sinna, spuru eir, hva hann kynni a segja eim tinda fr Skotakonungi. Hann kva:

leifr of kom jfri, tt, vg, bak fltta, ingharan frk engil ann, en felldi annan; glapstgu lt gnga Gorekr m trona; jr spenr Engla skerir Alfgeirs und sik halfa.

San gera eir sendimann til lafs konungs og finna a til erinda, a Aalsteinn konungur vill hasla honum vll og bja orustusta Vnheii vi Vnuskga, og hann vill, a eir herji eigi land hans, en s eirra ri rki Englandi, er sigur fr orustu, lagi til viku stef um fund eirra, en s bur annars viku, er fyrr kemur. En a var siur, egar konungi var vllur haslaur, a hann skyldi eigi herja a skammlausu, fyrr en orustu vri loki; geri lafur konungur svo, a hann stvai her sinn og herjai ekki og bei til stefnudags; flutti hann her sinn til Vnheiar.

Borg ein st fyrir noran heiina; settist lafur konungur ar borgina og hafi ar mestan hlut lis sns, v a ar var t fr hru str, og tti honum ar betra til aflutninga um fng au, er herinn urfti a hafa. En hann sendi menn sna upp heiina, ar sem orustustaurinn var kveinn; skyldu eir taka ar tjaldstai og bast ar um, ur herinn kmi. En er eir menn komu ann sta, er vllurinn var haslaur, voru ar settar upp heslistengur allt til ummerkja, ar er s staur var, er orustan skyldi vera. urfti ann sta a vanda, a hann vri slttur, er miklum her skyldi fylkja; var ar og svo, er orustustaurinn skyldi vera, a ar var heiur sltt, en annan veg fr fll ein, en annan veg fr var skgur mikill.

En ar er skemmst var milli skgarins og rinnar, og var a mjg lng lei, ar hfu tjalda menn Aalsteins konungs; stu tjld eirra allt milli skgarins og rinnar. eir hfu svo tjalda, a eigi voru menn hinu rija hverju tjaldi og fir einu.

En er menn lafs konungs komu til eirra, hfu eir fjlmennt fyrir framan tjldin ll, og nu eir ekki inn a ganga. Sgu menn Aalsteins, a tjld eirra vru ll full af mnnum, svo a hvergi nr hefi ar rm li eirra. En tjldin stu svo htt, a ekki mtti yfir upp sj, hvort au stu mrg ea f ykktina; eir hugu, a ar myndi vera her manns.

lafs konungs menn tjlduu fyrir noran hslurnar, og var anga allt nokku afhallt. Aalsteins menn sgu og annan dag fr rum, a konungur eirra myndi koma ea vera kominn borg , er var sunnan undir heiinni; li drst til eirra bi dag og ntt.

En er stefna s var liin, er kvei var, senda menn Aalsteins erindreka fund lafs konungs me eim orum, a Aalsteinn konungur er binn til orustu og hefir her allmikinn, en hann sendir lafi konungi au or, a hann vill eigi, a eir geri svo miki mannspell, sem horfist til, ba hann heldur fara heim Skotland, en Aalsteinn vill f honum a vingjf skilling silfurs af plgi hverjum um allt rki sitt og vill, a eir leggi me sr vinttu.

En er sendimenn koma til lafs konungs, tk hann a ba her sinn og tlai a a ra; en er sendimenn bru upp erindi, stvai konungur fer sna ann dag; sat rager og hfingjar hers me honum. Lgu menn ar allmisjafnt til; sumir fstu mjg, a enna kost skyldi taka, sgu, a a var orin hin mesta fremdarfer, a eir fru heim og hefu teki gjald svo miki af Aalsteini; sumir lttu og sgu, a Aalsteinn myndi bja miklu meira anna sinn, ef etta vri eigi teki, og var s rager stafest.

bu sendimenn laf konung a gefa sr tm til, a eir hittu enn Aalstein konung og freistuu, ef hann vildi enn meira gjald af hendi reia, til ess a friur vri; eir beiddu gria einn dag til heimreiar, en annan til umra, en hinn rija til afturferar. Konungur jttai eim v. Fara sendimenn heim og koma aftur hinn rija dag, sem kvei var, segja lafi konungi, a Aalsteinn vill gefa allt slkt, sem hann bau fyrr, og ar um fram til hlutskiptis lii lafs konungs skilling manni hverjum frjlsbornum, en mrk sveitarhfingja hverjum eim, er ri tlf mnnum ea fleirum, en mrk gulls hirstjra hverjum, en fimm merkur gulls jarli hverjum.

San lt konungur etta upp bera fyrir li sitt. Var enn sem fyrr, a sumir lttu, en sumir fstu, en a lyktum veitti konungur rskur, segir, a enna kost vill hann taka, ef a fylgir, a Aalsteinn konungur ltur hann hafa Norimbraland allt me eim skttum og skyldum, er ar liggja.

Sendimenn bija enn fresta um rj daga og ess me, a lafur konungur sendi menn sna a heyra or Aalsteins konungs, hvort hann vill ea eigi enna kost, segja, a eir hyggja, a Aalsteinn konungur myndi lta ftt vi nema, a sttin tkist. lafur konungur jttir v og sendir menn sna til Aalsteins konungs; ra sendimenn allir saman og hitta Aalstein konung borg eirri, er var nst heiinni fyrir sunnan.

Sendimenn lafs konungs bera upp erindi sn fyrir Aalstein konung og sttabo. Aalsteins konungs menn sgu og, me hverjum boum eir hfu fari til lafs konungs, og a me, a a var rager vitra manna a dvelja svo orustu, mean konungur kmi eigi.

En Aalsteinn konungur veitti skjtan rskur um etta ml og sagi sendimnnum svo: "Beri au or mn lafi konungi, a eg vil gefa honum orlof til ess a fara heim til Skotlands me li sitt, og gjaldi hann aftur f a allt, er hann tk upp a rngu hr landi; setjum hr san fri millum landa vorra og herji hvorugir ara; a skal og fylgja, a lafur konungur skal gerast minn maur og halda Skotland af mr og vera undirkonungur minn. Fari n," segir hann, "aftur og segi honum svo bi."

Sendimenn sneru aftur lei sna egar um kveldi og komu til lafs konungs nr miri ntt; vktu upp konung og sgu honum egar or Aalsteins konungs; konungur lt egar kalla til sn jarlana og ara hfingja, lt sendimenn koma til og segja upp erindislok sn og or Aalsteins konungs. En er etta var kunnugt gert fyrir lismnnum, var eitt ortak allra, a a myndi fyrir liggja a bast til orustu, sendimenn sgu og a me, a Aalsteinn hafi fjlda lis, og hann hafi ann dag komi til borgarinnar, sem sendimenn komu.

mlti Ails jarl: "N mun a fram komi, konungur, sem eg sagi, a yur myndu eir reynast brgttir, hinir ensku; hfum vr hr seti langa stund og bei ess, er eir hafa dregi a sr allt li sitt, en konungur eirra mun veri hafa hvergi nr, er vr komum hr; munu eir n hafa safna lii miklu, san vr settumst. N er a r mitt, konungur, a vi brur rum egar ntt fyrir me okkru lii; m a vera, a eir ttist n ekki a sr, er eir hafa spurt, a konungur eirra er nr me her mikinn; skulum vi veita eim hlaup, en er eir vera forfltta, munu eir lta li sitt, en djarfari san atgngu a mti oss."

Konungi tti etta r vel fundi. "Munum vr ba her vorn, egar er lsir, og fara til mts vi yur."

Stafestu eir etta r og luku svo stefnunni.


53. kafli

Hringur jarl og Ails, brir hans, bjuggu her sinn og fru egar um nttina suur heiina. En er ljst var, su varmenn eirra rlfs, hvar herinn fr; var blsinn herblstur, og herklddust menn, tku san a fylkja liinu og hfu tvr fylkingar. R lfgeir jarl fyrir annarri fylking, og var merki bori fyrir honum; var eirri fylking li a, er honum hafi fylgt, og svo a li, er ar hafi til safnast r hruum; var a miklu fleira li en a, er eim rlfi fylgdi.

rlfur var svo binn, a hann hafi skjld van og ykkvan,hjlm hfi allsterkan, gyrur sveri v, er hann kallai Lang, miki vopn og gott; kesju hafi hann hendi; fjrin var tveggja lna lng og sleginn fram broddur ferstrendur, en upp var fjrin brei, falurinn bi langur og digur, skafti var eigi hrra en taka mtti hendi til fals og furulega digurt; jrnteinn var falnum og skafti allt jrnvafi; au spjt voru kllu brynvarar.

Egill hafi hinn sama bna sem rlfur, hann var gyrur sveri v, er hann kallai Naur; a sver hafi hann fengi Krlandi; var a hi besta vopn; hvorgi eirra hafi brynju.

eir settu merki upp, og bar a orfinnur strangi; allt li eirra hafi norrna skjldu og allan norrnan herbna; eirri fylking voru allir norrnir menn, eir er ar voru; fylktu eir rlfur nr skginum, en lfgeirs fylking fr me nni.

Ails jarl og eir brur su a, a eir myndu ekki koma eim rlfi vart; tku eir a fylkja snu lii; geru eir og tvr fylkingar og hfu tv merki; fylkti Ails mti lfgeiri jarli, en Hringur mti vkingum. San tkst ar orusta; gengu hvorirtveggju vel fram.

Ails jarl stti hart fram, ar til er lfgeir lt undan sgast; en Ails menn sttu hlfu djarflegar; var og eigi lengi, ur en lfgeir fli, og er a fr honum a segja, a hann rei undan suur heiina og sveit manna me honum; rei hann, ar til er hann kom nr borg eirri, er konungur sat.

mlti jarlinn: "Ekki tla eg oss fara til borgarinnar; vr fengum miki oraskak, nst er vr komum til konungs, er vr hfum fari sigur fyrir lafi konungi, og ekki mun honum ykja batna hafa vor kostur essi fer; mun n ekki urfa a tla til smda, ar sem hann er."

San rei hann suur landi, og er fr hans fer a a segja, a hann rei dag og ntt, ar til er eir komu vestur Jarlsnes; fkk jarl sr ar far suur um s og kom fram Vallandi; ar tti hann kyn hlft; kom hann aldregi san til Englands.

Ails rak fyrst flttann og eigi langt, ur hann snr aftur og ar til, er orustan var, og veitti atgngu.

En er rlfur s a, sneri hann mt jarli og ba anga bera merki, ba menn sna fylgjast vel og standa ykkt -- "okum a skginum," sagi hann, "og ltum hann hlfa bak oss, svo a eir megi eigi llum megin a oss ganga."

eir geru svo, fylgdu fram skginum; var hr orusta; stti Egill mti Asli og ttust eir vi hr skipti; lismunur var allmikill, og fll meir li eirra Ails.

rlfur gerist svo ur, a hann kastai skildinum bak sr, en tk spjti tveim hndum; hljp hann fram og hj ea lagi til beggja handa; stukku menn fr tveggja vegna, en hann drap marga. Ruddi hann svo stginn fram a merki jarlsins Hrings, og hlst ekki vi honum; hann drap ann mann, er bar merki Hrings jarls, og hj niur merkistngina. San lagi hann spjtinu fyrir brjst jarlinum, gegnum brynjuna og bkinn, svo a t gekk um herarnar, og hf hann upp kesjunni yfir hfu sr og skaut niur spjtshalanum jrina, en jarlinn sfist spjtinu, og su a allir, bi hans menn og svo hans vinir. San br rlfur sverinu, og hj hann til beggja handa; sttu og a hans menn. Fllu mjg Bretar og Skotar, en sumir snerust fltta.

En er Ails jarl s fall brur sns og mannfall miki af lii hans, en sumir flu, en hann ttist hart niur koma, sneri hann fltta og rann til skgarins; hann fli skginn og hans sveit; tk a flja allt li a, er eim hafi fylgt. Gerist mannfall miki af flttamnnum, og dreifist flttinn va um heiina. Ails jarl hafi niur drepi merki snu, og vissi engi, hvort hann fr ea arir menn. Tk brtt a myrkva af ntt, en eir rlfur og Egill sneru aftur til herba sinna, og jafnskjtt kom ar Aalsteinn konungur me allan her sinn og slgu landtjldum snum og bjuggust um.

Litlu sar kom lafur konungur me sinn her; tjlduu eir og bjuggust um, ar sem eirra menn hfu tjalda; var lafi konungi sagt, a fallnir voru eir bir jarlar hans, Hringur og Ails, og mikill fjldi annarra manna hans.


54. kafli

Aalsteinn konungur hafi veri ur hina nstu ntt borg eirri, er fyrr var fr sagt, og ar spuri hann, a bardagi hafi veri heiinni, bjst egar og allur herinn og stti norur heiina; spuri ll tindi glgglega, hvernig orusta s hafi fari. Komu til fundar vi konung eir brur, rlfur og Egill; akkai hann eim vel framgngu sna og sigur ann, er eir hfu unni, ht eim vinttu sinni fullkominni; dvldust eir ar allir samt um nttina.

Aalsteinn konungur vakti upp her sinn egar um morguninn rdegis; hann tti tal vi hfingja sna og sagi, hver skipun vera skyldi fyrir lii hans; skipai hann fylking sna fyrst, og setti hann brjsti eirrar fylkingar sveitir r, er snarpastar voru. mlti hann, a fyrir v lii skyldi vera Egill, -- "en rlfur," sagi hann, "skal vera me lii snu og ru v lii, er eg set ar; skal s vera nnur fylking lii voru, er hann skal vera hfingi fyrir, v a Skotar eru jafnan lausir fylkingu, hlaupa eir til og fr og koma msum stum fram; vera eir oft skeinusamir, ef menn varast eigi, en eru lausir velli, ef vi eim er horft."

Egill svarai konungi: "Ekki vil eg, a vi rlfur skiljumst orustu, en vel ykir mr, a okkur s ar skipa, er mest ykir urfa og harast er fyrir."

rlfur mlti: "Ltum vi konung ra, hvar hann vill okkur skipa; veitum honum svo, a honum lki; mun eg vera heldur, ef vilt, ar er r er skipa."

Egill segir: "r munu n ra, en essa skiptis mun eg oft irast."

Gengu menn fylkingar, svo sem konungur hafi skipa, og voru sett upp merki; st konungs fylking vlendi til rinnar, en rlfs fylking fr hi efra me skginum.

lafur konungur tk a fylkja lii snu, er hann s, a Aalsteinn hafi fylkt; hann geri og tvr fylkingar, og lt hann fara sitt merki og fylking, er hann r sjlfur fyrir, mti Aalsteini konungi og hans fylking. Hfu hvorirtveggju her svo mikinn, a engi var munur, hvorir fjlmennri voru, en nnur fylking lafs konungs fr nr skginum mti lii v, er rlfur r fyrir; voru ar hfingjar jarlar skoskir; voru a Skotar flest, og var a fjlmenni miki.

San gangast fylkingar, og var ar brtt orusta mikil; rlfur stti fram hart og lt bera merki sitt fram me skginum og tlai ar svo fram a ganga, a hann kmi opna skjldu konungsfylkingunni; hfu eir skjlduna fyrir sr, en skgurinn var til hgra vegs; ltu eir hann ar hlfa. rlfur gekk svo fram, a fir voru menn hans fyrir honum, en er hann vari minnst, hlaupa ar r skginum Ails jarl og sveit s, er honum fylgdi; brugu egar mrgum kesjum senn rlfi, og fll hann ar vi skginn, en orfinnur, er merki bar, hopai aftur, ar er lii st ykkra, en Ails stti a eim, og var ar orusta mikil. ptu Skotar sigurp, er eir hfu fellt hfingjann.

En er Egill heyri p a og s, a merki rlfs fr hl, ttist hann vita, a rlfur myndi eigi sjlfur fylgja. San hleypur hann til anga fram milli fylkinganna; hann var skjtt var eirra tinda, er ar voru orin, egar hann fann sna menn; hann eggjar lii mjg til framgngu; var hann fremstur brjstinu; hann hafi sveri Naur hendi. Hann stti fram og hj til beggja handa og felldi marga menn; orfinnur bar merki egar eftir honum, en anna li fylgdi merkinu; var ar hin snarpasta orusta. Egill gekk fram, til ess er hann mtti Ailsi jarli; ttust eir f hgg vi, ur Ails jarl fll og margt manna um hann, en eftir fall hans, fli li a, er honum hafi fylgt, en Egill og hans li fylgdu eim og drpu allt a, er eir nu, v a ekki urfti gria a bija. En jarlar eir hinir skosku stu ekki lengi, egar er eir su, a arir flu eirra flagar; tku egar rs undan.

En eir Egill stefndu ar til, er var konungs fylkingin, og komu opna skjldu og geru ar brtt miki mannfall. Rilaist fylkingin og losnai ll; flu margir af lafs mnnum, en vkingar ptu sigurp. En er Aalsteinn konungur ttist finna, a rofna tk fylking lafs konungs, eggjai hann li sitt og lt fram bera merki; geri atgngu hara, svo a hrkk fyrir li lafs og gerist allmiki mannfall. Fll ar lafur konungur og mestur hluti lis ess, er lafur hafi haft, v a eir, er fltta snerust, voru allir drepnir, er n var; fkk Aalsteinn konungur ar allmikinn sigur.


55. kafli

Aalsteinn konungur sneri brott fr orustunni, en menn hans rku flttann; hann rei aftur til borgarinnar og tk eigi fyrr nttsta en borginni, en Egill rak flttann og fylgdi eim lengi og drap hvern mann, er hann ni. San sneri hann aftur me sveitunga sna og fr ar til, er orustan hafi veri, og hitti ar rlf, brur sinn, ltinn; hann tk upp lk hans og , bj um san, sem sivenja var til. Grfu eir ar grf og settu rlf ar me vopnum snum llum og klum; san spennti Egill gullhring hvora hnd honum, ur hann skildist vi, hlu san a grjti og jsu a moldu. kva Egill vsu:

Gekk, ss isk ekki,
jarlmanns bani snarla,
reklundar fell, undar,
rlfr gn strum;
jr grr, en vr verum,
Vnu nr of mnum,
helnau es at, hylja
harm, gtum barma.

Og enn kva hann:

Valkstum hlk vestan
vang fyr merkistangir,
tt vas l ats sttak
Agils blum Nari;
hi ungr vi Engla
leifr rimu stla;
helt, n hrafnar sultu,
Hringr vpna ingi.

San fr Egill me sveit sna fund Aalsteins konungs og gekk egar fyrir konung, er hann sat vi drykkju; ar var glaumur mikill; og er konungur s, a Egill var inn kominn, mlti hann, a rma skyldi pallinn ann hinn ra fyrir eim, og mlti, a Egill skyldi sitja ar ndvegi gegnt konungi.

Egill settist ar niur og skaut skildinum fyrir ftur sr; hann hafi hjlm hfi og lagi sveri um kn sr og dr anna skei til hlfs, en skellti hann aftur slrin; hann sat upprttur og var gneyptur mjg. Egill var mikilleitur, ennibreiur, brnamikill, nefi ekki langt, en kaflega digurt, gransti vtt og langt, hakan brei furulega og svo allt um kjlkana, hlsdigur og herimikill, svo a a bar fr v, sem arir menn voru, harleitur og grimmlegur, er hann var reiur; hann var vel vexti og hverjum manni hrri, lfgrtt hri og ykkt og var snemma skllttur; en er hann sat, sem fyrr var rita, hleypti hann annarri brninni ofan kinnina, en annarri upp hrrtur; Egill var svarteygur og skolbrnn. Ekki vildi hann drekka, a honum vri bori, en msum hleypti hann brnunum ofan ea upp.

Aalsteinn konungur sat hsti; hann lagi og sver um kn sr, og er eir stu svo um hr, dr konungur sveri r slrum og tk gullhring af hendi sr, mikinn og gan, og dr blrefilinn, st upp og gekk glfi og rtti yfir eldinn til Egils. Egill st upp og br sverinu og gekk glfi; hann stakk sverinu bug hringinum og dr a sr, gekk aftur til rms sns; konungur settist hsti. En er Egill settist niur, dr hann hringinn hnd sr, og fru brn hans lag; lagi hann niur sveri og hjlminn og tk vi drshorni, er honum var bori, og drakk af. kva hann:

Hrammtangar ltr hanga
hrynvirgil mr brynju
Hr hauki tronum
heiis vingameii;
rtmis knk reia,
rr gunnvala brir,
gelgju seil galga
geirvers, lofi at meira.

aan af drakk Egill a snum hlut og mlti vi ara menn.

Eftir a lt konungur bera inn kistur tvr; bru tveir menn hvora; voru bar fullar af silfri.

Konungur mlti: "Kistur essar, Egill, skaltu hafa, og ef kemur til slands, skaltu fra etta f fur num; sonargjld sendi eg honum; en sumu f skaltu skipta me frndum ykkrum rlfs, eim er r ykja gtastir. En skalt taka hr brurgjld hj mr, lnd ea lausa aura, hvort er vilt heldur, og ef vilt me mr dveljast lengdar, skal eg hr f r smd og viring, er kannt mr sjlfur til segja."

Egill tk vi fnu og akkai konungi gjafir og vinmli; tk Egill aan af a glejast, og kva hann:

Knttu hvarms af harmi
hnpgnpur mr drpa,
n fann ek anns ennis
slttur r rtti;
gramr hefr gerihmrum
grundar upp of hrundit,
s's til gr, af augum,
armsma, mr grmu.

San voru grddir eir menn, er srir voru og lfs aui.

Egill dvaldist me Aalsteini konungi hinn nsta vetur eftir fall rlfs, og hafi hann allmiklar viringar af konungi; var me honum li a allt, er ur hafi fylgt eim bum brrum og r orustu hfu komist. orti Egill drpu um Aalstein konung, og er v kvi etta:

N hefr foldgnrr fellda,
fellr jr und ni Ellu,
hjaldrsnerrandi, harra
hfubamr, ra jfra;
Aalsteinn of vann annat,
allt's lgra kynfrgjum,
hr sverjum ess, hyrjar
hrannbrjtr, konungmanni.

En etta er stefi drpunni:

N liggr hst und hraustum
hreinbraut Aalsteini.

Aalsteinn gaf enn Agli a bragarlaunum gullhringa tvo, og st hvor mrk, og ar fylgdi skikkja dr, er konungur sjlfur hafi ur bori.

En er vorai, lsti Egill yfir v fyrir konungi, a hann tlai brott um sumari og til Noregs og vita, hva ttt er um hag sgerar -- "konu eirrar, er tt hefir rlfur, brir minn; ar standa saman f mikil, en eg veit eigi, hvort brn eirra lifa nokkur; eg ar fyrir a sj, ef au lifa, en eg arf allan, ef rlfur hefir barnlaus andast."

Konungur sagi: "a mun vera, Egill, nu forri a fara han brott, ef ykist eiga skyldarerindi, en hinn veg ykir mr best, a takir hr stafestu me mr og slka kosti, sem vilt beiast."

Egill akkai konungi or sn; "eg mun n fara fyrst, svo sem mr ber skylda til, en a er lkara, a eg vitji hinga essa heita, er eg kemst vi."

Konungur ba hann svo gera. San bjst Egill brott me lii snu, en margt dvaldist eftir me konungi; Egill hafi eitt langskip miki og ar hundra manna ea vel svo. Og er hann var binn ferar sinnar og byr gaf, hlt hann til hafs; skildust eir Aalsteinn konungur me mikilli vinttu; ba hann Egil koma aftur sem skjtast; Egill kva svo vera skyldu.

San hlt Egill til Noregs, og er hann kom vi land, fr hann sem skyndilegast inn Fjru; hann spuri au tindi, a andaur var rir hersir, en Arinbjrn hafi teki vi arfi og gerst lendur maur. Egill fr fund Arinbjarnar og fkk ar gar vitkur; bau Arinbjrn honum ar a vera. Egill ekktist a; lt hann setja upp skipi og vista li; en Arinbjrn tk vi Agli vi tlfta mann og var me honum um veturinn.


56. kafli

Berg-nundur sonur orgeirs yrniftar, hafi fengi Gunnhildar, dttur Bjarnar hlds; var hn komin til bs me honum Aski; en sgerur, er tt hafi rlfur Skalla-Grmsson, var me Arinbirni frnda snum; au rlfur ttu dttur eina unga, er rds ht, og var mrin ar me mur sinni. Egill sagi sgeri lt rlfs og bau henni sna umsj; sgerur var mjg kt vi sgu, en svarai vel rum Egils og tk lti af llu.

Og er lei hausti, tk Egill glei mikla, sat oft og drap hfinu niur feld sinn.

Eitt hvert sinn gekk Arinbjrn til hans og spuri, hva glei hans ylli -- "n a hafir fengi skaa mikinn um brur inn, er a karlmannlegt a bera a vel; skal maur eftir mann lifa, ea hva kveur n? Lttu mig n heyra."

Egill sagi, a hann hefi etta fyrir skemmstu kvei:

kynni vensk, ennis
ungr orak vel forum,
haukaklifs, at hefja,
Hln, vergnpur mnar;
verk feld, s foldar
faldr kmr hug skaldi
berg-neris, brna
brtt mistalli hvta.

Arinbjrn spuri, hver kona s vri, er hann orti mansng um, -- "hefir flgi nafn hennar vsu essi."

kva Egill:

Sef-Skuldar felk sjaldan,
sorg Hls vita borgar,
nijerfi Narfa
nafn aurmils, drafnar,
vt geir-Rtu gtva
gnings bragar fingrum
rgs at rsis veigum
reifendr sumir reifa.

"Hr mun vera," segir Egill, "sem oft er mlt, a segjanda er allt snum vin; eg mun segja r a, er spyr, um hverja konu eg yrki; ar er sgerur, frndkona n, og ar til vildi eg hafa fullting itt, a eg ni v ri."

Arinbjrn segir, a honum yki a vel fundi -- "skal eg vst leggja ar or til, a au r takist."

San bar Egill a ml fyrir sgeri, en hn skaut til ra fur sns og Arinbjarnar, frnda sns; san rir Arinbjrn vi sgeri, og hafi hn hin smu svr fyrir sr; Arinbjrn fsti essa rs. San fara eir Arinbjrn og Egill fund Bjarnar; og hefur Egill bnor og ba sgerar, dttur Bjarnar; Bjrn tk v mli vel og sagi, a Arinbjrn myndi v mjg ra; Arinbjrn fsti mjg, og lauk v mli svo, a Egill festi sgeri, og skyldi brullaup vera a Arinbjarnar. En er a eirri stefnu kemur, var ar veisla allvegleg, er Egill kvongaist. Var hann allktur, a er eftir var vetrarins.

Egill bj um vori kaupskip til slandsferar; r Arinbjrn honum a a stafestast ekki Noregi, mean rki Gunnhildar vri svo miki -- "v a hn er allung til n," segir Arinbjrn, "og hefir etta miki um spillt, er r Eyvindur fundust vi Jtland."

Og er Egill var binn og byr gaf, siglir hann haf, og greiddist hans fer vel; kemur hann um hausti til slands og hlt til Borgarfjarar; hann hafi veri utan tlf vetur. Gerist Skalla-Grmur maur gamall; var hann feginn, er Egill kom heim; fr Egill til Borgar a vistum og me honum orfinnur strangi og eir mjg margir saman; voru eir me Skalla-Grmi um veturinn. Egill hafi ar grynni fjr, en ekki er ess geti, a Egill skipti silfri v, er Aalsteinn konungur hafi fengi honum hendur, hvorki vi Skalla-Grm n ara menn.

ann vetur fkk orfinnur Sunnar, dttur Skalla-Grms, og eftir um vori fkk Skalla-Grmur eim bsta a Langrfossi og land inn fr Leirulk milli Langr og lftr allt til fjalls. Dttir orfinns og Sunnar var rds, er tti Arngeir Hlmi, sonur Bersa golauss; eirra sonur var Bjrn Htdlakappi.

Egill dvaldist me Skalla-Grmi nokkura vetur; tk hann til fjrforra og bsumsslu engu miur Skalla-Grmi. Egill gerist enn snoinn.

tk hrai a byggjast va; Hrmundur, brir Grms hins hleyska, byggi verrhl og skipverjar hans; Hrmundur var fair Gunnlaugs, fur urar dyllu, mur Illuga svarta.


57. kafli

Egill hafi veri, svo a vetrum skipti mjg mrgum, a Borg; var a einu sumri, er skip komu af Noregi til slands, a au tindi spurust austan, a Bjrn hldur var andaur. a fylgdi eirri sgn, a f a allt, er Bjrn hafi tt, hafi upp teki Berg-nundur, mgur hans; hann hafi flutt heim til sn alla lausa aura, en jarir hafi hann byggt og skili sr allar landskyldir; hann hafi og sinni eigu kasta jarir r allar, er Bjrn hafi tt.

Og er Egill heyri etta, spuri hann vandlega, hvort Berg-nundur myndi snum rum fram hafa fari um etta ea hefi hann traust til haft sr meiri manna; honum var sagt, a nundur var kominn vinttu mikla vi Eirk konung og vi Gunnhildi miklu krra.

Egill lt a kyrrt vera v hausti, en er veturinn lei af og vora tk, lt Egill setja fram skip, a er hann tti, er stai hafi hrfi vi Langrfoss; hann bj skip a til hafs og fkk menn til. sgerur, kona hans, var rin til farar, en rds, dttir rlfs, var eftir. Egill sigldi haf, er hann var binn; er fr hans fer ekki a segja, fyrr en hann kemur til Noregs; hlt hann egar til fundar vi Arinbjrn, sem fyrst mtti hann. Arinbjrn tk vel vi honum og bau Agli me sr a vera, og a ekktist hann; fru au sgerur bi anga og nokkurir menn me eim.

Egill kom brtt rur vi Arinbjrn um fjrheimtur r, er Egill ttist eiga ar landi.

Arinbjrn segir: "a ml ykir mr vnlegt; Berg-nundur er harur og dll, rangltur og fgjarn, en hann hefir n hald miki af konungi og drottningu; er Gunnhildur hinn mesti vinur inn, sem veist ur, og mun hn ekki fsa nund, a hann geri greia mlinu."

Egill segir: "Konungur mun oss lta n lgum og rttindum mli essu, en me liveislu inni vex mr ekki augu a leita laga vi Berg-nund."

Ra eir a af, a Egill skipar sktu; fru eir ar nr tuttugu; eir fru suur Hraland og koma fram Aski; ganga eir ar til hss og hitta nund.

Ber Egill upp ml sn og krefur nund skiptis um arf Bjarnar og segir, a dtur Bjarnar vru jafnkomnar til arfs eftir hann a lgum -- " a mr yki," kva Egill, "sem sgerur muni ykja ttborin miklu betur en Gunnhildur, kona n."

nundur segir snellt mjg: " ert furulega djarfur maur, Egill, tlagi Eirks konungs, er fer hinga land hans og tlar hr til gangs vi menn hans. Mttu svo tla, Egill, a eg hefi velta lti slka sem ert og af minnum skum en mr ykja essar, er telur til arfs fyrir hnd konu innar, v a a er kunnugt alu, a hn er borin a merni." nundur var mli um hr.

Og er Egill s, a nundur vildi engan hlut greia um etta ml, stefnir Egill honum ing og sktur mlinu til Gulaingslaga.

nundur segir: "Koma mun eg til Gulaings, og myndi eg vilja, a kmir aan eigi heill brott."

Egill segir, a hann mun til ess htta a koma til ings allt a einu -- "verur sem m, hversu mlum vorum lkur."

Fara eir Egill san brott, og er hann kom heim, segir hann Arinbirni fr fer sinni og fr svrum nundar; Arinbjrn var reiur mjg, er ra, fursystir hans, var kllu ambtt.

Arinbjrn fr fund Eirks konungs, bar upp fyrir hann etta ml.

Konungur tk heldur ungt hans mli og segir, a Arinbjrn hefi lengi fylgt mjg mlum Egils -- "hefir hann noti n a v, er eg hefi lti hann vera hr landi, en n mun mr rugt ykja, ef heldur hann til ess, a hann gangi vini mna."

Arinbjrn segir: " munt lta oss n lgum af essu mli."

Konungur var heldur styggur essu mli; Arinbjrn fann, a drottning myndi miklu verr vilju; fer Arinbjrn aftur og sagi, a heldur horfir vnt.

Lur af veturinn og kemur ar, er menn fara til Gulaings; Arinbjrn fjlmennti mjg til ings; var Egill fr me honum. Eirkur konungur var ar og hafi fjlmenni miki; Berg-nundur var sveit konungs og eir brur, og hfu eir sveit mikla. En er inga skyldi um ml manna, gengu hvorirtveggju ar til, er dmurinn var settur, a flytja fram sannindi sn; var nundur allstrorur.

En ar er dmurinn var settur, var vllur slttur og settar niur heslistengur vllinn hring, en lg um utan snri umhverfis; voru a kllu vbnd. En fyrir innan hringinum stu dmendur, tlf r Firafylki og tlf r Sygnafylki, tlf r Hrafylki; r rennar tylftir manna skyldu ar dma um ml manna. Arinbjrn r v, hverjir dmendur voru r Firafylki, en rur af Aurlandi, hverjir r Sogni voru; voru eir allir eins lis.

Arinbjrn hafi haft fjlmenni miki til ingsins; hann hafi snekkju alskipaa, en hafi margt smskipa, sktur og rrarferjur, er bendur stru. Eirkur konungur hafi ar miki li, langskip sex ea sj; ar var og fjlmenni miki af bndum.

Egill hf ar ml sitt, a hann krafi dmendur a dma sr lg af mli eirra nundar. Innti hann upp, hver sannindi hann hafi tilkalli fjr ess, er tt hafi Bjrn Brynjlfsson. Sagi hann, a sgerur, dttir Bjarnar, en eiginkona Egils, var til komin arfsins, og hn vri alborin og lendborin allar kynkvslir, en tiginborin fram ttir, krafi hann ess dmendur a dma sgeri til handa hlfan arf Bjarnar, lnd og lausa aura.

En er hann htti ru sinni, tk Berg-nundur til mls: "Gunnhildur, kona mn," sagi hann, "er dttir Bjarnar og lafar, eirrar konu, er Bjrn hafi lgfengi; er Gunnhildur rttur erfingi Bjarnar. Tk eg fyrir sk upp f a allt, er Bjrn hafi tt, a eg vissi, a s ein var dttir Bjarnar nnur, er ekki tti arf a taka; var mir hennar hernumin, en san tekin frillutaki og ekki a frndari og flutt land af landi. En , Egill, tlar a fara hr sem hvarvetna annars staar, ess er hefir komi, me ofkapp itt og jafna; n mun r a hr ekki tja, v a Eirkur konungur og Gunnhildur drottning hafa mr v heiti, a eg skal rtt hafa af hverju mli, ar er eirra rki stendur yfir. eg mun fra fram snn vitni fyrir konungi og dmndum, a ra hlahnd, mir sgerar, var hertekin heiman fr ris, brur sns, og anna sinni af Aurlandi fr Brynjlfs. Fr hn af landi braut me vkingum og tlgum konungs, og eirri tleg gtu au Bjrn dttur essa, sgeri. N er fura a um Egil, er hann tlar a gera mt ll or Eirks konungs, a fyrst, er , Egill, hefir veri hr landi, san er Eirkur konungur geri ig tlgan, og a, tt hafir fengi ambttar, a kalla hana arfgenga. Vil eg ess krefja dmendur, a eir dmi mr allan arf Bjarnar, en dmi sgeri ambtt konungs, v a hn var svo getin, a var fair hennar og mir tleg konungs."

tk Arinbjrn til mls: "Vitni munum vr fram bera, Eirkur konungur, til ess og lta eia fylgja, a a var skili stt eirra ris, fur mns, og Bjarnar hlds, a sgerur, dttir eirra Bjarnar og ru, var til arfs leidd eftir Bjrn, fur sinn, og svo a, sem yur er sjlfum kunnugt, konungur, a gerir Bjrn lendan, og llu v mli var lukt, er ur hafi milli stai sttar manna."

Konungur svarar ekki skjtt mli hans.

kva Egill:

borna kver orna
orn rei ar horna,
sslir hann of sna
sngirn nundr, mna;
naddhristir, k nesta
norn til arfs of borna;
igg, Aua konr, eia,
eisrt es at, greia.

Arinbjrn lt fram bera vitnisburinn tlf menn, og allir vel til valdir, og hfu allir eir heyrt stt eirra ris og Bjarnar og buu konungi og dmndum a sverja ar eftir. Dmendur vildu taka eia eirra, ef konungur bannai eigi; konungur sagi, a hann myndi ar hvorki a vinna a leggja a lof ea bann.

tk til mls Gunnhildur drottning, sagi svo: "etta er undarlegt, konungur, hvernig ltur Egil enna hinn mikla vefja ml ll fyrir r; ea hvort myndir eigi mti honum mla, tt hann kallai til konungdmsins hendur r? En tt viljir enga rskuri veita, er nundi s li a, skal eg a eigi ola, a Egill troi svo undir ftum vini mna, a hann taki me rangindi sn f etta af nundi; en hvar ertu, Askmaur? Far til me sveit na, ar sem dmendurnir eru, og lt eigi dma rangindi essi."

San hljp Askmaur og eir sveitungar til dmsins, skru sundur vbndin og brutu niur stengurnar, en hleyptu braut dmndunum; gerist ys mikill inginu, en menn voru ar allir vopnlausir.

mlti Egill: "Hvort mun Berg-nundur heyra or mn?"

"Heyri eg," sagi hann.

" vil eg bja r hlmgngu og a, a vi berjumst hr inginu; hafi s f etta, lnd og lausa aura, er sigur fr, en ver hvers manns ningur, ef orir eigi."

svarar Eirkur konungur: "Ef , Egill, ert allfs til a berjast, skulum vr a n veita r."

Egill svarar: "Ekki vil eg berjast vi ig ea vi ofurefli lis, en fyrir jafnmiklum mnnum, mun eg eigi flja, ef mr skal ess unna; mun eg og a v gera engan mannamun."

mlti Arinbjrn: "Frum vr brott, ekki munum vr hr ina a sinni, a a okkur vinni." San sneri hann braut og allt li hans me honum.

sneri Egill aftur og sagi: "v skrskota eg undir ig, Arinbjrn, og ig, rur, og alla menn, er n mega or mn heyra, lenda menn og lgmenn og alla alu, a eg banna jarir r allar, er Bjrn hefir tt, a byggja og a vinna. Banna eg r, Berg-nundur, og rum mnnum llum, innlenskum og tlenskum, tignum og tignum, en hverjum manni, er a gerir, legg eg vi lgbrot landsrttar og griarof og goagremi."

gekk Egill brott me Arinbirni; fru eir n til skipa sinna yfir leiti nokku, er eigi s skipin af inginu.

En er Arinbjrn kom til skips sns, mlti hann: "a er llum mnnum kunnugt, hver hr hafa ori inglok, a vr hfum eigi n lgum, en konungur er reiur svo mjg, a mr er von, a vorir menn sti afarkostum af honum, ef hann m; vil eg n, a hver maur fari til skipa sinna og fari heim."

mlti hann vi Egil: "Gakk n skip itt og itt fruneyti og veri brottu og verji yur, fyrir v a konungur mun eftir leita, a fund yvarn beri saman; leiti fund vorn, hva sem kann a gerast me yur konungi."

Egill geri sem hann mlti; gengu eir sktu rr tigir manna og fru sem kafast. Skipi var einkar skjtt. reru fjldi annarra skipa r hfninni, er Arinbjrn tti, sktur og rrarferjur, en langskip, er Arinbjrn tti, fr sast, v a a var yngst undir rum; en skta Egils gekk skjtt hj fram. kva Egill vsu:

Erfingi r arfi
arfljgr fyr mr svarfa,
mtik hans ok heitum
htun, yrniftar,
nrgis simla sorgar
slk rn ek get hnum,
vr deildum fjl foldar
foldvringja, goldin.

Eirkur konungur heyri lyktaror Egils, au er hann mlti sast inginu, og var hann reiur mjg; en allir menn hfu vopnlausir gengi inginu, veitti konungur v eigi atgngu. Hann ba menn sna alla ganga til skipa, og eir geru sem hann mlti.

skaut konungur hsingi og sagi fyrirtlan sna: "Vr skulum n lta fara tjld af skipum vorum; vil eg n fara fund Arinbjarnar og Egils; vil eg og v lsa fyrir yur, a eg vil Egil af lfi taka, ef vr komumst fri, en hlfa engum eim, er mti vill standa."

Eftir a gengu eir t skip og bjuggust sem skjtast og lgu t skipunum og reru anga, sem skip Arinbjarnar hfu veri; lt konungur ra eftir norur sundin. En er eir komu Sogns, su eir li Arinbjarnar; sneru langskipin inn til Sauungssunds, og sneri konungur anga. Hann hitti ar skip Arinbjarnar, og lagi konungur egar a, og kstuust orum ; spyr konungur, hvort Egill vri ar skipinu.

Arinbjrn svarai: "Eigi er hann mnu skipi; munu r og, konungur, brtt mega a sj; eru eir einir hr innan bors, er r munu kenna, en Egill mun ekki felast undir iljum niri, tt fund yvarn beri saman."

Konungur spyr, hva Arinbjrn vissi sast til hans, en hann sagi, a Egill var vi rtugunda mann sktu, -- "og fru eir lei sna t til Steinssunds."

eir konungur hfu s, a mrg skip hfu ri til Steinssunds. Mlti konungur, a eir skyldu ra hin innri sundin og stefna svo mti eim Agli.

Maur er nefndur Ketill; hann var hirmaur Eirks konungs; hann sagi lei fyrir konungs skipinu, en hann stri sjlfur; Ketill var mikill maur vexti og frur snum og nfrndi konungs, og var a ml manna, a eir konungur vru lkir yfirlits.

Egill hafi flota lti skipi snu og fluttan til farminn, ur hann fr til ingsins, en n fer Egill ar til, er kaupskip var, og gengu eir skipi upp, en sktan flaut vi stristengur milli lands og skipsins, og lgu ar rar hmlu.

En um morguninn, er ljst var ori varla, vera eir varir vi, er vr hldu, a skip str reru a eim; en er Egill vissi a, st hann upp egar; s hann brtt, a friur var a kominn; voru ar sex langskip og stefndu a eim. mlti Egill, a eir skyldu hlaupa allir sktuna. Egill tk upp kistur tvr, er Aalsteinn konungur gaf honum; hann hafi r jafnan me sr; eir hljpu sktuna. Hann vopnaist skjtt og allir eir, og reru fram milli landsins og snekkju eirrar, er nst fr landinu, en a var skip Eirks konungs.

En v a brum bar a, a ltt var lst, renndust skipin hj, og er lyftingar bar saman, skaut Egill spjti, og kom ann mann mijan, er vi stri sat, en ar var Ketill hur. kallar Eirkur konungur og ba menn ra eftir eim Agli; en er skipin renndu hj kaupskipinu, hljpu menn konungs upp skipi, en eir menn, er eftir hfu ori af Egils mnnum og eigi hljpu sktuna, voru allir drepnir, eir er n var, en sumir hljpu land; ar ltust tu menn af sveitungum Egils. Sum skipin reru eftir eim Agli, en sum rndu kaupskipi; var ar teki f a allt, er innan bors var, en eir brenndu skipi.

En eir, er eftir eim Agli reru, sttu kaft, tku tveir eina r; skortir ar eigi li innan bors, en eir Egill hfu unnskipa; voru eir tjn sktunni. dr saman me eim; en fyrir innan eyna var vailsund nokku grunnt milli og annarrar eyjar; tfall var sjvarins; eir Egill hleyptu sktunni a hi grunna sundi, en snekkjurnar flutu ar eigi, og skildi ar me eim; sneri konungur suur aftur, en Egill fr norur fund Arinbjarnar. kva Egill vsu:

N hefr rym-Rgnir egna
rttharr, en mik varak
vti, vrrar sveitar
vgelds tu fellda,
vt srlagar Srar,
sendr r minni hendi,
digr fl beint meal bjgra
biforn Ketils rifja.

Egill kom fund Arinbjarnar og segir honum essi tindi.

Arinbjrn segir, a honum var ekki vildara af von um skipti eirra Eirks konungs -- "en ekki mun ig f skorta, Egill; eg skal bta r skipi og f r anna, a er megir vel fara til slands."

sgerur, kona Egils, hafi veri me Arinbirni, san eir fru til ings.

Arinbjrn fkk Agli skip a, er vel var haffranda, og lt ferma af vii; br Egill skip a til hafs og hafi enn nr remur tigum manna; skiljast eir Arinbjrn me vinttu. kva Egill:

Sv skyldi go gjalda,
gram reki bnd af lndum,
rei s rgn ok inn,
rn mns far hnum;
folkmgi lt flja,
Freyr ok Njrr, af jrum,
leiisk lofa stri
landss, anns v grandar.


58. kafli

Haraldur hinn hrfagri setti sonu sna til rkis Noregi, er hann tk a eldast, geri Eirk konung yfirkonung sona sinna allra, og er Haraldur hafi veri sj tigu vetra konungur, seldi hann hendur Eirki, syni snum, rki. ann tma l Gunnhildur son, og js Haraldur konungur vatni og gaf nafn sitt og lt a fylgja, a hann skyldi konungur vera eftir fur sinn, ef honum entist aldur til. Haraldur konungur settist kyrrsetu og sat oftast Rogalandi ea Hralandi; en remur vetrum sar andaist Haraldur konungur Rogalandi, og var ger haugur eftir hann vi Haugasund.

En eftir andlt hans var deila mikil milli sona hans, v a Vkverjar tku sr til konungs laf, en rndir Sigur; en Eirkur felldi ba brur sna Tnsbergi einum vetri eftir andlt Haralds konungs. Var a allt einu sumri, er Eirkur konungur fr af Hralandi me her sinn austur Vk til bardaga vi brur sna og ur hfu eir deilt Gulaingi Egill og Berg-nundur og essi tindi, er n var sagt.

Berg-nundur var heima a bi snu, er konungur fr leiangur, v a honum tti varlegt a fara fr bi snu, mean Egill var eigi r landi farinn; ar var brir hans, Haddur, me honum.

Fri ht maur, frndi Eirks konungs og fstursonur hans; hann var hinn frasti maur, ungur a aldri og vaxinn maur; Eirkur konungur setti hann eftir til trausts Berg-nundi; sat Fri lreksstum a bi konungs og hafi ar sveit manna.

Rgnvaldur er nefndur sonur Eirks konungs og Gunnhildar; hann var vetra tu ea ellefu og var hi frasta mannsefni; hann var me Fra, er etta var tinda.

En ur Eirkur konungur reri enna leiangur, geri hann Egil tlaga fyrir endilangan Noreg og drpan hverjum manni. Arinbjrn var me konungi leiangri, en ur hann fr heiman, lagi Egill skipi snu til hafs og hlt tver a, er Vitar heita, t fr Alda; a er komi af jlei; ar voru fiskimenn, og var ar gott a spyrja tindi; spuri hann, a konungur hafi gert hann tlaga. kva Egill vsu:

Lgbrigir hefr laga,
landalfr, fyr mr sjlfum,
blekkir brra skkva
brfang, vega langa;
Gunnhildi k gjalda,
greypt's hennar skap, enna,
ungr gatk ok l launat,
landrekstr, bili grandat.

Veur voru vindltil, fjallvindur um ntur, en hafgola um daga. Eitt kveld sigldu eir Egill t haf, en fiskimenn reru inn til lands, eir er til njsnar hfu settir veri um farar eirra Egils. Kunnu eir a a segja, a Egill hafi t lti og haf siglt og hann var brottu; ltu essa njsn koma til Berg-nundar.

Og er hann vissi essi tindi, hann sendi fr sr menn er hann hafi ur haft ar til varar. Reri hann inn til lreksstaa og bau Fra til sn, v a Berg-nundur tti l miki heima a sn; Fri fr me honum og hafi me sr nokkura menn; tku eir ar veislu ga og hfu glei mikla; var ar allt ttalaust.

Rgnvaldur konungsson tti karfa einn, reru sex menn bor; hann var steindur allur fyrir ofan sj; hann hafi me sr menn tu ea tlf, er honum fylgdu einart. Og er Fri var heiman farinn, tk Rgnvaldur karfann, og reru eir t til Herlu tlf saman; ar var konungsb miki, og r s maur fyrir, er ht Skegg-rir; ar hafi Rgnvaldur veri fstri barnsku. Tk rir feginsamlega vi konungssyni; skorti ar og eigi drykk mikinn.

Egill sigldi t haf um nttina, sem fyrr var rita, og er morgnai, fll veri og geri logn; lgu eir rtt og ltu reia fyrir nokkurar ntur; en er hafgola kom , sagi Egill skipurum snum:

"N munum vr sigla a landi, v a gerla veit, ef hafviri kemur hvasst, hvar vr num landi, en heldur frivnt fyrir flestum stum."

Hsetar bu Egil fyrir ra eirra fer; san tku eir til seglin og sigldu inn til Herluvers; fengu eir ar ga hfn og tjlduu yfir skipi snu og lgu um nttina. eir hfu skipinu ltinn bt, og gekk Egill ar vi rija mann; reri hann inn um nttina til Herlu, sendi ar mann eyna upp a spyrja tinda; og er s kom ofan til skips, sagi hann, a ar bnum var Rgnvaldur konungsson og hans menn - "stu eir vi drykkju; hitti eg einn af hskrlum, en var s lur og sagi, a hr skyldi eigi minna drekka en a Berg-nundar, tt Fri vri ar veislu og eir fimm saman."

Ekki kva hann ar fleira manna en heimamenn nema Fra og hans menn.

San reri Egill aftur til skips og ba menn upp standa og taka vopn sn; eir geru svo; eir lgu t skipi um akkeri. Egill lt gta tlf menn skips, en hann fr eftirbtinn og eir tjn saman, reru san inn eftir sundum; eir stilltu svo til, a eir komu um kveldi inn Fenhring og lgu ar til leynivogs eins.

mlti Egill: "N vil eg ganga einn upp eyna og njsna, hvers eg veri vs, en r skulu ba mn hr."

Egill hafi vopn sn, au er hann var vanur a hafa, hjlm og skjld, gyrur sveri, hggspjt hendi; san gekk hann upp eyna og fram me skgi nokkurum; hann hafi dregi htt san yfir hjlm. Hann kom ar a, er sveinar nokkurir voru og hj eim hjartkur strar, og er eir tkust a orum, spuri hann, hvaan eir vru, ea fyrir hv eir vru ar og hefu hunda svo stra.

eir mltu: " munt vera allheimskur maur; hefir eigi heyrt, a hr gengur bjrn um eyna, hinn mesti spellvirki, drepur hr bi menn og fna, og er lagt f til hfus honum; vkum vi hr hverja ntt Aski yfir f voru, er byrgt er grindum - ea hv feru me vopnum um ntur?"

Hann segir: "Hrist eg bjrninn, og fir ykir mr sem n fari vopnlausir; hefir bjrninn lengi elt mig ntt, ea sji hann n, ar er hann n skgarnefinu. Hvort eru allir menn svefni bnum?"

Sveinninn sagi, a eir Berg-nundur og Fri myndu enn drekka; "eir sitja ntur allar."

"Segi eim ," segir hann Egill, "hvar bjrninn er, en eg ver a skynda heim."

Hann gekk brott, en sveinninn hljp heim til bjarins og til stofunnar, er eir drukku ; var svo komi, a allir menn voru sofa farnir nema eir rr, nundur og Fri og Haddur. Sveinninn segir, hvar bjrninn var; eir tku vopn sn, er ar hngu hj eim, og hljpu egar t og upp til skgar; ar gengu fram skgarnef af mrkinni og runnar sumum stum. Sveinninn segir eim, hvar bjrninn hafi veri runninum. su eir, a limarnar hrrust, ttust skilja, a bjrninn myndi ar vera. mlti Berg-nundur, a eir Haddur og Fri skyldu fram renna milli og meginmerkurinnar og gta, a bjrninn ni eigi skginum.

Berg-nundur rann fram af runninum; hann hafi hjlm og skjld, gyrur sveri, en kesju hendi. Egill var ar fyrir runninum, en engi bjrn, og er hann s, hvar Berg-nundur var, br hann sverinu, en ar var hnk mealkaflanum, og dr hann hana hnd sr og lt ar hanga. Hann tk hnd sr kesjuna og rann fram mt Berg-nundi, og er Berg-nundur s a, gddi hann rsina og skaut skildinum fyrir sig, og ur eir mttust, skaut hvor kesju a rum. Egill laust skildinum vi kesjunni og bar hallan, svo a reist r skildinum og flaug vllinn, en Egils spjt kom mijan skjldinn og gekk gegnum langt upp fjrina, og var fast spjti skildinum; var nundi ungbr skjldurinn. Egill greip skjtt mealkafla sversins; nundur tk og a brega snu sveri, og er eigi var brugi til hlfs, lagi Egill gegnum hann me snu sveri. nundur ratai vi lagi, e n Egill kippti a sr sverinu hart og hj til nundar og af nr hfui; san tk Egill kesjuna r skildinum.

eir Haddur og Fri su fall Berg-nundar og runnu anga til; Egill snerist mti eim; hann skaut kesjunni a Fra og gegnum skjld hans og brjsti, svo a yddi um baki; fll hann egar bak aftur dauur; Egill tk sveri og snerist mt Haddi, og skiptust eir fum hggum vi, ur Haddur fll.

komu sveinarnir a, og mlti Egill vi : "Gti hr til nundar, hsbnda yvars, og eirra flaga, a eigi slti dr ea fuglar hr eirra."

Egill gekk lei sna og eigi langt, ur flagar hans komu mt honum ellefu, en sex gttu skips; eir spuru, hva hann hefi ssla. Hann kva :

Stum lyngs til lengi
ljsheims brvi eima,
meir varak f forum,
fjarlna hlut skaran,
r Berg-nund benjum
bensfan ltk venjask,
Bors nijar feltk beju
bli, Hadd ok Fra.

mlti Egill: "Vr skulum n sna aftur til bjarins og fara hermannlega, drepa menn alla, er vr num, en taka f allt, a er vr megum me komast."

eir fara til bjarins og hlaupa ar inn hs og drepa ar menn fimmtn ea sextn; sumir komust undan af hlaupi; eir rndu ar llu f, en spilltu v, er eir mttu eigi me fara. eir rku bf til strandar og hjuggu, bru btinn sem hann tk vi; fru san lei sna og reru t um eyjasund.

Egill var n allreiur, svo a a mtti ekki vi hann mla; sat hann vi stri btinum.

Og er eir sttu t fjrinn til Herlu, reru utan mti eim Rgnvaldur konungsson og eir rettn saman karfanum eim hinum steinda. eir hfu spurt, a skip Egils l Herluveri; tluu eir a gera nundi njsn um ferir Egils; og er Egill s skipi, kenndi hann egar. Hann stri sem beinst , og er skipin renndust a, kom bar sktunnar kinnung karfans; hallai honum svo, a sjr fll inn anna bor og fyllti skipi. Egill hljp upp og greip kesjuna, ht menn sna, a eir skyldu engan lta me lfi brott komast, ann er karfanum var. a var hgt, v a ar var engi vrn; voru allir eir kafi drepnir, en engi komst undan. Ltust eir ar rettn, Rgnvaldur og frunautar hans; eir Egill reru inn til eyjarinnar Herlu. kva Egill vsu:

Brumk vr, n virak,
vgleiptr sonar, heiptir,
Blxar rauk bli,
bmildr ok Gunnhildar;
ar fllu n ollar
rettn lagar mna,
stendr af styrjar skyndi
starf, einum karfa.

Og er eir Egill komu til Herlu, runnu eir egar upp til bjar me alvpni; en er a s rir og hans heimamenn, runnu eir egar af bnum og foruu sr allir, eir er ganga mttu, karlar og konur. eir Egill rndu ar llu f, v er eir mttu hndum koma; fru san t til skips; var og eigi langt a ba, a byr rann af landi; bast eir til a sigla, og er eir voru seglbnir, gekk Egill upp eyna.

Hann tk hnd sr heslistng og gekk bergsns nokkura, er vissi til lands inn; tk hann hrosshfu og setti upp stngina. San veitti hann formla og mlti svo: "Hr set eg upp nstng, og sn eg essu ni hnd Eirki konungi og Gunnhildi drottningu" - hann sneri hrosshfinu inn land - "sn eg essu ni landvttir r, er land etta byggja, svo a allar fari r villar vega, engi hendi n hitti sitt inni, fyrr en r reka Eirk konung og Gunnhildi r landi."

San sktur hann stnginni niur bjargrifu og lt ar standa; hann sneri og hfinu inn land, en hann reist rnar stnginni, og segja r formla enna allan.

Eftir a gekk Egill skip; tku eir til segls og sigldu haf t; tk byrinn a vaxa, og geri veur hvasst og hagsttt; gekk skipi miki. kva Egill:

l hggr strt fyr stli
stafnkvgs veg jafnan
t me la meitli
andrr jtunn vandar,
en svalbinn selju
sverfr eirar vanr eiri
Gestils lpt me gustum
gandr of stl fyr brandi.

San sigldu eir haf, og greiddist vel fer eirra og komu af hafi Borgarfjr; hlt hann skipi snu ar til hafnar og bru ft sn land. Fr Egill heim til Borgar, en skiparar hans vistuust. Skalla-Grmur gerist gamall og hrumur af elli; tk Egill til fjrforra og bs varveislu.


59. kafli

orgeir ht maur; hann tti rdsi Yngvarsdttur, systur Beru, mur Egils; orgeir bj inn fr lftanesi, Lambastum; hann hafi komi t me Yngvari; hann var auugur og virtur vel af mnnum. Sonur eirra orgeirs var rur, er bj Lambastum eftir fur sinn enna tma, er Egill kom til slands.

a var um hausti nokkuru fyrir vetur, a rur rei inn til Borgar a hitta Egil, frnda sinn, og bau honum heim til veislu; hafi hann lti heita mungt t ar. Egill ht ferinni, og var kvei vikustef nokku; og er svo var lii, bjst Egill til ferar og me honum sgerur, kona hans; voru au saman tu ea tlf; og er Egill var binn, gekk Skalla-Grmur t me honum og hvarf til hans, ur Egill steig bak, og mlti; "Seint ykir mr , Egill, hafa greitt f a, er Aalsteinn konungur sendi mr, ea hvernig tlar , a fara skyli f a?"

Egill segir: "Er r n fftt mjg, fair? eg vissi a eigi. egar skal eg lta ig hafa silfur, er eg veit, er arft, en eg veit, a munt enn hafa a varveita eina kistu ea tvr, fullar af silfri."

"Svo ykir mr," segir Skalla-Grmur, "sem munir ykjast skipt hafa lausaf me okkur; muntu lta r vel hugna, a eg geri slkt, er mr lkar, af v, er eg varveiti."

Egill segir: " munt engis lofs ykjast urfa a bija mig um etta, v a munt ra vilja, hva sem eg mli."

San rei Egill brott, ar til er hann kom Lambastai; var ar teki honum vel og feginsamlega; skyldi hann ar sitja rjr ntur.

a sama kveld, er Egill hafi heiman fari, lt Skalla-Grmur sla sr hest; rei hann heiman, er arir menn fru a sofa; hann reiddi knjm sr kistu vel mikla, en hann hafi handarkrika sr eirketil, er hann fr brott. Hafa menn a san fyrir satt, a hann hafi lti fara anna hvort ea bi Krumskeldu og lti ar fara ofan hellustein mikinn.

Skalla-Grmur kom heim um minttisskei og gekk til rms sns og lagist niur klum snum; en um morguninn, er lsti og menn klddust, sat Skalla-Grmur fram stokk og var andaur og svo stirur, a menn fengu hvergi rtt hann n hafi, og var alls vi leita.

var hesti skoti undir einn mann; hleypti s sem kaflegast, til ess er hann kom Lambastai; gekk hann egar fund Egils og segir honum essi tindi. tk Egill vopn sn og kli og rei heim til Borgar um kveldi, og egar hann hafi af baki stigi, gekk hann inn og skot, er var um eldahsi, en dyr voru fram r skotinu a setum innanverum. Gekk Egill fram seti og tk herar Skalla-Grmi og kneikti hann aftur bak, lagi hann niur seti og veitti honum nbjargir; ba Egill taka graftl og brjta vegginn fyrir sunnan. Og er a var gert, tk Egill undir hfahlut Skalla-Grmi, en arir tku ftahlutinn; bru eir hann um vert hsi og svo t gegnum vegginn, ar er ur var brotinn. Bru eir hann hrinni ofan Naustanes; var ar tjalda yfir um nttina; en um morguninn a fli var lagur Skalla-Grmur skip og ri me hann t til Digraness. Lt Egill ar gera haug framanveru nesinu; var ar lagur Skalla-Grmur og hestur hans og vopn hans og smartl; ekki er ess geti, a lausaf vri lagt haug hj honum.

Egill tk ar vi arfi, lndum og lausum aurum; r hann fyrir bi; ar var me Agli rds, dttir rlfs og sgerar.


60. kafli

Eirkur konungur r einn vetur fyrir Noregi eftir andlt fur sns, Haralds konungs, ur Hkon Aalsteinsfstri, annar sonur Haralds konungs, kom til Noregs vestan af Englandi, og a sama sumar fr Egill Skalla-Grmsson til slands. Hkon fr norur til rndheims; var hann ar til konungs tekinn; voru eir Eirkur um veturinn bir konungar Noregi. En eftir um vori dr hvortveggi her saman; var Hkon miklu fjlmennri; s Eirkur engan sinn kost annan en flja land; fr hann brott me Gunnhildi, konu sna, og brn eirra.

Arinbjrn hersir var fstbrir Eirks konungs og barnfstri hans; hann var krstur konungi af llum lendum mnnum; hafi konungur sett hann hfingja yfir allt Firafylki. Arinbjrn fr r landi me konungi; fru fyrst vestur um haf til Orkneyja; gifti hann Ragnhildi, dttur sna, Arnfinni jarli; san fr hann me lii snu suur fyrir Skotland og herjai ar; aan fr hann suur til Englands og herjai ar.

Og er Aalsteinn konungur spuri a, safnai hann lii og fr mt Eirki; og er eir hittust, voru borin sttml milli eirra, og var a a sttum, a Aalsteinn konungur fkk Eirki til forra Norimbraland, en hann skyldi vera landvarnarmaur Aalsteins konungs fyrir Skotum og rum. Aalsteinn konungur hafi skattgilt undir sig Skotland eftir fall lafs konungs, en var a flk jafnan trtt honum. Eirkur konungur hafi jafnan atsetu Jrvk.

Svo er sagt, a Gunnhildur lt sei efla og lt a seia, a Egill Skalla-Grmsson skyldi aldrei r ba slandi, fyrr en hn si hann. En a sumar, er eir Hkon og Eirkur hfu hitst og deilt um Noreg, var farbann til allra landa r Noregi, og komu a sumar engi skip til slands og engi tindi r Noregi.

Egill Skalla-Grmsson sat a bi snu; en ann vetur annan, er hann bj a Borg eftir andlt Skalla-Grms, gerist Egill ktur, og var v meiri glei hans, er meir lei veturinn. Og er sumar kom, lsti Egill yfir v, a hann tlar a ba skip sitt til brottfarar um sumari; tk hann hseta; hann tlar a sigla til Englands; eir voru skipi rr tigir manna. sgerur var eftir og gtti bs eirra, en Egill tlai a fara fund Aalsteins konungs og vitja heita eirra, er hann hafi heiti Agli a skilnai eirra.

Egill var ekki snemmbinn, og er hann lt haf, byrjai heldur seint, tk a hausta og stri verin; sigldu eir fyrir noran Orkneyjar; vildi Egill ekki ar vi koma; v a hann hugi, a rki Eirks konungs myndi allt yfir standa eyjunum. Sigldu eir suur fyrir Skotland og hfu storm mikinn og veur vert; fengu eir beitt fyrir Skotland og svo noran fyrir England. En aftan dags, er myrkva tk, var veur hvasst; finna eir eigi fyrr en grunnfll voru tbora og svo fram fyrir. Var engi annar til en stefna land upp, og svo geru eir, sigldu til brots og komu a landi vi Humru mynni; ar hldust menn allir og mestur hluti fjr, anna en skip; a brotnai spn.

Og er eir hittu menn a mli, spuru eir au tindi, er Agli tti hskasamleg, a Eirkur konungur blx var ar fyrir og Gunnhildur og au hfu ar rki til forra og hann var skammt aan uppi borginni Jrvk. a spuri hann og, a Arinbjrn hersir var ar me konungi og miklum krleik vi konunginn.

Og er Egill var vs orinn essa tinda, geri hann r sitt; tti honum sr vnt til undankomu, tt hann freistai ess a leynast og fara huldu hfi lei svo langa, sem vera myndi, ur hann kmi r rki Eirks konungs; var hann aukenndur eim, er hann sju. tti honum a ltilmannlegt a vera tekinn fltta eim; herti hann huginn og r a af, a egar um nttina, er eir hfu ar komi, fr hann sr hest og rur egar til borgarinnar. Kom hann ar a kveldi dags, og rei hann egar borgina; hann hafi san hatt yfir hjlmi, og alvpni hafi hann.

Egill spuri, hvar garur s vri borginni, er Arinbjrn tti; honum var a sagt; hann rei anga garinn; en er hann kom a stofunni, steig hann af hesti snum og hitti mann a mli; var honum sagt, a Arinbjrn sat yfir matbori.

Egill mlti: "Eg vildi, gur drengur, a gengir inn stofuna, og spyr Arinbjrn, hvort hann vill heldur ti ea inni tala vi Egil Skalla-Grmsson."

S maur segir: "a er mr lti starf a reka etta erindi."

Hann gekk inn stofuna og mlti stundar htt: "Maur er hr kominn ti fyrir dyrum," segir hann, "mikill sem trll; en s ba mig ganga inn og spyrja, hvort vildir ti ea inni tala vi Egil Skalla-Grmsson."

Arinbjrn segir: "Gakk og bi hann ba ti, og mun hann eigi lengi urfa."

Hann geri sem Arinbjrn mlti, gekk t og sagi sem mlt var vi hann.

Arinbjrn ba taka upp borin. San gekk hann t og allir hskarlar hans me honum; og er Arinbjrn hitti Egil, heilsai hann honum og spuri, hv hann var ar kominn.

Egill segir fm orum hi ljsasta af um fer sna; "en n skaltu fyrir sj, hvert r eg skal taka, ef vilt nokkurt li veita mr."

"Hefir nokkura menn hitt borginni," segir Arinbjrn, " er ig muni kennt hafa, ur komst hr garinn?"

"Engi," segir Egill.

"Taki menn vopn sn," segir Arinbjrn.

eir geru svo, og er eir voru vopnair og allir hskarlar Arinbjarnar, gekk hann konungsgar; en er eir komu til hallar, klappai Arinbjrn dyrum og ba upp lta og segir, hver ar var; dyrverir ltu egar upp hurina. Konungur sat yfir borum.

Arinbjrn ba ganga inn tlf menn, nefndi til ess Egil og tu menn ara. "N skaltu, Egill, fra Eirki konungi hfu itt og taka um ft honum, en eg mun tlka ml itt."

San ganga eir inn; gekk Arinbjrn fyrir konung og kvaddi hann. Konungur fagnai honum og spuri, hva er hann vildi.

Arinbjrn mlti: "Eg fylgi hinga eim manni, er kominn er um langan veg a skja yur heim og sttast vi yur; er yur a vegur mikill, herra, er vinir yrir fara sjlfviljandi af rum lndum og ykjast eigi mega bera reii yra, a r su hvergi nr. Lttu r n vera hfinglega vi enna mann; lt hann f af r stt ga fyrir a, er hann hefir gert veg inn svo mikinn, sem n m sj, fari yfir mrg hf og torleii heiman fr bum snum; bar honum enga nausyn til essar farar nema gvilji vi yur."

litaist konungur um, og s hann fyrir ofan hfu mnnum, hvar Egill st, og hvessti augun hann og mlti: "Hv varstu svo djarfur, Egill, a orir a fara fund minn? Leystist svo han nstum, a r var engi von lfs af mr."

gekk Egill a borinu og tk um ft konungi; hann kva :

Kominn emk j va
angrbeittan veg langan
ldu enskrar foldar
atsitjanda at vitja;
n hefr sskelfir sjalfan
snartt Haralds ttar
vir ofrhuga yfrinn
undar bliks of fundinn.

Eirkur konungur sagi: "Ekki arf eg a telja upp sakar hendur r, en eru r svo margar og strar, a ein hver m vel endast til, a komir aldrei han lfs. ttu engis annars af von en munt hr deyja skulu; mttir a vita ur, a myndir enga stt af mr f."

Gunnhildur mlti: "Hv skal eigi egar drepa Egil, ea manstu eigi n, konungur, hva Egill hefir gert, drepi vini na og frndur og ar ofan son inn, en ntt sjlfan ig; ea hvar vita menn slku bellt vi konungmann?"

Arinbjrn segir: "Ef Egill hefir mlt illa til konungs, m hann a bta lofsorum eim, er allan aldur megi uppi vera."

Gunnhildur mlti: "Vr viljum ekki lof hans heyra; lttu, konungur, leia Egil t og hggva hann; vil eg eigi heyra or hans og eigi sj hann."

mlti Arinbjrn: "Eigi mun konungur lta a eggjast um ll ningsverk n; eigi mun hann lta Egil drepa ntt, v a nttvg eru morvg."

Konungur segir: "Svo skal vera, Arinbjrn, sem biur, a Egill skal lifa ntt; hafu hann heim me r og fr mr hann morgun."

Arinbjrn akkai konungi or sn. "Vntum vr, herra, a han af muni skipast ml Egils betri lei; en a Egill hafi strt til saka gert vi yur, lti r a, a hann hefir mikils misst fyrir yrum frndum. Haraldur konungur, fair inn, tk af lfi gtan mann, rlf, furbrur hans, af rgi vondra manna, en af engum skum; en r, konungur, brutu lg Agli fyrir sakar Berg-nundar; en ar ofan vildu r hafa Egil a dauamanni og drpu menn af honum, en rndu hann f llu, og ar ofan geru r hann tlaga og rku hann af landi, en Egill er engi ertingamaur. En hvert ml, er maur skal dma, verur a lta tilgerir. eg mun n," segir Arinbjrn, "hafa Egil me mr ntt heim gar minn."

Var n svo; og er eir komu garinn, ganga eir tveir loft nokkurt lti og ra um etta ml. Segir Arinbjrn svo: "Allreiur var konungur n, en heldur tti mr mkjast skaplyndi hans nokku, ur ltti, og mun n hamingja skipta, hva upp kemur; veit eg, a Gunnhildur mun allan hug leggja a spilla nu mli. N vil eg a r gefa, a vakir ntt og yrkir lofkvi um Eirk konung; tti mr vel, ef a yri drpa tvtug og mttir kvea morgun, er vi komum fyrir konung. Svo geri Bragi, frndi minn, er hann var fyrir reii Bjarnar Svakonungs, a hann orti drpu tvtuga um hann eina ntt og ar fyrir hfu sitt; n mtti vera, a vr brum gfu til vi konung, svo a r kmi a fri vi konung."

Egill segir: "Freista skal eg essa rs, er vilt, en ekki hefi eg vi v bist a yrkja lof um Eirk konung."

Arinbjrn ba hann freista; san gekk hann brott til manna sinna; stu eir a drykkju til mirar ntur. gekk Arinbjrn til svefnhss og sveit hans, og ur hann afklddist, gekk hann upp lofti til Egils og spuri, hva lii um kvi.

Egill segir a ekki var ort - "hefir hr seti svala ein vi glugginn og klaka alla ntt, svo a eg hefi aldregi bei r fyrir."

San gekk Arinbjrn brott og t um dyr r, er ganga mtti upp hsi, og settist vi glugg ann loftinu, er fuglinn hafi ur vi seti; hann s, hvar hamhleypa nokkur fr annan veg af hsinu. Arinbjrn sat ar vi glugginn alla nttina, til ess er lsti; en san er Arinbjrn hafi ar komi, orti Egill alla drpuna og hafi fest svo, a hann mtti kvea um morguninn, er hann hitti Arinbjrn; eir hldu vr , nr tmi myndi vera a hitta konung.


61. kafli

Eirkur konungur gekk til bora a vanda snum, og var fjlmenni miki me honum; og er Arinbjrn var ess var, gekk hann me alla sveit sna alvopnaa konungsgar, er konungur sat yfir borum. Arinbjrn krafi sr inngngu hllina; honum var a og heimilt gert. Ganga eir Egill inn me helming sveitarinnar; annar helmingur st ti fyrir dyrum.

Arinbjrn kvaddi konung, en konungur fagnai honum vel; Arinbjrn mlti: "N er hr kominn Egill; hefir hann ekki leita til brotthlaups ntt. N viljum vr vita, herra, hver hans hluti skal vera; vnti eg gs af yur; hefi eg a gert, sem vert var, a eg hefi engan hlut til ess spara a gera og mla svo, a yvar vegur vri meiri en ur. Hefi eg og lti allar mnar eigur og frndur og vini, er eg tti Noregi, og fylgt yur, en allir lendir menn yrir skildust vi yur, og er a maklegt, v a hefir marga hluti til mn strvel gert."

mlti Gunnhildur: "Httu, Arinbjrn, og tala ekki svo langt um etta; margt hefir vel gert vi Eirk konung, og hefir hann a fullu launa; er r miklu meiri vandi vi Eirk konung en Egil; er r ess ekki bijanda, a Egill fari refsingalaust han af fundi Eirks konungs, slkt sem hann hefir til saka gert."

segir Arinbjrn: "Ef , konungur, og i Gunnhildur hafi a einri, a Egill skal hr enga stt f, er a drengskapur a gefa honum frest og fararleyfi um viku sakar, a hann fori sr; hefir hann a sjlfvilja snum fari hinga fund yvarn og vntir sr af v friar; fara enn skipti yur sem vera m aan fr."

Gunnhildur mlti: "Sj kann eg essu, Arinbjrn, a ert hollari Agli en Eirki konungi; ef Egill skal ra han viku brott frii, mun hann kominn til Aalsteins konungs essi stundu. En Eirkur konungur arf n ekki a dyljast v, a honum vera n allir konungar ofureflismenn, en fyrir skmmu mundi a ykja ekki lklegt, a Eirkur konungur myndi eigi hafa til ess vilja og afer a hefna harma sinna hverjum manni slkum, sem Egill er."

Arinbjrn segir: "Engi maur mun Eirk kalla a meira mann, a hann drepi einn bndason tlendan, ann er gengi hefir vald hans. En ef hann vill miklast af essu, skal eg a veita honum, a essi tindi skulu heldur ykja frsagnarver, v a vi Egill munum n veitast a, svo a jafnsnemma skal okkur mta bum. Muntu, konungur, drt kaupa lf Egils, um a er vr erum allir a velli lagir, eg og sveitungar mnir; myndi mig annars vara af yur, en myndir mig vilja leggja heldur a jru en lta mig iggja lf eins manns, er eg bi."

segir konungur: "Allmiki kapp leggur etta, Arinbjrn, a veita Agli li; trauur mun eg til vera a gera r skaa, ef v er a skipta, ef vilt heldur leggja fram lf itt en hann s drepinn; en rnar eru sakar til vi Egil, hva sem eg lt gera vi hann."

Og er konungur hafi etta mlt, gekk Egill fyrir hann og hf upp kvi og kva htt og fkk egar hlj:

Vestr frk of ver,
en ek Viris ber
munstrandar mar,
sv-s mitt of far;
drk eik flot
vi sa brot,
hlk mrar hlut
mns knarrar skut.

Buumk hilmir l,
ar k hrrar kv,
berk ins mj
Engla bj;
lofat vsa vann,
vst mrik ann;
hljs bijum hann,
v at hrr of fann.

Hygg, vsi, at
vel smir at,
hv ek ylja fet,
ef ek gn of get;
flestr mar of fr,
hvat fylkir v,
en Virir s,
hvar valr of l.

x hjrva glm
vi hlfar rm,
gur x of gram,
gramr stti fram;
ar heyrisk ,
aut mkis ,
malmhrar sp;
s vas mest of l.

Vasat villr staar
vefr darraar
of grams glaar
geirvangs raar;
ars bli
enn briml-mi
vllr of rumi,
und vum glumi.

Hn folk fit
vi fleina hnit;
orstr of gat
Eirkr at at.

Fremr munk segja,
ef firar egja,
frgum fleira
til frama eira,
xu undir
vi jfurs fundi,
brustu brandar
vi blar randar.

Hlam heinsul
vi hjaldrrul,
beit bengrefill,
at vas blrefill;
frk, at felli
fyr fetilsvelli
ins eiki
arnleiki.

ar vas eggja at
ok odda gnat;
orstr of gat
Eirkr at at.

Rau hilmir hjr,
ar vas hrafna gjr,
fleinn hitti fjr,
flugu dreyrug spjr;
l flags gota
frbjr Skota,
tra nipt Nara
nttver ara.

Flugu hjaldrs tranar
hrs lanar,
rut bls vanar
benms granar,
sleit und freki,
en oddbreki
gni hrafni
hfustafni.

Kom grar l
at Gjalpar sk;
bau ulfum hr
Eirkr of s.

Ltr snt saka
sver-Frey vaka,
en skers Haka
skgar braka;
brustu broddar,
en bitu oddar,
bru hrvar
af bogum rvar.

Beit fleinn floginn,
vas frir loginn,
vas almr dreginn,
var ulfr feginn;
stsk folkhagi
vi fjrlagi,
gall bogi
at eggtogi.

Jfurr sveigi ,
flugu unda b;
bau ulfum hr
Eirkr of s.

Enn munk vilja
fyr verum skilja
skapleik skata,
skal mr hvata;
verpr brndum,
en jfurr lndum
heldr hornklofi;
hann's nstr lofi.

Brtr bgvita
bjr hrammvita,
muna hodd-dofa
hringbrjtr lofa;
mjk's hnum fl
haukstrandar ml;
glaar flotna fjl
vi Fra mjl.

Verpr broddfleti
af baugseti
hjrleiks hvati,
hann es baugskati;
rask hr sem hvar,
hugat mlik ar,
frtt's austr of mar,
Eirks of far.

Jfurr hyggi at,
hv ek yrkja fat,
gtt ykkjumk at,
es ek gn of gat;
hrrak munni
af munar grunni
ins gi
of jru fgi.

Bark engils lof
agnar rof;
kannk mla mjt
of manna sjt;
r hltra ham
hrr bark fyr gram;
sv fr at fram,
at flestr of nam.


62. kafli

Eirkur konungur sat upprttur, mean Egill kva kvi, og hvessti augun hann; og er loki var drpunni, mlti konungur:

"Besta er kvi fram flutt, en n hefi eg hugsa, Arinbjrn, um ml vort Egils, hvar koma skal. hefir flutt ml Egils me kafa miklum, er bur a etja vandrum vi mig; n skal a gera fyrir nar sakar, sem hefir bei, a Egill skal fara fr mnum fundi heill og sakaur. En , Egill, htta svo ferum num, a san, er kemur fr mnum fundi af essi stofu, kom aldregi augsn mr og sonum mnum og ver aldri fyrir mr n mnu lii. En eg gef r n hfu itt a sinni; fyrir sk, er gekkst mitt vald, vil eg eigi gera ningsverk r, en vita skaltu a til sanns, a etta er engi stt vi mig n sonu mna og enga frndur vora, sem rttar vilja reka."

kva Egill:

Erumka leitt,
tt ljtr si,
hjalma klett
af hilmi iggja;
hvar's ss gat
af gfuglyndum
ri gjf
allvalds syni.

Arinbjrn akkai konungi me fgrum orum smd og vinttu, er konungur hefir veitt honum. ganga eir Arinbjrn og Egill heim gar Arinbjarnar; san lt Arinbjrn ba reiskjta lii snu. Rei hann brott me Agli og hundra manna alvopnara me honum; Arinbjrn rei me li a, til ess er eir komu til Aalsteins konungs, og fengu ar gar vitkur; bau konungur Agli me sr a vera og spuri, hvernig fari hafi me eim Eirki konungi.

kva Egill:

Svartbrnum lt sjnum
sannsparr Hugins varra,
hugr tjum mjk mga,
mgnur Egil fagna;
arfstli knk la
ttgfguum hattar
fyr regnaar regni
ra n sem an.

En a skilnai eirra Arinbjarnar og Egils, gaf Egill Arinbirni gullhringa tvo, er Aalsteinn konungur gaf honum, og st mrk hvor, en Arinbjrn gaf Agli sver a, er Dragvandill ht. a hafi gefi Arinbirni rlfur Skalla-Grmsson, en ur hafi Skalla-Grmur egi af rlfi, brur snum, en rlfi gaf sveri Grmur loinkinni, sonur Ketils hngs; a sver hafi tt Ketill hngur og haft hlmgngum, og var a allra svera bitrast. Skildust eir me krleik hinum mesta; fr Arinbjrn heim Jrvk til Eirks konungs; en frunautar Egils og skipverjar hans hfu ar fri gan og vru varningi snum trausti Arinbjarnar; en er lei veturinn, fluttust eir suur til Englands og fru fund Egils.


63. kafli

Eirkur alspakur ht lendur maur Noregi; hann tti ru, dttur ris hersis, systur Arinbjarnar; hann tti eignir Vk austur; hann var maur strauugur og hinn mesti viringamaur, spakur a viti. orsteinn ht sonur eirra; hann fddist upp me Arinbirni og var vaxinn mjg og ungum aldri; hann hafi fari vestur til Englands me Arinbirni.

En a sama haust sem Egill hafi komi til Englands, spurust af Noregi au tindi, a Eirkur alspakur var andaur, en arf hans hfu teki rmenn konungs og kasta konungs eign. Og er Arinbjrn og orsteinn spuru essi tindi, geru eir a r, a orsteinn skyldi fara austur og vitja arfsins.

Og er vori lei fram og menn bjuggu skip sn, eir er fara tluu landa millum, fr orsteinn suur til Lundna og hitti ar Aalstein konung; bar hann fram jartegnir og orsending Arinbjarnar til konungs, og svo til Egils, a hann vri flutningsmaur vi konung, a Aalsteinn konungur geri orsending sna til Hkonar konungs, fstra sns, a orsteinn ni arfi og eignum Noregi. Aalsteinn konungur var ess aubeinn, v a Arinbjrn var honum kunnugur a gu.

kom og Egill a mli vi Aalstein konung og sagi honum fyrirtlan sna: "Vil eg sumar," segir hann, "fara austur til Noregs a vitja fjr ess, er Eirkur konungur rndi mig og eir Berg-nundur; situr n yfir v f Atli hinn skammi, brir Berg-nundar; veit eg, ef orsendingar yrar koma til, a eg mun n lgum af v mli."

Konungur segir, a Egill skal ra ferum snum - "en best tti mr, a vrir me mr og gerist landvarnarmaur minn og rir fyrir herlii mnu; mun eg f r veislur strar."

Egill segir: "essi kostur ykir mr allfsilegur a taka; vil eg v jta, en eigi nta; en ver eg fyrst a fara til slands og vitja konu minnar og fjr ess, er eg ar.

Aalsteinn konungur gaf Agli kaupskip gott og ar me farminn; var ar til unga hveiti og hunang og enn miki f anna rum varningi. Og er Egill bj skip sitt til hafs, rst til farar me honum orsteinn Eirksson, er fyrr var geti, er san var kallaur ruson, og er eir voru bnir, sigldu eir; skildust eir Aalsteinn konungur og Egill me hinni mestu vinttu.

eim Agli greiddist vel ferin, komu a Noregi Vk austur og hldu skipinu inn allt slarfjr; ar tti orsteinn b land upp og svo inn allt Raumarki. Og er orsteinn kom ar til lands, veitti hann tilkall um furarf sinn vi rmennina, er setst hfu b hans; veittu orsteini margir li a essu. Voru ar stefnur til lagar; tti orsteinn ar marga frndur gfga; lauk ar svo, er skoti var til konungs rskurar, en orsteinn tk vi varveislu fjr ess, er fair hans hafi tt.

Egill fr til veturvistar me orsteini og eir tlf saman; var anga flutt heim til orsteins hveiti og hunang; var ar um veturinn glei mikil, og bj orsteinn rausnarsamlega, v a ng voru fng til.


64. kafli

Hkon konungur Aalsteinsfstri r fyrir Noregi, sem fyrr var sagt; konungur sat ann vetur norur rndheimi.

En er lei veturinn, byrjai orsteinn fer sna og Egill me honum; eir hfu nr remur tigum manna; og er eir voru bnir, fru eir fyrst til Upplanda, aan norur um Dofrafjall til rndheims og komu ar fund Hkonar konungs. Bru eir upp erindi sn vi konung; sagi orsteinn skyn mli snu og kom fram vitnum me sr, a hann tti arf ann allan, er hann kallai til. Konungur tk v mli vel, lt hann orstein n eignum snum, og ar me gerist hann lendur maur konungs, svo sem fair hans hafi veri.

Egill gekk fund Hkonar konungs og bar fyrir hann sn erindi og ar me orsending Aalsteins konungs og jartegnir hans. Egill taldi til fjr ess, er tt hafi Bjrn hldur, landa og lausaaura; taldi hann sr helming fjr ess og sgeri, konu sinni, bau ar fram vitni og eia me mli snu, sagi og, a hann hafi a allt fram bori fyrir Eirki konungi, lt a fylgja, a hann hafi eigi n lgum fyrir rki Eirks konungs, en eggjan Gunnhildar. Egill innti upp allan ann mlavxt, er fyrr hafi gerst Gulaingi; beiddi hann konung unna sr laga v mli.

Hkon konungur svarar: "Svo hefi eg spurt, a Eirkur, brir minn, muni a kalla, og au Gunnhildur bi, a , Egill, munir hafa kasta steini um megn r yrum skiptum; tti mr vel mega yfir lta, Egill, a eg legi ekki til essa mls, a vi Eirkur brum eigi gfu til samykkis."

Egill mlti: "Ekki mttu, konungur, egja yfir svo strum mlum, v a allir menn hr landi, innlenskir og tlenskir, skulu hla yru boi. eg hefi spurt, a r setji lg hr landi og rtt hverjum manni; n veit eg, a r munu mig lta eim n sem ara menn; ykist eg hafa til ess buri og frndastyrk hr landi a hafa vi Atla hinn skamma. En um ml okkur Eirks konungs er yur a a segja, a eg var hans fund, og skildumst vi svo, a hann ba mig frii fara, hvert er eg vildi. Vil eg bja yur, herra, mna fylgd og jnustu; veit eg, a vera munu hr me yur eir menn, er ekki munu ykja vglegri velli a sj en eg er; er a mitt hugbo, a eigi li langt, ur fundi ykkra Eirks konungs muni saman bera, ef ykkur endist aldur til; ykir mr a undarlegt, ef eigi skal ar koma, a r yki Gunnhildur eiga sona uppreist marga."

Konungur segir: "Ekki muntu, Egill, gerast mr handgenginn; miklu hafi r frndur meira skar hggvi tt vora en r muni duga a stafestast hr landi. Far til slands t og ver ar a furarfi num; mun r vera ekki mein a oss frndum, en hr landi er ess von um alla na daga, a vorir frndur su rkastir. En fyrir sakir Aalsteins konungs, fstra mns, skaltu hafa hr fri landi og n lgum og landsrtti, v a eg veit, a Aalsteinn konungur hefir mikla elsku r."

Egill akkai konungi or sn og beiddist ess, a konungur skyldi f honum sannar jartegnir snar til rar Aurland ea annarra lendra manna Sogni og Hralandi. Konungur segir, a svo skyldi vera.


65. kafli

orsteinn og Egill bjuggu fer sna, egar eir hfu loki erindum snum; fara eir aftur lei; og er eir koma suur um Dofrafjall, segir Egill, a hann vill fara ofan til Raumsdals og san suur sundalei. "Vil eg," segir hann, "lka erindum mnum Sogni og Hralandi, v a eg vil ba skip mitt sumar til slands t."

orsteinn ba hann ra fer sinni; skiljast eir orsteinn og Egill; fr orsteinn suur um Dali og alla lei, til ess er hann kom til ba sinna; bar hann fram jartegnir konungs og orsending fyrir rmennina, a eir skyldu lta f a allt, er eir hafa upp teki og orsteinn kallai til.

Egill fr leiar sinnar og eir tlf saman; komu eir fram Raumsdal, fengu sr flutningar; fru san suur Mri. Er ekki sagt fr fer eirra, fyrr en eir komu ey , er H heitir, og fru til gistingar b ann, er heitir Blindheimi; a var gfugur br. ar bj lendur maur, er Frigeir ht; hann var ungur a aldri, hafi nteki vi furarfi snum; mir hans ht Gya. Hn var systir Arinbjarnar hersis, skrungur mikill og gfug kona. Hn var a rum me syni snum, Frigeiri; hfu au ar rausnarb miki. ar fengu eir allgar vitkur; sat Egill um kveldi hi nsta Frigeiri og frunautar hans ar utar fr; var ar drykkja mikil og drleg veisla.

Gya hsfreyja gekk um kveldi til tals vi Egil; hn spuri a Arinbirni, brur snum, og enn a fleirum frndum snum og vinum, eim er til Englands hfu fari me Arinbirni. Egill sagi henni a, sem hn spuri; hn spuri, hva til tinda hefi gerst ferum Egils; hann segir henni af hi ljsasta. kva hann:

Urumk lei en ljta
landbeiaar reii;
sgrat gaukr, ef glamma
gamm veit of sik ramma;
ar nautk enn sem optar
arnstalls sjtulbjarnar;
hngrat allr, ss holla
hjalpendr of fr gjalpar.

Egill var allktur um kveldi, en Frigeir og heimamenn voru heldur hljir. Egill s ar mey fagra og vel bna; honum var sagt, a hn var systir Frigeirs; mrin var kt og grt einart um kveldi; a tti eim undarlegt.

ar voru eir um kveldi. En um morguninn var veur hvasst og eigi sfrt; ar urftu eir far r eyjunni. gekk Frigeir og bi au Gya til fundar vi Egil; buu au honum ar a sitja me frunauta sna, til ess er gott vri friveur, og hafa aan fararbeina, ann sem eir yrftu. Egill ekktist a; stu eir ar veurfastir rjr ntur, og var ar hinn mesti mannfagnaur. Eftir a geri veur lygnt; stu eir Egill upp snemma um morguninn og bjuggust, gengu til matar, og var eim gefi l a drekka, og stu eir um hr; san tku eir kli sn. Egill st upp og akkai bnda og hsfreyju beina sinn, og gengu san t. Bndi og mir hans gengu gtu me eim; gekk Gya til mls vi Frigeir, son sinn, og talai vi hann lgt. Egill st mean og bei eirra.

Egill mlti vi meyna: "Hva grtur , mr? eg s ig aldrei kta."

Hn mtti engu svara og grt a meir. Frigeir svarar mur sinni htt: "Ekki vil eg n bija ess; eir eru n bnir ferar sinnar."

gekk Gya a Agli og mlti: "Eg mun segja r, Egill, tindi au, sem hr eru me oss. Maur heitir Ljtur hinn bleiki; hann er berserkur og hlmgngumaur; hann er okkasll. Hann kom hr og ba dttur minnar, en vr svruum skjtt og synjuum honum rsins; san skorai hann til hlmgngu Frigeir, son minn, og skal morgun koma til hlmsins ey , er Vrl heitir. N vildi, eg, Egill, a frir til hlmsins me Frigeiri; myndi a sannast, ef Arinbjrn vri hr landi, a vr myndum eigi ola ofrki slkum manni sem Ljtur er."

"Skylt er a, hsfreyja, fyrir sakar Arinbjarnar, frnda ns, a eg fari me syni num, ef honum ykir sr a nokkurt fullting."

" gerir vel," segir Gya, "skulum vr ganga inn stofu og vera ll saman daglangt."

Ganga eir Egill inn stofu og drukku; stu eir ar um daginn, en um kveldi komu vinir Frigeirs, eir er til ferar voru rnir me honum, og var fjlmennt um nttina; var ar veisla mikil.

En eftir um daginn bjst Frigeir til ferar og margt manna me honum; var ar Egill fr; var gott friveur; fara eir san og koma eyna Vrl. ar var fagur vllur skammt fr sjnum, er hlmstefnan skyldi vera; var ar markaur hlmstaur, lagir steinar utan um.

N kom ar Ljtur me li sitt; bjst hann til hlmgngu; hann hafi skjld og sver; Ljtur var allmikill maur og sterklegur. Og er hann gekk fram vllinn a hlmstanum, kom hann berserksgangur, tk hann a grenja illilega og beit skjld sinn. Frigeir var maur ekki mikill, grannlegur og frur sjnum og ekki sterkur; hafi hann og ekki stai bardgum. Og er Egill s Ljt, kva hann vsu:

Esa Frigeiri fri,
frum holms vit, srvar,
skulum banna mjk manni
mey, rlygi at heyja
vi anns btr ok bltar
bnd lhvtu Gndlar,
alfeigum sktr gir
augum, skjld at baugi.

Ljtur s, hvar Egill st, og heyri or hans og mlti:

"Gakk hinga, hinn mikli maur, hlminn og berst vi mig, ef ert allfs til, og reynum me okkur; er a miklu jafnlegra en eg berjist vi Frigeir, v a eg ykist eigi a meiri maur, a eg leggi hann a jru."

kva Egill:

Esat ltillar Ljti,
leik ek vi hal bleikan
vi bifteini, bnar,
brynju, rtt at synja;
bumk til vgs, en vgar
vn ltka ek hnum,
skapa verum vit skaldi
skru, drengr, Mri.

San bjst Egill til hlmgngu vi Ljt. Egill hafi skjld ann, sem hann var vanur a hafa, en hann var gyrur sveri v, er hann kallai Naur, en hann hafi Dragvandil hendi. Hann gekk inn yfir mark a, er hlmstefnan skyldi vera, en Ljtur var eigi binn. Egill skk sveri og kva vsu:

Hggum hjaltvnd skyggan,
hfum rnd me brandi,
reynum randar mna,
rjum sver bli;
stfum Ljt af lfi.
leikum srt vi bleikan,
kyrrum kappa errinn,
komi rn hr, jrnum.

kom Ljtur fram vgvllinn, og san rennast eir a, og heggur Egill til Ljts, en Ljtur br vi skildinum, en Egill hj hvert hgg a ru, svo a Ljtur fkk ekki hggvi mti. Hann hopai undan til hggrmsins, en Egill fr jafnskjtt eftir og hj sem kafast; Ljtur fr t um marksteinana og va um vllinn. Gekk svo hin fyrsta hr. beiddist Ljtur hvldar; Egill lt a og vera; nema eir sta og hvla sig. kva Egill:

Fyrir ykki mr fra
fleins stkkvandi nkkvat,
hrisk hodda beiir
happlauss, fara kappi;
stendrat fast, ss frestar
fleindggvar stafr, hggum;
vbeia ferr van
vll fyr rotnum skalla.

a voru hlmgngulg ann tma, a s, er skorar mann annan til eins hvers hlutar, og fengi s sigur, er skorai, skyldi s hafa sigurml a, er hann hafi til skora, en ef hann fengi sigur, skyldi hann leysa sig vlku f, sem kvei vri; en ef hann flli hlminum, hafi hann fyrirvegi allri sinni eigu, og skyldi s taka arf hans, er hann felldi hlmi. a voru og lg, ef tlendur maur andaist, s er ar landi tti engan erfingja, gekk s arfur konungsgar.

Egill ba, a Ljtur skyldi binn vera. "Vil eg, a vr reynum n hlmgngu essa."

San hljp Egill a honum og hj til hans; gekk hann svo nr honum, a hann hrkk fyrir, og bar skjldinn af honum. hj Egill til Ljts, og kom fyrir ofan kn og tk af ftinn; fll Ljtur og var egar rendur.

gekk Egill ar til, er eir Frigeir voru; var etta verk honum allvel akka. kva Egill:

Fell ss flest et illa,
ft hj skald af Ljti,
ulfgrennir hefr unnit,
eir veittak Frigeiri;
ska lns til launa
logbrjtanda mti,
jafn vas mr gn geira
gamanleikr vi hal bleikan.

Ljtur var ltt harmaur af flestum mnnum, v a hann hafi veri hinn mesti eirumaur; hann var snskur a tt og tti enga frndur ar landi; hann hafi komi anga og afla sr fjr hlmgngum. Hann hafi fellt marga ga bndur og skora ur til hlmgngu og til jara eirra og ala, var orinn strauugur bi a lndum og lausum aurum.

Egill fr heim me Frigeiri af hlmstefnunni; dvaldist hann ar litla hr, ur hann fr suur Mri. Skildust eir Egill og Frigeir me miklum krleik; bau Egill Frigeiri um a heimta jarir r, er Ljtur hafi tt. Fr Egill sna lei, kom fram Fjrum; aan fr hann inn Sogn fund rar Aurlandi. Tk hann vel vi honum; bar hann fram erindi sn og orsendingar Hkonar konungs; tk rur vel rum Egils og ht honum liveislu sinni um a ml; dvaldist Egill ar lengi um vori me ri.


66. kafli

Egill geri fer sna suur Hraland; hann hafi til eirrar ferar rrarferju og ar rj tigu manna. eir koma einn dag Fenhring Ask; gekk Egill ar til me tuttugu menn, en tu gttu skips. Atli hinn skammi var ar fyrir me nokkura menn; Egill lt hann t kalla og segja, a Egill Skalla-Grmsson tti erindi vi hann; Atli tk vopn sn og allir eir menn, er ar voru vgir fyrir, og gengu t san.

Egill mlti: "Svo er mr sagt, Atli, a munir hafa a varveita f a, er eg a rttu og sgerur, kona mn; muntu heyrt hafa ar fyrr um rtt, a eg kallai mr arf Bjarnar hlds, er Berg-nundur, brir inn, hlt fyrir mr. Er eg n kominn a vitja fjr ess, landa og lausaaura, og krefja ig, a ltir laust og greiir mr hendur."

Atli segir: "Lengi hfum vr a heyrt, Egill, a srt jafnaarmaur, en n mun eg a raun um koma, ef tlar a kalla til ess fjr hendur mr, er Eirkur konungur dmdi nundi, brur mnum; tti Eirkur konungur a ra boi og banni hr landi. Hugi eg n, Egill, a myndir fyrir v hr kominn a bja mr gjld fyrir brur mna, er tkst af lfi, og myndir bta vilja rn a, er rndir hr Aski; myndi eg veita svr essu mli, ef flyttir etta erindi fram, en hr kann eg engu svara."

"a vil eg," segir Egill, "bja r, sem eg bau nundi, a Gulaingslg skipi um ml okkur; tel eg brur na hafa falli gilda sjlfra sinna verkum, v a eir hfu ur rnt mig lgum og landsrtti og teki f mitt a herfangi. Hefi eg til essa konungsleyfi a leita laga vi ig um etta ml; vil eg stefna r til Gulaings og hafa ar lagarskur um etta ml."

"Koma mun eg," segir Atli, "til Gulaings, og megum vi ar ra um essi ml."

San fr Egill brott me fruneyti sitt; fr hann norur Sogn og inn Aurland til rar, mgs sns, og dvaldist ar til Guluings.

Og er menn komu til ings, kom Egill ar; Atli hinn skammi var og ar kominn. Tku eir a tala sn ml og fluttu fram fyrir eim mnnum, er um skyldu dma; flutti Egill fram fjrheimtu, en Atli bau lgvrn mt, tylftareia, a hann hefi ekki f a a varveita, er Egill tti.

Og er Atli gekk a dmum me eiali sitt, gekk Egill mt honum og segir, a eigi vill hann eia hans taka fyrir f sitt; "vil eg bja r nnur lg, au, a vi gngum hlm hr inginu, og hafi s f etta, er sigur fr."

a voru og lg, er Egill mlti, og forn sivenja, a hverjum manni var rtt a skora annan til hlmgngu, hvort er hann skyldi verja sakir fyrir sig ea skja.

Atli sagi, a hann myndi eigi synja a ganga hlm vi Egil "v a mlir a, er eg tti a mla, v a rinna harma eg a hefna r; hefir a jru lagt brur mna tvo, og er mr mikilla muna vant, a eg haldi rttu mli, ef eg skal heldur lta lausar eignir mnar aflaga fyrir r en berjast vi ig, er bur mr a."

San taka eir Atli og Egill hndum saman og festa a me sr, a eir skulu hlm ganga og s, er sigur fr, skal eiga jarir r, er eir deildu ur um.

Eftir a bast eir til hlmgngu; gekk Egill fram og hafi hjlm hfi og skjld fyrir sr og kesju hendi, en sveri Dragvandil festi hann vi hgri hnd sr. a var siur hlmgngumanna a urfa ekki a brega sveri snu hlmi, lta heldur sveri hendi fylgja, svo a egar vri sveri tiltkt, er hann vildi. Atli hafi hinn sama bna sem Egill; hann var vanur hlmgngum; hann var sterkur maur og hinn mesti fullhugi.

ar var leiddur fram graungur mikill og gamall; var a kalla bltnaut; a skyldi s hggva, er sigur hefi. Var a stundum eitt naut, stundum lt sitt hvor fram leia, s er hlm gekk.

Og er eir voru bnir til hlmgngu, hlaupast eir a og skutu fyrst spjtum, og festi hvortki spjti skildi, nmu bi jru staar. San taka eir bir til svera sinna, gengust a fast og hjuggust til; gekk Atli ekki hl; eir hjuggu ttt og hart, og nttust skjtt skildirnir. Og er skjldur Atla var mjg nttur, kastai hann honum, tk sveri tveim hndum og hj sem tast. Egill hj til hans xlina, og beit ekki sveri; hann hj anna og hi rija; var honum hgt a leita hggstaar Atla, a hann hafi enga hlf; Egill reiddi sveri af llu afli, en ekki beit, hvar sem hann hj til.

Sr Egill, a eigi mun hla svo bi, v a skjldur hans gerist ntur. lt Egill laust sveri og skjldinn og hljp a Atla og greip hann hndum. Kenndi aflsmunar, og fll Atli bak aftur, en Egill greyfist a niur og beit sundur honum barkann; lt Atli ar lf sitt. Egill hljp upp skjtt og ar til, er bltnauti st, greip annarri hendi granarnar, en annarri horni og snarai svo, a ftur vissu upp, en sundur hlsbeini; san gekk Egill ar til, er st fruneyti hans. kva Egill:

Beitat n, ss brugum,
blr Dragvandill randir,
af vt eggjar deyfi
Atli framm enn skammi;
neyttak afls vi ti
rmlgastan hjrva;
jaxlbrur ltk eya,
ek bar af saui, nauum.

San eignaist Egill jarir r allar, er hann hafi til deilt og hann kallai, a sgerur, kona hans, hefi tt a taka eftir fur sinn. Ekki er geti, a yri fleira til tinda v ingi. Egill fr fyrst inn Sogn og skipai jarir r, er hann hafi fengi a eiginori; dvaldist hann ar mjg lengi um vori; san fr hann me fruneyti sitt austur Vk; fr hann fund orsteins og var ar um hr.


67. kafli

Egill bj skip sitt um sumari og fr, egar hann var binn; hann hlt til slands; honum frst vel; hlt hann til Borgarfjarar og kom skipinu skammt fr b snum; lt hann flytja heim varning sinn, en setti upp skipi. Var Egill vetur ann a bi snu. Egill hafi n t haft allmiki f; var hann maur strauugur; hann hafi miki b og risulegt.

Ekki var Egill hlutunarsamur um ml manna og tilleitinn vi flesta menn, er hann var hr landi; gerust menn og ekki til ess a sitja yfir hlut hans. Egill var a bi snu, svo a a skipti vetrum eigi allfum.

Egill og sgerur ttu brn, au er nefnd eru, -- Bvar ht sonur eirra, annar Gunnar, orgerur dttir og Bera; orsteinn var yngstur. ll voru brn Egils mannvn og vel viti borin. orgerur var elst barna Egils, Bera ar nst.


68. kafli

Egill spuri au tindi austan um haf, a Eirkur blx hefi falli vesturvking, en Gunnhildur og synir eirra voru farin til Danmerkur suur, og brottu var af Englandi a li allt, er eim Eirki hefi anga fylgt. Arinbjrn var kominn til Noregs; hafi hann fengi veislur snar og eignir r, er hann hafi tt, og var kominn krleika mikla vi konunga; tti Agli enn fsilegt gerast a fara til Noregs. a fylgdi og tindasgu, a Aalsteinn konungur var andaur; r fyrir Englandi brir hans, Jtmundur.

Egill bj skip sitt og r hseta til. nundur sjni rst ar til, sonur na fr nabrekku; nundur var mikill og eirra manna sterkastur, er voru ar sveit; eigi var um a einmlt, a hann vri eigi hamrammur. nundur hafi oft veri frum landa milli; hann var nokkuru eldri en Egill; me eim hafi lengi veri vingott.

Og er Egill var binn, lt hann haf, og greiddist eirra fer vel; komu a mijum Noregi. Og er eir su land, stefndu eir inn Fjru; og er eir fengu tindi af landi, var eim sagt, a Arinbjrn var heima a bum snum; heldur Egill anga skipi snu hfn sem nst b Arinbjarnar.

San fr Egill a finna Arinbjrn, og var ar fagnafundur mikill me eim; bau Arinbjrn Agli anga til vistar og fruneyti hans, v er hann vildi, a anga fri. Egill ekktist a og lt ra skipi snu til hlunns, en hsetar vistuust; Egill fr til Arinbjarnar og eir tlf saman. Egill hafi lti gera langskipssegl mjg vanda; segl a gaf hann Arinbirni og enn fleiri gjafar, r er sendilegar voru. Var Egill ar um veturinn gu yfirlti. Egill fr um veturinn suur Sogn a landskyldum snum, dvaldist ar mjg lengi; san fr hann norur Fjru.

Arinbjrn hafi jlabo miki, bau til sn vinum snum og hrasbndum; var ar fjlmenni miki og veisla g; hann gaf Agli a jlagjf slur, gerar af silki og gullsaumaar mjg, settar fyrir allt gullknppum gegnum niur; Arinbjrn hafi lti gera kli a vi vxt Egils. Arinbjrn gaf Agli alklna, nskorinn, a jlum; voru ar skorin ensk kli me mrgum litum. Arinbjrn gaf margs konar vingjafar um jlin eim mnnum, er hann hfu heimstt, v a Arinbjrn var allra manna rvastur og mestur skrungur.

orti Egill vsu:

Sjalfri lt slur
silki drengr of fengit
gollknappaar greppi,
getk aldri vin betra;
Arinbjrn hefr rnat
eirarlaust ea meira,
s man seggr of fask
slkr, oddvita rki.


69. kafli

Egill fkk glei mikla eftir jlin, svo a hann kva eigi or; og er Arinbjrn fann a, tk hann ru vi Egil og spuri, hverju a gegndi, glei s, er hann hafi; "vil eg," segir hann, "a ltir mig vita, hvort ert sjkur, ea ber anna til; megum vr btur vinna."

Egill segir: "Engar hefi eg kvellisttir, en hyggjur hefi eg miklar um a, hversu eg skal n f v, er eg vann til, er eg felldi Ljt hinn bleika norur Mri. Mr er sagt, a rmenn konungs hafi a f allt upp teki og kasta konungs eigu. N vil eg ar til hafa itt lisinni um essa fjrheimtu."

Arinbjrn segir: "Ekki tla eg a fjarri lands lgum, a eignaist f a, en ykir mr n f fastlega komi; er konungsgarur rmur inngangs, en rngur brottfarar. Hafa oss ori margar torsttar fjrheimtur vi ofureflismennina, og stum vr meira trausti vi konung en n er, v a vintta okkur Hkonar konungs stendur grunnt, a eg veri svo a gera sem fornkvei or er, a verur eik a fga, er undir skal ba."

"ar leikur minn hugur ," segir Egill, "ef vr hfum lg a mla, a vr freistum; m svo vera, a konungur unni oss hr af rtts, v a mr er sagt, a konungur s maur rttltur og haldi vel lg au, er hann setur hr landi; telst mr a helst hug, a eg muni fara fund konungs og freista essa mla vi hann."

Arinbjrn segir, a hann var ekki fs ess; "ykir mr, sem v muni hgt saman a koma, Egill, kappi nu og dirf, en skaplyndi konungs og rki hans, v a eg hygg hann vera engan vin inn, og ykja honum sakar til vera. Vil eg heldur, a vi ltum etta ml niur falla og hefjum eigi upp; en ef vilt a, Egill, skal eg heldur fara fund konungs me essi mlaleitan."

Egill segir, a hann kynni ess mikla kk og aufsu og hann vill enna kost gjarna. Hkon var Rogalandi, en stundum Hralandi; var ekki torstt a skja hans fund; var a og eigi miklu sar en ran hafi veri.

Arinbjrn bj fer sna; var gert ljst fyrir mnnum, a hann tlai til konungs fundar; skipai hann hskrlum snum tvtugsessu, er hann tti. Egill skyldi heima vera; vildi Arinbjrn eigi, a hann fri. Fr Arinbjrn, er hann var binn, og frst honum vel; fann hann Hkon konung og fkk ar gar vitkur.

Og er hann hafi litla hr dvalist ar, bar hann upp erindi sn vi konung og segir, a Egill Skalla-Grmsson er ar kominn til lands og hann ttist eiga f a allt, er tt hafi Ljtur hinn bleiki; "er oss svo sagt, konungur, a Egill muni lg mla um etta, en f hafa teki upp rmenn yrir og kasta yvarri eigu; vil eg yur ess bija, herra, a Egill ni ar af lgum."

Konungur svarar hans mli og tk seint til ora: "Eigi veit eg, hv gengur me slku mli fyrir hnd Egils; kom hann eitt sinn minn fund, og sagi eg honum, a eg ekki vildi hr landi vistir hans af eim skum, sem yur er ur kunnugt. N arf Egill ekki a hefja upp slkt tilkall vi mig sem vi Eirk, brur minn. En r, Arinbjrn, er a a segja, a svo megir vera hr landi, a metir eigi meira tlenda menn en mig ea mn or, v a eg veit, a hugir nir standa ar til, er Haraldur er Eirksson, fsturson inn, og er r s kostur bestur a fara til fundar vi brur og vera me eim, v a mr er mikill grunur , a mr muni slkir menn illir tiltaks, ef a arf a reyna um skipti vor sona Eirks."

Og er konungur tk essu mli svo vert, s Arinbjrn, a ekki myndi tj a leita eirra mla vi hann; bjst hann til heimferar; konungur var heldur styggur og blur til Arinbjarnar, san hann vissi erindi hans. Arinbjrn hafi og ekki skaplyndi til a mjklta sig vi konung um etta ml; skildust eir vi svo bi.

Fr Arinbjrn heim og sagi Agli erindislok sn; "mun eg eigi slkra mla oftar leita vi konung."

Egill var allfrnn vi essa sgu, ttist ar mikils fjr missa og eigi a rttu.

Fum dgum sar var a snemma einn morgun, er Arinbjrn var herbergi snu, -- var ar ekki margt manna, -- lt hann kalla anga Egil, og er hann kom ar, lt Arinbjrn lka upp kistu og reiddi ar r fjra tigu marka silfurs og mlti svo: "etta f geld eg r, Egill, fyrir jarir r, er Ljtur hinn bleiki hafi tt; ykir mr a sannlegt, a hafir essi laun af okkur Frigeiri frndum fyrir a, er leystir lf hans af Ljti, en eg veit, a lst mn a njta; er eg v skyldur a lta ig eigi lgrning af v mli."

Egill tk vi fnu og akkai Arinbirni; gerist Egill enn einteiti.


70. kafli

Arinbjrn var enna vetur heima a bum snum, en eftir um vori lsti hann yfir v, a hann tlar a fara vking. Arinbjrn hafi skipakost gan; bj hann um vori rj langskip og ll str; hann hafi rj hundru manna; hafi hann hskarla skipi snu, og var a allvel skipa; hann hafi og marga bndasonu me sr. Egill rst til farar me honum; stri hann skipi, og fr me honum margt af fruneyti v, er hann hafi haft me sr af slandi. En kaupskip a, er Egill hafi haft af slandi, lt hann flytja austur Vk; fkk hann ar manna til a fara me varna sinn. En eir Arinbjrn og Egill hldu langskipunum suur me landi; san stefndu eir liinu suur til Saxlands og herjuu ar um sumari og fengu sr f; en er hausta tk, hldu eir norur aftur og lgu vi Frsland.

Einhverja ntt, er veur var kyrrt, lgu eir upp mu eina, ar er illt var til hafna og tfiri mikil; ar voru land upp slttur miklar og skammt til skgar; ar voru vellir blautir, v a regn hfu veri mikil.

ar ru eir til uppgngu og ltu eftir rijung lis a gta skipa; eir gengu upp me nni, milli og skgarins; var brtt fyrir eim orp eitt, og byggu ar margir bndur; lii rann r orpinu landi, ar er mtti, egar er vart var vi herinn, en vkingar sttu eftir eim. Var san anna orp og hi rija. Lii fli allt a, er v kom vi. ar var jafnlendi og slttur miklar; dki voru skorin va um landi og st vatn. Hfu eir lukt um akra sna og eng, en sumum stum voru settir staurar strir yfir dkin, ar er fara skyldi; voru brar og lagir yfir viir. Landsflki fli mrkina.

En er vkingar voru komnir langt byggina, sfnuust Frsir saman skginum, og er eir hfu aukin rj hundru manna, stefna eir mti vkingum og ra til orustu vi . Var ar harur bardagi, en svo lauk, a Frsir flu, en vkingar rku flttann; dreifist bjarlii vs vegar, a er undan fr; geru eir og svo, er eftir fru; kom svo, a fir fru hvorir saman.

Egill stti hart eftir eim og fir menn me honum, en mjg margir fru undan; komu Frsir ar a, er dki var fyrir eim, og fru ar yfir; san tku eir af bryggjuna. koma eir Egill a rum megin. R Egill egar til og hljp yfir dki, en a var ekki annarra manna hlaup, enda r og engi til. Og er Frsir su a, skja eir a honum, en hann varist; sttu a honum ellefu menn, en svo lauk eirra viskiptum, a hann felldi alla. Eftir a skaut Egill yfir brnni og fr aftur yfir dki; s hann , a li eirra allt hafi sni til skipanna; hann var staddur nr skginum; san fr Egill fram me skginum og svo til skipanna, a hann tti kost skgarins, ef hann yrfti.

Vkingar hfu haft miki herfang ofan og strandhgg, og er eir komu til skipanna, hjuggu sumir bf, sumir fluttu t skipin fn eirra, sumir stu fyrir ofan skjaldborg, v a Frsir voru ofan komnir og hfu miki li og skutu ; hfu Frsir ara fylking. Og er Egill kom ofan og hann s, hva ttt var, rann hann a sem snarast, ar sem mginn st; hafi hann kesjuna fyrir sr og tk hana tveimur hndum, en kastai skildinum bak sr. Hann lagi fram kesjunni, og stkk fr allt, a er fyrir st, og gafst honum svo rm fram gegnum fylkinguna; stti hann svo ofan til manna sinna; ttust eir hafa hann r helju heimtan.

Ganga eir san skip sn og hldu brott fr landi; sigldu eir til Danmerkur; og er eir koma til Limafjarar og lgu a Hlsi, tti Arinbjrn hsing vi li sitt og sagi mnnum fyrirtlan sna: "N mun eg," segir hann, "leita fund Eirkssona vi li a, er mr vill fylgja. eg hefi n spurt, a eir brur eru hr Danmrku og halda sveitir strar og eru sumrum hernai, en sitja vetrum hr Danmrk. Vil eg n gefa leyfi llum mnnum a fara til Noregs, eim er a vilja heldur en fylgja mr; snist mr a r, Egill, a snir aftur til Noregs og leitir enn sem brast til slands t, egar vi skiljumst."

San skiptust menn skipunum; rust eir til Egils, er aftur vildu fara til Noregs, en hitt var meiri hluti lis miklu, er fylgdi Arinbirni. Skildust eir Arinbjrn og Egill me blu og vinttu; fr Arinbjrn fund Eirkssona og sveit me Haraldi grfeld, fstursyni snum, og var san me honum, mean eir lifu bir.

Egill fr norur Vkina og hlt inn slarfjr; var ar fyrir kaupskip hans, a er hann hafi lti flytja suur um vori; ar var og varnaur hans og sveitungar, eir er me skipinu hfu fari.

orsteinn ruson kom fund Egils og bau honum me sr a vera um veturinn og eim mnnum, er hann vildi me sr hafa; Egill ekktist a, lt upp setja skip sn og fra varna til staar. En li a, er honum fylgdi, vistaist ar sumt, en sumir fru norur land, ar er eir ttu heimili. Egill fer til orsteins, og voru ar saman tu ea tlf; var Egill ar um veturinn gum fagnai.


71. kafli

Haraldur konungur hinn hrfagri hafi lagt undir sig austur Vermaland. Vermaland hafi unni fyrstur lafur trtelgja, fair Hlfdanar hvtbeins, er fyrst var konungur Noregi sinna kynsmanna, en Haraldur konungur var aan kominn a langfegatali, og hfu eir allir langfegar ri fyrir Vermalandi og teki skatta af, en setta menn yfir til landsgslu.

Og er Haraldur konungur var gamall orinn, r fyrir Vermalandi jarl s, er Arnviur ht; var ar , sem mjg va annars staar, a skattar greiddust verr en , er Haraldur konungur var lttasta skeii aldurs, svo og er synir Haralds deildu um rki Noregi; var ltt s eftir um skattlndin, au er fjarri lgu.

En er Hkon sat frii, leitai hann eftir um rki a allt, er Haraldur, fair hans, hafi haft. Hkon konungur hafi sent menn austur Vermaland, tlf saman; hfu eir fengi skatt af jarlinum; og er eir fru aftur um Eiaskg, komu a eim stigamenn og drpu alla. smu lei fr um ara sendimenn, er Hkon konungur sendi austur Vermaland, a menn voru drepnir, en f kom eigi aftur. Var a sumra manna ml, a Arnviur jarl myndi setja menn sna til a drepa menn konungsins, en hafa f a fra jarlinum.

sendir Hkon konungur hina riju menn; var hann rndheimi; og skyldu eir fara Vk austur til fundar vi orstein ruson me eim orum, a hann skyldi fara austur Vermaland a heimta skatta konungi til handa, en a rum kosti skyldi orsteinn fara r landi, v a konungur hafi spurt, a Arinbjrn, murbrir hans, var kominn suur til Danmerkur og var me Eirkssonum, a og me, a eir hfu ar miklar sveitir og voru hernai um sumrum. tti Hkoni konungi eir allir saman ekki trlegir, v a honum var von friar af Eirkssonum, ef eir hefu styrk nokkurn til ess a gera uppreist mti Hkoni konungi. geri hann til allra frnda Arinbjarnar og mga ea vina, rak hann marga r landi ea geri eim ara afarkosti. Kom a og ar fram, er orsteinn var, a konungur geri fyrir sk etta kostabo.

Maur s, er erindi etta bar, hann var allra landa maur, hafi veri lngum Danmrk og Svaveldi; var honum ar allt kunnugt fyrir bi um leiir og mannadeili; hann hafi og va fari um Noreg. Og er hann bar etta ml orsteini rusyni, segir orsteinn Agli, me hverjum erindum essir menn fru, og spuri, hversu svara skyldi.

Egill segir: "Austt lst mr um orsending essa, a konungur vill ig r landi sem ara frndur Arinbjarnar, v a etta kalla eg forsending svo gfgum manni sem ert; er a mitt r, er kallir til tals vi ig sendimenn konungs, og vil eg vera vi ru yra; sjum hva gerist."

orsteinn geri sem hann mlti, kom eim tali; sgu sendimenn allt hi sanna fr erindum snum og orsending konungs, a orsteinn skyldi fara essa sendifr, en vera tlgur a rum kosti.

segir Egill: "S eg gerla um erindi yvart, ef orsteinn vill eigi fara, munu r fara skulu a heimta skattinn."

Sendimenn sgu, a hann gat rtt.

"Eigi mun orsteinn fara essa fer, v a hann er ekki ess skyldur, svo gfugur maur, a fara svo rflegar sendiferir, en hitt mun orsteinn gera, er hann er til skyldur, a fylgja konungi innan lands og utan lands, ef konungur vill ess krefja; svo og ef r vilji nokkura menn hafa han til essar ferar, mun yur a heimilt, og allan farargreia ann, er r vilji orsteini til segja."

San tluu sendimenn sn milli, og kom a samt me eim, a eir skyldu ennan kost upp taka, ef Egill vildi fara ferina; "er konungi," sgu eir, "allilla til hans, og mun honum ykja vor fer allg, ef vr komum v til leiar, a hann s drepinn; m hann reka orstein r landi, ef honum lkar."

San segja eir orsteini, a eir lta sr lka, ef Egill fer, og sitji orsteinn heima.

"a skal vera," segir Egill, "a eg mun orstein undan fer essi leysa, ea hversu marga menn ykist r urfa han a hafa?"

"Vr erum saman tta," sgu eir, "viljum vr, a han fari fjrir menn; erum vr tlf."

Egill segir, a svo skyldi vera.

nundur sjni og eir nokkurir sveitungar Egils hfu fari t til sjvar a sj um skip eirra og annan varna, er eir hfu selt til varveislu um hausti, og komu eir eigi heim; tti Agli a miki mein, v a konungsmenn ltu lega um ferina og vildu ekki ba.


72. kafli

Egill bjst til ferar og rr menn arir hans frunautar; hfu eir hesta og slea svo sem konungsmenn. voru snjvar miklir og breyttir vegar allir. Ra eir til ferar, er eir voru bnir, og ku upp land, og er eir sttu austur til Eia, var a einni ntt, a fll snjr mikill, svo a gerla s vegana; frst eim seint um daginn eftir, v a kafhlaup voru, egar af fr veginum.

Og er lei daginn, dvldust eir og u hestum snum; ar var nr skgarhls einn.

mltu eir vi Egil: "N skiljast hr vegar, en hr fram undan hlsinum br bndi s, er heitir Arnaldur, vinur vor; munum vr frunautar fara anga til gistingar, en r skulu fara hr upp hlsinn, og er r komi ar, mun brtt vera fyrir yur br mikill, og er yur ar vs gisting; ar br strauugur maur, er heitir rmur skegg. En morgun rdegis skulum vr hittast og fara anna kveld til Eiaskgs, ar br gur bndi, er orfinnur heitir."

San skiljast eir; fara eir Egill upp hlsinn, en fr konungsmnnum er a a segja, a egar er sn fal milli eirra Egils, tku eir sk sn, er eir hfu haft, og stigu ar ; ltu san ganga aftur lei, sem eir mttu; fru eir ntt og dag og sneru til Upplanda, og aan norur um Dofrafjall, og lttu eigi fyrr en eir komu fund Hkonar konungs og sgu um sna fer sem fari hafi.

Egill og frunautar hans fru um kveldi yfir hlsinn; var a ar skjtast af a segja, a eir fru egar af veginum; var snjrinn mikill; lgu hestarnir kafi anna skei, svo a draga var upp. ar voru kleifar og kjarrskgar nokkurir, en um kjrrin og kleifarnar var alltorstt; var eim seinkan mikil a hestunum, en mannfrin var hin yngsta. Mddust eir mjg, en komust eir af hlsinum og su fyrir sr b mikinn og sttu anga til.

Og er eir komu tni, su eir, a ar stu menn ti, rmur og sveinar hans. Kstuust eir orum og spurust tinda; og er rmur vissi, a eir voru sendimenn konungs, bau hann eim ar gisting; eir ekktust a; tku hskarlar rms vi hestum eirra og reia, en bndi ba Egil ganga inn stofu, og eir geru svo. rmur setti Egil ndvegi hinn ra bekk, og ar frunautar hans utar fr; eir rddu margt um, hversu erfillega eir hfu fari um kveldi, en heimamnnum tti miki undur, er eir hfu fram komist, og sgu, a ar vri engum manni frt, a snjlaust vri.

mlti rmur: "ykir yur eigi s beini bestur, a yur s bor sett og gefinn nttverur, en san fari r a sofa? Munu r hvlast best."

"a lkar oss allvel," segir Egill.

rmur lt setja eim bor, en san voru settir fram strir askar, fullir af skyri; lt rmur, a honum tti a illa, er hann hafi eigi mungt a gefa eim. eir Egill voru mjg yrstir af mi; tku eir upp askana og drukku kaft skyri, og Egill miklu mest. Engi kom nnur vistin fram.

ar var margt hjna; hsfreyja sat verpalli og ar konur hj henni, dttir bnda var glfinu, tu vetra ea ellefu. Hsfreyja kallai hana til sn og mlti eyra henni. San fr mrin utar fyrir bori, ar er Egill sat. Hn kva:

v sendi mn mir
mik vi ik til fundar
ok or bera Agli,
at r varir skyldi;
Hildr mlti at horna:
haga sv maga num,
eigu rir gestir
ra nest frestum.

rmur laust meyna og ba hana egja -- "mlir a jafnan, er verst gegnir."

Mrin gekk brott, en Egill skaut niur skyraskinum, og var nr tmur; voru og brott teknir askarnir fr eim. Gengu og heimamenn sti sn, og voru bor upp tekin um alla stofu, og sett vist; v nst komu inn sendingar og voru settar fyrir Egil sem fyrir ara menn.

v nst var l inn bori, og var a hi sterkasta mungt; var brtt drukkinn einmenningur; skyldi einn maur drekka af drshorni; var ar mestur gaumur a gefinn, er Egill var og sveitungar hans; skyldu drekka sem kafast. Egill drakk sleitilega fyrst langa hr; en er frunautar hans gerust frir, drakk hann fyrir , a er eir mttu eigi. Gekk svo til ess, er bor fru brott; gerust og allir mjg drukknir, eir er inni voru, en hvert full, er rmur drakk, mlti hann: "Drekk eg til n, Egill;" en hskarlar drukku til frunauta Egils og hfu hinn sama formla. Maur var til ess fenginn a bera eim Agli hvert full, og eggjai s mjg, a eir skyldu skjtt drekka. Egill mlti vi frunauta sna, a eir skyldu ekki drekka, en hann drakk fyrir , a er eir mttu eigi annan veg undan komast.

Egill fann , a honum myndi eigi svo bi eira; st hann upp og gekk um glf vert, anga er rmur sat; hann tk hndum axlir honum og kneikti hann upp a stfum. San eysti Egill upp r sr spju mikla og gaus andlit rmi, augun og nasarnar og munninn; rann svo ofan um bringuna, en rmi var vi andhlaup, og er hann fkk ndinni fr sr hrundi, gaus upp spja. En allir mltu a, eir er hj voru, hskarlar rms, a Egill skyldi fara allra manna armastur og hann vri hinn versti maur af essu verki, er hann skyldi eigi ganga t, er hann vildi spja, en vera eigi a undrum inni drykkjustofunni.

Egill segir: "Ekki er a hallmla mr um etta, tt eg geri sem bndi gerir, spr hann af llu afli, eigi sur en eg."

San gekk Egill til rms sns og settist niur, ba gefa sr a drekka. kva Egill vi raust:

Ttt erum ver at vtta,
vtti berk at httak
ung til essar gngu,
inn kinnal minni;
margr velr gestr, ars gistir,
gjld, finnumsk vr sjaldan,
rmi liggr, ri,
lra dregg skeggi.

rmur hljp upp og t, en Egill ba gefa sr drekka. mlti hsfreyja vi ann mann, er eim hafi skenkt um kveldi, a hann skyldi gefa drykk, svo a skyrti eigi, mean eir vildu drekka; san tk hann drshorn miki og fyllti og bar til Egils; Egill kneyfi af horninu einum drykk. kva hann:

Drekkum r, tt Ekkils
eykrr beri tum
horna sund at hendi,
hvert full, bragar Ulli;
leifik vtr, tt Laufa
leikstrir mr fri
hrosta tjrn horni,
horn til dags at morgni.

Egill drakk um hr og kneyfi hvert horn, er a honum kom, en ltil var glei stofunni, tt nokkurir menn drykkju. San stendur Egill upp og frunautar hans og taka vopn sn af veggjum, er eir hfu upp fest; ganga san til kornhlu eirrar, er hestar eirra voru inni; lgust eir ar niur hlm og svfu um nttina.


73. kafli

Egill st upp um morguninn, egar er dagai; bjuggust eir frunautar og fru egar, er eir voru bnir, aftur til bjarins og leita rms. Og er eir komu til skemmubrs ess, er rmur svaf og kona hans og dttir, hratt Egill upp hurinni og gekk til rekkjunnar rms; hann br sveri, en annarri hendi greip hann skegg rms og hnykkti honum stokk fram, en kona rms og dttir hljpu upp og bu Egil, a hann drpi eigi rm.

Egill segir, a hann skyldi a gera fyrir eirra sakar - "v a a er maklegt; en hefi hann verleika til, a eg drpi hann." kva Egill:

Ntr illsgull tir
armlinns konu sinnar,
oss's vi gnar hvessi
ttalaust, ok dttur;
eygi munt vi enna
ykkjask verr fyr drykkju
grepp, skulum veg vappa
vtt, svgru hlta.

San snei Egill af honum skeggi vi hkuna; san krkti hann fingrinum auga, svo a ti l kinninni: eftir a gekk Egill brott og til frunauta sinna.

Fara eir lei sna, koma a dagverarmli til bjar orfinns; hann bj vi Eiaskg; eir Egill krfu dagverar og ja hestum snum. orfinnur bndi lt heimilt skyldu a; ganga eir Egill inn stofu.

Egill spuri, ef orfinnur hefi var ori vi frunauta hans - "hfum vr hr mlt mt me oss."

orfinnur segir svo: "Fru hr sex menn saman nokkuru fyrir dag og voru vopnair mjg."

mlti hskarl orfinns: "Eg k ntt eftir vii, og fann eg sex menn lei, og voru a hskarlar rms, og var a miklu fyrir dag; n veit eg eigi, hvort eir munu allir einir og hinir sex menn, er sagir fr."

orfinnur segir, a eir menn, er hann hafi hitt, hfu sar fari en hskarlinn kom heim me viarhlassi.

Og er eir Egill stu og mtuust, s Egill, a kona sjk l verpallinum; Egill spuri orfinn, hver kona s vri, er ar var svo unglega haldin.

orfinnur segir, a hn ht Helga og var dttir hans - "hefir hn haft langan vanmtt," og a var krm mikil; fkk hn enga ntt svefn og var sem hamstoli vri.

"Hefir nokkurs veri leita," segir Egill, "um mein hennar?"

orfinnur segir: "Ristnar hafa veri rnar, og er s einn bndason han skammt brott, er a geri, og er san miklu verr en ur, ea kanntu, Egill, nokku gera a slkum meinum?"

Egill segir: "Vera kann, a ekki spillist vi, a eg komi til."

Og er Egill var mettur, gekk hann ar til, er konan l, og rddi vi hana; hann ba hefja hana r rminu og leggja undir hana hrein kli, og n var svo gert. San rannsakai hann rmi, er hn hafi hvlt , og ar fann hann tlkn, og voru ar rnarnar. Egill las r, og san telgdi hann af rnarnar og skf r eld niur; hann brenndi tlkni allt og lt bera vind kli au, er hn hafi haft ur. kva Egill:

Skalat mar rnar rsta,
nema ra vel kunni,
at verr mrgum manni,
es of myrkvan staf villisk;
sk telgu talkni
tu launstafi ristna,
at hefr lauka lindi
langs ofrtrega fengit.

Egill reist rnar og lagi undir hgindi hvluna, ar er hn hvldi; henni tti sem hn vaknai r svefni og sagi, a hn var heil, en var hn mttltil, en fair hennar og mir uru strum fegin; bau orfinnur, a Egill skyldi ar hafa allan forbeina, ann er hann ttist urfa.


74. kafli

Egill segir frunautum snum, a hann vill fara fer sna og ba eigi lengur. orfinnur tti son, er Helgi ht; hann var vasklegur maur; eir fegar buu Agli fruneyti sitt um skginn. Sgu eir, a eir vissu til sanns, a mur skegg hafi gert menn sex skginn fyrir , og lkara, a vera myndu fleiri stirnar skginum, ef hin fyrsta slyppi; voru eir orfinnur fjrir saman, er til ferar buust. kva Egill vsu:

Veist, ef ferk me fjra,
frat sex, s vxli
hlfa hneitiknfum
hjaldrgos vi mik ronum;
en ef ek em me tta,
esat eir tolf, es skelfi
at samtogi svera
svartbrnum mr hjarta.

eir orfinnur ru essu, a eir fru skginn me Agli, og voru eir tta saman; og er eir komu ar, er stin var fyrir, su eir ar menn. En eir hskarlar rms, er ar stu, su, a ar fru tta menn, og tti eim sr ekki fri til a ra; leyndust brott skginn. En er eir Egill komu ar, sem njsnarmenn hfu veri, su eir, a eigi var allt fritt. mlti Egill, a eir orfinnur skyldu aftur fara, en eir buu a fara lengra. Egill vildi a eigi og ba fara heim, og eir geru svo og hurfu aftur, en eir Egill hldu fram ferinni og voru fjrir saman.

Og er lei daginn, uru eir Egill varir vi, a ar voru sex menn skginum, og ttust vita, a ar myndu vera hskarlar rms. Njsnarmenn hljpu upp og ru a eim, en eir mt, og var s fundur eirra, a Egill felldi tvo menn, en hinir, er eftir voru, hljpu skginn.

San fru eir Egill sna lei, og gerist ekki til tinda, ur eir komu af skginum og tku gisting vi skginn a bnda ess, er lfur ht og var kallaur lfur hinn augi. Hann var maur gamall og auugur a f, maur einrnn, svo a hann mtti ekki hafa hjn me sr nema f ein. Gar vitkur hafi Egill ar, og var lfur vi hann mlreitinn; spuri Egil margra tinda, en lfur sagi slkt, er hann spuri; eir rddu flest um jarlinn og um sendimenn Noregskonungs, er fyrr hfu fari austur anga a heimta skatt. lfur var engi vinur jarls rum snum.


75. kafli

Egill bjst snemma um morguninn til farar og eir frunautar, en a skilnai gaf Egill lfi lolpu; lfur tk akksamlega vi gjfinni -- "og m hr gera mr af lokpu" - og ba Egil ar koma til sn, er hann fri aftur. Skildust eir vinir, og fr Egill ferar sinnar og kom aftan dags til hirar jarlsins Arnviar og fkk ar allgar vitkur; var eim frunautum skipa nst ndvegismanni.

Og er eir Egill hfu ar veri um ntt, bera eir upp erindi sn vi jarlinn og orsending konungs r Noregi og segja, a hann vill hafa skatt ann allan af Vermalandi, sem ur hefir eftir stai, san Arnviur var ar yfir settur.

Jarlinn segir, a hann hefi af hndum greitt allan skatt og fengi hendur sendimnnum konungs - "en eigi veit eg, hva eir hafa san vi gert, hvort eir hafa fengi konungi ea hafa eir hlaupi af landi brott me; en v a r beri sannar jartegnir til, a konungur hefir yur sent, mun eg greia skatt ann allan, sem hann a rttu, og f yur hnd, en eigi vil eg byrgjast san, hvernig yur ferst me."

Dveljast eir Egill ar um hr, en ur Egill fri brott, greiir jarl eim skattinn; var a sumt silfri, sumt grvru.

Og er eir Egill voru bnir, fru eir aftur lei; segir Egill jarli a skilnai eirra: "N munum vr fra konungi skatt enna, er vr hfum vi teki, en a skaltu vita, jarl, a etta er f miklu minna en konungur ykist hr eiga, og er a ekki tali, er honum mun ykja, a r eigi a gjalda aftur sendimenn hans manngjldum, er menn kalla, a r munu hafa drepa lti."

Jarl segir, a a var eigi satt; skildust eir a essu.

Og er Egill var brottu, kallai jarl til sn brur tvo, er hvortveggi ht lfur; hann mlti svo: "Egill sj hinn mikli, er hr var um hr, tla eg, a oss muni allarfur, er hann kemur til konungs; megum vr af v marka, hvernig hann mun bera fyrir konung vort ml, er hann js slku augu oss upp, aftku konungsmanna. N skulu i fara eftir eim og drepa alla og lta ekki bera rg etta fyrir konung; ykir mr a rlegast, a r sti eim Eiaskgi; hafi me yur menn svo marga, a a s vst, a engi eirra komist undan, en r fi ekki mannspell af eim."

N bast eir brur til ferar og hfu rj tigu manna; fru eir skginn, og kunnu eir ar hvern stg fyrir; hldu eir njsn um fer Egils.

skginum voru tvennar leiir; var nnur a fara yfir s nokkurn, og var ar klif bratt og einstigi yfir a fara - var s leiin skemmri - en nnur var fyrir framan sinn a fara, og voru ar fen str og hggnar lgir, og var ar einstigi yfir a fara, og stu fimmtn hvorum sta.


76. kafli

Egill fr til ess, er hann kom til lfs, og var ar um ntt gum beinleika; eftir um morguninn st hann upp fyrir dag, bjst til ferar. Og er eir stu yfir dagveri, kom ar lfur bndi. Hann mlti: "Snemma bist r, Egill, en hitt myndi mitt r a hrapa ekki ferinni, sjst heldur fyrir, v a eg tla, a menn muni settir fyrir yur skginn. eg hefi ekki menn til a f r til fylgdar, svo a r s styrkur a, en a vil eg bja, a dveljist hr me mr, ar til er eg kann a segja r, a frt mun um skginn."

Egill segir: "a mun ekki nema hgmi einn; mun eg fara veg minn, sem eg hefi ur tla."

eir Egill bjuggust til farar, en lfur latti og ba hann aftur fara, ef hann yri var vi, a vegurinn vri troinn, sagi, a ar hefi enginn maur fari yfir skginn austan, san er Egill fr austur - "nema essir hafi fari, er mr er von, a yur vilji finna."

"Hva tlar , hversu margir eir muni vera, ef svo er, sem r segi? Ekki erum vr uppnmir, tt nokkur s lismunur."

Hann segir: "Eg var farinn fram til skgarins og hskarlar mnir me mr, og komum vi mannafar, og l s sl fram skginn, og mundu eir hafa veri margir saman; en ef trir eigi v, er eg segi r, far anga og sj slina, en sn aftur, ef r snist sem eg segi r."

Egill fr sna lei; og er eir komu veginn, ann er skginn l, su eir ar bi manna spor og hrossa; mltu frunautar Egils, a eir skyldu aftur hverfa.

"Fara munum vr," sagi Egill; "ykir mr a ekki undarlegt, tt menn hafi fari um Eiaskg, v a a er alulei."

San fru eir, og hlst ferillinn, og var fjldi spora, og er eir koma ar, er leiir skildi, skildi og slina og var jafnmikil hvorn sta.

mlti Egill: "N ykir mr vera mega, a lfur hafi satt sagt; skulum vr n bast um, svo sem oss s von, a fundur vor muni vera."

San kasta eir Egill af sr skikkjum og llum lausaklum; leggja eir a slea. Egill hafi haft slea snum bastlnu mjg mikla, v a a er siur manna, er aka langar leiir, a hafa me sr lausataugir, ef a reia arf a gera. Egill tk hellustein mikinn og lagi fyrir brjst sr og kviinn; san rbendi hann ar a tauginni og vafi henni svafi og bj svo allt upp um herarnar. Eftir a fara eir lei sna.

Eiaskgur er ann veg, a mrk er str allt a bygginni hvorritveggju, en um mijan skginn er va smvii og kjrr, en sums staar skglaust me llu.

eir Egill sneru lei hina skemmri, er yfir hlsinn l; allir hfu eir skjldu og hjlma og hggvopn og lagvopn; Egill fr fyrir eim. Og er eir fru a hlsinum, var ar undir niri skgur, en skglaust uppi klifinu.

En er eir voru komnir upp klifi, hljpu sj menn r skginum og upp kleifina eftir eim og skutu a eim. eir Egill snerust vi, og stu eir jafnfram um vera gtuna; komu arir menn ofan a eim hamarinn, og grttu eir aan , og var eim a miklu httara.

mlti Egill: "N skulu r fara hli undan kleifina og hlfast sem r megi, en eg mun leita upp bergi."

eir geru svo; og er Egill kom upp r klifinu, voru ar fyrir tta menn og gengu allir senn a honum og sttu hann; en ekki er a segja fr hggva viskiptum; svo lauk, a hann felldi alla. San gekk hann bergi fram og bar ofan grjt, og st ar ekki vi; lgu ar eftir rr hinir vermsku, en fjrir komust skginn, og voru eir srir og barir.

San tku eir Egill hesta sna og fru fram lei, til ess er eir komu yfir hlsinn, en eir hinir vermsku, er undan hfu komist, geru njsn flgum snum, eim er vi fenin voru; stefndu eir fram hina neri leiina og svo fram fyrir Egil veginn.

sagi lfur flgum snum: "N skulum vr fara a rum vi ; stilla svo til, a eir ni eigi a renna; hr er annig til fari," segir hann, "a leiin liggur fram me hlsinum, en feninu vkur a upp, og er ar hamar fyrir ofan, en brautin liggur ar fram milli og er eigi breiari en gtubreidd. Skulu sumir fara fram um hamarinn og taka vi eim, ef eir vilja fram, en sumir skulu leynast hr skginum og hlaupa san bak eim, er eir koma fram um; gtum svo til, a engi komist undan."

eir geru svo sem lfur mlti; fr lfur fram um bergi og tu menn me honum.

eir Egill fara sna lei og vissu ekki til essar ragerar, fyrr en eir komu einstigi; hljpu ar menn bak eim og bru egar vopn ; eir Egill snerust mti og vrust. N drfa og menn a eim, eir er veri hfu fyrir framan hamarinn, og er Egill s a, snerist hann mti eim; var ar skammt hggva millum, og felldi Egill ar suma gtunni, en sumir hurfu aftur, ar er jafnlendi var meira. Egill stti eftir eim; ar fll lfur, og a lyktum drap Egill ar einn ellefu menn; san stti hann ar til, er frunautar hans vru gtuna fyrir tta mnnum; voru ar hvorirtveggju srir. Og er Egill kom til, flu egar hinir vermsku, en skgurinn var vi sjlft; komust ar undan fimm og allir srir mjg, en rr fllu ar.

Egill hafi mrg sr og engi str; fru eir n sna lei; hann batt sr frunauta sinna og voru engi banvn; settust eir slea og ku, a er eftir var dagsins.

En eir hinir vermsku, er undan komust, tku hesta sna og drgust austur af skginum til bygga; voru bundin sr eirra; f eir sr fruneyti, til ess er eir komu fund jarls, og segja honum snar farar; eir segja, a hvortveggi lfur er fallinn og dauir voru hlfur riji tigur manna -- "en fimm einir komust undan me lfi og eir allir srir og barir."

Jarl spuri, hva vri tinda um Egil og hans frunauta.

eir svruu: "gerla vissum vr, hversu mjg eir voru srir, en ri djarflega sttu eir a oss; er vr vorum tta, en eir fjrir, flum vr; komust fimm skginn, en rr ltust, en eigi sum vr anna en eir Egill vru spnnir."

Jarlinn sagi, a eirra fer var orin hin versta -- "myndi eg kunna v, a vr hefum mannalt miki, ef r hefu drepi Normennina, en n er eir koma vestur af skginum og segja essi tindi Noregskonungi, eigum vr af honum von hinna mestu afarkosta."


77. kafli

Egill fr, til ess er hann kom vestur af skginum; sttu eir til orfinns a kveldi og fengu ar allgar vitkur; voru bundin sr eirra Egils; nokkurar ntur voru eir ar. Helga, dttir bnda, var ftum og heil meina sinna; akkai hn og ll au Agli a. Hvldu sig ar og eyki sna.

En maur s, er Helgu hafi rnar risti, var aan skammt brott; kom a upp, a hann hafi bei hennar, en orfinnur vildi eigi gifta hana; vildi bndason glepja hana, en hn vildi eigi; ttist hann rista henni manrnar, en hann kunni a eigi, og hafi hann a risti henni, er hn fkk meinsemi af.

Og er Egill var til brottfarar binn, fylgdi orfinnur honum og eir fegar gtu; voru eir saman tu ea tlf; fru eir dag ann allan me eim til varar fyrir rmi og hskrlum hans. Og er essi tindi spurust, a eir Egill hfu barist vi ofurefli lis skginum og sigra, tti rmi engi von, a hann myndi mega reisa rnd vi Agli; sat rmur v heima vi alla sna menn. eir Egill og orfinnur skiptust gjfum vi a skilnai og mltu til vinttu me sr.

San fru eir Egill lei sna, og er ekki sagt, a til tinda yri fer eirra, ur eir komu til orsteins. Voru grdd sr eirra; dvldust eir Egill ar til vors; en orsteinn fkk sendimenn til Hkonar konungs a fra honum skatt ann, er Egill hafi stt til Vermalands. Og er eir komu konungs fund, sgu eir honum tindi au, er gerst hfu fer eirra Egils, og fru honum skattinn; konungur ttist vita, a a mundi satt vera, er ur hafi hann gruna um, a Arnviur jarl mundi hafa lti drepa sendimenn hans tvenna, er hann hafi austur sent; sagi konungur, a orsteinn skyldi hafa landsvist og vera stt vi hann. Fara sendimenn san heimleiis, og er eir koma aftur til orsteins, segja eir honum, a konungur lt vel yfir essi fer og orsteinn skyldi vera stt og vinttu vi konung.

Hkon konungur fr Vk austur um sumari, en aan geri hann fer sna austur Vermaland me miki li; Arnviur jarl fli undan, en konungur tk str gjld af bndum eim, er honum ttu skum vi sig, svo sem sagt er af eim, er skattinn sttu; setti hann ar yfir jarl annan og tk gslar af honum og bndum.

Hkon konungur fr eirri fer va um Gautland hi vestra og lagi a undir sig, svo sem sagt er sgu hans og finnst kvum eim, er um hann hafa ort veri. er og sagt, a hann fr til Danmerkur og herjai ar va; hrau hann tlf skip af Dnum me tveimur skipum, og gaf hann konungsnafn Tryggva lafssyni, brursyni snum, og vald yfir Vkinni austur.

Egill bj kaupskip sitt um sumari og r ar til fruneyti, en langskip a, er hann hafi haft um hausti r Danmrku, gaf hann orsteini a skilnai; orsteinn gaf Agli gar gjafar, og mltu til mikillar vinttu sn milli. Egill geri sendimenn til rar Aurland, mgs sns, og fkk honum umbo sitt a skipa jarir r, er Egill tti Sogni og Hralandi, og ba hann selja, ef kaupendur vru til.

Og er Egill var binn ferar sinnar og byr gaf, sigldu eir t eftir Vkinni og svo lei sna norur fyrir Noreg og san haf t; byrjai eim til grar hltar, komu af hafi Borgarfjr, og hlt Egill skipinu inn eftir firinum og til hafnar skammt fr b snum og lt heim flytja varna sinn, en ra skipi til hlunns. Egill fr heim til bs sns; uru menn honum fegnir; dvaldist Egill ar ann vetur.


78. kafli

er etta var tinda, a Egill var t kominn r essi fer, var hrai albyggt; voru andair allir landnmamenn, en synir eirra lifu ea sonarsynir, og bjuggu eir hrai.

Ketill gufa kom til slands, er land var mjg byggt; hann var hinn fyrsta vetur a Gufusklum Rosmhvalanesi. Ketill hafi komi vestan um haf af rlandi; hann hafi me sr rla marga rska. Lnd voru ll bygg Rosmhvalanesi ann tma; rst Ketill v aan brott og inn Nes og sat annan vetur Gufunesi og fkk ar engan rstafa. San fr hann inn Borgarfjr og sat ar hinn rija vetur, er san er kalla a Gufusklum, en in Gufu, er ar fellur ofan, er hann hafi skip sitt um veturinn.

rur Lambason bj Lambastum; hann var kvongaur og tti son, er Lambi ht. Hann var vaxinn maur, mikill og sterkur a jfnum aldri. Eftir um sumari, er menn riu til ings, rei Lambi til ings; en Ketill gufa var farinn vestur Breiafjr a leita ar um bstai.

hljpu rlar hans brott. eir komu fram um ntt a rar Lambastum og bru ar eld a hsum og brenndu ar inni r og hjn hans ll, en brutu upp br hans og bru t gripi og vru; san rku eir heim hross og klyfjuu og fru san t til lftaness.

ann morgun um slarupprsarskei kom Lambi heim, og hafi hann s eldinn um nttina; eir voru nokkurir menn saman. Hann rei egar a leita rlanna; ra ar menn af bjum til mts vi hann; og er rlarnir su eftirfr , stefndu eir undan, en ltu lausan rnsfeng sinn. Hljpu sumir Mrar t, en sumir t me sj, til ess a fjrur var fyrir eim.

sttu eir Lambi eftir eim og drpu ar ann, er Kri ht -- v heitir ar san Kranes -- en Skorri og ormur og Svartur gengu kaf og summu fr landi. San leituu eir Lambi a skipum og reru a leita eirra, og fundu eir Skorra Skorraey og drpu hann ar; reru eir t til ormsskers og drpu ar orm; er vi hann skeri kennt. eir hendu rlana enn fleiri, ar sem san eru rnefni vi kennd.

Lambi bj san a Lambastum og var gildur bndi; hann var rammur a afli, engi var hann uppivslumaur.

Ketill gufa fr san vestur Breiafjr og stafestist orskafiri; vi hann er kenndur Gufudalur og Gufufjrur; hann tti ri, dttur Geirmundar heljarskinns; Vli var sonur eirra.

Grmur ht maur og var Svertingsson; hann bj a Mosfelli fyrir nean Heii; hann var auugur og ttstr. Rannveig var systir hans sammra, er tti roddur goi lfusi; var eirra sonur Skafti lgsgumaur. Grmur var og lgsgumaur san. Hann ba rdsar rlfsdttur, brurdttur Egils og stjpdttur. Egill unni rdsi engum mun minna en snum brnum; hn var hin frasta kona. En fyrir v a Egill vissi, a Grmur var maur gfugur og s rakostur var gur, var a a ri gert. Var rds gift Grmi; leysti Egill af hendi furarf hennar; fr hn til bs me Grmi, og bjuggu au lengi a Mosfelli.


79. kafli

lafur ht maur, sonur Hskulds Dala-Kollssonar og sonur Melkorku, dttur Mrkjartans rakonungs. lafur bj Hjararholti Laxrdal vestur Breiafjarardlum; lafur var strauugur a f; hann var eirra manna frastur snum, er voru slandi; hann var skrungur mikill.

lafur ba orgerar, dttur Egils; orgerur var vn kona og kvenna mest, vitur og heldur skapstr, en hversdagslega kyrrlt. Egill kunni ll deili lafi og vissi, a a gjafor var gfugt, og fyrir v var orgerur gift lafi; fr hn til bs me honum Hjararholt. eirra brn voru au Kjartan, orbergur, Halldr, Steindr, urur, orbjrg, Bergra; hana tti rhallur goi Oddason; orbjrgu tti fyrr sgeir Knattarson, en sar Vermundur orgrmsson; uri tti Gumundur Slmundarson; voru eirra synir Hallur og Vga-Bari.

ssur Eyvindarson, brir rodds lfusi, fkk Beru, dttur Egils.

Bvar, sonur Egils, var frumvaxti; hann var hinn efnilegasti maur, frur snum, mikill og sterkur, svo sem veri hafi Egill ea rlfur hans aldri; Egill unni honum miki; var Bvar og elskur a honum.

a var eitt sumar, a skip var Hvt, og var ar mikil kaupstefna. Hafi Egill ar keypt vi margan og lt flytja heim skipi; fru hskarlar og hfu skip ttrt, er Egill tti. a var eitt sinn, a Bvar beiddist a fara me eim, og eir veittu honum a; fr hann inn Vllu me hskrlum; eir voru sex saman ttru skipi. Og er eir skyldu t fara, var flurin s dags, og er eir uru hennar a ba, fru eir um kveldi s. hljp tsynningur steini, en ar gekk mti tfallsstraumur; geri strt firinum, sem ar kann oft vera; lauk ar svo, a skipi kafi undir eim, og tndust eir allir. En eftir um daginn skaut upp lkunum; kom lk Bvars inn Einarsnes, en sum komu fyrir sunnan fjrinn, og rak anga skipi; fannst a inn vi Reykjarhamar.

ann dag spuri Egill essi tindi, og egar rei hann a leita lkanna; hann fann rtt lk Bvars. Tk hann a upp og setti kn sr og rei me t Digranes til haugs Skalla-Grms. Hann lt opna hauginn og lagi Bvar ar niur hj Skalla-Grmi; var san aftur lokinn haugurinn, og var eigi fyrr loki en um dagseturs skei. Eftir a rei Egill heim til Borgar, og er hann kom heim, gekk hann egar til lokrekkju eirrar, er hann var vanur a sofa ; hann lagist niur og skaut fyrir loku. Engi ori a krefja hann mls.

En svo er sagt, er eir settu Bvar niur, a Egill var binn: hosan var strengd fast a beini; hann hafi fustanskyrtil rauan, rngvan upphlutinn og ls a su; en a er sgn manna, a hann rtnai svo, a kyrtillinn rifnai af honum og svo hosurnar.

En eftir um daginn lt Egill ekki upp lokrekkjuna; hann hafi og engan mat n drykk; l hann ar ann dag og nttina eftir. Engi maur ori a mla vi hann.

En hinn rija morgun, egar er lsti, lt sgerur skjta hesti undir mann -- rei s sem kaflegast vestur Hjararholt -- og lt segja orgeri essi tindi ll saman, og var a um nnskei, er hann kom ar. Hann sagi og a me, a sgerur hafi sent henni or a koma sem fyrst suur til Borgar.

orgerur lt egar sla sr hest, og fylgdu henni tveir menn; riu au um kveldi og nttina, til ess er au komu til Borgar; gekk orgerur egar inn eldahs. sgerur heilsai henni og spuri, hvort au hefu nttver eti.

orgerur segir htt: "Engan hefi eg nttver haft, og engan mun eg fyrr en a Freyju; kann eg mr eigi betri r en fair minn; vil eg ekki lifa eftir fur minn og brur."

Hn gekk a lokhvlunni og kallai: "Fair, lk upp hurinni, vil eg, a vi frum eina lei bi."

Egill spretti fr lokunni; gekk orgerur upp hvluglfi og lt loku fyrir hurina; lagist hn niur ara rekkju, er ar var.

mlti Egill: "Vel gerir , dttir, er vilt fylgja fur num; mikla st hefir snt vi mig. Hver von er, a eg muni lifa vilja vi harm enna?"

San gu au um hr.

mlti Egill: "Hva er n, dttir, tyggur n nokku?"

"Tygg eg sl," segir hn, "v a eg tla, a mr muni verra en ur; tla eg ella, a eg muni of lengi lifa."

"Er a illt manni?" segir Egill.

"Allillt," segir hn, "viltu eta?"

"Hva mun vara?" segir hann.

En stundu sar kallai hn og ba gefa sr drekka; san var henni gefi vatn a drekka.

mlti Egill: "Slkt gerir a, er slin etur, yrstir ess a meir."

"Viltu drekka, fair?" segir hn.

Hann tk vi og svalg strum, og var a drshorni. mlti orgerur: "N erum vi vlt; etta er mjlk."

beit Egill skar r horninu, allt a er tennur tku, og kastai horninu san.

mlti orgerur: "Hva skulum vi n til rs taka? Loki er n essi tlan. N vildi eg, fair, a vi lengdum lf okkar, svo a mttir yrkja erfikvi eftir Bvar, en eg mun rsta kefli, en san deyjum vi, ef okkur snist. Seint tla eg orstein, son inn, yrkja kvi eftir Bvar, en a hlir eigi, a hann s eigi erfur, v a eigi tla eg okkur sitja a drykkjunni eirri, a hann er erfur."

Egill segir, a a var vnt, a hann myndi yrkja mega, tt hann leitai vi, - "en freista m eg ess," segir hann.

Egill hafi tt son, er Gunnar ht, og hafi s og andast litlu ur. Og er etta upphaf kvis:

Mjk erum tregt
tungu at hrra
ea loptvtt
ljpundara;
esa n vnligt
of Viurs fi
n hgdrgt
r hugar fylgsni.

Esa aueystr
vt ekki veldr
hfugligr,
r hyggju sta
fagnafundr
Friggjar nija,
r borinn
r Jtunheimum,

lastalauss
es lifnai
Nkkvers
nkkva bragi.
Jtuns hals
undir jta
Nins nir
fyr naustdyrum.

vt tt mn
enda stendr,
hrbarnir
sem hlynir marka;
esa karskr mar
ss kggla berr
frnda hrrs
af fletjum nir.

munk mitt
ok mur hrr
fur fall
fyrst of telja,
at berk t
r orhofi
mrar timbr
mli laufgat.

Grimmt vrum hli,
ats hrnn of braut
fur mns
frndgari;
veitk fullt
ok opit standa
sonar skar,
es mr sr of vann.

Mjk hefr Rn
ryskt um mik,
emk ofsnaur
at stvinum;
sleit marr bnd
minnar ttar,
snaran tt
af sjlfum mr.

Veist, ef sk
sveri of rkak,
vas lsmir
allra tma;
hroa vgs brr,
ef vega mttak,
frk andvgr
ok gis mani.

En ek ekki
eiga ttumk
sakar afl
vi sonar bana,
vt alj
fyr augum verr
gamals egns
gengileysi.

Mik hefr marr
miklu rntan,
grimmt es fall
frnda at telja;
san's minn
munvega
ttar skjldr
aflfi hvarf.

Veitk at sjalfr,
at syni mnum
vasa ills egns
efni vaxit,
ef s randvir
rskvask ni,
uns Hergauts
hendr of tki.

lt flest
ats fair mlti,
tt ll j
annat segi,
mr upp helt
of verbergi
ok mitt afl
mest of studdi.

Opt kmr mr
mna bjarnar
byrvind
brraleysi,
hyggjumk um,
es hildr rask,
nsumk hins
ok hygg at v,

hverr mr hugar
hli standi
annarr egn
vi ri;
arfk ess opt
of vergrum;
verk varfleygr,
es vinir verra.

Mjk es torfyndr,
ss tra knegum
of alj
Elgjar galga,
vt niflgr
nija steypir
brur hrr
vi baugum selr.

Finn ek at opt,
es far beiir ...

at's ok mlt,
at engi geti
sonar igjld
nema sjalfr ali
enn ann ni,
es rum s
borinn mar
brur sta.

Erumka ekkt
ja sinni,
tt sr hverr
stt of haldi;
burr's Bileygs
b kominn,
kvnar sonr,
kynnis leita.

En mr fens
fstum okk
hrosta hilmir
hendi stendr;
mka'k upp
jru grmu,
rnnis-rei,
rttri halda,

ss son minn
sttar brmi
heiptugligr
r heimi nam,
anns ek veit
at varnai
vamma varr
vi vmli.

at mank enn,
es upp of hf
goheim
Gauta spjalli
ttar ask,
anns x af mr,
ok kynvi
kvnar minnar.

ttak gtt
vi geirs drttin,
gerumk tryggr
at tra hnum,
r vinan
vagna rni,
sigrhfundr,
of sleit vi mik.

Bltka v
brur Vlis
gojaar,
at gjarn sak,
hefr Mms vinr
mr of fengnar
blva btr,
ef et betra telk.

Gfumk rtt
ulfs of bgi
vgi vanr
vammi firra
ok at ge,
es ek gera mr
vsa fjandr
af vlndum.

N erum torvelt:
Tveggja bga
njrva nipt
nesi stendr;
skalt glar
me gan vilja
ok hryggr
heljar ba.

Egill tk a hressast, svo sem fram lei a yrkja kvi, og er loki var kvinu, fri hann a sgeri og orgeri og hjnum snum; reis hann upp r rekkju og settist ndvegi; kvi etta kallai hann Sonatorrek. San lt Egill erfa sonu sna eftir fornri sivenju. En er orgerur fr heim, leiddi Egill hana me gjfum brott.


80. kafli

Egill bj a Borg langa vi og var maur gamall, en ekki er geti, a hann tti mlaferli vi menn hr landi; ekki er og sagt fr hlmgngum hans ea vgaferlum, san er hann stafestist hr slandi.

Svo segja menn, a Egill fri ekki brott af slandi, san er etta var tinda, er n var ur fr sagt, og bar a mest til ess, a Egill mtti ekki vera Noregi af eim skum, sem fyrr var fr sagt, a konungar ttust eiga vi hann. B hafi hann rausnarsamlegt, v a f skorti eigi; hann hafi og gott skaplyndi til ess.

Hkon konungur Aalsteinsfstri r fyrir Noregi langa stund, en hinn efra hluta vi hans, komu synir Eirks til Noregs og deildu til rkis Noregi vi Hkon konung, og ttu eir orustu saman, og hafi Hkon jafnan sigur. Hina sustu orustu ttu eir Hralandi, Stor Fitjum; ar fkk Hkon konungur sigur og ar me banasr; eftir a tku eir konungdm Noregi Eirkssynir.

Arinbjrn hersir var me Haraldi Eirkssyni og gerist rgjafi hans og hafi af honum veislur strlega miklar; var hann forstjri fyrir lii og landvrn; Arinbjrn var hermaur mikill og sigursll; hann hafi a veislum Fjarafylki.

Egill Skalla-Grmsson spuri essi tindi, a konungaskipti var ori Noregi, og a me, a Arinbjrn var kominn Noreg til ba sinna og hann var viring mikilli. orti Egill kvi um Arinbjrn, og er etta upphaf a:

Emk hrakvr
hilmi at mra,
en glapmll
of glggvinga,
opinspjallr
of jfurs dum,
en agmlskr
of jlygi,

skaupi gngr
skrkberndum,
emk vilkvr
of vini mna;
stt hefk mrg
mildinga sjt
me grunlaust
grepps of i.

Hafak endr
Ynglings burar,
rks konungs,
reii fengna;
drk djarfhtt
of dkkva skr,
ltk hersi
heim of sttan,

ars allvaldr
und gs hjalmi,
ljfrmur,
at landi sat;
stri konungr
vi stiran hug
Jrvk
rgum strndum.

Vasa at tunglskin
tryggt at lta
n gnlaust
Eirks bra,
s ormfrnn
ennimni
skein allvalds
gigeislum.

blstrver
of bera orak
maka hings
markar drttni,
svt Yggs full
randa kom
at hvers manns
hlusta munnum.

N hamfagrt
hlum tti
skaldf mitt
at skata hsum,
s ulfgrtt
vi Yggjar mii
hattar staup
at hilmi k.

Vi v tk,
en tvau fylgu
skk smleit
sra brna
ok s mur,
es mna bar
hfulausn
fyr hilmis kn.

ars tannfjl
me tungu k
ok hlertjld
hlustum gfgu,
en s gjf
golli betri
hrugs konungs
of heitin vas.

ar st mr
mrgum betri
hoddfndum
hli ara
tryggr vinr minn,
ss tra knttak,
heirar
hverju ri.

Arinbjrn,
es oss einn of hf,
kna fremstr,
fr konungs fjnum,
vinr jans,
es vttki l
hersks
hilmis gari.

Ok .....
... stuli lt
margfrmur
minna da,
sem en ... a ...
... Halfdanar
at vri
ttar skai.

Munk vinjfr
vera heitinn
ok vljgr
at Viurs fulli,
hrrs rverr
ok heitrofi,
nema ess gagns
gjld of vinnak.

N's at st,
hvars setja skal
bratt stiginn
bragar ftum
fyr mannfjl,
margra sjnir,
hrr mttigs
hersa kundar.

Erum auskf
munlokri
magar ris
mrar efni,
vinar mns,
vt vali liggja
tvenn ok renn
tungu mr.

at telk fyrst,
es flestr of veit
ok alj
eyru skir,
hv mildger
mnnum tti
bja bjrn
birkis tta.

at allsheri
at undri gefsk,
hv hann urj
aui gngir,
en grjt-bjrn
of gddan hefr
Freyr ok Njrr
at far afli.

En Hralds
at hfubami
aus igntt
at lnum sifjar,
sr vinrei
af vegum llum
vindkers
vum botni.

Hann drgseil
of eiga gat
sem hildingr
heyrnar spanna,
goum varr
me gumna fjl,
vinr Vorms,
veklinga ts.

at hann vir,
es rjta mun
flesta menn,
tt f eigi;
kveka skammt
meal skata hsa
n auskept
almanna spjr.

Gekk mar engi
at Arinbjarnar
r legvers
lngum knerri
hi leiddr
n heiptkvium
me atgeirs
auar toptir.

Hinn's fgrimmr,
es Fjrum br,
s's of dolgr
Draupnis nija,
en skunautr
Snar hvinna,
hringum httr,
hoddvegandi.

Hann aldrteig
of eiga gat
fjlsinn
me friar spjllum.
...

at's rtt,
ef orpit hefr
mskei
mrgu gagni,
ramriin
Rkkva sti,
vellvnur,
vs veitti mr.

Vask rvakr,
bark or saman
me mljns
morginverkum,
hlk lofkst
anns lengi stendr
brotgjarn
bragar tni.


81. kafli

Einar ht maur; hann var sonur Helga ttarssonar, Bjarnarsonar hins austrna, er nam lnd Breiafiri; Einar var brir svfurs hins spaka. Einar var egar unga aldri mikill og sterkur og hinn mesti atgervimaur; hann tk a yrkja, egar er hann var ungur, og var maur nmgjarn.

a var eitt sumar alingi, a Einar gekk til bar Egils Skalla-Grmssonar, og tkust eir a orum, og kom ar brtt talinu, a eir rddu um skldskap; tti hvorumtveggja r rur skemmtilegar.

San vandist Einar oftlega a ganga til tals vi Egil; gerist ar vintta mikil. Einar hafi litlu ur komi t r fr. Egill spuri Einar mjg austan tinda og a vinum snum, svo og a eim, er hann ttist vita, a vinir hans voru; hann spuri og mjg eftir strmenni. Einar spuri og mti Egil a eim tindum, er fyrr hfu gerst um ferir Egils og strvirki hans, en a tal tti Agli gott, og rttist af vel. Einar spuri Egil, hvar hann hefi ess veri staddur, a hann hafi mest reynt sig, og ba hann a segja sr. Egill kva:

Brumk einn vi tta,
en vi ellifu tysvar,
sv fengum val vargi,
vark einn bani eira;
skiptumsk hart af heiptum
hlfar skelfiknfum;
ltk af Emblu aski
eld valbasta kastat.

eir Egill og Einar mltu til vinttu me sr a skilnai. Einar var lngum utanlendis me tignum mnnum; Einar var r maur og oftast fltill, en skrungur mikill og drengur gur; hann var hirmaur Hkonar jarls Sigurarsonar.

ann tma var Noregi friur mikill og bardagar me eim Hkoni jarli og Eirkssonum, og stukku msir r landi. Haraldur konungur Eirksson fll suur Danmrk, a Hlsi Limafiri, og var hann svikinn; barist hann vi Harald Kntsson, er kallaur var Gull-Haraldur, og Hkon jarl.

ar fll og me Haraldi konungi Arinbjrn hersir, er fyrr var fr sagt. Og er Egill spuri fall Arinbjarnar, kva hann:

verra n, eirs verru,
ingbirtingar Ingva,
hvar skalk manna mildra,
mjaveitar dag, leita,
eira's hauks fyr handan
hfjll digulsnjvi
jarar gjr vi orum
eyneglda mr hegldu.

Einar Helgason skld var kallaur sklaglamm; hann orti drpu um Hkon jarl, er kllu er Vellekla, og var a mjg lengi, a jarlinn vildi eigi hla kvinu, v a hann var reiur Einari. kva Einar:

Gerak veig um vira
vr, anns sitr at jru,
irumk ess, mean arir,
rr Vfaar, svfu;
hykk, at hodda stkkvi,
hinig sttak gram, tti,
fsinn, frknum vsa,
ferri, skald in verra.

Og enn kva hann:

Skjum jarl, anns auka
ulfs ver orir sverum;
skipum borrinn bara
baugskjldum Sigvalda;
drepr eigi s sveigir
srlinns, es gram finnum,
rnd berum t andra
Endils, vi mr hendi.

Jarlinn vildi eigi, a Einar fri brott, og hlddi kvinu, og san gaf hann Einari skjld, og var hann hin mesta gersemi; hann var skrifaur fornsgum, en allt milli skriftanna voru lagar yfir spengur af gulli, og settur steinum. Einar fr til slands og til vistar me svfi, brur snum.

En um hausti rei Einar vestan og kom til Borgar og gisti ar. Egill var eigi heima, og var hann farinn norur til hraa, og var hans heim von. Einar bei hans rjr ntur, en a var engi siur a sitja lengur en rjr ntur a kynni. Bjst Einar brott, og er hann var binn, gekk hann til rms Egils og festi ar upp skjldinn ann hinn dra og sagi heimamnnum, a hann gaf Agli skjldinn.

San rei Einar brott, en ann sama dag kom Egill heim; en er hann kom inn til rms sns, s hann skjldinn og spuri, hver gersemi tti; honum var sagt, a Einar sklaglamm hafi ar komi og hann hafi gefi honum skjldinn.

mlti Egill: "Gefi hann allra manna armastur! tlar hann, a eg skyli ar vaka yfir og yrkja um skjld hans? N taki hest minn. Skal eg ra eftir honum og drepa hann."

Honum var sagt, a Einar hafi rii snemma um morguninn -- "mun hann n kominn vestur til Dala."

San orti Egill drpu, og er etta upphaf a:

Ml es lofs at lsa
ljsgar, es k, bara,
mr kom heim at hendi
hoddsendis bo, enda;
skalat at grundar Gylfa
glaums misfengnir taumar,
hli r til ora,
ergrins mr vera.

Egill og Einar hldu vinttu sinni, mean eir lifu bir. En svo er sagt, a fri skjldurinn um sir, a Egill hafi hann me sr brfr , er hann fr norur Vimri me orkatli Gunnvaldssyni og eir Raua-Bjarnarsynir, Trefill og Helgi; var spillt skildinum og kasta sruker; en san lt Egill taka af bnainn, og voru tlf aurar gulls spngunum.


82. kafli

orsteinn, sonur Egils, er hann x upp, var allra manna frastur snum, hvtur hr og bjartur litum; hann var mikill og sterkur, og ekki eftir v sem fair hans. orsteinn var vitur maur og kyrrltur, hgvr, stilltur manna best; Egill unni honum lti; orsteinn var og ekki vi hann stugur, en au sgerur og orsteinn unnust miki. Egill tk a eldast mjg.

a var eitthvert sumar, er orsteinn rei til alingis, en Egill sat heima; en ur orsteinn fri heiman, stilltu au sgerur um og tku r kistu Egils silkislur, Arinbjarnarnauta, og hafi orsteinn til ings. Og er hann hafi inginu, voru honum dragsar og uru saurgar nean, er eir voru Lgbergsgngu. Og er hann kom heim, hirti sgerur slurnar, ar sem ur voru; en mjg miklu sar, er Egill lauk upp kistu sna, fann hann, a spillt var slunum, og leitai mls um vi sgeri, hverju a gegndi; hn sagi hi sanna til. kva Egill:

ttak erfinytja,
arfa mr til arfan,
mik hefr sonr of svikvinn,
svik telk v, kvikvan;
vel mtti ess vatna
viggrandi ba,
es hafska hli
hljtendr of mik grjti.

orsteinn fkk Jfrar, dttur Gunnars Hlfarsonar; mir hennar var Helga, dttir lafs feilans, systir rar gellis; Jfri hafi tt fyrr roddur, sonur Tungu-Odds.

Litlu eftir etta andaist sgerur. Eftir a br Egill bi og seldi hendur orsteini, en Egill fr suur til Mosfells til Grms, mgs sns, v a hann unni mest rdsi, stjpdttur sinni, eirra manna, er voru lfi.

a var eitt sumar, a skip kom t Leiruvogi, og stri s maur, er ormur ht; hann var norrnn og hskarl orsteins rusonar; hann hafi me a fara skjld, er orsteinn hafi sent Agli Skalla-Grmssyni, og var a gtagripur. ormur fri Agli skjldinn, en hann tk vi akksamlega; eftir um veturinn orti Egill drpu um skjaldargjfina, er kllu er Berudrpa, og er etta upphaf a:

Heyri frs forsa
fallhadds vinar stalla,
hyggi, egn, til agnar
nn lr, konungs, mna;
opt skal arnar kjapta
r g of tr Hra,
hrafnstrandi hrra
hregna, mn of fregnask.

orsteinn Egilsson bj a Borg; hann tti tvo laungetna sonu, Hriflu og Hrafn, en san hann kvongaist, ttu au Jfrur tu brn; Helga hin fagra var eirra dttir, er eir deildu um Skld-Hrafn og Gunnlaugur ormstunga. Grmur var elstur sona eirra, annar Skli, riji orgeir, fjri Kollsveinn, fimmti Hjrleifur, sjtti Halli, sjundi Egill, tti rur; ra ht dttir eirra, er tti ormur Kleppjrnsson. Fr brnum orsteins er komin kynsl mikil og margt strmenni; a er kalla Mramannakyn, allt a, er fr Skalla-Grmi er komi.


83. kafli

nundur sjni bj a nabrekku, er Egill bj a Borg; nundur sjni tti orgeri, dttur Bjarnar hins digra af Snfellsstrnd; brn eirra nundar voru au Steinar og Dalla, er tti gmundur Galtason, eirra synir orgils og Kormkur. Og er nundur gerist gamall og sndur ltt, seldi hann af hendi b; tk vi Steinar, sonur hans. eir fegar ttu au fjr. Steinar var allra manna mestur og rammur a afli, ljtur maur, bjgur vexti, fthr og miskammur; Steinar var uppivslumaur mikill og kafamaur, dll og harfengur, hinn mesti kappsmaur.

Og er orsteinn Egilsson bj a Borg, gerist egar ftt um me eim Steinari. Fyrir sunnan Hfslk liggur mrr, er heitir Stakksmrr; standa ar yfir vtn vetrinn, en vori, er sa leysir, er ar tbeit svo g nautum, a a var kalla jafnt og stakkur tu. Hfslkur r ar landamerkum a fornu fari; en vorum gengu naut Steinars mjg Stakksmri, er au voru rekin utan a Hfslk, en hskarlar orsteins vnduu um. Steinar gaf a v engan gaum, og fr svo fram hi fyrsta sumar, a ekki var til tinda.

En anna vor, hlt Steinar beitinni, en orsteinn lagi umru vi hann og rddi stillilega; ba hann Steinar halda beit bfjr sns, svo sem a fornu hafi veri. Steinar segir, a f myndi ganga ar sem a vildi; hann rddi um allt heldur festilega, og skiptust eir orsteinn vi nokkurum orum. San lt orsteinn hnekkja nautunum t mrar yfir Hfslk, og er Steinar var ess var, fkk hann til Grana, rl sinn, a sitja a nautunum Stakksmri, og sat hann ar alla daga; etta var hinn efra hlut sumars; beittust upp allar engjar fyrir sunnan Hfslk.

N var a einn dag, a orsteinn hafi gengi upp borg a sjst um; hann s, hvar naut Steinars fru; hann gekk t mrar; a var s dags; hann s, a nautin voru komin langt t holtasundi. orsteinn rann t um mrarnar, og er Grani s a, rak hann nautin vgilega, til ess er au komu stul. orsteinn kom eftir, og hittust eir Grani garshliinu; orsteinn v hann ar; a heitir Granahli san; a er tngarinum; orsteinn hratt garinum ofan Grana og huldi svo hr hans. San fr orsteinn heim til Borgar, en konur r, er til stuls fru, fundu Grana, ar er hann l; eftir a fru r heim til hss og sgu Steinari essi tindi. Steinar leiddi hann uppi holtunum, san fkk Steinar til annan rl a fylgja nautunum, og er s eigi nefndur. orsteinn lt sem hann vissi eigi um beit, a sem eftir var sumarsins.

a var til tinda, a Steinar fr hinn fyrra hlut vetrar t Snfellsstrnd og dvaldist ar um hr. Steinar s rl, er rndur ht; hann var allra manna mestur og sterkastur. Steinar falai rl ann og bau til ver miki, en s, er tti rlinn, mat hann fyrir rjr merkur silfurs og mat hann hlfu drra en mealrl, og var a kaup eirra. Hann hafi rnd me sr heim.

Og er eir komu heim, rir Steinar vi rnd: "N er svo til fari, a eg vil hafa verkna af r; er hr skipa ur til verka allra. N mun eg verk fyrir ig leggja, er r er lti erfii . skalt sitja a nautum mnum; ykir mr a miklu skipta, a eim s vel til haga haldi; vil eg, a hafir ar engis manns hf vi nema itt, hvar hagi er bestur mrum; m eg eigi manni sj, ef hefir eigi til ess hug ea afl a halda til fulls vi einn hvern hskarl orsteins."

Steinar seldi hendur rndi xi mikla, nr lnar fyrir munn, og var hn hrhvss. "Svo lst mr ig, rndur," segir Steinar, "sem eigi s snt, hversu mikils metur goor orsteins, ef i sjist tveir ."

rndur svarar: "Engan vanda tla eg mr vi orstein, en skilja ykist eg, hvert verk hefir fyrir mig lagt; muntu ykjast litlu til verja, ar sem eg er; en eg tla mr vera gan kost, hvor sem upp kemur, ef vi orsteinn skulum reyna me okkur."

San tk rndur til nautagslu; honum hafi a skilist, tt hann hefi eigi lengi veri, hvert Steinar hafi nautum snum lti halda, og sat rndur a nautum Stakksmri.

Og er orsteinn var ess var, sendi hann hskarl sinn til fundar vi rnd og ba segja honum landamerki me eim Steinari; og er hskarl hitti rnd, sagi hann honum erindi sn og ba hann halda nautunum annan veg, sagi, a a var land orsteins Egilssonar, er nautin voru komin.

rndur segir: "a hiri eg aldri, hvor eirra land ; mun eg naut hafa ar, sem mr ykir hagi bestur."

San skildust eir. Fr hskarl heim og segir orsteini svr rlsins. orsteinn lt kyrrt vera, en rndur tk a sitja a nautum ntur og daga.


84. kafli

orsteinn st upp einn morgun vi sl og gekk upp borg; hann s, hvar naut Steinars voru; san gekk orsteinn t mrar, til ess er hann kom til nautanna. ar stendur skgarklettur vi Hfslk, en uppi klettinum svaf rndur og hafi leyst af sr ska sna; orsteinn gekk upp klettinn og hafi xi hendi ekki mikla og engi fleiri vopn. orsteinn stakk xarskaftinu rndi og ba hann vaka; hann spratt upp skjtt og hart og greip tveim hndum xina og reiddi upp; hann spuri, hva orsteinn vildi.

Hann segir: "Eg vil segja r, a eg land etta, en r eigi hagabeit fyrir utan lkinn. Er a eigi undarlegt, tt vitir eigi landamerki hr."

rndur segir: "Engu ykir mr skipta, hver land ; mun eg ar lta naut vera, er eim ykir best."

"Hitt er lklegra," segir orsteinn, "a eg muni n ra vilja fyrir landi mnu, en eigi rlar Steinars."

rndur segir: "Miklu ertu, orsteinn, vitrari maur en eg hugi, ef vilt eiga nttbl undir xi minni og htta til ess viringu inni. Mr snist, a tla til, sem eg muni hafa tv fl n, en mig skortir eigi hug; eg er og vopnaur betur en ."

orsteinn mlti: " httu mun eg leggja, ef gerir eigi a um beitina. Vnti eg, a miki skilji hamingju okkra, svo sem mlaefni eru jfn."

rndur segir: "N skaltu sj, orsteinn, hvort eg hrist nokku ht n."

San settist rndur niur og batt sk sinn, en orsteinn reiddi upp xina hart og hj hls rndi, svo a hfui fll bringuna; san bar orsteinn grjt a honum og huldi hr hans, gekk san heim til Borgar.

En ann dag komu seint heim naut Steinars, og er rotin von tti ess, tk Steinar hest sinn og lagi sul; hann hafi alvpni sitt. Hann rei suur til Borgar, og er hann kom ar, hitti hann menn a mli; hann spuri, hvar orsteinn vri; honum var sagt, a hann sat inni. ba Steinar, a orsteinn kmi t, kvast eiga erindi vi hann; og er orsteinn heyri etta, tk hann vopn sn og gekk t dyr. San spuri hann Steinar, hver erindi hans vru.

"Hefir drepi rnd, rl minn?" segir Steinar.

"Svo er vst," segir orsteinn, "arftu a ekki rum mnnum a tla."

" s eg, a munt ykjast harhendlega verja land itt, er hefir drepi rla mna tvo; en mr ykir a ekki svo miki framaverk. N mun eg gera r essu miklu betra kost, ef vilt me kappi verja landi itt, og skal ekki rum mnnum n a hlta a reka nautin, en vita skaltu a a nautin skulu bi dag og ntt nu landi vera."

"Svo er," segir orsteinn, "a eg drap fyrr sumar rl inn, ann er fkkst til a beita nautunum land mitt, en san lt eg yur hafa beit, sem r vildu, allt til vetrar. N hefi eg drepi annan rl inn fyrir r; gaf eg essum hina smu sk sem hinum fyrra. N skaltu hafa beit han fr sumar, sem vilt, en a sumri, ef beitir land mitt og fr menn til ess a reka hinga f itt, mun eg enn drepa fyrir r einn hvern mann, ann er fnu fylgir, svo a fylgir sjlfur. Mun eg svo gera hverju sumri, mean heldur teknum htti um beitina."

San rei Steinar brott og heim til Brekku, og litlu sar rei Steinar upp Stafaholt. ar bj Einar; hann var goorsmaur; Steinar ba hann lis og bau honum f til.

Einar segir: "ig mun litlu skipta um mna lisemd, nema fleiri viringamenn veiti a essu mli."

Eftir a rei Steinar upp Reykjardal fund Tungu-Odds og ba hann lis og bau honum f til; Oddur tk vi fnu og ht liveislu sinni, a hann skyldi efla Steinar a koma fram lgum vi orstein. Steinar rei san heim.

En um vori fru eir Oddur og Einar me Steinari stefnufr og hfu fjlmenni miki; stefndi Steinar orsteini um rladrp og lt vara fjrbaugsgar um hvort vgi, v a a voru lg, ar er rlar voru drepnir fyrir manni, enda vru eigi fr rlsgjldin fyrir hina riju sl; en jafnt skyldu metast tvr fjrbaugssakar og ein skggangssk.

orsteinn stefndi engum skum mt, og litlu sar sendi orsteinn menn suur Nes; komu eir til Mosfells til Grms og sgu ar essi tindi. Egill lt sr ftt um finnast og spuri a hlji vandlega um skipti eirra orsteins og Steinars og svo a eim mnnum, er Steinar hfu styrkt til essa mls; san fru sendimenn heim, og lt orsteinn vel yfir eirra fer.

orteinn Egilsson fjlmennti mjg til vorings og kom ar ntt fyrr en arir menn, og tjlduu bir snar, og ingmenn hans, er ar ttu bir. Og er eir hfu um bist, lt orsteinn ganga til ingmannali sitt, og geru ar barveggi mikla. San lt hann b tjalda miklu meiri en arar bir, r er ar voru; eirri b voru engir menn.

Steinar rei til ings og fjlmennti mjg; ar r Tungu-Oddur fyrir lii og var allfjlmennur; Einar r Stafaholti var og fjlmennur; tjlduu eir bir snar; var ingi fjlmennt; fluttu menn fram ml sn. orsteinn bau engar sttir fyrir sig, en svarai v eim mnnum, er um sttir leituu, a hann tlai a lta dms ba, sagi, a honum ttu ml ltils ver, au er Steinar fr me um drp rla hans, en taldi rla Steinars hafa ngar sakar til gert. Steinar lt strlega yfir mlum snum; ttu honum sakar lglegar, en lisafli ngur a koma lgum fram; var hann v framgjarn um sn ml.

ann dag gengu menn ingbrekku, og mltu menn mlum snum, en um kveldi skyldu dmar t fara til sknar; var orsteinn ar me flokk sinn; hann r ar ingskpum mest, v a svo hafi veri, mean Egill fr me goor og mannaforr. eir hfu hvorirtveggju alvpni.

Menn su af inginu, a flokkur manna rei nean me Gljfur, og blikuu ar skildir vi; og er eir riu ingi, rei ar maur fyrir blrri kpu, hafi hjlm hfi gullroinn, en skjld hli gullbinn, hendi krkaspjt, var ar gullrekinn falurinn; hann var sveri gyrur. ar var kominn Egill Skalla-Grmsson me tta tigu manna, alla vel vopnaa, svo sem til bardaga vru bnir; a li var vali mjg; hafi Egill haft me sr hina bestu bndasonu af Nesjum sunnan, er honum ttu vglegastir. Egill rei me flokkinn til bar eirrar, er orsteinn hafi tjalda lti og ur var au; stigu eir af hestum snum.

Og er orsteinn kenndi fer fur sns, gekk hann mti honum me allan flokk sinn og fagnai honum vel; ltu eir Egill bera inn fargervi sna b, en reka hesta haga. Og er etta var ssla, gekk Egill og orsteinn me flokkinn allan upp ingbrekku og settust, ar sem eir voru vanir a sitja.

San st Egill upp og mlti htt: "Hvort er nundur sjni hr ingbrekkunni?"

nundur kvast ar vera -- "eg er feginn orinn, Egill, er ert kominn. Mun a allt bta til um a, er hr stendur milli mls manna."

"Hvort rur v, er Steinar, sonur inn, skir skum orstein, son minn, og hefir dregi saman fjlmenni til ess a gera orstein a urarmanni?"

"v veld eg eigi," segir nundur, "er eir eru sttir; hefi eg ar lagt til mrg or og bei Steinar sttast vi orstein, v a mr hefir veri hvern sta orsteinn, sonur inn, sparari til smdar, og veldur v s hin forna stvintta, er me okkur hefir veri, Egill, san er vi fddumst hr upp samtnis."

"Brtt mun a," segir Egill, "ljst vera, hvort mlir etta af alvru ea af hgma, tt eg tli a sur vera munu. Man eg daga, a hvorumtveggja okkrum mundi ykja lklegt, a vi myndum skum skjast ea stilla eigi sonu okkra, a eir fari eigi me fflsku slkri, sem eg heyri, a hr horfist til. Snist mr a r, mean vi erum lfi og svo nr staddir deilu eirra, a vi tkum ml etta undir okkur og setjum niur, en ltum eigi Tungu-Odd og Einar etja saman sonum okkrum sem kapalhestum; ltum hafa anna han fr til fvaxtar sr en taka slku."

st nundur upp og mlti: "Rtt segir , Egill, og a er okkur falli a vera v ingi, er synir okkrir deila; skal okkur og aldri skmm henda a vera eir vanskrungar a stta eigi. N vil eg, Steinar, a seljir mr ml essi hendur og ltir mig me fara sem mr lkar."

"Eigi veit eg a," segir Steinar, "hvort eg vil svo kasta niur mlum mnum, v a eg hefi ur leita mr lisemdar af strmenni; vil eg n svo a einu lka mlum mnum, a a lki vel Oddi og Einari."

San rddu eir Oddur og Steinar sn milli; sagi Oddur svo: "Efna vil eg, Steinar, lisemd vi ig, er eg ht a veita r til laga ea eirra mlalykta, er vilt taka r til handa; muntu mest byrgjast, hvernig ml n eru til komin, ef Egill skal um dma."

mlti nundur: "Ekki arf eg a eiga etta undir tungurtu Odds. Hefi eg af honum haft hvorki gott n illt, en Egill hefir margt strvel gert til mn. Tri eg honum miklu betur en rum, enda skal eg essu ra; mun r a hfa a hafa eigi alla oss fangi r; hefi eg enn hr til ri fyrir okkur, og skal enn svo vera."

"kafur ertu um etta ml, fair, en oft tla eg, a vi irumst essa."

San seldi Steinar hendur nundi mli, og skyldi hann skja ea sttast , svo sem lg kenndu til.

Og egar er nundur r fyrir mlum essum, gekk hann til fundar vi fega, orstein og Egil.

mlti nundur: "N vil eg, Egill, a skapir einn og skerir um essi ml, svo sem vilt, v a eg tri r best til a skipa essum mnum mlum og llum rum."

San tkust eir nundur og orsteinn hendur og nefndu sr votta og a me vottnefnunni, a Egill Skalla-Grmsson skyldi einn gera um ml essi, svo sem hann vill, allt skora, ar ingi, og lauk svo essum mlum; gengu menn svo heim til ba. orsteinn lt leia til bar Egils rj yxn og lt hggva til ingnests honum.

Og er eir Tungu-Oddur og Steinar komu heim til bar, mlti Oddur: "N hefir , Steinar, og i fegar, ri fyrir lykt mla ykkarra. N telst eg r laus vi ig, Steinar, um liveislu , er eg ht r, v a svo var mlt me okkur, a eg skyldi veita r svo, a kmir mlum num fram ea til eirra lykta, er r hugnai, hvernig sem r gefst sttarger Egils."

Steinar segir, a Oddur hefur honum vel veitt og drengilega, og eirra vintta skal n vera miklu betri en ur; "vil eg kalla, a srt r laus vi mig um a, er varst bundinn."

Um kveldi fru dmar t, og er ekki geti, a ar yri til tinda.


85. kafli

Egill Skalla-Grmsson gekk ingbrekku um daginn eftir og me honum orsteinn og allur flokkur eirra; ar kom og nundur og Steinar; Tungu-Oddur var og ar kominn og eir Einar.

Og er menn hfu ar mlt lgmlum snum, st Egill upp og mlti svo: "Hvort eru eir Steinar og nundur fegar hr, svo a eir megi skilja ml mitt?"

nundur segir, a eir voru ar.

" vil eg ljka upp sttarger milli eirra Steinars og orsteins; hefi eg ar upp a ml, er Grmur, fair minn, kom hinga til lands og nam hr ll lnd um Mrar og va hra og tk sr bsta a Borg og tlai ar landeign til, en gaf vinum snum landakosti ar t fr, svo sem eir byggu san; hann gaf na bsta a nabrekku, ar sem nundur og Steinar hafa hr til bi. Vitum vr a allir, Steinar, hvar landamerki eru milli Borgar og nabrekku, a ar rur Hfslkur. N var eigi a, Steinar, a gerir r vitandi a beita land orsteins og lagir undir ig eign hans og tlair, a hann myndi vera svo mikill ttleri, a hann myndi vera vilja rningi inn - v a , Steinar, og i nundur megi a vita, a ni land a Grmi, fur mnum - en orsteinn drap fyrir r rla tvo. N er a llum mnnum ausnt, a eir hafa falli verkum snum, og eru eir btamenn, og a heldur, tt eir vru frjlsir menn, vru eir btamenn. En fyrir a, Steinar, er hugist rna mundu orstein, son minn, landeign sinni, eirri er hann tk me mnu ri og eg tk arf eftir fur minn, ar fyrir skaltu lta laust itt land a nabrekku og hafa eigi fyrir f. a skal og fylgja, a skalt eigi hafa bsta n vistafar hr hrai fyrir sunnan Lang og vera brottu fr nabrekku, ur fardagar su linir, en falla heilagur fyrir llum eim mnnum, er orsteini vilja li veita, egar eftir fardaga, ef vilt eigi brott fara ea nokkurn hlut eigi halda, ann er eg hefi lagt vi ig."

En er Egill settist niur, nefndi orsteinn votta a ger hans.

mlti nundur sjni: "a mun ml manna, Egill, a ger sj, er hefir gert og upp sagt, s heldur skkk. N er a fr mr a segja, a eg hefi allan mig vi lagt a skirra vandrum eirra, en han af skal eg ekki af spara, a er eg m gera til urftar orsteini."

"Hitt mun eg tla," segir Egill, "a hlutur ykkar fega mun v verri, er deildir vorar standa lengur. Hugi eg, nundur, a myndir a vita, a eg hefi haldi hlut mnum fyrir vlkum svo mnnum sem i eru fegar. En Oddur og Einar, er dregist hafa svo mjg til essa mls, hafa hr af fengi skapnaar viring."


86. kafli

orgeir blundur var ar inginu, systursonur Egils, og hafi miki li veitt orsteini essum mlum. Hann ba fega gefa sr land nokku t ar Mrunum; hann bj ur fyrir sunnan Hvt, fyrir nean Blundsvatn. Egill tk vel v og fsti orstein, a hann lti hann anga fara; eir settu orgeir niur a nabrekku, en Steinar fri bsta sinn t yfir Lang og settist niur a Leirulk. En Egill rei heim suur Nes, og skildust eir me blskap fegar.

Maur s var me orsteini, er ri ht, hverjum manni fthvatari og allra manna skyggnastur; hann var tlendur og lausingi orsteins, en hafi hann fjrgslur og r mest a safna geldf upp til fjalls vorum, en haust ofan til rttar. En n eftir fardaga lt orsteinn safna geldf v, er eftir hafi veri um vori, og tlai a lta reka a til fjalls. ri var fjrrttinum, en orsteinn, og hskarlar hans, rei upp til fjalls, og voru eir tta saman.

orsteinn lt gera gar um vera Grsartungu milli Langavatns og Gljfurr, lt hann ar a vera marga menn um vori. Og er orsteinn hafi liti yfir verk hskarla sinna, rei hann heim, og er hann kom gegnt ingst, kom ri ar hlaupandi mt eim og sagi, a hann vill mla vi orstein einmli. orsteinn mlti, a frunautar hans skyldu ra fyrir, mean eir tluu.

ri segir orsteini, a hann hefi fari upp Einkunnir um daginn og s til saua -- "en eg s," segir hann, " skginum fyrir ofan veturgtu, a skinu vi tlf spjt og skildir nokkurir."

orsteinn segir htt, svo a frunautar hans heyru svo beint: "Hv mun honum svo annt a hitta mig, a eg megi eigi ra heim leiar minnar, en mun lvaldi ykja sannlegt, a eg synji honum mls, ef hann er sjkur."

ri hljp , sem mest mtti hann, til fjalls upp.

orsteinn segir frunautum sn: "Lengja tla eg n leiina, ef vr skulum fyrst ra suur til lvaldsstaa. lvaldur sendi mr or, a eg skyldi finna hann; mun honum eigi miklu ykja launaur uxinn, er hann gaf mr fyrra haust, a eg hitti hann, ef honum ykir mli skipta."

San riu eir orsteinn suur um mrar fyrir ofan Stangarholt og svo suur til Gufur og ofan me nni reigtur. Og er hann kom niur fr Vatni, su eir fyrir sunnan na naut mrg og mann hj; var ar hskarl lvalds. Spuri orsteinn, hvernig ar vri heilt; hann sagi, a ar var vel heilt og lvaldur var skgi a viarhggvi.

" skaltu," segir orsteinn, "segja honum, ef hann vi mig skylt erindi, a hann komi til Borgar, en eg mun n ra heim." Og svo geri hann.

En a spurist san, a Steinar Sjnason hafi ann sama dag seti uppi vi Einkunnir me tlfta mann; orsteinn lt sem hann hefi ekki spurt, og var a kyrrt san.


87. kafli

orgeir er maur nefndur; hann var frndi orsteins og hinn mesti vinur; hann bj enna tma lftanesi; orgeir var vanur a hafa haustbo hvert haust. orgeir fr til fundar vi orstein Egilsson og bau honum til sn; orsteinn ht ferinni, og fr orgeir heim.

En a kvenum degi bjst orsteinn til farar, og voru fjrar vikur til vetrar; me orsteini fr Austmaur hans og hskarlar hans tveir. Grmur ht sonur orsteins; hann var tu vetra og fr og me orsteini, og voru eir fimm saman og riu t til foss og ar yfir Lang, san t, sem lei l, til Aurriar.

En fyrir utan na var Steinar verki og nundur og hskarlar eirra; og er eir kenndu orstein, hljpu eir til vopna sinna og san eftir eim orsteini. Og er orsteinn s eftirfr Steinars, riu eir t af Langaholti; ar er hll einn hr og vur; ar stga eir orsteinn af hestunum og skja upp hlinn. orsteinn mlti, a sveinninn Grmur skyldi fara skginn og vera eigi vi staddur fundinn. Og egar er eir Steinar koma a hlnum, skja eir a eim orsteini, og var ar bardagi; eir Steinar voru sex saman vaxnir menn, en hinn sjundi sonur Steinars tu vetra gamall. enna fund su eir menn, er voru engiteigum af rum bjum, og runnu til a skilja . Og er eir voru skildir, voru ltnir hskarlar orsteins bir; fallinn var og einn hskarl Steinars, en srir sumir.

Og er eir voru skildir, leitar orsteinn a, hvar Grmur var, og finna eir hann; var Grmur sr mjg, og sonur Steinars l ar hj honum dauur.

Og er orsteinn hljp hest sinn, kallai Steinar hann og mlti: "Rennur n, orsteinn hvti?" segir hann.

orsteinn segir: "Lengra skaltu renna, ur vika s liin."

San riu eir orsteinn t yfir mrina og hfu me sr sveininn Grm; og er eir komu t holt a, er ar verur, andast sveinninn, og grfu eir hann ar holti, og er a kalla Grmsholt, en ar heitir Orustuhvoll, sem eir brust.

orsteinn rei lftanes um kveldi, sem hann hafi tla, og sat ar a boi rjr ntur, en san bjst hann til heimferar; menn buust til a fara me honum, en hann vildi eigi; riu eir tveir saman.

Og ann sama dag, er Steinar vissi von, a orsteinn myndi heim ra, rei Steinar t me sj. Og er hann kom mela , er vera fyrir nean Lambastai, settist hann ar melinn; hann hafi sver a, er Skrmir ht, allra vopna best; hann st ar melnum me sveri brugi og horfi einn veg, v a hann s rei orsteins utan um sandinn.

Lambi bj Lambastum og s, hva Steinar hafist a; hann gekk heiman og ofan bakkann, og er hann kom a Steinari, greip hann aftan undir hendur honum. Steinar vildi slta hann af sr. Lambi hlt fast, og fara eir n af melunum slttuna, en ra eir orsteinn hi nera gtuna. Steinar hafi rii sthesti snum, og hljp hann inn me sj; a su eir orsteinn og undruust, v a eir hfu ekki varir ori vi fr Steinars. veraist Steinar fram bakkann, v a hann s eigi, a orsteinn hefi um rii. Og er eir komu bakkann framanveran, hratt Lambi honum fyrir melinn ofan, en a varaist Steinar ekki; hann rasai ofan sandinn, en Lambi hljp heim. Og er Steinar komst ftur, rann hann eftir Lamba; en er Lambi kom a dyrum, hljp hann inn, en rak aftur hurina. Steinar hj eftir honum, svo a sveri st fast vindskeiunum; skildust eir ar; gekk Steinar heim.

En er orsteinn kom heim, sendi hann um daginn eftir hskarl sinn t til Leirulkjar a segja Steinari, a hann fri bsta sinn um Borgarhraun, en a rum kosti myndi hann njta ess vi Steinar, ef hann tti fleira mannaforr -- "og mun eigi kostur brottferar."

En Steinar bj fer sna t Snfellsstrnd, og ar setti hann b saman, er heitir a Ellia, og lkur ar viskiptum eirra orsteins Egilssonar.

orgeir blundur bj a nabrekku; hann veitti orsteini illar bsifjar llu v, er hann mtti.

a var eitt sinn, er eir hittust Egill og orsteinn, a eir rddu margt um orgeir blund, frnda sinn, og komu allar rur samt me eim. kva Egill:

Spanak jr me orum; endr Steinari r hendi; ek ttumk orka arfa Geirs til arfar; mr brsk minnar systur mgr; htumk fgru; mttit bls of bindask Blundr, ek slkt of undrumk.

orgeir blundur fr brott fr nabrekku og fr suur Flkadal, v a orsteinn ttist ekki mega vi hann eiga, en hann vildi vgjast ar vi.

orsteinn var maur refjusamur og rttltur og leitinn vi menn, en hlt hlut snum, ef arir menn leituu hann, enda veitti a heldur ungt flestum a etja kappi vi hann.

Oddur var hfingi Borgarfiri fyrir sunnan Hvt; hann var hofsgoi og r fyrir hofi v, er allir menn guldu hoftoll til fyrir innan Skarsheii.


88. kafli

Egill Skalla-Grmsson var maur gamall, en elli hans gerist hann ungfr, og glapnai honum bi heyrn og sn; hann gerist og ftstirur. Egill var a Mosfelli me Grmi og rdsi.

a var einn dag, er Egill gekk ti me vegg og drap fti og fll; konur nokkurar su a og hlgu a og mltu: "Farinn ertu n, Egill, me llu, er fellur einn saman."

segir Grmur bndi: "Miur hddu konur a okkur, er vi vorum yngri."

kva Egill:

Vals hefk vfur helsis;
vfallr em ek skalla;
blautr erum bergis ftar
borr, en hlust es orrin.

Egill var me llu sjnlaus. a var einnhvern dag, er veur var kalt um veturinn, a Egill fr til elds a verma sig; matseljan rddi um, a a var undur miki, slkur maur sem Egill hafi veri, a hann skyldi liggja fyrir ftum eim, svo a r mttu eigi vinna verk sn.

"Ver vel vi," segir Egill, "tt eg bakist vi eldinn, og mkjumst vr vi um rmin."

"Statt upp," segir hn, "og gakk til rms ns og lt oss vinna verk vor."

Egill st upp og gekk til rms sns og kva:

Hvarfak blindr of branda,
bik eirar Syn geira,
ann berk harm hvarma
hnitvllum mr, sitja;
es jargfugr orum,
or mn konungr forum
hafi gramr at gamni,
Geirhamis mik frami.

a var enn eitt sinn, er Egill gekk til elds a verma sig, spuri maur hann, hvort honum vri kalt ftum, og ba hann eigi rtta of nr eldinum.

"Svo skal vera," segir Egill, "en eigi verur mr n hgstrt ftunum, er eg s eigi, og er of dauflegt sjnleysi."

kva Egill:

Langt ykki mr,
ligg einn saman,
karl afgamall,
konungs vrnum;
eigum ekkjur
allkaldar tvr,
en r konur
urfu blossa.

a var dgum Hkonar hins rka ndverum, var Egill Skalla-Grmsson nunda tugi, og var hann hress maur fyrir annars sakar en sjnleysis.

a var um sumari, er menn bjuggust til ings, beiddi Egill Grm a ra til ings me honum; Grmur tk v seinlega.

Og er au Grmur og rds tluust vi, sagi Grmur henni, hvers Egill hafi beitt; "vil eg, a forvitnist, hva undir mun ba bn essi."

rds gekk til mls vi Egil, frnda sinn; var mest gaman Egils a ra vi hana; og er hn hitti hann, spuri hn: "Er a satt, frndi, er vilt til ings ra? Vildi eg, a segir mr, hva vri rager inni."

"Eg skal segja r," kva hann, "hva eg hefi hugsa. eg tla a hafa til ings me mr kistur r tvr, er Aalsteinn konungur gaf mr, er hvortveggja er full af ensku silfri. tla eg a lta bera kisturnar til Lgbergs, er ar er fjlmennast; san tla eg a s silfrinu, og ykir mr undarlegt, ef allir skipta vel sn milli; tla eg, a ar myndi vera hrundningar, ea pstrar, ea brist a um sir, a allur ingheimurinn berist."

rds segir: "etta ykir mr jr, og mun uppi, mean landi er byggt."

San gekk rds til tals vi Grm og sagi honum rager Egils.

"a skal aldri vera, a hann komi essu fram, svo miklum firnum."

Og er Egill kom rur vi Grm um ingferina, taldi Grmur a allt af, og sat Egill heima um ingi; eigi lkai honum a vel; var hann heldur frnn.

A Mosfelli var hf selfr, og var rds seli um ingi.

a var eitt kveld, er menn bjuggust til rekkna a Mosfelli, a Egill kallai til sn rla tvo, er Grmur tti; hann ba taka sr hest -- "vil eg fara til laugar."

Og er Egill var binn, gekk hann t og hafi me sr silfurkistur snar; hann steig hest, fr san ofan eftir tninu fyrir brekku , er ar verur, er menn su sast.

En um morguninn, er menn risu upp, su eir, a Egill hvarflai holtinu fyrir austan gar og leiddi eftir sr hestinn; fara eir til hans og fluttu hann heim.

En hvorki kom aftur san rlarnir n kisturnar, og eru ar margar gtur , hvar Egill hafi flgi f sitt. Fyrir austan gar a Mosfelli gengur gil ofan r fjalli; en a hefir ori ar til merkja, a braeyjum er ar vatnfall miki, en eftir a er vtnin hafa fram falli, hafa fundist gilinu enskir peningar; geta sumir menn ess, a Egill muni ar f hafa flgi. Fyrir nean tn a Mosfelli eru fen str og furulega djp; hafa a margir fyrir satt, a Egill muni ar hafa kasta f snu. Fyrir sunnan na eru laugar og ar skammt fr jarholur strar, og geta ess sumir, a Egill mundi ar hafa flgi f sitt, v a anga er oftlega snn haugaeldur. Egill sagi, a hann hefi drepi rla Grms, og svo a, a hann hafi f sitt flgi, en a sagi hann engum manni, hvar hann hefi flgi.

Egill tk stt eftir um hausti, er hann leiddi til bana. En er hann var andaur, lt Grmur fra Egil kli g; san lt hann flytja hann ofan Tjaldanes og gera ar haug, og var Egill ar lagur og vopn hans og kli.


89. kafli

Grmur a Mosfelli var skrur, er kristni var lg leidd slandi; hann lt ar kirkju gera. En a er sgn manna, a rds hafi lti flytja Egil til kirkju, og er a til jartegna, a san er kirkja var ger a Mosfelli, en ofan tekin a Hrsbr s kirkja, er Grmur hafi gera lti, var ar grafinn kirkjugarur. En undir altarisstanum, fundust mannabein; au voru miklu meiri en annarra manna bein. ykjast menn a vita af sgn gamalla manna, a mundu veri hafa bein Egils.

ar var Skafti prestur rarinsson, vitur maur; hann tk upp hausinn Egils og setti kirkjugarinn; var hausinn undarlega mikill, en hitt tti meir fr lkindum, hve ungur var; hausinn var allur brttur utan svo sem hrpuskel. vildi Skafti forvitnast um ykkleik haussins; tk hann handxi vel mikla og reiddi annarri hendi sem harast og laust hamrinum hausinn og vildi brjta, en ar sem kom, hvtnai hann, en ekki dalai n sprakk, og m af slku marka, a haus s mundi ekki auskaddur fyrir hggum smmennis, mean svrur og hold fylgdi. Bein Egils voru lg niur utanverum kirkjugari a Mosfelli.


90. kafli

orsteinn Egilsson tk skrn, er kristni kom sland, og lt kirkju gera a Borg; hann var maur trfastur og vel siaur; hann var maur gamall og sttdauur og var jaraur a Borg a eirri kirkju, er hann lt gera.

Fr orsteini er mikil tt komin og margt strmenni og skld mrg, og er a Mramannakyn og svo allt a, er komi er fr Skalla-Grmi. Lengi hlst a tt eirri, a menn voru sterkir og vgamenn miklir, en sumir spakir a viti. a var sundurleitt mjg, v a eirri tt hafa fst eir menn, er frastir hafa veri slandi, sem var orsteinn Egilsson og Kjartan lafsson, systursonur orsteins, og Hallur Gumundarson, svo og Helga hin fagra, dttir orsteins, er eir deildu um Gunnlaugur ormstunga og Skld-Hrafn; en fleiri voru Mramenn manna ljtastir.

orgeir, sonur orsteins, var eirra sterkastur brra, en Skli var mestur; hann bj a Borg eftir dag orsteins, fur sns. Skli var lengi vking; hann var stafnbi Eirks jarls Jrnbaranum, er lafur konungur Tryggvason fll; Skli hafi tt vking sj orustur.




Nettgfan - ma 1997